Fredsprosjektet EU

Fredsprosjektet EU. Balkan, Sveits, Norge og Island mangler

-Dæven, utbrøt 98 år gamle Haakon Lie da jeg ringte ham fra den tysk-polske grenseelven Oder i 2004. EU hadde tegnet opp Det nye Europa noen måneder tidligere. 

Mannen som husket to verdenskriger, kommunismen og nazismen i all sin gru, hadde neppe forestilt seg at han i sin egen levetid skulle få oppleve dette. At Europa var samlet, at krig var utenkelig, at demokratiet var en selvfølge, at NATO langt på vei skulle bli en alleuropeisk sikkerhetspakt.

Der sto jeg i alle fall og skuet østover, denne sensommerdagen i 2004. Jeg var nettopp blitt korrespondent for Aftenposten i Berlin. Og Polen var blitt medlem av EU. Og NATO. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg grep mobilteelfonen og ringte den aldrende politikeren hjemme på Ulvøya.

-Nå står jeg ved Oder og ser inn i EU- og NATO-landet Polen, forklarte jeg til Lie.

-Dæven, kom det spontant.

Det var aldri tvil hos Haakon Lie om hvorfor erkefiendene Tyskland og Frankrike og de tre BeNeLux-landene fant sammen i Kull- og stålunionen, forløperen til EU. Han hadde nok tvilt mer på om det var mulig å samle Europa og kaste det kommunistiske styresettet på historiens skraphaug.

Haakon Lie fikk jo oppleve det meste i sitt liv. Men det er vel for mye forlangt at han skulle fått med seg at det 20-talls toppledere denne kalde desemberdagen møtes i Oslo for å motta verdens mest prestisjetunge anerkjennelse, Nobels fredspris.

I dag burde mange forsøke å sette seg inn i Europas historie. De som leste Nils Mortens Udgaards kommentar i Aftenposten lørdag, nikket nok på hodet. Det er faktisk sant, EU har formet vår verdensdel.

NRK viste i helgen dokumentaren om Norges 50 år lange forhold til EU. Selv skiftet jeg standpunkt til det som helt Fellessmarkedet i 1971. I den vesttyske hovedstaden Bonn trengte jeg ikke lang tid for å forstå at noe var på gang i Europa. Den vesttyske forbundskansleren Willy Brandt fikk Fredsprisen for 1971 for sin forsoning østover 20 år etter at hans forgjenger Konrad Adenauer startet forsoningen vestover.

Fordi Willy Brandt var norgesvenn (og snakket flytende norsk!) kom ingen her hjemme på tanken om at det var feil å gi ham prisen for et prosjekt som nettopp var startet og ennå ikke hadde båret mange frukter. Hjemme i Vest-Tyskland, derimot, ble det ramakrik. Og Brandt ble nesten felt på sin Ostpolitik der "endring gjennom tilnærming" var ideologien i kontakt med kommunistene i øst.

Vi nordmenn ristet den gang på hodet over de tyske reaksjonene på Fredsprisen til Brandt. Og vi tok i mot Brandt da han på Youngtorget ønsket Norge velkommen i EF etter et norsk ja. Norge var delt på midten, men Willy Brandt var uomstridt. Han hadde jo også fått den gjeve Fredsprisen!

EU kunne godt fått prisen for lenge siden. Det virkelige gjennombruddet for fredsprosjektet var da de gamle diktaturer i Sør-Europa kom med i 80-årene. Noen av oss ristet på hodet at heller ikke utvidelsen østover i 2004 var nok til å sikre EU en anerkjennelse. "Alle" andre hadde jo fått prisen.

Jeg slutter aldri å undre meg over mine landsmenns angst for EU. Hver eneste dag nyter vi godt av de fire friheter. Vel, fra 1. januar er Norge det eneste landet som ikke nyter godt av kinesernes nye visumsbestemmelser, men det er jo fordi "vi" ga en kinesisk dissident fredsprisen for noen år siden.

Mens 27 EU land krangler så busta fyker og hvor EU skal gå og hvordan oppryddingen i den økonomiske krisen skal gjennomføres, sitter vi med oljefondet vårt. Vi klager over romfolk som tigger i Oslos gater. Men det er i Brussel løsningene på romfolkets fremtid utformes.

Miljøproblemene løses trolig også best i Brussel, ikke i tungrodde FN-organer. Sparepærene fikk vi tredd nedover hodene våre i fjor høst, takket være EU. Eftas kontrollorgan ESA slo nådeløs ned på Norge da vi forsøkte å subsidiere Hurtigruten.

Slik bindes Europa sammen i et forpliktende samarbeid. Konflikter havner på forhandlingsbordene. Vi liker ikke alltid beslutningene som tas over hodet på oss. Og noen ganger rasler nei-folket med sablene. I LO vil noen ha bort en av de fire frihetene for å sikre seg mot sosial dumping.

Men LO-medlemmer og mange andre nordmenn nyter hver eneste dag fordelen at noen bruker friheten til å komme til Norge for å jobbe. Tenk hva Steinrøysa hadde vært uten flittige polakker? Og hva med alle balterne som nå før jul selger juletrær til oss? Ingen nordmann med vettet i behold ville stått på ved Ekeberg Camping og prakket på oss danske juletrær til 500 kroner støkket!

Vi sees på demo i ettermiddag! For Fredsprisen til EU.

Fakta? Æsj!

Fakta er skumle saker i disse fredspristider. Mange motstandere av å gi den til EU, mener at denne organisasjonen ikke er et fredsprosjekt. 

Hmmm, tenkte jeg. Hva er fakta? Jeg måtte lese meg opp! 

En lynrask googling av "Kull- og stålunionen" ga meg en norsk side i Wikipedia. Krig mellom Tyskland og Frankrike skulle ikke bare gjøres utenkelig, men også i praksis umulig. 

Altså var dette et fredsprosjekt. Eller? I alle fall var det Frankrikes utenriksminister Robert Schuman som 9. mai 1950 foreslo en slik avtale for nettopp å forhindre en ny krig. Året etter ble den såkalte Paris-avtalen underskrevet ikke bare av den nye vesttyske Forbundsrepublikken og Frankrike, men også av Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Schuman visste personlig meget godt hva krigens redsler var. Han vokste opp som tysk statsborger fordi det tyske keiserriket annekterte den franske provinsen Alsace-Lorraine i 1871 etter krigen mellom de to landene. Schuman snakket flytende tysk, og lærte fransk først på skolen. Resten av livet slet han med en tydelig aksent når han snakket fransk. Etter første verdenskrig ble den tyske provinsen Elsass-Lothringen igjen til Alsace-Lorraine. Og fransk!  

Og så kom nye europeiske organisasjoner på rad. Vi kjenner historien godt. Og nå har altså EU fått fredsprisen. Grunnleggerne av Stålunionen hadde i alle fall fredsønske og vilje til å skape overnasjonale organer for å temme nasjonalstatene. Robert Schuman er en av grunnleggerne av dagens EU. 

Før han døde i 1963 fikk Schuman dessverre oppleve at Frankrikes president Charles de Gaulle slamret døra i fjeset på den britiske statsministeren Harold Macmillan. Britene ville så gjerne inn i det daværende Fellesmarkedet. Men på grunn av det franske veto mot britisk medlemskap, ble britene sittende på venteværelset til 1973. Nå er britene blitt et slags nei-land i EU. Og tviholder på pundet. En europahær i EU-regi blir den tidligere stormakten neppe med på. 

Jeg fant forresten denne morsomme animasjonen!

Her er en tidlinje fra Kull- og stålunionen i 1951 og frem til i dag.

Da bomben detonerte på Nobelinstituttet...

"Lundstad er en dust. Det er selvsagt Jagland også." Slik ordla en av mine fjesvenner seg etter fredspristildelingen fredag. Hva i all verden går det av folk? 

Jeg innrømmer det glatt. I en årrekke har jeg ment at EU burde få fredsprisen for sin krigsdempende innsats i det krigsherjede Europa. Men det voldsomme sinnet som tildelingen fikk blant mange nei-folk, overrasket meg.

Riktignok var SV-leder Audun Lysbakken litt mindre rød i toppen da det hadde rent litt mer vann ut i havet. Arbeiderpartiets folkevalgte Eva Kristin Hansen ble også litt mindre agressiv jo lenger ut på dagen vi kom. Det ble nesten en dialog mellom henne og Thorbjørn Jagland i Dagsrevyen.

Bombet Libya? Det kokte på de sosiale mediene. Og i opphisselsen kom reaksjoner jeg ikke hadde forestilt meg. EU var krigshissere. Og det gikk ikke an å gi prisen til en organisasjon som hadde bombet Libya. Etter hvert klarte jeg jo å forklare at bombingen skjedde etter oppdrag fra Sikkerhetsrådet og at NATO gjorde jobben for dem.

Men hva i all verden får folk til å gå av hengslene, slik det skjedde i går?

Vi har glemt. Det bringer meg tilbake til 1972, og stemningen den gang. I 1994 skulle vi være mer saklige. Og ble kanskje det. Men nå er det gått nesten to tiår siden forrige nei. Og all erfaring fra 1994 var glemt.

EU-saken er et syndrom som ikke bare endrer norsk politikk for tiår. Norges forhold til verdens trolig nyttigste samarbeidsorganisasjon ødelegger de fleste diskusjoner blant nordmenn. Hvis man av en eller annen grunn er tilhenger av EU, så begynner motstandere å glise av deg. Eller sukke. Eller bli helt ville!

Norge ble delt igjen. Det skjedde fredag ca. 20 sekunder etter klokka 11. Norge ble delt, ikke på midten, men omtrent 70-30, i synet på om EU fortjente fredsprisen.

24 timer etter at bomben gikk av på Nobelinstituttet, hører jeg etterdønningene. En av mine gode venner som også tenker godt om EU, forteller muntert at han fredag hadde "evakuert" til EU.

Jeg spør igjen: Kan noen fortelle meg hvorfor så mange mine ellers så sindige landsmenn reagerer så sterkt? 

Endelig!

Da jeg bodde i Bonn for over 40 år siden, kom NRK-reporter Kjell Berger med sin skoletysk inn på min vesttyske favorittkanal, WDR. Han skildret den norske debatten om Fellesmarket, EEC.

Akkurat da ble jeg Ja-mann. Og stemte ja i 1972 og 1994. 

Den gang...

I 1971/72 var det svart/hvitt-fremstillinger av EEC på nei-siden. Og skjønnmaling av fordelene med EU på Ja-siden.

Hva tenker jeg i dag? EU har et demokratisk underskudd. EU sliter med euro-samarbeidet. Fattigdommen brer seg. Men jeg tør ikke tenke tanken på hva som skjer hvis EU rakner.

Hva nå, lille Norge?

Krisen i EU er også en krise for Norge. Men det ser vi ikke. Ennå. Vi slipper ikke unna, vi er knyttet til EU-masten. Men oljefondet er godt å ha. Da klarer vi å kjempe mot en kraftig nedgang. På kort sikt.

Det er skremmende å høre norsk fredsprisdebatt den siste timen. En ting er at det fortsatt er veldig svart/hvitt på nei-siden. Men det blir litt for Trangvik når vi ikke klarer å se EU-prosjektet som en uunnværlig del av Europas fredelige utvikling. 

Folkeforbundet. 

Tysklands utenriksminister Gustav Stresemann fikk fredsprisen i 1926, syv år etter den ulykksalige fredstraktaten i Versailles. Nordmannen Christian L. Lange fikk prisen i 1922 for sitt fredsarbeid. Den gangen skulle det skjøre Folkeforbundet forsøke å sikre freden etter en blodig verdenskrig i Europa. 

Det gikk dårlig. Det vet vi. Og etter den blodigste av alle kriger, tok noen franske og tyske politikere de første forsonlige skrittene. Vekk fra krigen. Italia kom med. Og de små BeNeLux-landene. 

Overnasjonalitet. 

Dette ble "De indre seks". Og Norge kom med i "De ytre syv", organisasjonen EFTA. Det ble for mye overnasjonalitet for Norge og de andre. 

Resten vet vi alt om. Nå er det snart 30 land med i EU. Vi klager over romfolket som tigger penger fra rike nordmenn. Og så henter vi arbeidsledige fagfolk fra EU. Det begynte med polakkene etter Murens fall. Nå snakker nesten alle i service-næringen svensk! 

Takk, EØS!

Dette skjer fordi vi er med i EU gjennom EØS-avtalen. Ingen kan tenke seg å oppheve Schengen-avtalen som har gitt passfrihet for nordmenn i EU. Svært få ønsker å kvitte seg med EØS-avtalen. 

Og nå får EU fredsprisen! Det skulle bare mangle. Og EU skulle fått den for mange år siden.

Tenk om.....

Ja, tenk om Nobelkomiteen i dag gir fredsprisen til EU?

Utenkelig, selvsagt, da vi komiteen rakne, akkurat som da fredsprisen ble gitt til hovedaktørene i Midtøsten-konflikten.

Men, likevel, tenk om EU får fredsprisen? Da tror jeg begrunnelsen til Jagland ville vært omtrent slik:

EU får fredsprisen for sitt arbeid med å skape varig fred i Europa. Ingen organisasjon har vært mer fredsbevarende for befolkningen i en verdensdel som i forrige århundre nesten ble sønderrevet av to verdenskriger.

EU vokste frem bare få år etter den blodigste krigen vi kjenner til. Modige politikere i Frankrike og det spede demokratiet i Vest-Tyskland fant hverandre og utarbeidet Kull- og stålunionen. Seks land, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia kom med i Det europeiske fellesskapet.

I dag er 27 europeiske land med i et forfliktende samarbeid i EU. En felles valuta er etablert. Krig er utenkelig mellom medlemslandene. Konflikter mellom folkegrupper i landene eller mellom landene løses på fredelig måte.

I dag er EU en av de sterke røstene i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å være fredsskapende, er EU også blitt pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet.

Men, det skjer ikke, EU får ikke fredsprisen.

Men, tenk om. Bare tenk om!