Da var det virkelig alvor!

Rydding. Mange av oss stritter mot ordets konsekvenser. Men denne helga har det vært moro. Dypdykket avslørte blant annet at min far dukket opp i en 1-spalter i Aftenposten 2. mai 1934. 

Lokal nyhet når Oslo...

Det var 2 dager før han fylte 21 år. Og som journalist i den forlengst avdøde dagsavisen «Sørlandet» var han også en aktiv demonstrant. Og en skikkelig motstander av Adolf Hitler. Det var også hans tilkomne svigerfar, Olav Scheflo, sjefredaktør i «Sørlandet». Men min mor, Mosse, var bare 17 år, og fars dramatiske demonstrasjon i Kristiansand fant sted 11 år før jeg ble født. 

80 år gamle!

Da far døde, etterlot han seg ikke mye materiale om seg selv. Men dette gulnende avisutklippet fra Aftenposten, fant jeg. 

Nå har det i årevis ligget i en konvolutt. Og det kom igjen for dagen da vi endelig tok fatt på ryddingen av «kontoret» vårt. Der vi aldri har sittet når vi har «jobbet». 

Vi avvikler kort og godt «kontoret», og da ble det ryddet. Grundig. 

Ekstrautgave i Kristiansand!

Avslørende!

Det ble en grundig dokumentasjon av egne vektøkninger og håravfall. Bildene er nå sortert! Og ikke glemt. 

Svart/hvitt-bilder av mine foreldre finnes det mange av. Og vi husker dem fordi vi har sett på dem mange ganger. Men i motsetning til hva vi opplever i våre digitale tider, er bilder fra  1930-åra en skatt vi tar vare på. 

Trotskij med flippskjegg, mor i bakgrunnen til venstre.

Ett av bildene ble faktisk historisk. Og det ble tatt av far. Det skjedde på Sørlandet, der den landsflyktige Leo Trotskij var på besøk hos en gammel kjenning og kampfelle, min bestefar Olav Scheflo. 

Solgte for tidlig. 

Far fortalte meg at bildet med grunnleggeren av Den røde hær i Sovjetunionen ble solgt til NTB for 25 kroner. Far ble senere sjef i NTB, og på 40-årsdagen for mordet på Trotskij i 1980, var far ennå sjef i NTB. Han gliste godt da han fortalte at bildet ble solgt til mange aviser over hele verden. 

Det var fra far og mor jeg også fikk kunnskaper om hvordan Stalin opptrådte overfor meningsmotstandere. De såkalte Moskva-prosessene ble et vannskille for mange. Kommunistene slukte den offisielle, sovjetiske versjonen om sammensvergelsene mot Stalin. Og Trotskij var jo den aller verste! Mens det sto på som verst under «rettssaken» mot Stalins gamle kampfeller fra revolusjonen, lærte mor Trotskij å fiske....

Helten Stalin

I 70-åra pusset norske ml-ere støvet av Stalin. Det var en stund snakket om at han hadde 70 prosent rett og 30 prosent feil. Eller var det omvendt. Stalin var i alle fall en av de store heltene på venstresiden i Norge. 

Før jeg ga opp debatten mot «stalinistene» på universitetet, kunne jeg derfor dokumentere at Trotskij i alle fall ikke var i Moskva, men på det idylliske Sørlandet da det gikk som hetest for seg i Moskva. (Det mangler i dag ikke på litteratur om det som skjedde i Sovjetunionen i 30-årene. Det gjorde det forsåvidt heller ikke i 70-åra...) 

Digital opprydding!

Den store ryddesjauen denne helgen blir å gjennomgå alle digitale bilder! Jeg tror jeg har et arkiv på i alle fall 20.000! Nå gjelder det å være hard på labben! Erfaringer jeg nå har fått, viser at 99 prosent av alle «eksponeringer» med digitale kameraer, bare kan slettes umiddelbart. Hvis jeg vil gjøre jobben lettere for mine etterkommere, må jeg handle NÅ! 

Hvis denne digitale ryddeoperasjonen faller heldig ut, kan det hende at noe dukker opp her. 

Nye tider i Aftenposten

 

Espen Egil Hansen blir ny sjefredaktør i Aftenposten om vel én måned. Dette blir den tredje sjefredaktøren som kommer fra VG. Det blir moro med en heldigital sjefredaktør. Han dukker sikkert opp på Aftenpostens interessante Facebook-side "Bak forsiden".

Det er fem og et halvt år siden jeg ruslet out av Aftenposten. Et rikt liv i over 30 år fikk jeg. Nå venter jeg spent på hva hvilke grep den nye sjefen tar. 

Noen av dem blir helt sikkert digitale. Og etter at "Bak forsiden" dukket opp, er jeg helt sikker på at samtalen med leserne blir bedre enn i gamle dager. 

Én ting er at vi nå er på fornavn med politisk redaktør Harald og A-magasin-redaktør Lillian. Nå får vi høre direkte fra Kristioffer i USA hvordan det er å dekke budsjettkrisen for norske avislesere. Og Kristoffer (Rønneberg) skriver følgende, lett selvkritisk, dette: 

"I etterpåklokskapens lys ser jeg at vi nok burde forsøkt å forklare litt mer av hvem Tea Party-aktivistene er, hva de tenker og hvordan de har fått så stor innflytelse"

Litt før hadde han rapportert til lesere på nett og papir om en av de mest dramatiske konfrontasjoner mellom president Barak Obama og det republikanske partiet 

Tine Dommerud skriver om gravide kvinner som tar direkte kontakt med sykehusene. Bakgrunnen er selvsagt meldingene om at Solberg-regjeringen vil tillate at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort. 

På "Bak forsiden" redegjør Tine for de etiske dilemmaene som mange journalister står overfor når en "story" skal på trykk. Hun vil jo helst at folk skal stå frem med fullt navn. Men slik går ikke alltid. 

"...disse historiene, som fremdeles er hemmelige for familie og venner, var så private at vi ikke kunne kreve av intervjuobjektene at de står frem."

Foreløpig har vel 4500 trykket "liker" på "Bak forsiden". Men kontakten med leserne er der. 

Forhåndssaken fra i går om intervjuet med Malala i A-magasinet, faller i god jord blant leserne. Og forhåndsomtalen er delt 11 ganger. 

Så det er bare å komme seg ut på "Bak forsiden", folkens! 

NY Times eller Aftenposten...

Akkurat som på papir, men nå digitalt....

 -Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd. 

Litt mindre dramatisk ble overgangen for meg i dag da vi hadde den første papirløse avisdagen på ca 40 år. Jeg tittet forsiktig i postkassa. Korrekt, det lå ingen morgenutgave av Aftenposten der.

Det var heller ingen fotspor fra et tappert avisbud som hadde kjempet seg opp den glatte trappa med nysnø.

Litt uvant var det da jeg ikke skulle åpne seksjon 2 i papirutgaven av Aftenposten. De utallige innstikkene ramlet heller ikke ut på gulvet. Men kaffekoppen sto der da jeg fikk slått på Padda.

Skal jeg lese New York Times eller Aftenposten først? Selvsagt ble det Aftenposten! Jeg hadde nok sett papiroppslaget først, men det var jo også ganske enkelt å finne fram til at sprekken i Oslo Arbeiderparti om Munch-museet var hovedoppslaget i "Kultur og meninger" i iPad-utgaven.

Det tok meg den vanlige halvtimen å skumme iPad-utgaven. Mens fronten på Kultur-seksjonen i papir/eavis-utgaven domineres av den evige krangelen om Munch-museet, var forsinkelsen av store TV-serier blikkfanget på iPad.

To forskjellige vurderinger i redaksjonen i Aftenposten? Eller bestemmes det hele av formatet på oppslaget? Padda er liten, og fronten på Kultur skal "selge". Og et morsomt bilde av redningsselskapets animerte skøyte er kanskje bedre enn Bjørvika med Lambda inntegnet?

Verdens beste avis? 

Men det er bedre svung over NYTimes! Men den klarer jeg ikke å fordøye på halvtimenn! Men jeg leste om tyskernes dilemma når det gjelder behandlingen av gjeldskrisen i Hellas. Kanskje jeg skal tvitre den til mine følgere eller legge den ut på Facebook-profilen min.

Der har vi en annen viktig side ved digitale aviser. Det er lett å tipse venner og bekjente om artikler de bør lese.

NYTimes tilbød meg 12 ukers prøveabo for 5 dollar. Nå er tiden ute, og det koster meg 15 dollar  85 kroner) for fire uker. Det har vi råd til, ikke sant? Pengene er forlengst spart fordi jeg går raskt forbi stativene med løssalgsaviser.

Litt over 2800 kroner året betaler jeg for Aftenpostens digitale pakke. Jeg har også fått meg National Geografic Society. Der bruker jeg snart mer tid enn i dagsvisene mine. Utrolige bilder, og skikkelig multimedialt. Hva med å se en gepard i fullt firsprang filmet med et kamera som klarer å ta 1200 bilder i sekundet? Og så vise verdens raskeste rovdyr i sakte film!

De digitale utgavene presser seg frem. Overalt. Og når attpåtil leserne trekkes inn fra første klikk, er svaret gitt. Papiravisene er dømt til å tape, men redaksjonene kan overleve.

Nå er det bare én vei ut. Det er å endre pressestøtten gradvis slik at støtten også gis til redaksjonene. Ikke nødvendigvis bare til selve papirproduktet.

Litt avisdød på dørmatta...

Det er bare å klikke seg inn....

Det måtte jo skje en eller annen gang. Og i dag tok jeg altså skrittet. Og sa farvel til papiravisa. Men jeg holder meg - foreløpig - til den elektroniske utgaven av Aftenposten. 

Nå har jeg altså ingen papiraviser i heimen. VG og Dagbladet forsvant for lenge siden. Minst 100 kroner uka spart. Nå sparer jeg noen kroner på å gå heldigitalt når det gjelder min gamle arbeidsplass.

Heldigital har jeg vært i hodet lenge. Og for noen uker siden kjøpte jeg New York Times på nettet. En av verdens beste aviser var dermed tilgjengelig for meg. Overalt og alltid.

Men når jeg har nølt så lenge med å kaste ut papiret, sitter det nok langt inn i ryggmargen hos mange avislesere å kvitte seg med det som stort sett ligger på dørmatta hver dag.

Senest i dag fikk jeg høre om en (digital) bekjent av meg som savnet nettopp det som skulle ligge på dørmatta. Hun hadde ikke noe å "kose seg med på trikken" på vei til jobben.

Andre "koser seg med avisen" til frokostkaffen, eller rekker ikke morgenutgaven før etter middag. Det heter seg at vi "dør med Aftenposten". Og da aller helst på papir. Og familien tar avskjed på dødsfallsidene i seksjon 2.

Men nå er det dessverre slik at vi ikke "blir født med Aftenposten". Spør du en tenåring i Oslo om forholdet til papiravisen, kan i alle fall en redaktør i Aftenposten bli deprimert. Selgere av avisabonnementer må skaffe godt over 100.000 nye kunder for at avisopplaget skal holdes seg.

Dette faktum tvinger mediehusene til å finne en strategi for å overleve. Etter at en drøss av kolleger har tatt sluttpakke i Aftenposten nå før jul, må det settes fortgang i arbeidet med å lage nye produkter.

Aller først må mediehusene se hva som skjer utenfor landets grenser. En opphisset debatt her hjemme om pressestøtte og momsregler bør stanse brått når vi får vite at EU kommer til å fastsette like regler for hvordan momssystemet skal praktiseres.

Det nytter ikke å gå til Kulturdepartementet eller Finansdepartementet hvis aviseierne vil ha en gradert momsats på digitale aviser og papiraviser. Men systemet med nullmoms for papiravisene og full moms for digitale utgaver er håpløst og ødeleggende.

Løsningen ligger altså i Brussel, ikke i Oslo.

Om få måneder legger de store avisene i Norge store deler av sine nettaviser bak en eller annen form for betalingsmur. Det er første skritt på vei til en bærekraftig økonomisk modell. Aftenposten vet det. Og i distriktene er signalene de samme.

Parallelt jobbes det med mobile produkter. VG er kommet lengst. Det ser alle. Med forventning og spenning ser jeg frem til hva Aftenposten kan tilby sine digitale lesere. Fordi Aftenpostens iPhone-app ikke var særlig kvikk, endte jeg på VGs mobile løsning.

Avisene dør ikke, ennå. Men glansdagene er over. Det viser med all tydelighet tallene fra Schibsted. I mellomtiden migrerer lesere og særlig annonsører over til nettet. Snart henter f.eks. Schibsted to av tre tjente kroner på digitale produkter. Og svært mye av fortjenesten hentes utenfor Norge. I all fall ikke fra papiravisene i Norge og Sverige.

Døden kommer til avis nær deg, men når?

Fra nyttår bare digitalt....

Newsweek begynte jeg å abonnere på for 51 år siden. 18. oktober kom meldingen om at det kjente amerikanske nyhetsmagasinet bukket under. I alle fall som papirutgave. Når skjer det samme i den norske medieverden? 

Etterpåklokskapen er som kjent eksakt. Men den utforbakken som vestlige medier har opplevd de siste årene, tar ingen ende. Og utsikten gjennom frontruta er ikke den hyggeligste. Samtidig med at farten øker, dukker et veikryss opp. Ikke langt unna.

Til venstre? Skal vi ta til venstre eller høyre? er spørsmålet. Ledelsen i Newsweek tok av til venstre, og droppet papir.

Denne digitale veien er usikker. Det vet Newsweek. Inntektene er usikre, men veivalget fører til dramatiske kutt i utgiftene til produksjon og distribusjon. Prisen jeg betalte i Oslo i 60-åra, var latterlig lav. Men det skyldtes at ukemagasinet var en pengemaskin med et opplag på over 4 millioner. Og nyhetsmagasinet sugde til seg også norske gymnasiaster.

Kostbart. Nå legger Posten i Norge på prisen for distrubering av aviser og blader i takt med fallende bruk av Posten. Aftenposten leverer snart ikke Aften på dørmatta om ettermiddagen. Det er for dyrt for avisen å ha to daglige ombæringer av en papiraviser.  For 50 år siden var det tre daglige utgaver av Neue Zürcher Zeitung i Sveits!

Utfordringen også for norske medier er å forhindre en katastrofe i det digitale rommet.  Annonseinntektene og pengene som kommer fra trofaste lesere, er ikke tilstrekkelig til å holde avishusene i luften særlig lenge.

Nettavisen! "Betalingsmur" ble det snakket mye om allerede i forrige årtusen. Men lesere på nett ble raskt vant til å lese nyheter gratis. Alle vet at slik kan det ikke fortsette stort lenger. Da Nettavisen kom for over 16 år siden, ble det baluba. Jeg hadde akkurat overtatt som avdelingsleder på aftenposten.no.

Nettavisen hentet Aftenposten på trykkeriet, og la ut alle godbitene fra papiravisen vår på nettet. Lenge før nettredaksjonen i Aftenposten hadde mulighet til å gjøre det. Dessuten var det bestemt at vi ikke skulle gi våre digitale lesere Aftenpostens nyheter før abonnentene hadde lest avisen til frokost!

En av de tre grunnleggerne av Nettavisen, Knut Ivar Skeid, var raskt ute med å spå papiravisens snarlige død.

Aviser overlever, men... Fortsatt sparer papiravisene mange egensaker til sine papirlesere. De som vil ha de samme nyhetene i digital utforming, må værsågod betale. Men inntektene fra utgavene bak betalingsmuren kommer ikke opp på nivået som papirutgavene hadde i sine glansdager. Inntektene per leser kjenner jeg ikke, men de er for små.

Fremtiden blir at avisredaksjonene organiseres slik at alt produseres ett sted, og publiseres i forskjellige kanaler. Noe havner i den digitale utgaven som det koster penger å lese. Atter annet går til samarbeidende aviser i f.eks. Media Norge, og havner på trykk i papiraviser med fallende opplag. Og såkalte "fellesnyheter" havner i gratisavisene på nettet.

Nye arbeidsvaner.  Men den nye arbeidsdagen tvinger journalister over i nye arbeidsvaner. Snart 5 år etter at jeg sa farvel til arbeidslivet, ringer gamle kolleger til meg. De vil vite hva Twitter er. Og hvordan skriver man en blogg? Stadig flere avisjournalister er blitt TV-reportere. Det så vi under Breivik-saken.

Suksessformelen? Nordmenn slutter ikke å lese aviser, men avishusene må finne andre steder å hente pengene. Mange advarte Aftenposten mot å sage over greina de satt da det  digitale rubrikkmarkedet finn.no så dagens lys. Finn.no er blitt en gullgrube! Et riktig og tidlig veivalg var skummelt, men riktig.

Medierevolusjon 2.1

Dør avisene? Neppe så raskt som 2025! Eller? 

3. april 2010, påskeaften, sto jeg i Soho på Manhattan med en iPad i hendene. Én måned senere viste jeg herligheten til noen kolleger. -Medierevolusjon, messet jeg. Noen nikket. Men veldig mange avisjournalister kalte meg "nerd".

Revolusjonen kom ikke fullt så fort som jeg regnet med. Men i fjor var det noe som minnet om et vekkelsesmøte i regi av NONA, Norwegian online news association. iPad-versjoner av glansede blader ble vist fram. VG lovet at det rundt hjørnet kom en betalversjon av papiravisen på nett.

VG+
Ikke lenge etter var VG+ der. Gratis. Men den ble lukket. Betalingsmur heter det. Ingen strålende digital versjon, synes jeg. Men et bra alternativ her på fjellet. Og rimelig.

Nå har VG en rekke betaltjenester. VG Helg er den mest vellykkede, synes jeg (13 kr per eks, billigere er det å abonnere. VG tvguide hd koster også penger. Jeg har ennå ikke kjøpt VG Reise (13 kroner) eller VG Bil (21 kroner). VG tjener penger på sin digitale satsing.

Aftenposten
En farbar vei er også Aftenposten i ferd med å finne i det digitale landskapet. Jeg rykker imidlertid tilbake fordi jeg betaler noen tusenlapper i året for å få avisen i postkassa. Da er jeg ikke så lysten på å betale én gang til for å få det samme innholdet ned på iPad. "Innsikt" er både på papir og iPad. Jeg må enten kjøpe i kiosken for 59 kroner eller få 11 utgaver hjem på døra for 469 kroner. Men akkurat nå kjøpte jeg den digitale utgaven (via app i App Store) for 56 kroner. En ren PDF-utgave. Blir trolig et engangskjøp.

Tyske trender
5 år etter at jeg pakket kofferten og reiste hjem fra Berlin, er jeg blitt oppmerksom på at mine gamle, gode tyske aviser er på full fart inn i en digital verden. Berliner Zeitung, den største abonnementavisen i Berlin, krever betaling og kan leses via iPad. Over nettet til min iPad koster avisen litt mindre enn da jeg kjøpte den i sjappa til Frau Kron i Charlottenburg.

Papir? Puh!
Ukeavisen "Die Zeit" er fullstendig umulig å håndtere i papirformat. Den kommer i fullformat hver torsdag. Og er tykk! Uten stifter i ryggen! Nå hender det at jeg kjøper den for 35 kroner, og leser noen artikler via iPad.

Større dramatikk er det for Frankfurter Rundschau, søsteravisen til Berliner Zeitung. Der vurderer ledelsen å legge ned papirutgaven og gå helt over til nett.

Her det lenge siden avbudet var....

Favorittbladet
For vel to år siden ville ingen trodd at jeg kunne sitte på hytta og kose meg med det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel på et lesebrett. Og det skjer til halv pris av hva Narvesen forlanger. Dessuten får jeg den to dager tidligere. Og i Spiegel er det en rekke videoer!

Akkurat denne uken skriver Spiegel om det som skjer med Berliner Zeitung. Opplaget har falt med 31 prosent på 10 år. Nå er det nede i 132.000 i en by med 3,6 millioner innbyggere. Antallet kjøpere av papiraviser raser nedover. Opplaget til tyske dagsaviser har falt med 22 prosent til 21,5 millioner de siste ti år.

Vet vet hvor det bærer...
Avisfolk i den vestlige verden vet at papiraviser kommer til å rase ned i opplag. I snart 20 år har Aftenposten kuttet kostnader. Og nå slankes staben ytterligere. Overgangen fra papir til nett går raskere enn noen ante før lesebrettene kom.

En vanlig dag som leser
Hvordan ser da en vanlig mediedag ut for meg? Før klokken er 8, har jeg lest vg.no, ap.no og noen andre nettsteder. VG+ leser jeg lynraskt. Mer tid bruker jeg på Aftenposten på papir. Morgensendingen på NRK hører jeg sjelden. VG og Dagbladet har jeg nesten sluttet å kjøpe. Det hender jeg kjøper Morgenbladet fredager og Dagens Næringsliv lørdager. Nylig tegnet jeg et digitalt abonnement på New York Times.

Dagsrevyen taper
Fast programpost er Dagsnytt 18 på NRK2. Samtidig kaster jeg et blikk på Twitter på Padda. Der ser jeg twitterfolket kommentere sendingen med #dax18. Dagsrevyen slår jeg ofte raskt av.

Den største endringen i egne medievaner er hvordan jeg organiserer lesingen på iPad. App´en Flipboard organiserer min lesing. Tyske radiosendinger følger jeg via app´en RadioAlarm. Og selvsagt svinger jeg innom NRK TVs fine app.

Nye vaner
La oss si at jeg årlig bruker i overkant av 5000 kroner på mitt digitale liv. Siste måned skeiet jeg ut med å betale 810 kroner. Men da leide jeg en film, og kjøpte noen rådyre app´er.

Selv i mine villeste drømmer ante jeg ikke at det i løpet av vel to år skulle skje så store endringer i mitt mediekonsum. 30-40 kroner dagen sparer jeg på å droppe tilfeldig kjøp av papiraviser. Det blir kanskje  1000 kroner måneden. Det var penger jeg brukte av gammel vane. Og som dere ser - jeg er villig til å betale for digitale løsninger.

Hva med deg?
Hvis du har en iPad og lurer på hva du kan finne av såkalte apps, er det mye å finne her! Det er ca 750.000 app´er. Hittil!

Lykke til!

Digital næring

Stilig, ikke sant? 

Nesten to år etter at Padda kom til meg, føler jeg at det tar av. I morges leste jeg Der Spiegels ferske utgave. Men først våknet jeg til klassiske toner på radiokanalen WDR5 i Köln. Og kvelden før sovnet jeg over e-boka "Fredsmegleren".

Nytenkning? Uff!
Det ligger mellom ørene det meste. Problemene med å legge om livsstilen vet folk alt om. Nyttårsforsettene ryker etter noen timer. Aller vanskeligst er det kanskje for en innbarka journalist å gå over fra papir til nett. Selv for meg som har vært med hele veien. Fra en beskjeden start høsten 1996.

De siste to ukene skjedde det mye. Først kom iBooks 2.0. Og så kom Ordflyt. Selv om det norske språksamfunnet ligger i ytterkant når bokstaver flytter fra papir til lesebrett, ser jeg at 2012 blir gjennombruddet også i Norge.

Krim for alle penga!
Ørjan N. Karlssons "Fredsmegleren" (kr 149) er om Den norske kanal 2.0 etter at 1.0 i 1993 viste seg ikke å sørge for at palestinere og israelere kunne leve i fred og fordragelighet med hverandre. Den ferskeste fredsprosessen i Midt-Østen finner sted i 2011 etter den arabiske våren. Og såpass aktuell er boka at regimet i Syria sørger for å drepe en norsk diplomat som er med i prosessen. Dette er den fjerde kriminelle e-boka på to uker!

Nye tider!

For mitt vedkommende blåser den omstridte digitale bokløsningen Bokskya vekk. Det ble bare tull, særlig for en som allerede var hekta på det enkle grensesnittet til Apple. Nå er Ordflyt på plass, dermed er det bare å vente på at de skikkelig gode titlene fra norske forlag lanseres her. Det var spennende å lese Aftenposten om temaet siste uke.

For bra!
Nå ser jeg at det oppstår digitale problemer i vårt naboland i øst. Det viser seg at leserne strømmer til bibliotekene for å låne digitale utgaver av bestselgerne. Forlaget liker ikke at boka om fotballstjernen Zlatan lånes ut 13.000 ganger via bibliotekene. Det rammer det lukrative salget av papirbøker!

Jeg kjøpte altså min iPad i Soho på Manhattan påskeaften 3. april 2010. Det gikk litt tregere med utviklingen av aviser og tidsskrifter tilpasset lesebrettet. Men jeg må innrømme at gutten i meg også fått stor plass Padda. Nå skal jeg ikke avsløre hvor leken jeg er, men bare fortelle at jeg nå har fått meg en retro-app som gir meg vekkeklokke og internett-radio i samme slengen. En annen App gir meg vekkeklokke med siste nytt på Facebook-kontoen min!

Goodbye, NRK?
Min digitale hverdag har fått konsekvenser som jeg ikke kunne forutse for bare to år siden. Jeg hører ikke nyhetssendingene på P2 fra 0630 til 0900. Da irriterer jeg meg bare over prioriteringer og presentasjoner i statskanalen. Og værmeldingene på radioen kan bare nedlegges. Det er 100 prosent overgang til nettet.

Har dere forresten tittet på app´en "Living Earth"? Verdensklokke med værmelding! I dag får sola ned 16.21 i Oslo. Det blir overskyet og ikke altfor kaldt i Tigerstaden. Globusen på Padda viser at bare Svalbard har mørketid nå.

ps. En sensasjon inntraff for ett minutt siden. Det ringte på døra! Og der sto ei ung jente og solgte Dagbladet for 20 kroner! Jeg kunne ikke dy meg, og brøt min private boikott av avisa. Skoleelven fortalte at hun fikk 7 av de 20 kronene.

Vareopptelling!

Beskjedne greier, men moro!

2011 ble jo et dramatisk år. Massakren i Regjeringskvartalet og på Utøya preget også mange blogger. Men min ene blogg om Utøya, kom bare på 5. plass.

Suverent mest lest ble bloggen jeg snekret sammen etter å ha lest professor Stein Kuhnle betraktninger i Bergens Tidende i november om hans dramatiske tre ukers samliv med Dagbladet. Bloggnavnet mitt "Nå er det alvor" har sjelden passet bedre enn denne novemberdagen. Det er tydelig at jeg har mange pressekolleger som lesere!

Intervjuet med meg selv kom på på en solid sølvplass. Jeg skulle på ferie, og måtte stenge redaksjonen i denne digitale avisa.

Det slo også godt an da jeg bedrev litt harselars med en stakkars 21-åring som "måtte" ha en treroms leilighet til 2,9 millioner kroner, men nådde ikke opp fordi han ikke hadde så mye egenkapital som banken forlangte. Det var heller ikke særlig lystelig at min gamle avis, Aftenposten, bragte denne saken som et eksempel på problemene for unge boligsøkere!

Litt presseetikk forsøkte jeg også å bedrive i fjor. Og da er det hyggelig at mine betraktninger om journalister som blir aktører, nådde opp til 4. plass.

Men opplaget mitt er bare sorgen, sett med presseøyne: Knappe 12.000 på knappe to år...

Hvorfor begår bokbransjen selvmord?

Her det plass til flere bøker! Billigere bøker!

Rekordlang juleferie ble innledet da jeg skrev om digitale aviser midt i november. Da passer det kanskje å skrive om ebøker i den første bloggen i 2012? Særlig etter dagens kronikk i Aftenposten.

Mange norske forslag går skumle tider i møte. Bokhandlere bør skjelve i knærne. Og det har jeg fortalt "min" bokhandler på Manglerud. Der har de sikkert lest side 4 og 5 i Kulturseksjonen i Aftenposten i dag.

Lydboka.
Denne jula skjedde det i alle fall noe med mine lesevaner. "Min Kamp 6" kom som 45 timers lydbok inn i øret mitt. Rene sovemedisinen, spør du meg.

Men den største forandringen skjedde da jeg oppdaget at det ligger norske bøker i butikken til Steve Jobs, iBooks. Jeg har jo kjøpt det meste via de digitale godteributikkene i Apple-systemet. Padda mi er fyllt opp med app´er. Nå begynner reolene i iBooks å fylles. Altså med norske bøker.

Padda!
Altså begynner jeg å få endrede vaner. Lesevaner. Det er snart to år siden jeg fikk min første padde. Det skjedde i New York 3. april 2010. iPad var revolusjon, fikk vi høre.

Bildet av Jens Stoltenberg gikk verden rundt da han satt på en flyplass i New York. Askefast. Mens han angivelig styrte landet via en iPad.

Dette var jo ikke sant, men noe var sant med bildet. Jens og mange med ham oppdaget at lesebrettet har sine store fordeler.

Folk betaler. 
To år senere er ikke media flyttet helt over til Padda. Men nå tar VG, Aftenposten og andre seg betalt for tilgangen til de skreddersydde digitale utgavene sine. Og jeg innrømmer det gladelig, jeg bruker dem. Mer og mer.

79 kroner og rett på Padda!

Men altså, nå skal jeg altså fortelle litt om mine nye lesevaner når det gjelder bøker. Det var jo morsomt å lese den gratis utgaven av Ole Brumm som kom med padda jeg kjøpte i fjor. Snedig, tenkte jeg. Nå er det vel tid for nye kanaler også i norske forlag.

Latterliggjort.
Det har ikke skjedd! Bokskya, det norske alternative til de amerikanske løsningene, falt pladask. Derfra kom det ikke annet en øs pøsende regnvær. Bokskya er latterliggjort!

Hvordan handler jeg bøker nå? Jeg stikker innom "Butikk" i iBooks og leter etter bøker på norsk. Utvalget er magert, for å si det mildt.

"Han var min sjef", kjøpte jeg før jul. Skrevet av Kristina Schröder. Hun var med Hitler til veis ende. 49 kroner betalte jeg. Og kvittering havnet i innboksen min.

"En statsråds død" av norske Rune Angell-Jacobsen kostet 79 kroner! Oppfølgeren "Drapsmann" koster det samme.

Myter.
For Jan Christensens og Arnfinn Molands "Myter om krigen" måtte jeg ut med 179 kroner. Denne boka koster "egentlig" 298 kroner, men via bokkilden.no kan jeg få den for 261 kroner. Jeg "sparer" 37 kroner, og jeg får den tilsendt i løpet av 1 virkedag!!

Nå ble det spart ytterligere 82 kroner, og jeg fikk boka via iBooks i løpet av sekunder.

Hvor lenge kan norske forlag holde på med dette lureriet? Og hva tenker alle de ansatte i bransjen? Jeg går i de analoge butikkene og blar i bøker, og så kjøper jeg det jeg får kjøpt i iBooks.

2012!
Nå eier forlagene de aller fleste butikkene der papirbøkene selges. Det slår jeg at 2012 kan bli året når den første bokhandel i et stort kjøpesenter nedlegges. Butikkdøden kommer. Helt sikkert. Akkurat som med platebutikkene. Det oppdaget min 89 år gamle tante som skulle kjøpe CD-plater til ungene mine til jul. Det ble bøker i nabobutikken. Men hva skjer neste jul!

PS:
Jeg har foretatt en vareopptelling i mitt digitale liv. Det siste halvåret har jeg kjøpt bøker, tidsskrifter og aviser for 1819 kroner. Og dette er inklusive moms til Sigbjørn Johnsen. Bokhandlere eller avisutgivere lever uten moms! Og tjener fett på det. 

Digital revolusjon. I praksis?

Hvor går Aftenposten?

Norske aviser tjener for lite på nett. Og grunnfjellet for papirutgaven trues av en ny finanskrise. Tvinger det fram en raskere overgang til betaling fra brukere av nettutgavene? Det kan fort bli resultatet.

Etter snart fire år utenfor Aftenposten, forsøker jeg likevel å følge med hvordan den digitale hverdagen er for papiravisene. Da er det interessant å se hvordan "bjellesauene", lederne i Norges største avis, oppfører seg i den digitale hverdagen.

Det er lenge siden jeg oppdaget at den mest aktive av redaktørene i Aftenposten i sosiale medier som Twitter, er Kjersti Løken Stavrum.

853 tvitringer er kommet fra hennes konto, @LokenStavrum. Sjefen sjøl, Hilde Haugsgjerd (@HildeHaug) har gått på lufta 35 ganger i denne sosiale kanalen. Digitalredaktør Skjalg Engebø (@SkjalgEngebo) har notert seg for syv tvitringer.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås tar innersvingen på dem alle. Over 3600 ganger har han meddelt seg via Twitter. Det innebærer at han er blant dem som vet mest om hvordan de sosiale mediene fungerer. Det preger også kultursidene etter omleggingen av Aftenposten for noen uker siden.

Et tegn?
Den ujevne bruk av de sosiale medier blant redaksjonstoppene i Aftenposten kan være et tegn på at ikke alle har tatt inn over seg at noe skjer der ute. Selv om det gang på gang understrekes at avisen er på vei ut i den digitale fremtiden.

Omstillingsprosessen fra papir til nett er smertelig. Og den går lynraskt. Nå drøfter Schibsted hvordan avisene skal ta seg betalt for kvalitetsjournalistikk. Da er det kanskje typisk at den interessante saken på side 8 og 9 i onsdagens kulturdel i Aftenposten om bråbrems for papirutgavene, ved middagstider samme dag, ikke var lagt ut på aftenposten.no.

Men hvorfor ligger da heller ikke denne artikkelen på Aftenpostens iPad-utgave? Jeg betaler vitterlig penger for å lese denne utgaven, akkurat som jeg betaler for å lese A-magasinet på iPad. Min siste utvei blir da å lese artikkelen i eAvisen.

Uforløst. 
Har Aftenposten funnet den riktige veien til de digitale leserne? Det vet jeg ikke, men jeg føler at det er noe uforløst over satsingen.

Kjensgjeringene siger inn over redaksjonene i papiravisene, tror jeg. Enten man liker det eller ikke, fremtidens lesere kommer til å befinne seg i de digitale mediene.

Selv om mange mener jeg er nerd og følger godt med i de sosiale medier, må jeg tvinge meg selv til å ta et digitalt løft og lese hva Folket mener om ditt og datt. Vi som er født i første halvdel av forrige århundre tenker helt annerledes en generasjon Y. De som er født mellom 1978 og 1990, er stort sett heldigitale.

Det eneste sikre for papiravisene nå, er at usikre tider står foran dem. Det blir en krevende øvelse både å holde orden på inntekter og utgifter, samtidig som nyheter og all annen informasjon migrerer til det digitale markedet.

Test.
I dag gjorde jeg et journalistisk eksperiment. Jeg spurte NRKs programdirektør på Marienlyst, Per Arne Kalbakk, via Twitter, om NRK vurderer å sende rettssaken etter Utøya-massakren Live.

Lynraskt kom svaret om at statskanalen vurderer å sende deler av rettssaken til de tusen hjem. Men vitneforklaringer og Breiviks forklaringer, de sendes ikke ut, tvitrer Kalbakk.

Hadde avisledere svart like raskt? Og hvis det hadde drøyd noen timer, hva er årsaken?

Dagbladet alltid foran?

Sjelden stjæler jeg hele artikler og publiserer dem på min egen blogg. Men nå er det alvor.

Artikkelen jeg nå stjæler, er skrevet av professor Stein ved universitetet i Bergen.  Han har lest Dagbladet i 21 dager, og har fortalt dette til leserne av Bergens Tidende noen timer før Brann røk på et smertelig tap i cupfinalen her østpå.

Hvor smertelig tapet er for Dagbladet, vet jeg ikke. Men avisens nye sjefredaktør John Arne Markussen har en jobb å gjøre.

Les Stein Kuhnles artikkel, og døm selv!

 Prolog
«Dagbladet alltid foran»
dokumentasjon:
«SÅ FARLIG er «sunt» SUKKER»
(5.10.11)
«God torsdag! Finn din lavkarbo-diett. 6
ulike kurer» (6.10.11)
«Alt om DIN NYE økonomi. Maten–
Bilen–Skatten–Barnehagen« (7.10.11)
«SE Clinton-kuren: Gå ned i vekt og få et
sunt hjerte» (7.10.11)
«ÅPENHJERTIG Drillo: – faren som
drakk; – sykdommen; – sviktet egne
barn« (8.10.11)
«IKKE GÅ I FELLA: Slik blir du en PENSJONSVINNER
» (8.10.11)
«DET BLIR FROST OVER HELE LANDET.
Nå kommer SNØKAOS og vinterføre»
(9.10.11)
«SE HVA DU KAN GJØRE SELV: Slik får
du SUPER-SØVN» (9.10.11)
«Gjør som PROFFENE: Slik blir BOLIGEN
din mer verdt» (10.10.11)
«Så lite mosjon kan redde HELSA.
6 enkle og effektive øvelser» (10.10.11)
«Livsvalgene som gir deg MEST LYKKE:
Ekspertenes 63 beste råd» (11.10.11)
«Advarer mot LAVKARBO-HELVETE: –
OPP I VEKT; FIKK HØYT KOLESTROL; –
SPISTE SEG DÅRLIG. Pernille besatt av
dietten» (12.10.11)
«SLIK VAR BREIVIKS TØFFE BARNDOM:
Vennene snakker ut»
(13.10.11)
«God torsdag! NATURMEDISINENE
SOM VIRKER BEST
– dokumentert effekt»
(13.10.11)
«1 AV 3 VOKSNE RAMMET:
BLODTRYKK-ALARM. 21 råd
som får ned trykket»
(14.10.11)
«AQUA-LENE GIKK AMOK: – KRASJET
MED BILEN; – RASERTE HOTELLROM; –
KASTET SEG PÅ SJØEN» (15.10.11)
«Dette koster lavkarbo-diettene: SE
PRISLISTA« (15.10.11)
«PRISRAS PÅ LEILIGHETER I FJELLET: Nå
gjør du høstens RÅESTE hyttekupp.
Dette må du passe på (17.10.11)
«Din mobil er en bakteriebombe»
(17.10.11)
«TUNGE KRIMINELLE: SLIK VIL DE
HEVNE SEG PÅ BREIVIK» (18.10.11)
«Lite søvn kan gi demens-symptomer. 9
faresignaler« (18.10.11)
«SLIK LAGER DU DITT EGET TESTAMENTE.
Få maks ARV: – konfliktene; – ekspertenes
råd» (19.10.11)
«God torsdag! Den mest effektive treninga:
Guiden for utrente, veltrente,
overvektige, småfeite, stressa«
(20.10.11)
«TIDAGERSVARSEL – Her kommer
HØSTSOLA» (20.10.11)
«Slik ble han JAGET I DØDSFELLA: KADHAFI
TRYGLET OM NÅDE» (21.10.11)
«Advarer mot feilbruk av medisiner:
GJØR DITT HJERTE TRYGGERE»
(21.10.11)
«SÅ LETT FÅR DU GULLPENSJON»
(22.10.11)
«FORSKERE AVSLØRER HELSE-bløffene»
(22.10.11)
«PASS OPP for disse medisinene –
BRUK KAN VÆRE DØDELIG. 23 PÅ RISIKOTOPPEN
» (24.10.11)
«ÅPENHJERTIGE ÅGE ALEKSANDERSEN
SNAKKER UT om selvmordsforsøket«
(25.10.11)
«SJEKK DIN biologiske alder«
(25.10.11)
«SØVN-problemene som SKADER HJERTET
« (26.10.11)
«HUN HAR DRØMMEKROPPEN»
(26.10.11)
«Stor treningsguide – hengemage; –
oppblåst mage; – dårlig holdning; –
stor mage« (27.10.11)
Epilog
First things first.
all gjengitt tekst er overskriftene på
hovedoppslag, og enkelte utvalgte sideoppslag,
hentet fra Dagbladets førstesider
i tiden mellom 5. og 27. oktober i
år. Veien til bedre søvn, super-søvn,
pensjon, gullpensjon, arv, helse, trening,
diett, bedre hyttekjøp, hjerte, og
flatere mage kan leseren delvis få gjennom
presise råd om 6 kurer til lavkarbodiett;
6 råd om enkle mosjonsøvelser;
63 råd om (mest) lykke; 21 råd om reduksjon
av blodtrykket; 9 advarsler om
demens; 23 advarsler om dødelige medisiner;
og 4 løsninger for flatere mage
– i alt blir dette i løpet av bare tre uker
hele 132 konkrete anvisninger for et
bedre liv.
Og stadig er det lenge til jul med nye
muligheter for mange dagbladførstesider
og nye råd, gjennomsnittlig mer
enn 6,2 råd pr. dag. Dagbladet alltid
foran. Eget velvære og egen livsstil må
være under kontroll før leserne kan
ledes til å skue ut mot et Europa som
skjelver økonomisk og politisk mer enn
noensinne på 60 år. Hvordan det går
med Europa betyr vel ikke så mye for
norsk politisk livskvalitet. Men sett fra
hovedstaden der Angela Merkel regjerer
kan det overflatisk virke som om
Dagbladets dagsorden i dag er like lite à
jour med Europas virkelighet som avisen
var den 10. november 1989 –
dagen etter at Berlin-muren falt og det
politiske Europa-kartet ble radikalt endret
– da hele Dagbladets førsteside,
med bilde og henvisning til intervju
med psykolog Magne Raundalen, var
prydet med oppslaget om «LA BARNA
BANNE«.

Finanskrise? Nei, drap i Oslo!

Jeg tror jeg skriver min korteste blogg, hittil!

I kveld så jeg både Heute, nyhetssendingen til tyske ZDF, og Tagesschau, hovedsendingen til ARD. Og jeg så jo Dagsrevyen.

Skremmende var det å fastslå at mord, riktignok det fjerde på kort tid i Oslo, var viktigere for NRK enn den dypeste finanskrisen i Europa siden annen verdenskrig.

Hva var toppnyhetene på tysk TV? Gjett!

Interesserte kan sjekke hjemmesiden til ARD, velge fanen "Nachrichten" og klikke på "Tagesschau in 100 Sekunden" helt til høyre.

Krise på boligmarkedet? Hæ?

Boligdrøm, ja! Men hvor realistisk? 

21-åringen klager over kravene til egenkapital ved boligkjøp. 350.000 kroner har han ikke. Er ungdommen helt gæærn? Finn deg en ettromsleilighet, dropp festlivet og begynn å spare boligkapital!

Opphisset ble jeg i sannhet da jeg så oppslaget i Aftenposten denne onsdagsmorgen. 21-åringen trives så godt i hovedstaden. Og her vil han fortsatt bo når han er ferdig med studiene.

Vi gamliser som bor i OBOS spoler filmen tilbake. Og tenker på hvordan det var en gang. Da vi skulle ut på boligmarkedet. Da kunne ikke barnløse samboere få mer enn en toromsleilighet. Det var det vi kaller boligrasjonering.

Og vi snakker ikke om rett etter krigen! Dette var i 70-åra. Da Norge fant olje. Og Statoil ble etablert.

Vi måtte trikse og miske og betale penger under bordet i et gjennomregulert boligmarked. Vi fikk vår fireromsleilihet. På Stovner, riktignok. Og fordi vi hadde en snill slektning, slapp vi meget billig unna med "under-bordet-oppgjøret".

Dette gjennomregulerte, råtne systemet avskaffet Kåre Willoch. Men samtidig ble ikke banknæringen sluppet fri. Vi måtte fortsatt stå med lua i hånda og be om lån. Som vi selvsagt hadde problemer med.

Noen gærninger skaffet seg såkalte "grå lån" til renter langt over det bankene forlangte. Men "grålånene" var avdragsfrie.

I dag gjelder markedskreftene, fullt ut. De attraktive strøkene koster mer. Det er tre faktorer som avgjør prisen. Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.

Når vår 21-åring dermed skal ut i dette markedet, har han en rekke valg. Men han vil altså ikke velge en bolig han har råd til! Han må altså ha ene treromsleilighet til 2,9 millioner kroner.

Litt forarget er jeg også på Aftenposten som ikke forteller boligsøkende lesere at det finnes billigere alternativer enn det som skisseres i onsdagsavia. Sønnen min sparte forresten én million ved å selge blokkleiligheten i Oslo og kjøpe enebolig i Drammen.

Bokrevolusjon? Ha!

Aftenposten tirsdag. Er dette en god nyhet?

Fire måneder må jeg vente på Hans Olav Lahlums papirutgave av "Satellittmenneskene". Og nå skal det visst bli like lang ventetid på ebøkene som norske forlag skal la bibliotekene låne ut. Skjønner du vitsen?

"Snart kan du låne fra sofaen", var det glade budskapet jeg fikk fra Per Kristian Bjørkeng på Aftenpostens kultursider tirsdag.

Egentlig er det jo en revolusjon når det blir slik at boka som kanskje bare finnes på et bibliotek langt oppi dalom, kan lånes elektronisk hvor som helst. 

Selvsagt burde jeg være glad og tilfreds med at det tross alt går fremover i norsk bokbransje. Selv om dette skjer lysår etter utviklingen i den engelskspråklige verden. 

Det finnes ingen vei tilbake til dager uten elektroniske bøker. Derfor undrer jeg meg på hvorfor ikke bokbransjen tar skrittet ut.

Les dette her. Langsomt.

"Men helt fritt frem blir det ikke. Gyldendal har gått med på en såkalt eksemplarmodell, som på kunstig vis gjenskaper begrensningene fra papirbøkene. E-bøkene kan bare lånes av én låntager av gangen. Når låneperioden utløper, vil filen slettes fra leseenheten. 

Det betyr at det skapes en kunstig kø på bibliotekene som forhindrer at biblioteket utkonkurrerer bokhandelen. Den svenske modellen, som lar låntagerne låne så mye de vil mot at bibliotekene betaler forlagene pr. utlån, blir det foreløp ikke noe av her til lands."

Hårene reiser seg på hodet mitt når jeg leser kommentaren fra Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset. Han synes at køfrie biblioteker er i "overkant radikal". 

- Et balansert forhold mellom gratis utlån og kommersielt salg er en sunn mekanisme som vi bør fortsette å ha, avslutter Buset.

Dette minner meg sterkt om den såkalte filmsatsparagrafen som norsk presse slet med i årtier. Etter en arbeidsrettsdom fra 1977 skulle medlemmer av Norsk Grafisk Forbund ha eneretten til å produsere filmsats da blyet forsvant ut av avisene. 

Bokbransjen kommer til å erfare akkurat det samme som avisbransjen har opplevd. Den tekniske utviklingen går sin gang. Det er klart bokbransjen vil tette alle hull i demningen og opprettholde markeder der de kan skumme fløten.  Typografene hadde stor kontroll med avisproduksjonen til innpå 2000-tallet. 

Det tar ikke 20 år før bokbransjen må bøye seg for markedskreftene. Skal vi si 2 år? Eller 2 måneder? 

Da vi valgte Internett!

Mashable.com har en morsom oversikt i dag!

En oktoberdag for snart 15 år siden valgte jeg å jobbe med Internett. Det eneste som ikke har endret seg mye på disse 15 årene, er hvordan jeg stemmer ved valg. Det blir å putte en konvolutt med en stemmeseddel ned i en boks.

- Da jeg ble president (1993) hadde bare toppfysikere hørt om det vi kalte World Wide Web. Nå har til og med katta mi en egen hjemmeside, skal visstnok president Bill Clinton ha sagt.

Vi leser jo om det hver dag, dette Internettet. Fortsatt uttrykker noen seg litt foraktelig over oss som synes hverdagen er blitt en smule enklere med den digitale hverdagen via WWW.

Datakyndige smiler når jeg forteller at vi i 1996-utgaven av aftenposten.no begrenset "størrelsen" på 1. -siden til max 60k. Mange av oss satt jo med såkalte ISDN-linjer!

Vel tre uker etter at jeg (som en av 5 ansatte!) hadde inntatt kontoret som Aftenposten hadde skaffet oss på den andre siden av Akersgata, skulle jeg en snartur innom Stortinget. Der var det premiere på den såkalte spontanspørretimen. Statsrådene skulle stille i Stortinget og de folkevalgte kunne spørre om hva som helst uten at statsråden skulle kunne utarbeide svar på forhånd.

Akkurat denne dagen, jeg tror det var 23. oktober 1996, entret landsmoder Gro talerstolen før møtet ble satt. Selv var jeg ca 3 meter unna, i presselosjen. Og ante selvsagt ingenting. Etter halvannen setning av hennes korte tale var budskapet klart. Hun går av!

Og snart kom navnet på etterfølgeren. Thorbjørn Jagland!

Hukommelsen er ikke den beste hos PANGsjonister, men jeg tror vi hadde en kortversjon av avgangen hennes ute på aftenposten.no etter knappe 20 minutter. Vi sjekket trafikken, og jeg tror noe sånt som 17.000 personer var innom denne toppnyheten. Ny rekord, selvsagt!

I morges har jeg vært innom nettbanken, sjekket når regnværet kommer denne gangen og hva som egentlig skjer i Libya. Ja, og så har jeg snart fullført dagens blogg!

Nå er det alvor, takket være Internett.

Det digitale dilemma

VG+ "liker" VG+

Nå koster det 59 kroner måneden å lese VG+ på Padda mi. Foreløpig takker jeg nei. Men hvorfor trykker VG+ på "liker"-knappen på Facebook-sida si der de kunngjør betalporten?

Noen dager tidligere låste også Aftenposten sin iPad-versjon. Gratisfesten er over. Det var en lenge ventet nyhet. Men også her har jeg bestemt meg for å vente og se.

Som nyhetsjunkie har jeg vært helt forferderlig å være i hus med. I gamle dager fløt det med papir. Avispapir. Overalt.

Mot midten av 90-tallet skjedde det noe. Internett, het det visst. Og det kom for å bli, selv om mange trodde dette var noe som "gikk over".

Nå faller opplagene i papiravisene som en stein. Mest blant løssalgsavisene. VG er hardt rammet selv om de har Nordens største nettsted i vg.no. Dagbladet har også blødd.

Aftenposten er igjen blitt Norges største avis fordi fallet der er mindre enn i det som var landets største avis, VG.

For snart 15 måneder siden sto jeg i kø foran Apple-sjappa i Soho på Manhattan. Etter ca én time sto jeg med en iPad mellom hendene.

- Revolusjon, skrek folk!

Mediene var ikke seine om å se på det vi nerder kaller Padda, som framtidas nyhetskanal.

I dag kjøper jeg det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel regelmessig over nettet. For 29 kroner. Ikke for 57 kroner hos Narvesen to dager seinere.

Hvorfor kjøper jeg da ikke VG+ for 59 kroner måneden? Fordi den er statisk og kjedelig og heller ikke gir meg hele VG. Ja, det er videoinnslag i VG+, og den er blitt bedre og bedre. Men jeg tenner ikke på denne utgaven. Dessuten er vg.no bedre oppdatert, selv om det kanskje blir litt markskrikerske overskrifter på nettutgaven.

VG+ har rampelysavdeling. Hva om de kjøpte opp gratistjenesten filmweb for iPad og la den inn i en egen seksjon i VG+?

Aftenpostens hengelås på Padde-versjonen er forståelig. Men ikke for lojale papirabonnenter som betaler  vel 3700 kroner året for "full pakke" på dørmatta. 49 kroner måneden innebærer at avisabonnenten som vil ha den digitale pakka i tillegg, betaler nesten 4300 kroner.

Svelger Markedet et slikt opplegg i 2011?

Kapitalismens lov. Eller?

Søppelmat er usunt, men lønnsomt å selge. 

Vi fores med usunn reklame, skriker Aftenposten mot oss på side 2 og 3 i fredagens morgennummer. Dere sprenger åpne dører, gamle kolleger. Produsentene reklamerer for det de tjener mest på, nemlig usunn mat. Industriell søppelmat gir enorme fortjenester.

Når jeg ser en reklame, tenker jeg alltid på hvorfor akkurat den reklamen sendes ut. Selvsagt er det for at akkurat jeg skal kjøpe akkurat det produktet. og hvis jeg gjør det, er produsentene tilfreds. De vil nemlig at vi skal kjøpe det de tjener aller mest på.

Jeg er én av dem som tror at Elkjøp er billig. Det er fordi jeg bombarderes med reklame som forteller meg at jeg kan kjøpe en flatskjerm på 40 tommer for 4000 kroner. Men når jeg først er innenfor Elkjøps vegger, rasker jeg med meg ting meg "må ha".

Matreklamen har jeg forlengst gjennomskuet. Merkevarer likeså. Øl lages omtrent etter samme oppskrift overalt i verden. Vel, det er smaksforskjeller. Men når det billigste hos i min Spar-butikk koster 15,50 for halvliteren, hvorfor skal de ha 21,90 for en Ringnes øl? Statens avgifter er de samme for ølet, produksjonskostnadene er omtrent de samme, regner jeg med.

Hvorfor skal Prior-egg koste rundt 50 kroner kiloen, når jeg kan få First Price-versjonen for under 30 kroner kiloen? Et egg er et egg er et egg. Eller?

Kanskje media skal finne ut hvorfor søppelmat og usunn mat dominerer reklamen?

Nå er det alvor!

Vil du betale for Aftenposten på iPad? 

Endelig kan jeg benytte tittelen på bloggen min i en blogg! Ja, nå er det virkelig alvor. Aftenposten skal teste om markedet er rede til å betale ekstra for å lese avisa på iPad. Vi lojale lesere av De Flate Og Døde Trærs Avis får riktignok rabatt!

"Aftenposten tar seg betalt på iPad" lyser det fra toppen av side 8 i dagens Kultur-seksjon. Jeg må ut med 39 kroner måneden hvis jeg velger en digital lesing av avisa på min iPad. Men da får jeg også med meg A-magasinet og hele avisa som pdf-fil.

Det er kanskje en tilfeldighet at toppoppslaget kommer over utsagnet fra den nyansatte toppsjefen i A-pressen, Thor Gjermund Eriksen. "- Skal vokse digitalt", er budskapet hans. Med litt større bokstaver.

Dermed får vi iPad-brukere den første testen på om vi er villige til å betale får de digitale løsningene til Aftenposten. Eller er det slik at vi svitsjer over til aftenposten.no der herligheten ligger gratis. Vel, de gode sakene skal sikkert forbeholdes iPad-versjonen.

Helt siden jeg ble med internetteventyret for over 14 år siden, har debatten rast. Skal vi ta betaling eller ikke?

Den første store debatten var at vi ikke kunne legge avisen ut på aftenposten.no før abonnentene hadde fått den i postkassa. Altså tidligst klokka 8!

Vi så jo hvordan det gikk! NRK hadde jo forlengst sitert Aftennposten klokka 24 etter at den ble spydd ut av trykkeriet i Nydalen. Den nystartede nettavisen.no sakset vilt. Og når vår egen nettavis var "på gata", var det neimen ikke vi som hadde bragt nyhetene først.

Medierevolusjonen som ble sparket i gang på 2000-tallet, har skapt nye problemer. Opplaget for løssalgsavisen faller som stein. Dermed ble Aftenposten igjen større enn VG.

Da Steve Jobs på nyåret i fjor slapp lesebrettet iPad, var en ny revolusjon i gang. VG var først ute før jul med VG+. Mye senere kom Aftenpostens iPad-versjon.

Nå er Aftenposten først ute med en betalingsløsning. VG+ henter fram kassaapparatet om noen dager.

Hva innebærer det at 180 000 iPad er solgt i Norge? Og hvor mange av de 80 000 som har lastet ned VG+, kommer til å betale for bruken? Designen i VG+ er ingen bombe, for å si det slik! Men mange av artiklene er leseverdige. Og jeg har forlengst sluttet å kjøpe VG på papir.

40 000 har lastet ned Aftenpostens versjon for iPad.

Blir det en kræsjlanding for Norges to største aviser?

Den digitale slagmarken

24 timer etter Osama bin Ladens død, lurer jeg på hvordan amerikanerne klarte å spore ham opp. Da blar jeg opp i Huffington Post. Aldri hørt om den?

Wikipedia beskriver Huffington Post som et venstreorientert nettsted for nyheter. Vel, vel, hva amerikanerne kaller det er ikke så viktig. Nå har jeg fått samlet de viktigste nyhetene om bin Laden ett sted. Og de fleste andre nyheter jeg er interessert i.

I løpet av noen timer på morrakvisten er jeg fullt oppdatert. Verdens mest ettersøkte terrorist ble drept med to skudd mot hodet. Datamaskiner ble tatt med. Nå sitter en skokk med amerikanere med fingrene langt inni maskinene.

Og så leser jeg en interessant artikkel om det nasjonale antiterrorsenter NCTC som har spilt en nøkkelrolle i jobben med å følge en av bin Ladens kurerer de siste årene.

Huffington Post har selvsagt en twitterversjon, en iPad-versjon og en helt vanlig web-versjon.

Før jeg går løs på papiravisene, må jeg lese historien om telefonsamtalen som førte amerikanerne til  bin Ladens dørstokk.

Ha en god digital nyhetsdag!

Da jeg møtte Ida Jackson

Hun kunne vært barnebarnet mitt, Ida Jackson. Nå har hun vært læreren min. Endelig har jeg fortstått hva sosiale medier er. Og at det finnes en haug besservissere i min omgangskrets.

Sensasjon. Boka hennes "Sosiale medier" ble raskt en sensasjon i fjoråret. Av en eller annen grunn måtte jeg helt til Cape Town for å få lest den ferdig. Og det til alt overmål da jeg skulle undervise en flokk dyktige ungdommer i det faget som heter journalistikk. Sosiale medier sto dessverre ikke på pensumlista!

Tok meg på senga. Det var skremmende at jeg måtte lese boka til en 23-åring (nå 24) for å lære mer om opphavsrett i den digitale hverdagen. Jeg kjente at jeg rødmet svakt da jeg oppdaget at denne gærne jenta tok meg på senga i et fag jeg har holdt på med i 41 år!

Sparker fra seg. Og så herlig provoserende hun er! Min gode venn Bernt Hagtvet får så hatten passer av Ida Jackson. Den anerkjente professoren på Institutt for statsvitenskap ordla seg omtent slik på et møte på Litteraturhuset: "Nettet er et sted der du tømmer deg, ikke egentlig en arena for debatt".

Det hører med til historien at jeg har forsøkt å  lokke den godeste Hagtvet over på Nettet. Men han er sta. Dit vil han ikke, selv om han elsker debatter.  Da er det godt at professoren har en skokk med unge studenter rundt seg. De har forlengst lagt ut "Frokost med Bernt" på Nettet.

Analoge venner.... Verre er det med mine gode, gamle analoge venner. De kaller meg for "nerd" og sier at de ikke har tid til å drive med sosiale medier. Dessuten, legger mange til, det er bedre å ta en prat face-to-face enn via Fjesboka.

Etter noen, kanskje litt for iherdige, forsøk på å fortelle mine jevnaldrende, ikke-digitale venner om fordelene med Fjesboka, Twitter og annen digital moro, har jeg gitt opp. Det virker som om mange har låst døra bak seg. Solnedgangen som vi alle skimpter om 10-20 år, er visst viktigere.

Overrasket. Moro er det derfor at jeg i går fikk en forespørsel fra en av mine gamle journaliststudenter fra New York for ett år siden. Hun ville vite om jeg kunne snakke litt om journalistikk og sosiale medier!

- Nei, og nei, det har jeg ikke tid til, sukket jeg.

Denne studenten kommer kanskje inn i en eller annen redaksjon i en eller annen norsk avis. Eller kanskje det blir radio- eller TV-person av henne. Hun kommer til å være en helt annen rase enn vi oldiser. Vi som stort sett har lest aviser i bredformat. Og som synes det er skummelt med digitale løsninger.

Jeg pleier å si det slik: 100 av 100 trær støtter nettavisene.

Les og lær. Men det var jo skrekkelig moro å lese en analog bok av Ida Jackson. Bare så det er sagt! Men hun har jo en blogg! Den bør dere titte litt på!