-Hva gjorde du 9. november?

-Vier KöPi, bitte!

På stamkneipa mi i Berlin, Lentz, kjenner de meg som vanlig igjen. Og de vet at jeg liker Königs-Pilsner, en av ølmerkene i den tyske hovedstaden. Og nå har jeg noen venner med meg. Vi har akkurat vært med på den tyske nasjonaldagen, 3. oktober. 

Stamkneipa i Berlin

Og nå skal vi dit igjen. 9. november er det 25 år siden Muren ble åpnet av tyskere i øst. På Lentz har jeg mange ganger diskutert samlingen av de to tyske statene i 1989-1990. 

Ølet smaker like godt som alltid, og koster halvparten av liknende vare hjemme i Tigerstaden. Og tyskernes diskusjon av nasjonale begivenheter, tar aldri slutt. Den tyske nasjonaldagen 3. oktober stråler ikke like mye som «Søttende mai» på Karl Johan. Tyskerne har bare holdt på noen tiår, her i Steinrøysa har vi holdt på i 200 år. Vel, barnetoget har bare holdt det gående litt over 130 år...

Nettopp dette fikk meg til å tenke litt bakover etter at jeg to ganger i høst har vært i Berlin. Nordmenn flest tenker ikke så nøye igjennom historiens gang. Vel, 1814 er meislet fast. Og sjøfolkenes innsats under første og andre verdenskrig tilhører barnelærdommen for mange nordmenn.

Men nå er det blitt slik at noen hundre tusen berlinere for 24. gang feiret den ferskeste nasjonaldagen sin, 3. oktober. Og vel én måned senere er det på´n igjen. Til minne om dagen da DDR og Vest-Tyskland begynte samlingen til ett Tyskland. I vest hadde de siden midten av 50-årene feiret 17. juni som nasjonaldagen. For å markere  dagen da sovjetiske stridsvogner slo med opprøret mot de kommunistiske makthavnerne i DDR.

Nå er det trolig slutt på å måtte etablere nye nasjonaldager i Tyskland. 3. oktober blir nok markert i overskuelig framtid. Men sett gjennom norske briller, er det bemerkelsesverdig hva tyskerne har fått til. 

Nå kommer jeg til å stille spørmsålet  «Hvor var du 9. november». Vel, det er vel bare dem over 40 år som har et bevisst forhold til dagen.

Jeg kommer til å stå i Bornholmerstrasse og minnes de dramatiske timene da DDR i praksis brøt sammen. Titusener DDR-borgere banet seg veien vestover sent denne torsdagskvelden i 1989. 

Den fredelige revolusjonen åpnet Muren 9. november

11 måneder senere var de to tyske statene samlet. Og da noen begynte å diskutere hvilken dato de skulle ha som nasjonaldag, var det ikke lett.

9. november 1918 var det slutt med det tyske keiserriket.

9. november 1923 forsøkte Adolf Hitler å begå statskupp i Bürgerbraukeller i München.

9. november 1938 startet for alvor klappjakten på alt jødisk i Tyskland.

9. november 1989 falt altså Muren. Det ble greiest å velge 3. oktober.

Bussjåføren vår tidligere i høst husker utmerket 9. november for snart 25 år siden. Han var på kino. I Øst-Berlin. Da han og kjæresten kom ut av kinoen sent på kvelden, var det like før.

-Det er her i gatene det skjer, det er rene krimien, fortalte en av vennene hans. 

Allerede tre uker tidligere var det spennende nok for vår sjåfør. Vel, i 1989 var han i den øst-tyske hæren, NVA. Som ekspert på elektronisk overvåking. Og natt til 16. oktober fikk mange i hans forlegning i Magdeburg utlevert skarp ammunisjon. 

-Dere skal til Berlin, lød kommandoen. 

-Hva vi all verden skulle de med skarp ammunisjon når fredelige berlinere demonstrerte for frihet? minnes vår sjåfør denne oktoberdagen i 2014. 

Ett døgn senere sto forsvarssjefen i DDR frem på TV. -Soldatene var utstyrt med gummikuler, messet han. 

Løgnen vekket den unge DDR-borgeren. Der og da mistet 21-åringen all tiltro til regimet. Snart var Muren vekk. DDR-staten også. Og jobben hans. Omskolering var neste trinn på den kapitalistiske stigen. Etter syv års jobb på nattoget mellom München og Amsterdam i et sveitsisk selskap, ble han lastebilsjåfør. De siste fem årene har han kjørt buss. 

Han snakker flytende russisk. Nå har han lært seg engelsk. Han er én av millioner tyskere med erfaringer ingen nordmenn har vært i nærheten av. 

Vi har igjen sett det som er igjen av Muren. Men møtet med enkeltmennesker gjør størst inntrykk. 

Når du kommer til Berlin, skal du spørre en person over 40 år: «Hva gjorde du 9. november 1989?» Her i Steinrøysa stiller vi spørsmålet: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»....

Da Muren revnet

Natten mellom 16. og 17. oktober 1989 forsto vår bussjåfør hva som var forferderlig galt i DDR. Det forteller han oss når vi ruller inn i Leipzig 25 år etter at den fredelige revolusjonen startet i det østlige Tyskland. 

Daglig tenner folk lys i Nicolaikirche.

Vi stiger inn i Nicolaikirken i gamlebyen i Leipzig. Det gjør et sterkt inntrykk på en gjeng med nordmenn å komme inn i denne kirken. Like utenfor finner vi sporene etter oppstanden mot 40 års kommunistisk voldsherredømme. Ikke alle vet at det var i nettopp denne kirken at den fredelige revolusjonen innledes. 

Tidsvitnene fra slutten av 1980-årene er blitt gråere i luggen. Men de glemmer ikke. Og vi treffer dem  overalt. Også i bussen som bringer oss fra Berlin via Dresden til Leipzig. 

- Jeg jobbet i den nasjonale folkehæren (NVA) i etterretningsbataljonen helt til langt ut i 1990. De såkalte mandagsdemonstrasjonene hadde pågått siden begynnelsen av september 1989. Men denne mandagen 16. oktober ble soldater beordret til Berlin og de hadde skarp ammunisjon med seg,  forteller vår sjåfør.

En varm sensommerdag får jeg høre historien. Gradestokken kryper opp mot 25 grader. Vi er på vei fra Dresden til Leipzig. 

Vår mann bak rattet er en typisk østtysker. Ungdomsårene opplevde han i Arbeider- og bondestaten DDR. Han lærte seg flytende russisk. Han var på ingen måte opposisjonell. Faren hans var ansatt i det forhatte Folkepolitiet. 

Vi har reist til det østlige Tyskland for å finne ut hvorfor Muren falt. Bare fem måneder etter blodbadet på Den himmelske freds plass, endte opprøret i DDR uten et blodbad 9. november 1989. 

"Wir sind das Volk", ropte folket i gatene. 

"Wir bleiben hier", runget det. 

"Keine Gewalt", var slagordet. 

Vår mann bak rattet var ingen fiende av staten. Han tilpasset seg. Som så mange andre. Men det får være grenser. 

- Kommunismen er i prinsippet bra, men det gikk galt i DDR, forteller vår sjåfør. 

Folk strømmer til Nicolaikirche.

Nettopp i Nicolaikirken startet fredsbønnene i 1988. Aktivister ville vise at de ikke ønsket at atomkappløpet mellom Øst og Vest skulle fortsette.  Det var forlengst duket for fredelig revolusjon i Polen. Solidaritet hadde kjempet seg til samtaler med myndighetene. Da ungarerne 2.mai 1989 klippet opp jernteppet mot Østerrike, var det klart. Noe måtte skje i DDR også. 

- Bedraget gikk opp for meg etter at soldatene ble kalt tilbake til forlegningene utpå natten 17. oktober. Jeg visste at soldatene fikk utlevert skarpe skudd. Da ledelsen i hæren utpå dagen sa at de hadde delt ut gummikuler, forsto jeg at systemet var fortapt, forteller han rolig. 

Tre uker senere var alt over. Vår sjåfør mistet Murens fall. Han var sammen med en kjæreste på en romantisk film. Da han kom ut, fikk han høre at den reneste action-thrilleren utspant seg på grensen til Vest-Berlin. 

- Jeg og faren min ble gransket etter Murens fall. Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi var bare med i systemet, slik mange var. Men jeg jobbet jo ikke lenge i den østtyske hæren, forteller han. 

Vi i bussen er godt over 60. Vel, vi er rundt 70, mange av oss. Vi husker jo byggingen av Muren. Og Murens fall skjedde i går, omtrent. 

Vi går til det såkalte Runde Ecke der det hemmelige politiet Stasi hadde sitt hovekvarter i Leipzig. Da frykten for dem var blåt vekk i midten av oktober, tok 300.000 demonstranter til gatene. De lyste opp bygningen ved ringveien rundt gamlebyen. 

4. desember 1989 okkuperte innbyggerne av Leipzig Stasi-hovedkvarteret. 3. oktober 1990 var de to tyske statene gjenforent. 

Et godt valg? Neppe!

Godt valg! ropes det i aviser, TV, radio og i de sosiale medier. Om noen timer vraker vi Jens og velger Erna. Et godt valg blir det ikke. Flertallet ønsker seg mer av alt. Det gir Erna & Co dem. En politisk bakrus venter.

Neste riksvalg er i 2017. Kan vi ta en tysk sving innen den tid? Tyskerne bråvåknet i 2005 fra  etterkrigsidyllen. Velferdsstaten var truet. Noe måtte gjøres.

Det er litt over 10 år siden Jens Stoltenbergs tyske partikamerat, Gerhard Schröder, lanserte moderniseringen av den tyske velferdsstaten. Det hørtes fint ut. Han kalte det hele "Agenda 2010". Innen 2010 skulle Tyskland bli "det mest konkurransedyktige og dynamiske økonomiske område i verden".

Schröder var forbundskanseler den gang, altså statsminister. Og han regjerte sammen med miljøpartiet De grønne.

"Vi vil kutte ytelsene fra staten", sa Schröder.  Det er en mild overdrivelse å si at tyskerne var misfornøyde.

Medisinen som ble foreskrevet, var sterk. Selvsagt skulle det spares penger på de offentlige budsjettene.


Ledighetstrygd i ett år, ikke to år. Hvis du mister jobben når du er over 55 år, har du halvannet år på å finne deg en ny jobb. 36 måneders ledighetstrygd forsvant. Deretter må den som ikke har jobb, søke om sosialhjelp. Hvis du har formue over et visst nivå, reduseres sosialhjelpen. Barnas bankbok ble tatt med i vurderingen av familiens økonomiske situasjon. Det ble et ramaskrik. Ikke minst innenfor de tradisjonelle velgerne til sosialdemokratene, SPD.

Denne tyske reformen bar det (typisk) tyske navnet ALG 2 (Arbeidlosengeld 2). Det er nytteløst å forklare hele ordningen til innbyggere i et land hvor hver borger i teorien har en andel i oljefondet på rundt én million kroner.

Kan en "tysk" modell tenkes for Norge? I Norge har vi rundt 3 prosent arbeidsledighet. Tenk dere tanken at den en gang dobles!


Tyskerne ble tvunget til å gjøre noe med velferdsstaten blant annet fordi ledigheten var skyhøy etter tyske forhold. Norge kan komme i samme situasjon. Spør Gro om hvordan stemningen var da hun overtok etter Kåre i mai 1986! Oljeprisen hadde falt som en stein høsten 1985 og etter nyttår. Det første hun gjorde, var å skrive ned den norske kronen med 12 prosent!

Da 1987-budsjettet skulle presenteres i oktober 1986, hadde ca. 50 milliarder oljekroner forduftet. Jappe-tiden tok brått slutt, "børstraktor" ble et skjellsord og boligprisene stupte i takt med stigende rente. Selv hadde jeg en byggelånsrente på 29,6 prosent i 1987!

Hvorfor forbereder ikke norske politikere oss på at en enorm regning skal betales for å møte eldrebølgen? Endringene (kutt, heter det!) i pensjonene hjelper noe. Men i stedet for å snakke om regninger som vi vet kommer, lover politikere stadig mer. 150 milliarder til fergefri E39 og noe tilsvarende til bedre jernebane på Østlandet.  Siv skal visst bli finansminister, men kommer ikke til å stoppe bompengeinnbetalingene, slik CIH krever.


Den unge moren jeg traff i Ekebergparken søndag, stemte ikke i 2009. Nå har hun fått en vakker datter. Denne gangen skal hun stemme!


-Du må regne med å betale mer skatt om noen år. Du skal være med på å betale regningen for alle oss som er født like etter krigen. Mange av oss skal på gamlehjem, minnet jeg henne om. Og ba henne tenke grundig igjennom hvordan de utgiftene skal finansieres. Med skattelettelser, redusert formueskatt, flere veier, mer til jernbane og enda flere sosiale reformer?

Småbarnsmoren skjønte ikke resonnementet mitt. Kanskje det ikke er like viktig med omsorgsboliger for eldre som full barnehagedekning. Og bedre veier.

Velferdsstaten vokser ikke inn i himmelen. Hvis vi skal ha et ørlite håp om å beholde viktige sider ved samfunnet vårt, må velgerne få klar beskjed: Dere må betale mer i skatt, og mange av de sosiale ordningene må endres.

I 2005 betalte de tyske sosialdemokratene regningen. Og den konservative Angela Merkel overtok. Men ingen, selv ikke i det tyske sosialdemokratet, tenker på å gå tilbake til det velferdssamfunnet tyskerne hadde bevilget seg.

Merkel  - og Tyskland - priser seg i dag lykkelig over Agenda 2010. Grekere, italienere, spaniere og portugisere gremmes.

Vi nordmenn lever lykkelig på oljen. Så lenge den varer. 

Fakta? Æsj!

Fakta er skumle saker i disse fredspristider. Mange motstandere av å gi den til EU, mener at denne organisasjonen ikke er et fredsprosjekt. 

Hmmm, tenkte jeg. Hva er fakta? Jeg måtte lese meg opp! 

En lynrask googling av "Kull- og stålunionen" ga meg en norsk side i Wikipedia. Krig mellom Tyskland og Frankrike skulle ikke bare gjøres utenkelig, men også i praksis umulig. 

Altså var dette et fredsprosjekt. Eller? I alle fall var det Frankrikes utenriksminister Robert Schuman som 9. mai 1950 foreslo en slik avtale for nettopp å forhindre en ny krig. Året etter ble den såkalte Paris-avtalen underskrevet ikke bare av den nye vesttyske Forbundsrepublikken og Frankrike, men også av Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Schuman visste personlig meget godt hva krigens redsler var. Han vokste opp som tysk statsborger fordi det tyske keiserriket annekterte den franske provinsen Alsace-Lorraine i 1871 etter krigen mellom de to landene. Schuman snakket flytende tysk, og lærte fransk først på skolen. Resten av livet slet han med en tydelig aksent når han snakket fransk. Etter første verdenskrig ble den tyske provinsen Elsass-Lothringen igjen til Alsace-Lorraine. Og fransk!  

Og så kom nye europeiske organisasjoner på rad. Vi kjenner historien godt. Og nå har altså EU fått fredsprisen. Grunnleggerne av Stålunionen hadde i alle fall fredsønske og vilje til å skape overnasjonale organer for å temme nasjonalstatene. Robert Schuman er en av grunnleggerne av dagens EU. 

Før han døde i 1963 fikk Schuman dessverre oppleve at Frankrikes president Charles de Gaulle slamret døra i fjeset på den britiske statsministeren Harold Macmillan. Britene ville så gjerne inn i det daværende Fellesmarkedet. Men på grunn av det franske veto mot britisk medlemskap, ble britene sittende på venteværelset til 1973. Nå er britene blitt et slags nei-land i EU. Og tviholder på pundet. En europahær i EU-regi blir den tidligere stormakten neppe med på. 

Jeg fant forresten denne morsomme animasjonen!

Her er en tidlinje fra Kull- og stålunionen i 1951 og frem til i dag.