Litt avisdød på dørmatta...

Det er bare å klikke seg inn....

Det måtte jo skje en eller annen gang. Og i dag tok jeg altså skrittet. Og sa farvel til papiravisa. Men jeg holder meg - foreløpig - til den elektroniske utgaven av Aftenposten. 

Nå har jeg altså ingen papiraviser i heimen. VG og Dagbladet forsvant for lenge siden. Minst 100 kroner uka spart. Nå sparer jeg noen kroner på å gå heldigitalt når det gjelder min gamle arbeidsplass.

Heldigital har jeg vært i hodet lenge. Og for noen uker siden kjøpte jeg New York Times på nettet. En av verdens beste aviser var dermed tilgjengelig for meg. Overalt og alltid.

Men når jeg har nølt så lenge med å kaste ut papiret, sitter det nok langt inn i ryggmargen hos mange avislesere å kvitte seg med det som stort sett ligger på dørmatta hver dag.

Senest i dag fikk jeg høre om en (digital) bekjent av meg som savnet nettopp det som skulle ligge på dørmatta. Hun hadde ikke noe å "kose seg med på trikken" på vei til jobben.

Andre "koser seg med avisen" til frokostkaffen, eller rekker ikke morgenutgaven før etter middag. Det heter seg at vi "dør med Aftenposten". Og da aller helst på papir. Og familien tar avskjed på dødsfallsidene i seksjon 2.

Men nå er det dessverre slik at vi ikke "blir født med Aftenposten". Spør du en tenåring i Oslo om forholdet til papiravisen, kan i alle fall en redaktør i Aftenposten bli deprimert. Selgere av avisabonnementer må skaffe godt over 100.000 nye kunder for at avisopplaget skal holdes seg.

Dette faktum tvinger mediehusene til å finne en strategi for å overleve. Etter at en drøss av kolleger har tatt sluttpakke i Aftenposten nå før jul, må det settes fortgang i arbeidet med å lage nye produkter.

Aller først må mediehusene se hva som skjer utenfor landets grenser. En opphisset debatt her hjemme om pressestøtte og momsregler bør stanse brått når vi får vite at EU kommer til å fastsette like regler for hvordan momssystemet skal praktiseres.

Det nytter ikke å gå til Kulturdepartementet eller Finansdepartementet hvis aviseierne vil ha en gradert momsats på digitale aviser og papiraviser. Men systemet med nullmoms for papiravisene og full moms for digitale utgaver er håpløst og ødeleggende.

Løsningen ligger altså i Brussel, ikke i Oslo.

Om få måneder legger de store avisene i Norge store deler av sine nettaviser bak en eller annen form for betalingsmur. Det er første skritt på vei til en bærekraftig økonomisk modell. Aftenposten vet det. Og i distriktene er signalene de samme.

Parallelt jobbes det med mobile produkter. VG er kommet lengst. Det ser alle. Med forventning og spenning ser jeg frem til hva Aftenposten kan tilby sine digitale lesere. Fordi Aftenpostens iPhone-app ikke var særlig kvikk, endte jeg på VGs mobile løsning.

Avisene dør ikke, ennå. Men glansdagene er over. Det viser med all tydelighet tallene fra Schibsted. I mellomtiden migrerer lesere og særlig annonsører over til nettet. Snart henter f.eks. Schibsted to av tre tjente kroner på digitale produkter. Og svært mye av fortjenesten hentes utenfor Norge. I all fall ikke fra papiravisene i Norge og Sverige.

De usosiale medier? Tja...

Slutte å røyke? En hvit uke? Noen kilo vekk? Vi har hørt om det før. Særlig ved hvert årsskifte. Men hva med en uke fri fra sosiale medier? 

Tanken har slått meg, noen ganger. Vel, jeg har aldri tatt ett drag, men øl er det nok av. Og kiloene kommer krypende. Hvordan står det til med de digitale vanene mine?

Evig rus?
Avhengighet kalles det når vi røyker for mye og ikke klarer å begrense alkoholinntaket. Hva skjer hvis vi blir avhengige av det vi kaller de sosiale medier?

Det er over fire år siden jeg logget meg inn på Fjesboka første gang. Twitter kom godt og vel ett år seinere. Jeg har vært en tidlig bruker av de sosiale mediene. Og jeg har skrevet 171 blogger de siste par årene.

Smart!
Jeg har hatt stor nytte og glede av disse nye kanalene. Mange gamle venner har dukket opp igjen via de sosiale mediene. Etter at jeg ble PANGsjonist har jeg skaffet meg noen ekstra kroner og morsomme jobber gjennom Facebook. Kort sagt, det er blitt et rikere sosialt liv etter at jeg forlot det hektiske sosiale livet som tross alt finnes der ute på arbeidsplassene.

I dag skal jeg treffe flere gode venner. En lunsjavtale ved 12-tiden, har jeg. Og fire timer senere skal gamle skolekamerater møtes til en øl.

Tidsfella?
Men hva med de negative sidene ved det digitale livet? Jeg innrømmer at det går med timer hver dag til Fjesern og bloggen. Ikke så mye til Twitter. Eposthylla mi sjekker jeg jo ofte.

Det var da jeg i morges leste bloggen til Joachim Westher Andersen at jeg stusset litt ekstra.Han lever store deler av døgnet på Facebook og Twitter. Det gjør han selvfølgelig fordi han vil henge med i svingene. For å kunne gjøre jobben som medierådgiver.

#SoMe!
Da jeg søkte på #SoMe på Twitter i går kveld, fant jeg bloggen til Andersen. (Til dem som ikke er helt med på Twitter, så er altså # et såkalt hasjtag eller merkelapp som benyttes på Twitter når man skal finne saker. Og SoMe er forkortelse for Sosiale Medier)

Klart journalisten i meg våkner når jeg ser at Andersen har «De usosiale medier» som overskrift på dagens tekst.

40 timer?
Kort fortalt ville han finne ut hva som skjedde hvis han tok seg «fri» fra de sosiale mediene i en uke. Han har regnet ut at det gikk med 40 timer i uka til å være der ute i det (u)sosiale cyberspace. Han har sjekket litt rundt på nettet, og var så snill og gi oss alle ytterligere informasjon om tingenes tilstand.

Jeg ligger nok over mange av mine venner når det gjelder timebruken på de sosiale medier. Men jeg sjekker ikke FB-kontoen min eller Twitter-feeden mens jeg spiser! 69 prosent av alle sportsidioter er på Nettet mens de spiser, viser amerikanske tall.

Logg av!
Uten å være særlig bevisst, har jeg lagt inn noen personlige sperrer. Hver gang jeg har vært på Facebook, logger jeg meg ut. Da får jeg ingen varsler som pirrer nysgjerrigheten min. Det er litt omstendelig hele tiden å sjekke seg inn!

Stort sett gjør jeg unna det digitale ryddearbeidet før klokka 10. Da har jeg som regel også blogget et støkke til mine 32 følgere!

Digitale vaner!
Nå mens jeg har ligget med venstre bein litt høyt, har det vært fint å ha digitale vaner. Det blir tid til bøker! Riktignok digitale, mange av dem. Steve Jobs-biografien er praktfull!

TV-tittingen er gått dramatisk ned i en digital tidsalder. 45 minutter Dagsrevy er totalt bortkastet tid. NRK P2s flaggskip om morran, «Nyhetsmorgen» går uten meg som lytter. Da leser jeg Aftenposten (!) på papir! Og holder meg oppdatert på Nettet.

For mye?
Men det er vel ikke mer mystisk med sosiale medier enn TV-titting. Det kan bli for mye av alt, ikke sant?

Der sluttet jeg med bloggen, og klokka viser 09.38!

Da vi valgte Internett!

Mashable.com har en morsom oversikt i dag!

En oktoberdag for snart 15 år siden valgte jeg å jobbe med Internett. Det eneste som ikke har endret seg mye på disse 15 årene, er hvordan jeg stemmer ved valg. Det blir å putte en konvolutt med en stemmeseddel ned i en boks.

- Da jeg ble president (1993) hadde bare toppfysikere hørt om det vi kalte World Wide Web. Nå har til og med katta mi en egen hjemmeside, skal visstnok president Bill Clinton ha sagt.

Vi leser jo om det hver dag, dette Internettet. Fortsatt uttrykker noen seg litt foraktelig over oss som synes hverdagen er blitt en smule enklere med den digitale hverdagen via WWW.

Datakyndige smiler når jeg forteller at vi i 1996-utgaven av aftenposten.no begrenset "størrelsen" på 1. -siden til max 60k. Mange av oss satt jo med såkalte ISDN-linjer!

Vel tre uker etter at jeg (som en av 5 ansatte!) hadde inntatt kontoret som Aftenposten hadde skaffet oss på den andre siden av Akersgata, skulle jeg en snartur innom Stortinget. Der var det premiere på den såkalte spontanspørretimen. Statsrådene skulle stille i Stortinget og de folkevalgte kunne spørre om hva som helst uten at statsråden skulle kunne utarbeide svar på forhånd.

Akkurat denne dagen, jeg tror det var 23. oktober 1996, entret landsmoder Gro talerstolen før møtet ble satt. Selv var jeg ca 3 meter unna, i presselosjen. Og ante selvsagt ingenting. Etter halvannen setning av hennes korte tale var budskapet klart. Hun går av!

Og snart kom navnet på etterfølgeren. Thorbjørn Jagland!

Hukommelsen er ikke den beste hos PANGsjonister, men jeg tror vi hadde en kortversjon av avgangen hennes ute på aftenposten.no etter knappe 20 minutter. Vi sjekket trafikken, og jeg tror noe sånt som 17.000 personer var innom denne toppnyheten. Ny rekord, selvsagt!

I morges har jeg vært innom nettbanken, sjekket når regnværet kommer denne gangen og hva som egentlig skjer i Libya. Ja, og så har jeg snart fullført dagens blogg!

Nå er det alvor, takket være Internett.

Den digitale kafeen

En  analog skute som plutselig ble limet i et sosialt nettverk

Papiravisen klarte jeg ikke å få lest før langt ut på kvelden. Dagsrevyen var det ikke tale om å se. Mobilen var påfallende stille denne helga.

Årsaken? Jeg kom meg ikke vekk fra den digitale kafeen hvor hver femte nordmann var innom. Eller sagt på en annen måte, de gamle formene for sosiale aktiviteter holdt på å gå i oppløsning. Det var i alle fall ikke slik at vi satt foran TV´n og okket oss over Dagsrevyen eller leste høyt for hverandre fra Kultur-seksjonen i Søndags-Aftenposten.

Et lite avbrekk (12 timer!) fikk vi lørdag. En 75-årsdag og en forlengst avtalt vennefest måtte jo bli nokså analog. På vennefesten oppdaget jeg imidlertid at noen av mine barndomsvenner, som ikke er på Facebook, endelig forsto at kanskje Fjesboka kan være til nytte. Via min avanserte mobil - ja, det er en iPhone4 - fikk vi gitt beskjed til broren til Tove, Ulf M., i Lofoten at han måtte stille med kunsten sin når Nordnorge anløp ved 19-tida søndag.

Selvsagt stilte han opp, og fikk sine 20 sekunder på NRK2 midt under Dagsrevyen dagen etter vennefesten.

Nå endrer jo ikke akkurat en maratonsending fra den trauste statskanalen NRK det sosiale livet vi har bedrevet noen århundrer. Men akkurat som fjernsynet bant landet sammen i 1960-åra, holder de sosiale, digitale nettverkene på å skape et nytt lim mellom folk og grupper av folk.

Hurtigruten fra minutt til minutt er blitt en snakkis. Men hvor "snakker" vi når selve kafeen går i 14-15 knop i retning Kirkenes? Og i åpen sjø! Selvsagt i de sosiale medier!

Søndag brukte 678 norske tvitrere hashtagget #hurtigruten. 117 brukte  #hurtigruta (raddiser/målfolk?). #NRK kom på tredjeplass.

Hva betyr dette? I praksis dundret det ut på twitter hvert 8 sekund en eller annen melding som var merket med disse taggene. Dette møtet ble litt i meste laget for meg.

- Det er en helt merksnodig folkefest. Et mediefenomen vi aldri har sett før. Mediebygging og rein, skjær galskap, tvitret Geir Holen (@geirh)

 Karin Sohlberg Hagen (@karinsolberg) var en av de få som ikke deltok på folkefesten. I et tweet til @geirh sier hun det slik: - Vel, fullstendig boikott fra min side. Hurtigruten er og forblir noe harry.

Der sitter altså de to tvitrerne ved "samme bord" og diskuterer hva som hele Norge snakker om. På Facebook ble det litt lengre samtaler. En av mine Facebook-venner, Kirsten, fortalte søndag formiddag at "hun tok kaffen på dekket". Hun hadde akkurat passert Polarsirkelen, fortalte hun, og var på vei inn til Bodø. Hun lurte på om jeg hadde stått opp!

- Monsen står også ved rekka i det vakre sommerværet. Jeg ser deg ikke! ropte jeg tilbake. Snart blandet en annen FB-venn inn, Ivar. Han ville også ha en kaffe. Jeg presset meg på og ville være med dem. Og slik ble det.

Det hele ble så hyggelig at flere av mine FB-venner faktisk trodde at jeg var med skuta! Da det lakket mot leggetid (i lugaren, selvsagt!), måtte jeg krype til korset og fortelle mine dyktige journalistvenner at jeg var på en digital reise!

Ett døgn senere har jeg tenkt over hva den langsiktige virkningen kan bli for vårt sosiale liv. I går så jeg en melding i avisen (ikke sto på alt som står i avisene!) om at folk på Facebook er lykkeligere og har et rikere sosialt liv.

Det viser seg at kontakt mellom mennesker av kjøtt og blod kan bli bedre med sosiale medier. Aviser og etermediene kommuniserer ovenfra og nedover, altfor ofte på en belærende måte. Og altfor mange ganger med en pekefinger av ett eller annet slag.

Facebook, twitter, gowalla, foursquare og hva de nå heter, åpner for et annen type nettverk. De som knytter seg til undernettverk i disse sosiale mediene, får det ganske hyggelig, tror jeg. Kontakter du kanskje ikke har klart å opprettholde på annet nivå en ett og annet julebrev, blir fornyet og fordypet.

Hva skjer med avisene og de tradisjonelle etermediene? De kommer til å ta mindre av vår tid. Men omstilling er nøkkelordet! Kundene, dvs. leserne og seerne/lytterne, forlanger noe mer. De har fått smaken på de sosiale mediene.

Bin Laden endret pressebildet

En uvanlig forside i NYTimes!

En amerikansk soldat i Afghanistan fikk vite om Osama bin Ladens død på Facebook. En TV-produsent i Sør-Carolina ble tipset av den amerikanske komikeren Kathy Griffin på Twitter.

Det er i all enkelthet skildringen av den nye mediesituasjonen som ærverdige Boston Globe foretar i sin nettutgave i dag. Kort fortalt fikk svært mange vite om den dramatiske amerikanske aksjonen i Pakistan gjennom medier som ikke eksisterte da Osama bin Ladens folk gjennomførte terroraksjonene mot World Trade Center for snart ti år siden.

New York Times måtte slå bremsene på i trykkeriet sitt da president Obama sent søndag kveld kunngjorde at verdens mest ettersøkte terrorist var død. 350 000 aviser måtte makuleres. Mandagavisen som altså fikk ny forside, hadde blant annet en artikkel om det som skulle være den ideelle oppdrettsfisken. Neppe en kioskvelter neste morgen!

Dermed er vi ved sakens kjerne. Dekning av hendelsesnyheter blir umulig i papiraviser. Det som kan være en kjempesak når trykkpressene ruller, blir etter kort tid håpløst foreldet av dekningen over nettet.

Sist gang NYTimes måtte kaste førsteopplaget, var i 2000 da avisen feilaktig meldte at Bush hadde vunnet presidentvalget. Det måtte en dramatisk opptellingrunde til før hans seier var klar. I 1968 måtte avisen også lage en ny forside da president Lyndon B. Johnsen kunngjorde at han ikke stilte til gjenvalg. Men den gangen var ikke mobiltelefonen oppfunnet en gang!

NYTimes gjennomførte en intern revolusjon da de droppet den tradisjonelle "Mr."-tittelen foran navnet da de på forsiden slo til med navnet på den drepte terroristen. En av redaktørene, Tom Jolly, ba desken droppe "Mr." foran navnet. Dessuten ønsket han at det skulle stå "Bin Laden", ikke "bin Laden". Stor "B" med andre ord. Det er også vanlig i avisen å bruke "Mr." eller Ms. eller Dr. på nylig avdøde personer.

Vel, det er mye å lese rundt Osama bin Ladens død. På nettet. Jeg får komme meg bort til gode, gamle Aftenposten før kaffen blir kald.

Den digitale slagmarken

24 timer etter Osama bin Ladens død, lurer jeg på hvordan amerikanerne klarte å spore ham opp. Da blar jeg opp i Huffington Post. Aldri hørt om den?

Wikipedia beskriver Huffington Post som et venstreorientert nettsted for nyheter. Vel, vel, hva amerikanerne kaller det er ikke så viktig. Nå har jeg fått samlet de viktigste nyhetene om bin Laden ett sted. Og de fleste andre nyheter jeg er interessert i.

I løpet av noen timer på morrakvisten er jeg fullt oppdatert. Verdens mest ettersøkte terrorist ble drept med to skudd mot hodet. Datamaskiner ble tatt med. Nå sitter en skokk med amerikanere med fingrene langt inni maskinene.

Og så leser jeg en interessant artikkel om det nasjonale antiterrorsenter NCTC som har spilt en nøkkelrolle i jobben med å følge en av bin Ladens kurerer de siste årene.

Huffington Post har selvsagt en twitterversjon, en iPad-versjon og en helt vanlig web-versjon.

Før jeg går løs på papiravisene, må jeg lese historien om telefonsamtalen som førte amerikanerne til  bin Ladens dørstokk.

Ha en god digital nyhetsdag!

Hva gjorde du da bin Laden døde?

Breaking news er journalisters vanligste stimuli. Har du twitter i lomma, er du fortapt. Det skjedde meg da jeg slo på Padda mi ved halvsekstida i morges.

Selvsagt fikk jeg vite at terrorist nummer 1, Osama bin Laden, ble drept av amerikanske spesialstyrker.

Men hvordan fikk vi vite detaljene? I løpet av noen få minutter ble i alle fall Sohaib Athar en av heltene i den digitale landsbyen vi er med i. Uten å vite det, tvitret han den amerikanske aksjonen som satte sluttstrek for Osama bin Laden liv. @ReallyVirtual var tvitter-navnet til Sohain Athar. Og selvsagt bor han i Abbottabad. En pakistansk by kjent for sitt behagelige klima, og huser det pakistanske militærakademiet. bin 


Laden hadde verken telefon eller internettforbindelse der han skjulte seg, bare 100 meter fra akademiet. Men Sohain Athar hadde altså en telefon med twitter-konto. Og han tvitret på engelsk! Og det viste seg at han hørte og så det som var i ferd med å skje. 


Norske radio- og tv-stasjoner sakker håpløst akterut når det virkelig skjer noe der ute. Annet er jo ikke å forvente. Nyhetsjunkies finner da frem en eller annen digital dings med en eller annen twitter-applikasjon. Og så begynner moroa! 


Revolusjonen i Egypt og særlig det blodige opprøret i Libya, hadde lært meg at Al Jazeeras engelske twitter-tjeneste gir fakta, raskt. Det innebærer at toppnyheten om bin Laden slo mot meg med én gang jeg slo på Padda. 


Det er klart at papiravisenes rolle endres lynraskt når vi i praksis bor i en digital landsby. Og hvem orker å vente på Dagsrevyen klokka 19 for å få bakgrunnsinformasjon om hva som egentlig skjer? 


Typisk er det at mens jeg har tastet ned dette i løpet av noen hektiske minutter, har president Obama kunngjort at Osama bin Laden er stedt til hvile. I havet. Her skal det ikke finnes en grav som tilhengerne kan valfarte til. 


Ha en fin, digital nyhetsdag!

Medierevolusjon og revolusjon

Voice of Amerika kringkastet frihetens budskap forgjeves i 40 år til Øst-Europa. De nye amerikanske mediekanalene, Twitter og Facebook, klarer det samme i løpet av måneder i de arabiske landene.

Bare ta en titt på illustrasjonen til høyre. Den er hentet fra Twitter litt over klokka halv ti torsdag 17. februar.

Som tidlig twitter- og fjesbok-bruker, har jeg forlengst begynt å snuse innom disse sosiale mediene. Selvsagt er det mye tøv og tull der ute. Så mye, faktisk, at jeg lurte på om dette kunne være noe for meg.

Læringskurven ble bratt. Jeg så tendenser da iranerne forsøkte å kaste av seg presteskapet i 2009. Jeg var en av dem som endret min twitterprofil slik at jeg hadde iransk tid og sted, selv om jeg jo holdt til her i Tigerstaden. Hensikten med en slik operasjon var å forvirre iransk politi som jaktet etter tvitrere. Den jobben ble tøff fordi antallet iranske tvitrere plutselig ble mangedoblet, fikk jeg høre.

Da regimet i Tunis veltet, tok det ikke lang tid før vestlige medier meldte at noe var på gang i Egypt. Bare for å teste Twitter, søkte jeg etter meldinger som inneholdt #egypt. 20-30 meldinger strømmet inn hvert eneste minutt. Svært mange av dem var på engelsk.

Da politiet slo til mot demonstrantene, og det hele så ut til å ende i blodbad, oppdaget jeg en amerikaner i California som rapporterte at det satt en tvitrer som het @lars_akerhaug. Han må jo være norsk, tenkte jeg! Han tvitret på engelsk, men også på norsk. Da het han @akerhaug. En av VGs to utsendte i den egyptiske hovedstaden.

Etter hvert fikk jeg ryddet opp i hvem jeg burde følge på tvitter. Al Jazzera var strålende. De logget revolusjonen slik at de som ikke orket eller hadde tid til å følge tvirerne.

Og resten er historie. Mubarak er vekk. Han ligger syk, trolig i Sharm El-Sheikh.

Dagens Næringsliv hadde lørdag en artikkel om bloggerne som tok makten. I lang tid hadde unge middelklasseegyptere planlagt hvordan revolusjonen skulle skje. De hadde sett hvordan 28 år unge Khaled Saed ble slått i hjel av politiet i Alexandria 6. juni i fjor.

Mona Saif (25) er en av de utallige bloggerne som angrep regimet. "Det var denne revolusjonen våre foreldre drømte om, men aldri klarte å gjennomføre", forteller hun. Saif er datter til en menneskerettsaktivist som politiet etterlyste i 1985. 30 minutter før demonstrasjonene begynte på Tahrir-plassen, fikk hun via Twitter vite hvor hun skulle møte.

Den virkelige helten under Revolution 2.0, som opprøret i Egypt er kalt, var Googles direktør for Midtøsten og Nord-Afrika,  Wael  Ghonim (31). 27. januar ble han tatt av politiet og holdt isolert i 12 dager. Da han ble sluppet ut, sto han fram som mannen bak internettsiden "Vi er alle Khaled Saed". Nå fikk Ghonim sin egen Facebook-side. Og 130 000 tilhengere. Han ble utnevnt til revolusjonens talsmann.

Snart tvitret Gholnim: "Revolution 2.0. Mission Accomplished".

Det gikk likevel noen dager før det hele var over.

Nå kan presteskapet i Theheran få skikkelig motvind. Khadafi sitter kanskje trygt i sadelen i Libya litt til. I Algerie har det vært demonstrasjoner mange steder. De som vil følge revolusjonen i Iran, kan jo klikke her for å få en enkel oversikt. Direkte!

Alt dette utløses altså ikke av gamle, gode VOA! Men to av Internetts ektefødte barn, Facebook og Twitter, blir oljen som får folk til å samhandle.

Tidligere kollega Kathrine Aspaas treffer blink med sin Signert-artikkel på side 2 i kulturdelen i Aftenposten. Noen hevdet for 15 år siden at Internett var et festlig leketøy, skriver hun Og de tok akkurat like feil som dem som nå vurderer de sosiale medier som tidsslukende tøys, mener Aspaas.

Norsk stemme fra Kairo

"Not much people around. Still early", tvitrer VGs Lars Akerhaug fra Kairo litt før klokka 8 i morges.

Dermed er det bevist, det er ikke helt tett det teppet egyptiske myndigheter har trukket over Internett.

Den vedlagte skjermdumpen fra Twitter viser altså at Akerhaug fortsatt er på lufta. Og flere kommer igjennom sensuren, hvis vi skal tro JPBarlow. Han holder til i California, og der er klokken snart midnatt, torsdag kveld.

Samtidig er muslimer i Egypt på vei til fredagsbønnen i moskeene. Vi får håpe at tvitrere som Akerhaug kommer igjennom når det kommer folk ut på gatene.

De som ønsker å følge Lars Akerhaug (@lars_akerhaug), har jo bare én ting å gjøre. Kom dere inn på twitter! VG har to tvitere i den egyptiske hovedstaden. Den norske varianten av av Lars Akerhaug finner dere på @akerhaug.

Egypts revolusjon - live?

I dag stengte egyptiske myndigheter Internett. Det har aldri skjedd før, i noe land. Hva skjer da? Og når kommer revolusjonen i landet med 80 millioner innbyggere?

Jeg skvatt litt da jeg leste meldingen på twitter om at de sosiale medier var slått av i Egypt. Nå viser det seg at noen har trykket på bryteren der nede, og stengt hele nettet. Det er i alle fall hovedinnholdet i den meldingen WikiLeaks sendte ut i morgentimene.

Dagens analoge aviser fylles langsomt av stoff fra Egypt. Etter jasmin-revolusjonen i Tunis, forsøker egypterne å bli kvitt sitt autoritære regime. Aftenposten trykker nye dokumenter avisen har fått tak i fra WikiLeaks. Disse kaster nytt lys over blant annet den amerikanske støtten til president Mubaraks regime.

Nå varsler WikiLeaks flere lekkasjer. Men nå får altså ikke egypterne tak i innholdet. Men det er vel det samme. Det mangler ikke på spådommer om at det muslimske landet har et nytt regime ikke lenge etter at fredagsbønnen er unnagjort i dag.

Æsj, Internett på hytta!

Jeg er ikke avbildet her, og det er slett ikke hytta vår! Men Bjørn (60) og Trygve (65) har altså noe felles. Internett på hytta!

Egentlig burde det være dødssynd med slike innretninger der man skal søke fred og ro fra storbylivet.

Det har gått helt strålende i ti år. Men problemene begynte da NRK digitaliserte sendingene sine. I praksis virker ikke TV´n. Kanskje like greit.

Verre er det at vi har en syltynn forbindelse med mobilnettet. Det føles omtrent som om forbindelsen faller ned i motvind!

Teknologien er altså ikke vår allierte her 954 meter over havet. Da vi faktisk befant oss på havoverflaten i sommer, oppdaget vi at svært mange rundt oss hadde Internett!

-Nei, vi skaffer oss ikke slikt, da kommer vi til å surfe på Nettet hele tiden, sa rederinnen. Kapteinen nikket bekreftene. Og jeg hadde jo forbindelse via iPhone der det meste kan utføres.

Sist uke ble det klart at jeg skulle opp på fjellet og mekke bod! Jeg kjøper en Internett-forbindelse!

Nå har jeg nesten like gode forhold som hjemme i stua. Jeg er forberedt på pes fra dem som mener at jeg har tatt et for langt skritt vekk fra freden i fjellheimen.

Dyrt er det i alle fall ikke, jeg betaler bare 175 kroner for hver uke jeg benytter meg av tilbudet. Det blir tre uker på sjøen, kanskje, og et par uker på fjellet.

Nei til Street View - eller?

Google har invadert gata mi! Skal jeg gå til rettssak eller montere overvåkingskamera på trappa? Hvem spør Datatilsynet om Street View er ok?

Datatilsynet har selvsagt fått noen henvendelser, og har gitt oss oppskriften på hvordan hver enkelt av oss kan sikre personvernet vårt. Men er det opp til enkeltmennesker å passe på Google?

Selvsagt vekker det oppsikt når hvem som helst kan se hva som helst i sin egen gata. I Berlin kunne jeg vise mine venner satellittbilder fra Sybelstrasse der bilen min kunne sees fra himmelrommet.

En grense. Men foreløpig ser det ut til at tyskerne har satt en strek her. Ok med bilder fra oven, men verre blir det med det såkalte Street View fra Google.

Her i Oslo kan se min lille veistump, med vår litt slitte Citroën foran garasjen. Takket være Google. Men den vakre Sybelstrasse i Berlin, er ukjent land for Street View. Foreløpig.

Hull i EU-direktivet. Det undret meg litt over at Tyskland er terra incognita for den amerikanske datagiganten. Men etter dommen i den tyske forfatningsdomstolen tirsdag denne uken, aner jeg en årsak. Forfatningsdommerne underkjente politikernes lovarbeid og beordret umidddelbar sletting av alle lagrede data for telefon- og datatrafikk. Personvernet er ikke skikkelig ivaretatt. EUs datalagringsdirektiv blir beskutt med ammunisjon fra den tyske grunnloven!

Anonymitet? Og nettopp personvernet bør være grunnen til at Street View holdes unna tyske gater og streder. Selvsagt er det moro å kunne se hvor man skal bo i New York om fjorten dager, men det løper et titalls mennesker forbi kameraene til Google. Vil de at noen skal se at de har vært akkurat der?

Tyskerne har lært. Google hevder at de har alt på sitt tørre - også i det gjennomregulerte Tyskland. De 12 brune årene med Hitler og DDRs 40 røde overvåkingsår, sørger imidlertid for at noen holder øynene åpne når det kommer til personvernet.

Ble grillet. "Vi har forstått at det fortsatt finnes mange åpne spørsmål", sa lederen for bedriftskommunikasjonen i Nord- og Mellom-Europa i Google, Kai Overbeck på CeBIT. Han ble grillet på en pressekonferanse der journalister gjerne ville vite om Street View snart kommer til Tyskland.

"Vi er fast overbevist om at Street View er lovlig", la han til.

Veivalg. Det aner meg at vi står overfor et veivalg. Skal vi tillatte at alt legges ut på nettet? Skattelistene skaper bølger hvert eneste år når presse og privatpersoner grafser i folks ligningsdata. Hvorfor er ikke opphisselsen like stor når Street View presenteres? Selv amerikanske myndigheter har satt en grense for Street View. Alle grenseoverganger mellom USA og Canada er utelatt, mens vi i Norge kan "kjøre" over Svinesund med Street View.

Hjelp, fremtiden er kommet!

Plutselig var den her, fremtiden! Mange analoge vaner må avlæres....

Fremtiden kom 30. juli i fjor. Da sprettet jeg innpakningen og holdt min iPhone varsomt i hendene.

Selvsagt kan jeg ringe med denne Dingzen, men hjelpe meg hva ellers? Vel, jeg kan ikke koke kaffe med de 16 gigabitene jeg har i telefonen, men det er snart det eneste.

Bussen rekker jeg alltid, selv her på den litt lurvete rute 34. Tafikantens iPhone-app forteller meg når (den overfylte) bussen kommer.

Været har ikke vært det mest usikre i vinter, men i sommer kommer YrRadar til å vise meg hvor nedbørsområdet befinner seg slik at jeg slipper å fyre opp grillen. Den vanlige yr.no er der også.

Siste skrik for mitt vedkommende når det gjelder programsnutter til Vidunderet, er DocScanner. Med kameraet til iPhone kan jeg nå scanne regninger, tekster og det meste annet og sende det til hustruen. Som epost. Og det virker!

Selvsagt må 100 personer slutte på nummeropplysningen på Fagernes når det finnes en apps for iPhone som gir deg alt du trenger: 1881. Lynraskt, og gratis. Vel, du må jo betale for å ha kontakt via 3G-nettet. Men det har jeg hatt siden juli i fjor.

Facebook-apps´en har revolusjonert tilgangen til det mest sosiale nettverket vi har. Dødtid på bussen finnes ikke lenger.

Kritikken mot iPhone var massiv da heller ikke siste utgave var utstyrt med radio. Men nå har jeg internett-radio på min iPhone i stedet. NRK Radio har forlengst en programsnutt som knytter deg til statskanalene.

Wikipedia ligger et par tastetrykk unna via Wikipanion, men den kan jeg ikke benytte på torsdagskvissen!

Tvitring via tweetie er heller ikke populært på kvissen, men ellers var det jo litt merkelig å kunne følge jordskjelvet "live" via #chile fra sofaen. TV-nyhetene i NRK og TV2 lå langt bak twitter.

Jeg skal ikke trette dere med så mange flere muligheter. Selvsagt er finn.no der, og alle mulige treningsprogrammer. Eller hva med å ha en strekkodleser på telefonen som ved hjelp av fotoapparatet og strekkoden finner det du "må ha" til laveste pris? Sa jeg at VG har koblet sammen trafikkinformasjon, google maps og yr.no til en kjekk liten apps som heter Trafikk? Og ta en titt på Gule sider!

Litt tull til slutt: Kronespillet som forsvant fra restauranter for 30-40 år siden, har gjenoppstått på min iPhone med, ja, nettopp, Kronespillet. Skikkelig tull er iBeer! Da tømmer du halvliteren på noen sekunder, og avslutter med et herlig rap!

Hvis du har fått skreket deg til en iPhone på jobben, og savner nettopp din apps, er det bare å taste på App Store, og rundt 150 000 programsnutter står til din disposisjon.

Har du ennå ikke fått en smak på fremtiden? Løp og kjøp en iPhone!

En papirtigers død

Skal jeg kjøpe en iPad i New York om to uker, eller skal jeg vente til Aftenpostens kaster en etter meg for at jeg fortsatt skal være abonnent på papiravisa?

Lojalitet. Det siste kommer til å skje - en eller annen gang. Lojalitet til en papiravis er vanskelig å bygge i en digital hverdag. På fjellet forrige uke savnet jeg avisen. Det gjorde ikke en god venn av meg noen uker tidligere. Han leste New York Times som ferskvare i den norske fjellheimen via sitt lesebrett.

iPad. Nyhetene mine ramler nå ned i min iPhone når det passer meg. Men jeg blir litt sliten av å lese på den lille skjermen. Hvorfor får jeg ikke Aftenposten levert på en større dings? Et lesebrett eller siste skrik, iPad fra Apple? Hva med å binde seg til Aftenposten for to-tre år hvis jeg vil ha avisa levert via et lesebrett?

Gammal graut. Aftenposten (og de fleste andre aviser) henger igjen i fortiden. Det så jeg under frokosten i dag. På side 28 i del 1 lyste Erlend Nesje referat av hockeyfinalen mellom Canada og USA. Én side av saken er hva det koster å stanse trykkingen av avisen for å legge inn Nesjes referat. Verre er det at referatet var helt uinteressant for mange fordi de hadde sett kampen på TV. Men reporter Nesje har gjort en formidabel jobb, bare så det er sagt.

Rett i vasken. Men leserne er ikke interessert i å lese åtte timer gamle nyheter til frokost. Nyhetene finner vi på Nettet, altså skulle side 28 hatt noe annet enn et slikt referat. Sjefredaktøren i Fædrelandsvennen, Hans-Christian Vadseth, setter ord på virkeligheten for mediebransjen i sin kommentar i Morgenbladet fredag. 150 års læring går i vasken i vår digitale virkelighet. Slik typografer forlengst har erfart.

Suksessoppskriften fra papirtiden, nyhetene først, kan ikke berge papiravisene fra en undergang. De aller fleste avisfolk forstår dette.

Ta konsekvensen. -Det neste, og det vanskeligste, skriver Vadseth, er å ta konsekvensen av denne forståelsen. For det er i stor grad de samme menneskene som setter sammen papiravisene i dag som for ti år siden. For dem (jeg burde kanskje sagt oss) er det vanskelig å legge bort en suksessoppskrift, selv når den ikke lenger en en suksess.

Media Norge. Det er ikke en hvemsomhelst som her kaster fortiden over bord. Vadseth er sjef i en av de fire dagsavisene i Media Norge, der Aftenposten er den største avisen. Og pengemaskinen finn.no er også med!

Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende samarbeider nå tettere enn på mange år. Ingen reagerer på at Vidar Ystad, en garvet politisk reporter fra Bergens Tidende, får sine artikler trykket i Aftenposten.

"En døgnflue". For snart 15 år siden var Aftenposten en av de første dagsavisene på nett. "En døgnflue", sa mange avisfolk om Internett. Avisene hadde overlevd da fjernsynet invaderte alle hjem, hvorfor skulle Internett være noe annerledes?

I aftenposten.no ble det til å begynne med forbudt for nettredaksjonen å legge ut nyhetene fra papiravisene før klokka 8 om morgenen. Da hadde jo abonnenentene (trolig) hentet morgenutgaven i postkassa.

Stjal nyhetene! Den nystartede Nettavisen tok Aftenposten på senga. Straks Aftenposten kom fra trykkeriet, serverte nettavisen.no blodferske Aftenposten-nyheter på sitt eget nettsted!

Fortsettelsen kjenner avisfolk til så altfor godt....

Nå er det ikke spørsmål om, men når, avisene tar skrittet fullt ut og publiserer alt innhold i de mest praktiske kanalene.

Twitter. Litt skremmende er det, imidlertid, når Aftenpostens nyansatte sjefredaktør og nettredaktør ikke kom seg ut på twitter før siste uke. Da har de ikke oppdaget hvordan det katastrofale jordskjelvet i Chile spredte seg med lydens hastighet ut på twitter. TV2 tvitret og ba om norske vitner i Chile til det som skjedde.

Et tankekors. Hilde Haugsgjerd må nok gå i skole hos Hans-Christan Vadseth. Han har sendt ut 2266 meldinger via twitter. En av dem han sendte ut i går var morsom, og dagsaktuell. Den lyder så:

"Medietrender til ettertanke 3: Alle barna fikk surfe på nettet, men ikke Bør. Moren hans var papiravisredaktør".

Ja til bannerannonser eller økt NRK-lisens?

Nå krever Olemic Thommessen (h) at nrk.no ikke skal få tjene penger på bannerannonser. Dem blir det mange av når NRK snart er nest størst på nettet. Kansje de bør få lisenskroner fra nettbrukere? Spar penger, NRK, og steng FM-nettet!

Selvsagt slår VG som alarm fordi avisen mener at det ikke er en oppgave for en lisensfinansiert statskanal å tjene penger på noe som ligger utenfor det NRK skal drive med, nemlig kringkaste lyd og bilder.

Annonser til besvær.

Om NRK i tillegg en brysom konkurrent om annonsekronene i et stagnerende internettmarked, er det jo enda en grunn for VG å slå alarm.

Ifølge journalisten.no har VG Netts sjef Espen Egil Hansen politikerne nå vil ta affære i det han kaller en statssubsidiert konkurransevridning.

Friske penger.

De som klager nå, har lenge visst at NRK har hatt en nettjeneste, og burde tatt opp denne saken for ti år siden. Det ville forresten vært utenkelig at NRK skulle latt være å etablere nrk.no. Men for ikke å belaste den lisensfinansierte delen av NRK, må det altså skaffes andre inntektskilder. Bannerannonser, f.eks.!

Er det verre at nrk.no tjener penger på annonser enn at VG har momsfritak for avisene sine som igjen har gitt VG sterkere muskler når det skulle satses på Internett? Rammevilkårene, lisenspenger til NRK og momsfritak for VG, strekker ikke til for multimediasatsingen, altså må friske penger skytes inn i driften.

Politisk løsning?

Internett er kommet for å bli, og det blir feil hvis noen roper på politikere for å få stanse en konkurrent på Internett. Spredning av barneporno og rekruttering av terrorister er fy-fy på nettet, og forsøkes stanset. Men å gripe inn i annonsemarkedet på Internett, bør politikerne holde seg unna.

En tysk løsning.

NRK kan, imidlertid, ta en telefon til sine tyske slektninger i tyske ARD/ZDF og be om at brukere av mobile plattformer skal betale "kringkastingslisens" for bærbare PC´er og mobiltelefoner. Der har de forlengst skaffet seg ekstrakroner. EkstraMILLIARDER!

Nå undersøker politikerne hvordan rammevilkårene skal endres for norsk presse i takt med endringene i medievirkeligheten. Mangfold betyr ikke lenger at vi skal ha minst to aviser i ett distrikt. Dessuten er papiravisene et pengesluk, og mangfoldet er det så som så med.

Pressestøtte, farvel?

Og med internett er ytringsfriheten blitt total. Et radikalt forslag på interessekampen mellom statssubsidierte medier, enten det skjer via momsfritaket eller lisenspenger, er å droppe pressestøtten og benytte de samme pengene til å legge til rette for et skikkelig digitalt nettverk som dekker alle avkroker av landet. Og så blir det mange penger igjen til å sikre at det finnes levedyktige nettredaksjoner som langsomt kan overta papiravisenes oppgaver.

Økt lisens.

Det kan hende at den tyske modellen med skattlegging av mobilt utstyr på lik linje med skattleggingen av TV via en lisens, kan ha noe for seg. Men da kreves det mot fra politikere til å ilegge nordmenn flest en ny avgift.

Helt smertefritt er heller ikke den tyske virkeligheten. Der forlanger den kommersielle delen av pressen at lisenskringkasterne ARD og ZDF ikke skal ha lov til å gi mobilbrukerne såkalte apps for å få se og høre radio- og tv-sendinger. Slike apps vil Springer-konsernet ha for seg selv, og selge til mobilkundene. Avisene trenger jo penger, må vite!

Da har ARD og ZDF et godt argument! Mottagerne av disse programsnuttene betaler jo allerede for det innholdet de skal se eller høre!

Monopolets død.

En ting er alle enige om: Internett er kommet for å bli. Slik er det trolig med kapitalismen. Der den sterkeste på Nettet vinner. Foreløpig har det vært VG, men selv en slik monopolist synes ikke det er tilstrekkelig.

Over og ut for FM.

Og helt til slutt: Hvorfor titter ikke kulturministeren igjennom NRKs utgifter og ber Marienlyst kutte der det kuttes kan? FM-nettet holder på å ramle sammen, samtidig med at DAB-nettet er oppe og går. Og nå sendes alle NRK-kanalene også over det digitale bakknettet.

Steng FM-nettet, og tving brukerne over på en digital plattform. Det er gjort i en håndvendig å skaffe alle FM-lyttere et alternativ. En kombinert FM/DAB-radio kan kjøpes for rundt tusenlappen. Da kan jo folk høre forskjellen.

Mens vi skifter mobiltelefoner og TV´er over en lav sko, og kvitter oss med analoge fotoapparater, skal vi altså holde på med en vel 50 år gammel radioteknologi. Nå kan NRK virkelig spare penger!