Nye tider i Aftenposten

 

Espen Egil Hansen blir ny sjefredaktør i Aftenposten om vel én måned. Dette blir den tredje sjefredaktøren som kommer fra VG. Det blir moro med en heldigital sjefredaktør. Han dukker sikkert opp på Aftenpostens interessante Facebook-side "Bak forsiden".

Det er fem og et halvt år siden jeg ruslet out av Aftenposten. Et rikt liv i over 30 år fikk jeg. Nå venter jeg spent på hva hvilke grep den nye sjefen tar. 

Noen av dem blir helt sikkert digitale. Og etter at "Bak forsiden" dukket opp, er jeg helt sikker på at samtalen med leserne blir bedre enn i gamle dager. 

Én ting er at vi nå er på fornavn med politisk redaktør Harald og A-magasin-redaktør Lillian. Nå får vi høre direkte fra Kristioffer i USA hvordan det er å dekke budsjettkrisen for norske avislesere. Og Kristoffer (Rønneberg) skriver følgende, lett selvkritisk, dette: 

"I etterpåklokskapens lys ser jeg at vi nok burde forsøkt å forklare litt mer av hvem Tea Party-aktivistene er, hva de tenker og hvordan de har fått så stor innflytelse"

Litt før hadde han rapportert til lesere på nett og papir om en av de mest dramatiske konfrontasjoner mellom president Barak Obama og det republikanske partiet 

Tine Dommerud skriver om gravide kvinner som tar direkte kontakt med sykehusene. Bakgrunnen er selvsagt meldingene om at Solberg-regjeringen vil tillate at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort. 

På "Bak forsiden" redegjør Tine for de etiske dilemmaene som mange journalister står overfor når en "story" skal på trykk. Hun vil jo helst at folk skal stå frem med fullt navn. Men slik går ikke alltid. 

"...disse historiene, som fremdeles er hemmelige for familie og venner, var så private at vi ikke kunne kreve av intervjuobjektene at de står frem."

Foreløpig har vel 4500 trykket "liker" på "Bak forsiden". Men kontakten med leserne er der. 

Forhåndssaken fra i går om intervjuet med Malala i A-magasinet, faller i god jord blant leserne. Og forhåndsomtalen er delt 11 ganger. 

Så det er bare å komme seg ut på "Bak forsiden", folkens! 

NY Times eller Aftenposten...

Akkurat som på papir, men nå digitalt....

 -Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd. 

Litt mindre dramatisk ble overgangen for meg i dag da vi hadde den første papirløse avisdagen på ca 40 år. Jeg tittet forsiktig i postkassa. Korrekt, det lå ingen morgenutgave av Aftenposten der.

Det var heller ingen fotspor fra et tappert avisbud som hadde kjempet seg opp den glatte trappa med nysnø.

Litt uvant var det da jeg ikke skulle åpne seksjon 2 i papirutgaven av Aftenposten. De utallige innstikkene ramlet heller ikke ut på gulvet. Men kaffekoppen sto der da jeg fikk slått på Padda.

Skal jeg lese New York Times eller Aftenposten først? Selvsagt ble det Aftenposten! Jeg hadde nok sett papiroppslaget først, men det var jo også ganske enkelt å finne fram til at sprekken i Oslo Arbeiderparti om Munch-museet var hovedoppslaget i "Kultur og meninger" i iPad-utgaven.

Det tok meg den vanlige halvtimen å skumme iPad-utgaven. Mens fronten på Kultur-seksjonen i papir/eavis-utgaven domineres av den evige krangelen om Munch-museet, var forsinkelsen av store TV-serier blikkfanget på iPad.

To forskjellige vurderinger i redaksjonen i Aftenposten? Eller bestemmes det hele av formatet på oppslaget? Padda er liten, og fronten på Kultur skal "selge". Og et morsomt bilde av redningsselskapets animerte skøyte er kanskje bedre enn Bjørvika med Lambda inntegnet?

Verdens beste avis? 

Men det er bedre svung over NYTimes! Men den klarer jeg ikke å fordøye på halvtimenn! Men jeg leste om tyskernes dilemma når det gjelder behandlingen av gjeldskrisen i Hellas. Kanskje jeg skal tvitre den til mine følgere eller legge den ut på Facebook-profilen min.

Der har vi en annen viktig side ved digitale aviser. Det er lett å tipse venner og bekjente om artikler de bør lese.

NYTimes tilbød meg 12 ukers prøveabo for 5 dollar. Nå er tiden ute, og det koster meg 15 dollar  85 kroner) for fire uker. Det har vi råd til, ikke sant? Pengene er forlengst spart fordi jeg går raskt forbi stativene med løssalgsaviser.

Litt over 2800 kroner året betaler jeg for Aftenpostens digitale pakke. Jeg har også fått meg National Geografic Society. Der bruker jeg snart mer tid enn i dagsvisene mine. Utrolige bilder, og skikkelig multimedialt. Hva med å se en gepard i fullt firsprang filmet med et kamera som klarer å ta 1200 bilder i sekundet? Og så vise verdens raskeste rovdyr i sakte film!

De digitale utgavene presser seg frem. Overalt. Og når attpåtil leserne trekkes inn fra første klikk, er svaret gitt. Papiravisene er dømt til å tape, men redaksjonene kan overleve.

Nå er det bare én vei ut. Det er å endre pressestøtten gradvis slik at støtten også gis til redaksjonene. Ikke nødvendigvis bare til selve papirproduktet.