-Hva gjorde du 9. november?

-Vier KöPi, bitte!

På stamkneipa mi i Berlin, Lentz, kjenner de meg som vanlig igjen. Og de vet at jeg liker Königs-Pilsner, en av ølmerkene i den tyske hovedstaden. Og nå har jeg noen venner med meg. Vi har akkurat vært med på den tyske nasjonaldagen, 3. oktober. 

Stamkneipa i Berlin

Og nå skal vi dit igjen. 9. november er det 25 år siden Muren ble åpnet av tyskere i øst. På Lentz har jeg mange ganger diskutert samlingen av de to tyske statene i 1989-1990. 

Ølet smaker like godt som alltid, og koster halvparten av liknende vare hjemme i Tigerstaden. Og tyskernes diskusjon av nasjonale begivenheter, tar aldri slutt. Den tyske nasjonaldagen 3. oktober stråler ikke like mye som «Søttende mai» på Karl Johan. Tyskerne har bare holdt på noen tiår, her i Steinrøysa har vi holdt på i 200 år. Vel, barnetoget har bare holdt det gående litt over 130 år...

Nettopp dette fikk meg til å tenke litt bakover etter at jeg to ganger i høst har vært i Berlin. Nordmenn flest tenker ikke så nøye igjennom historiens gang. Vel, 1814 er meislet fast. Og sjøfolkenes innsats under første og andre verdenskrig tilhører barnelærdommen for mange nordmenn.

Men nå er det blitt slik at noen hundre tusen berlinere for 24. gang feiret den ferskeste nasjonaldagen sin, 3. oktober. Og vel én måned senere er det på´n igjen. Til minne om dagen da DDR og Vest-Tyskland begynte samlingen til ett Tyskland. I vest hadde de siden midten av 50-årene feiret 17. juni som nasjonaldagen. For å markere  dagen da sovjetiske stridsvogner slo med opprøret mot de kommunistiske makthavnerne i DDR.

Nå er det trolig slutt på å måtte etablere nye nasjonaldager i Tyskland. 3. oktober blir nok markert i overskuelig framtid. Men sett gjennom norske briller, er det bemerkelsesverdig hva tyskerne har fått til. 

Nå kommer jeg til å stille spørmsålet  «Hvor var du 9. november». Vel, det er vel bare dem over 40 år som har et bevisst forhold til dagen.

Jeg kommer til å stå i Bornholmerstrasse og minnes de dramatiske timene da DDR i praksis brøt sammen. Titusener DDR-borgere banet seg veien vestover sent denne torsdagskvelden i 1989. 

Den fredelige revolusjonen åpnet Muren 9. november

11 måneder senere var de to tyske statene samlet. Og da noen begynte å diskutere hvilken dato de skulle ha som nasjonaldag, var det ikke lett.

9. november 1918 var det slutt med det tyske keiserriket.

9. november 1923 forsøkte Adolf Hitler å begå statskupp i Bürgerbraukeller i München.

9. november 1938 startet for alvor klappjakten på alt jødisk i Tyskland.

9. november 1989 falt altså Muren. Det ble greiest å velge 3. oktober.

Bussjåføren vår tidligere i høst husker utmerket 9. november for snart 25 år siden. Han var på kino. I Øst-Berlin. Da han og kjæresten kom ut av kinoen sent på kvelden, var det like før.

-Det er her i gatene det skjer, det er rene krimien, fortalte en av vennene hans. 

Allerede tre uker tidligere var det spennende nok for vår sjåfør. Vel, i 1989 var han i den øst-tyske hæren, NVA. Som ekspert på elektronisk overvåking. Og natt til 16. oktober fikk mange i hans forlegning i Magdeburg utlevert skarp ammunisjon. 

-Dere skal til Berlin, lød kommandoen. 

-Hva vi all verden skulle de med skarp ammunisjon når fredelige berlinere demonstrerte for frihet? minnes vår sjåfør denne oktoberdagen i 2014. 

Ett døgn senere sto forsvarssjefen i DDR frem på TV. -Soldatene var utstyrt med gummikuler, messet han. 

Løgnen vekket den unge DDR-borgeren. Der og da mistet 21-åringen all tiltro til regimet. Snart var Muren vekk. DDR-staten også. Og jobben hans. Omskolering var neste trinn på den kapitalistiske stigen. Etter syv års jobb på nattoget mellom München og Amsterdam i et sveitsisk selskap, ble han lastebilsjåfør. De siste fem årene har han kjørt buss. 

Han snakker flytende russisk. Nå har han lært seg engelsk. Han er én av millioner tyskere med erfaringer ingen nordmenn har vært i nærheten av. 

Vi har igjen sett det som er igjen av Muren. Men møtet med enkeltmennesker gjør størst inntrykk. 

Når du kommer til Berlin, skal du spørre en person over 40 år: «Hva gjorde du 9. november 1989?» Her i Steinrøysa stiller vi spørsmålet: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»....

Da Muren revnet

Natten mellom 16. og 17. oktober 1989 forsto vår bussjåfør hva som var forferderlig galt i DDR. Det forteller han oss når vi ruller inn i Leipzig 25 år etter at den fredelige revolusjonen startet i det østlige Tyskland. 

Daglig tenner folk lys i Nicolaikirche.

Vi stiger inn i Nicolaikirken i gamlebyen i Leipzig. Det gjør et sterkt inntrykk på en gjeng med nordmenn å komme inn i denne kirken. Like utenfor finner vi sporene etter oppstanden mot 40 års kommunistisk voldsherredømme. Ikke alle vet at det var i nettopp denne kirken at den fredelige revolusjonen innledes. 

Tidsvitnene fra slutten av 1980-årene er blitt gråere i luggen. Men de glemmer ikke. Og vi treffer dem  overalt. Også i bussen som bringer oss fra Berlin via Dresden til Leipzig. 

- Jeg jobbet i den nasjonale folkehæren (NVA) i etterretningsbataljonen helt til langt ut i 1990. De såkalte mandagsdemonstrasjonene hadde pågått siden begynnelsen av september 1989. Men denne mandagen 16. oktober ble soldater beordret til Berlin og de hadde skarp ammunisjon med seg,  forteller vår sjåfør.

En varm sensommerdag får jeg høre historien. Gradestokken kryper opp mot 25 grader. Vi er på vei fra Dresden til Leipzig. 

Vår mann bak rattet er en typisk østtysker. Ungdomsårene opplevde han i Arbeider- og bondestaten DDR. Han lærte seg flytende russisk. Han var på ingen måte opposisjonell. Faren hans var ansatt i det forhatte Folkepolitiet. 

Vi har reist til det østlige Tyskland for å finne ut hvorfor Muren falt. Bare fem måneder etter blodbadet på Den himmelske freds plass, endte opprøret i DDR uten et blodbad 9. november 1989. 

"Wir sind das Volk", ropte folket i gatene. 

"Wir bleiben hier", runget det. 

"Keine Gewalt", var slagordet. 

Vår mann bak rattet var ingen fiende av staten. Han tilpasset seg. Som så mange andre. Men det får være grenser. 

- Kommunismen er i prinsippet bra, men det gikk galt i DDR, forteller vår sjåfør. 

Folk strømmer til Nicolaikirche.

Nettopp i Nicolaikirken startet fredsbønnene i 1988. Aktivister ville vise at de ikke ønsket at atomkappløpet mellom Øst og Vest skulle fortsette.  Det var forlengst duket for fredelig revolusjon i Polen. Solidaritet hadde kjempet seg til samtaler med myndighetene. Da ungarerne 2.mai 1989 klippet opp jernteppet mot Østerrike, var det klart. Noe måtte skje i DDR også. 

- Bedraget gikk opp for meg etter at soldatene ble kalt tilbake til forlegningene utpå natten 17. oktober. Jeg visste at soldatene fikk utlevert skarpe skudd. Da ledelsen i hæren utpå dagen sa at de hadde delt ut gummikuler, forsto jeg at systemet var fortapt, forteller han rolig. 

Tre uker senere var alt over. Vår sjåfør mistet Murens fall. Han var sammen med en kjæreste på en romantisk film. Da han kom ut, fikk han høre at den reneste action-thrilleren utspant seg på grensen til Vest-Berlin. 

- Jeg og faren min ble gransket etter Murens fall. Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi var bare med i systemet, slik mange var. Men jeg jobbet jo ikke lenge i den østtyske hæren, forteller han. 

Vi i bussen er godt over 60. Vel, vi er rundt 70, mange av oss. Vi husker jo byggingen av Muren. Og Murens fall skjedde i går, omtrent. 

Vi går til det såkalte Runde Ecke der det hemmelige politiet Stasi hadde sitt hovekvarter i Leipzig. Da frykten for dem var blåt vekk i midten av oktober, tok 300.000 demonstranter til gatene. De lyste opp bygningen ved ringveien rundt gamlebyen. 

4. desember 1989 okkuperte innbyggerne av Leipzig Stasi-hovedkvarteret. 3. oktober 1990 var de to tyske statene gjenforent. 

Da var det virkelig alvor!

Rydding. Mange av oss stritter mot ordets konsekvenser. Men denne helga har det vært moro. Dypdykket avslørte blant annet at min far dukket opp i en 1-spalter i Aftenposten 2. mai 1934. 

Lokal nyhet når Oslo...

Det var 2 dager før han fylte 21 år. Og som journalist i den forlengst avdøde dagsavisen «Sørlandet» var han også en aktiv demonstrant. Og en skikkelig motstander av Adolf Hitler. Det var også hans tilkomne svigerfar, Olav Scheflo, sjefredaktør i «Sørlandet». Men min mor, Mosse, var bare 17 år, og fars dramatiske demonstrasjon i Kristiansand fant sted 11 år før jeg ble født. 

80 år gamle!

Da far døde, etterlot han seg ikke mye materiale om seg selv. Men dette gulnende avisutklippet fra Aftenposten, fant jeg. 

Nå har det i årevis ligget i en konvolutt. Og det kom igjen for dagen da vi endelig tok fatt på ryddingen av «kontoret» vårt. Der vi aldri har sittet når vi har «jobbet». 

Vi avvikler kort og godt «kontoret», og da ble det ryddet. Grundig. 

Ekstrautgave i Kristiansand!

Avslørende!

Det ble en grundig dokumentasjon av egne vektøkninger og håravfall. Bildene er nå sortert! Og ikke glemt. 

Svart/hvitt-bilder av mine foreldre finnes det mange av. Og vi husker dem fordi vi har sett på dem mange ganger. Men i motsetning til hva vi opplever i våre digitale tider, er bilder fra  1930-åra en skatt vi tar vare på. 

Trotskij med flippskjegg, mor i bakgrunnen til venstre.

Ett av bildene ble faktisk historisk. Og det ble tatt av far. Det skjedde på Sørlandet, der den landsflyktige Leo Trotskij var på besøk hos en gammel kjenning og kampfelle, min bestefar Olav Scheflo. 

Solgte for tidlig. 

Far fortalte meg at bildet med grunnleggeren av Den røde hær i Sovjetunionen ble solgt til NTB for 25 kroner. Far ble senere sjef i NTB, og på 40-årsdagen for mordet på Trotskij i 1980, var far ennå sjef i NTB. Han gliste godt da han fortalte at bildet ble solgt til mange aviser over hele verden. 

Det var fra far og mor jeg også fikk kunnskaper om hvordan Stalin opptrådte overfor meningsmotstandere. De såkalte Moskva-prosessene ble et vannskille for mange. Kommunistene slukte den offisielle, sovjetiske versjonen om sammensvergelsene mot Stalin. Og Trotskij var jo den aller verste! Mens det sto på som verst under «rettssaken» mot Stalins gamle kampfeller fra revolusjonen, lærte mor Trotskij å fiske....

Helten Stalin

I 70-åra pusset norske ml-ere støvet av Stalin. Det var en stund snakket om at han hadde 70 prosent rett og 30 prosent feil. Eller var det omvendt. Stalin var i alle fall en av de store heltene på venstresiden i Norge. 

Før jeg ga opp debatten mot «stalinistene» på universitetet, kunne jeg derfor dokumentere at Trotskij i alle fall ikke var i Moskva, men på det idylliske Sørlandet da det gikk som hetest for seg i Moskva. (Det mangler i dag ikke på litteratur om det som skjedde i Sovjetunionen i 30-årene. Det gjorde det forsåvidt heller ikke i 70-åra...) 

Digital opprydding!

Den store ryddesjauen denne helgen blir å gjennomgå alle digitale bilder! Jeg tror jeg har et arkiv på i alle fall 20.000! Nå gjelder det å være hard på labben! Erfaringer jeg nå har fått, viser at 99 prosent av alle «eksponeringer» med digitale kameraer, bare kan slettes umiddelbart. Hvis jeg vil gjøre jobben lettere for mine etterkommere, må jeg handle NÅ! 

Hvis denne digitale ryddeoperasjonen faller heldig ut, kan det hende at noe dukker opp her. 

Markedet... Æsj! Eller?

Service, ikke 10-kronersmarked, lokket meg hit

Markedet kom og tok meg! Hva gjør jeg da? Jeg går tilbake til "markedet". Og sier et forsiktig farvel til nærbutikken min de siste 20 årene. 

Egentlig er det ikke helt smart. For når jeg legger et par-tre år til på livslinjen min, kan jeg kanskje ikke gå til nærbutikken. Og enda litt lenger inn i solnedgangen har legen kanskje tatt fra meg førerkortet. Og da må jeg ta bussen til butikken! Med rullator?

Ledelsen i Spar Simensbråten må spare penger. Det forlanger sikkert kjeden. Dermed forsvant fiskedisken. Og kjøttet blir mer og mer ferdigpakket. Sterilt, sikkert. Men ikke kundevennlig for mange av oss.

I dag forsøkte jeg å leve uten nærbutikken. Jeg syklet (!) et par kilometer til butikken som vi lokalt kaller "Lavpris". Det er jo Jacob´s på Holtet. Trolig en av Norges fineste butikker. Ikke alltid like billig. Min nye nærbutikk, der utenfor bomringen? Eller skal jeg velge Meny på Manglerud eller Ultra på Bryn?

Fiskedisken hos Jacob´s lå der innbydende! Kjøttdisken bugnet over av kvalitet. Vel, jeg synes jo det er litt i meste laget å betale 446 kroner kiloen for en skikkelig biff!

Fiskedisken hadde strålende seifileter til 99 kroner kiloen. Akkurat den fisken jeg for noen dager siden kunne kjøpe på Spar Simensbråten. Til samme pris.

Ostedisken er en historie for seg selv. Selv etter at Stoltenberg-regjeringen innførte prosenttoll på ost som konkurrurerer med produkter basert på norsk ost.

- Forferdelig dyrt, sa den middelaldrende damen. Maasdamer (fra EU) kostet 249 kroner kiloen. Rene ranet, spør De meg!

Nå vet jo både de middelaldrende damene og mange andre at finansminister Siv Jensen frekventerer "Lavpris" rett som det er.

- Jeg hørte i radioen i dag at landbruksminister Listhaug (FrP) ikke vil fjern ostetollen, påpeker min ostevenninne.

- Du stemte vel ikke FrP? spør jeg.

Nei, det gjorde hun ikke. Men bergenseren fikk nok en stemme.

Vi rullet alle videre gjennom Jacob´s. Jeg var klok nok til å ha en handleKURV, ikke en handleVOGN.

Altså kom jeg under 300 kroner denne gang. Penger som kunne ha havnet hos Spar Simensbråten.

Nye tider i Aftenposten

 

Espen Egil Hansen blir ny sjefredaktør i Aftenposten om vel én måned. Dette blir den tredje sjefredaktøren som kommer fra VG. Det blir moro med en heldigital sjefredaktør. Han dukker sikkert opp på Aftenpostens interessante Facebook-side "Bak forsiden".

Det er fem og et halvt år siden jeg ruslet out av Aftenposten. Et rikt liv i over 30 år fikk jeg. Nå venter jeg spent på hva hvilke grep den nye sjefen tar. 

Noen av dem blir helt sikkert digitale. Og etter at "Bak forsiden" dukket opp, er jeg helt sikker på at samtalen med leserne blir bedre enn i gamle dager. 

Én ting er at vi nå er på fornavn med politisk redaktør Harald og A-magasin-redaktør Lillian. Nå får vi høre direkte fra Kristioffer i USA hvordan det er å dekke budsjettkrisen for norske avislesere. Og Kristoffer (Rønneberg) skriver følgende, lett selvkritisk, dette: 

"I etterpåklokskapens lys ser jeg at vi nok burde forsøkt å forklare litt mer av hvem Tea Party-aktivistene er, hva de tenker og hvordan de har fått så stor innflytelse"

Litt før hadde han rapportert til lesere på nett og papir om en av de mest dramatiske konfrontasjoner mellom president Barak Obama og det republikanske partiet 

Tine Dommerud skriver om gravide kvinner som tar direkte kontakt med sykehusene. Bakgrunnen er selvsagt meldingene om at Solberg-regjeringen vil tillate at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort. 

På "Bak forsiden" redegjør Tine for de etiske dilemmaene som mange journalister står overfor når en "story" skal på trykk. Hun vil jo helst at folk skal stå frem med fullt navn. Men slik går ikke alltid. 

"...disse historiene, som fremdeles er hemmelige for familie og venner, var så private at vi ikke kunne kreve av intervjuobjektene at de står frem."

Foreløpig har vel 4500 trykket "liker" på "Bak forsiden". Men kontakten med leserne er der. 

Forhåndssaken fra i går om intervjuet med Malala i A-magasinet, faller i god jord blant leserne. Og forhåndsomtalen er delt 11 ganger. 

Så det er bare å komme seg ut på "Bak forsiden", folkens! 

Raskt erobret folket Ekebergparken

Den asiatiske kjempekvinnen blir ikke alene denne oktoberlørdagen. 

En mild og solrik lørdag, midt i oktober. En folkevandring måtte det bli til Ekebergparken. 

Vi må vel kalle det tilløp til kaos på stiene i Ekebergskogen. Vi fant ingen som syntes dette parkanlegget er ille. Men noen hadde undret seg på om det var så fælt som kritikerne sa det kom til å bli.

Det eneste virkelige problemet med Ekebergparken er hvor i alle dager folk skal parkere bilene sine! Hver helg er det kaos ved Ekebergrestauranten. Stalltips? Noen smarte hoder rydder plass på Ekeberg Camping der sesongen ikke begynner igjen før 1. juni.

Kunst? Glede, i alle fall!

Mens vi voksne ser etter parkeringsplasser, ser unger etter noe helt annet. De har i ukevis klatret i noen av installasjonene. Derfor er det satt opp enkle "gjerder". Det er det eneste som er skikkelig stygt, men jeg regner med at bedre løsninger dukker opp.

Blant de første som erobrer Ekebergparken, er rullestolbrukere! Her har de ikke satt sine hjul på årtier. Hester kom seg fram. Det gjorde også jeg. Men flere av stiene var rene snublefellene. Enten var det lange og store røtter på kryss og tvers. Eller steiner. Og rene elveleier etter vårflommen.

Men det siste året har det skjedd noe. Utpå ettersommeren 2013 erobret foreldre med barnevogner områdene. Anleggsmaskinene vek plassen. Da fant folk stier hvor grov småstein var stampet ned i bakken. Kanskje det holder for vårflommen 2014?

Kristin fra Ulvik, men egentlig fra Ullern, hadde aldri vært i Ekebergparken som rullestobruker.

Nå tok hun kneikene, og hun koste seg.

Lørdag var det storinnrykk, og rullestolene var synlige.

Mye kan sies om Ekebergparken, men det må da være bra at bevegelseshemmede slipper til?

Steintrappen ved den tidligere tyske æreskirkegården er vakker. 

Det legges ikke skjul på at det finnes krigsminner i Ekebergparken. Derfor er det naturlig at det spilles med åpne kort.

Det er lett å forstå at Hitler-Tyskland ville gravlegge sine døde under krigen her. Her er trolig Oslos vakreste utsikt.

Blodig var det visst også i 1763 da dansker og svensker sloss i maidagene. Sletta nedenfor trappene heter derfor svenskesletta.

Folksomt!

Den roterende stålinstallasjonen vegg-i-vegg med Ekeberg Camping, er blitt en av de mest populære. De som kommer fra oversiden av Ekebergparken legger raskt merke til den bevegelige innretningen.

Kort tid før åpningen forsøkte noen driftige barn å klatre i stålstengene. Det gikk ikke bra for installasjonen. Nå holder noen midlertidige gjerder de mest nysgjerrige på litt avstand.

De fleste skulpturene står nedenfor Ekebergrestauranten. Der er det også mest folksomt.

Nedenfor lar vi bildene fra lørdagens fangst tale for seg selv.

Ja, det er høst, denne merkelige høsten!

Litt kaldt?

Det innadvendte ansiktet. Eller?

Byens beste utsikt med utkafe i oktober.

Fulltreffer i Ekebergparken

Pang, sa det til slutt, og Ekebergparken var åpnet!

Suksess! Det er ikke mulig å finne et annet ord på åpningen av Ekebergparken denne høstdagen i slutten av september. Flere motstandere og nølende tilhengere, ga se ende over.

Bare langt inne i Ekebergskogen var motstanderne samlet i stille protest. Og det skal de ha, de har oppført seg ekspemplarisk etter hvert som prosjektet til milliardæren Christian Ringnes nærmet seg fullførelse.

Mange likte "The Couple" av Luise Bourgeois

 Terningkast 5 i VG og uhemmet skryt i Aftenposten er én ting. Mye bedre for Oslos ordfører Fabian Stang og Ringnes må det være se frammøtet denne torsdagen.

Mens sola ennå varmet, gikk pølsene ned på høykant. Noen lette fortvilet etter øltelt fra Ringnes. Men den slags var forbeholt Ringnes selv. Og ordføreren. Ringnes tømte ølflasken på sekunder for åpent kamera.

Åpningsforestillingen varte i drøye fire timer. Første akt var uformell rundtur i anlegget for mange tusen Oslo-borgere. Det ble humret og kommentert.

En herlig høstdag i september.

Jeg fikk i all hemmelighet vite om den gamle radissen som egentlig er mot at milliardærer boltrer seg i det offentlige rom. Men da sjefsradissen i Rødt bestemte seg for å gå mot planene, mistet Rødt en stemme i Oslo av den grunn. Den kompromissvillige radissen hadde sett hva Ekebergparken utviklet seg til.

Annen akt var pølser og (altfor søt) bringebærsaft. En nesten selvbetjent pølseservering var ettermiddagens høydepunkt. Og kjente fjes svinset forbi. Avtroppende kulturminister  Hadia Tajik gled smilende ned steintrappa som motstandere ikke liker på grunn av dens nazistiske fortid. Dommen var klar før siste akt. Suksess.

Også den høyreiste asiatiske kvinnen kom på festen!

Da var det bare å kose seg med Linn Skåber, Fabian Stang og Postgirobygget. Og et herlig fyrverkeri helt til slutt. Da hadde nok halvparten tatt fatt på hjemveien.

Terningkast 6 for innhold og terningkast 6 for utførelse. Med et lite minus for litt lave temperaturer. Det hjalp litt på varmen at folk danset mot avslutningen av konserten med Postgirobygget.

Og så må det hugges noen flere trær! Hører du meg, Christian Ringnes? Eller kanskje dette er en jobb for ordfører Stang som fikk en stilig gave denne høstdagen.

Kveldsvandring på Ekeberg

Stilig, ikke sant? 

Vakkert blir det. Kveldsstemning blir det. Vi snakker selvfølgelig om Ekebergparken. 

Lyse sommernetter gjorde det umulig å se hvordan Ringnes-prosjektet høyt over byens larm kommer til å se ut det lakker mot vinter. Etter høstjevndøgn er det mørkt nok ved 20-tida.

I går rakk vi en rask kveldstur før "Broen". Ekebergparken har unektelig fått et løft. Det var spennende å gå der. Selve stien er godt opplyst. Men den mørke skogen ligger der. Trolsk. Og litt skummel for mørkeredde.

Vi møtte ikke mange turgåere denne mandagskvelden. Unntaket var "Walking Woman" like nedenfor hestesletta. Folk kan nok bli litt skremt hvis de møter på henne helt uforberedt. Vi hadde møtt henne i dagslys. Men stilig er den høyreiste asiastiske kvinnen!

Generalprøve for Ringnes i Ekebergparken

Et Vigelands-anlegg for vår tid, mener Aftenpostens kulturredaktør, Knut Olav Åmås om Ekebergparken. En av motstanderne troppet opp tre dager før åpningen. Hun følte seg støtt av kvinnen som sitter på huk og tisser på imaginære menn. 

Selv en tidlig mandag formiddag strømmer folk til Ekebergparken. Christian Ringnes er ved den kunstige sjøen. Han har et TV-team på slep. Nysgjerrige turgåere skotter bort på mannen som har brukt 300 millioner kroner på å rydde opp i den velkjente åsen på Oslos østside.

Etter hvert viser det seg at kvinnen som føler seg støtt egentlig er motstander av hele parkanlegget. Hun mener Ringnes når som helst kan bytte ut skulpturer. Fordi han eier dem han setter opp. Oslo kommune eier ingenting.

-Men dette er jo strålende, sier en gråhåret kvinne. Hun er i Ekebergparken sammen med en venninne. De føler seg ikke støtt av det de ser. Det er lett å se

Blir noen støtt av dette?

underlivet til kvinnen som nå skal tisse i eninga når vannet slås på torsdag. Men alle synes altså ikke at det er strålende at vannet skal stråle ut 24 timer i døgnet.

Vi treffer også en norsktalende kvinne og hennes britiske ektemann. De har aldri vært her. men har hørt om prosjektet. Og nå ber de om råd for hvordan de skal komme seg best inn i det store skulpturanlegget.

-Gå rett ned der, peker jeg. Og vet at da ender de to førstegangsbesøkende på Ekebergrestauranten. Derfra kan man enten komme ned til Gamlebyen via 98 trappetrinn, omtrent, eller legge veien om utsiktspunktet der trolig Edvard Munch sto da han gjorde ferdig "Skrik".

I helgen var det et voldsomt trøkk her i åskanten ut mot Oslo. Det enste som er helt sikkert er at folk kommer til å strømme til Ekebergparken når den offisielle åpningen finner sted. Det er allerede varslet pent vær. Men det blir helt sikkert stormfullt fordi motstandere ikke har gitt opp kampen mot prosjektet.

Mange av trærne har forlengst fått "leggvarmere" på stammen sin. Turgåerne smiler, mange synes dette er en fin form for protest.

Den siste steinen legges på plass

Steintrappa som ble anlagt da tyskerne tok i bruk skråningen som vendte ut mot fjorden, er nå satt i stand. Motstanderne mener at det er galt å sette i stand gamle nazistiske områder. Men fint blir det.

Benker kommer opp. Og det er fjernet noen trær slik at utsikten blir rimelig bra. Det er lenge siden turgåere kunne skimte fjorden gjennom løvverket. Åmås mener at motorsaga kunne vært brukt litt flittigere.

Og snart er også den siste Oppdal-skiferen lagt. Når festen er over, inntas anlegget av Oslo-folk. Og på veien ned til Ekebergrestauranten kommer mange til å hilse på "Walking woman" av Sean Henry.

Oslo går spennende tider i møte.

Geriljaleiren i Ekebergparken....

Godt skjult i Ekebergskogen finnes motstanderne.

Fredelig går det for seg i Ekebergparken. Dager før den offisielle åpningen 26. september, gjør motstanderne av skulpturparken til Christian Ringnes seg klar til neste slag.

-Fase 2 er rett rundt hjørnet. Det skal anlegges flere grusveier og det kommer mer lys, sier en av beboerne i den litt dunkle og kanskje litt skumle teltleiren bare et par steinkast fra de nyopprustede  stiene.

Det var adskillig mer uro da anleggsarbeidende startet. Det ble snakket om "lenkegjenger" som skulle forhindre at anleggsmaskinene kom seg inn i skogen her like øst for sentrum.

Stille protest

Men det hele har etter hvert gått fredelig for seg. Vi visste at noen hadde slått opp en slags teltleir et sted inne i skogen. Men vi hadde ikke lett etter den.

Plutselig en dag så vi at noen trestammer hadde fått på seg noen ullplagg. Noen trodde kanskje det var en del av utsmykningen av anlegget!

Der tok vi altså feil! Dette er den diskret protesten mot at det skjer noe i Ekebergskogen som ikke alle er like tilfreds med.

Christian Ringnes og kommunen er fullstendig klar over at det fortsatt finnes motstandere av at privatefolk bruker 300 millioner kroner skulpturparken. Det foreligger vitterlig planer om en ytterligere "opprusting" av Ekebergparken også utenfor selve skulpturparken. Og det plager aksjonistene og mange andre.

Klar tale!

Planer skal visst foreligge om å rive den gamle Ekeberghallen og få opp en større hall. Og noen drømmer om at det skal anlegges et "torg" i området der EKT Rideskole holder til. Da kan minigolfanlegget ryke.

Noe gikk litt feil...

Imens foregår en iherdig innspurt  før den høytidelig åpningen. På stien mellom Ekeberg Camping og Rideskolen må en mislykket bevaring av noen helleristninger fjernes. Informasjonstavlene kommer opp, en etter en. Lørdag ble lysene tent noen steder. Og anleggsarbeiderne fjernet overflødige steiner.

Det blir spennende å se Ekebergparken. Og hva skjer med "geriljaleiren" midt inne i den mørke skogen der gamle grantrær skjuler det meste....

Her er et godt valg!

Christian Ringnes forklarer NRK hva dette er! 

Oslo by gjorde et godt valg da de sa ja til prosjektet til Christian Ringnes. Men det er omtrent som med politikk. -Jeg liker ikke kunstsynet hans, fortalte en turgåer meg. 

Denne valgdagen bruker (høyremannen?) Ringnes tiden sammen med NRK. Ekebergparken tar form. Om vel 14 dager er det høytidelig åpning. Men nå filmes det altså til et program på NRK2. "Nasjonalgalleriet" heter det visst.

Min gamle Ekebergskog er ikke til å kjenne igjen. Jeg snakker da ikke om trær som er borte eller en halvnaken kvinne som sitter på huk og tisser. Jeg, hun gjør faktisk det!

Adam og Eva? 

Ekebergskogen står klar og venter på Oslo-borgere som kommer til å glede seg over at det endelig er ryddet opp i skråningen mellom Ekeberg Camping og Ekebergrestauranten. Dem som gleder seg best er trolig familier med barnevogner! Tidligere var stiene ufremkommelige for alle slags kjøredoninger. Også dem for de aller minste.

Nå er de fleste stiene ryddet og satt i stand slik at alle som klarer å gå på to bein, lett kan komme seg til de 30 skulpturene i parken.

Kritikken mot Ringnes-prosjektet har haglet. Han må ha hatt sterk vilje til å gjennomføre prosjektet. I dag legger han ikke skjul på at motstanden fikk ham til å endre syn. Prosessen fem mot utformingen av Ekebergparken har vært langdryg. Og han bladde opp 300 millioner kroner.

Det har vært sabotasje mot anleggsarbeidet. En stund truet en regelrett lenkegjeng å kopiere motstanden mot utbyggingen av Mardøla for over 40 år siden. Motstanderne var vært synlige, for å si det mildt.

Vi som har gått her i skogen, har sett endringene komme. Klart det ikke er vakkert med anleggsmaskiner på et slikt område. I helgen fikk vi se at det hadde skjedd noe. Det vil si, vi hørte en smakkende lysmast!

Hallo!

I bakken opp mot hestesletta er den diger dame allerede blitt et yndet motiv. Hun har nok allerede holdt i noen tusen hender allerede. En stund gikk hun nedover mot Ekebergrestauranten. Men nå "går" hun altså oppover.

I to digre furutrær henger det som kan være Adam og Eva. De skinner i sola. Og folk lurer på hva det er, disse figurene som også minner oss litt om reklamemannen til de franske bildekkene fra Michelin.

Helt oppe ved Ekeberg Camping er det klart for en dansende figur. Det er to bøyde stenger på en roterende plate.

Ta dere en tur til Ekeberg, folkens. Det er et lurt valg som dere kanskje ikke angrer like mye på som etter at dere har stemt ved Stortingsvalget. Mange av de 169 folkevalgte blir skiftet ut om fire år. De 30 skulpturene blir sikkert stående..

Et godt valg? Neppe!

Godt valg! ropes det i aviser, TV, radio og i de sosiale medier. Om noen timer vraker vi Jens og velger Erna. Et godt valg blir det ikke. Flertallet ønsker seg mer av alt. Det gir Erna & Co dem. En politisk bakrus venter.

Neste riksvalg er i 2017. Kan vi ta en tysk sving innen den tid? Tyskerne bråvåknet i 2005 fra  etterkrigsidyllen. Velferdsstaten var truet. Noe måtte gjøres.

Det er litt over 10 år siden Jens Stoltenbergs tyske partikamerat, Gerhard Schröder, lanserte moderniseringen av den tyske velferdsstaten. Det hørtes fint ut. Han kalte det hele "Agenda 2010". Innen 2010 skulle Tyskland bli "det mest konkurransedyktige og dynamiske økonomiske område i verden".

Schröder var forbundskanseler den gang, altså statsminister. Og han regjerte sammen med miljøpartiet De grønne.

"Vi vil kutte ytelsene fra staten", sa Schröder.  Det er en mild overdrivelse å si at tyskerne var misfornøyde.

Medisinen som ble foreskrevet, var sterk. Selvsagt skulle det spares penger på de offentlige budsjettene.


Ledighetstrygd i ett år, ikke to år. Hvis du mister jobben når du er over 55 år, har du halvannet år på å finne deg en ny jobb. 36 måneders ledighetstrygd forsvant. Deretter må den som ikke har jobb, søke om sosialhjelp. Hvis du har formue over et visst nivå, reduseres sosialhjelpen. Barnas bankbok ble tatt med i vurderingen av familiens økonomiske situasjon. Det ble et ramaskrik. Ikke minst innenfor de tradisjonelle velgerne til sosialdemokratene, SPD.

Denne tyske reformen bar det (typisk) tyske navnet ALG 2 (Arbeidlosengeld 2). Det er nytteløst å forklare hele ordningen til innbyggere i et land hvor hver borger i teorien har en andel i oljefondet på rundt én million kroner.

Kan en "tysk" modell tenkes for Norge? I Norge har vi rundt 3 prosent arbeidsledighet. Tenk dere tanken at den en gang dobles!


Tyskerne ble tvunget til å gjøre noe med velferdsstaten blant annet fordi ledigheten var skyhøy etter tyske forhold. Norge kan komme i samme situasjon. Spør Gro om hvordan stemningen var da hun overtok etter Kåre i mai 1986! Oljeprisen hadde falt som en stein høsten 1985 og etter nyttår. Det første hun gjorde, var å skrive ned den norske kronen med 12 prosent!

Da 1987-budsjettet skulle presenteres i oktober 1986, hadde ca. 50 milliarder oljekroner forduftet. Jappe-tiden tok brått slutt, "børstraktor" ble et skjellsord og boligprisene stupte i takt med stigende rente. Selv hadde jeg en byggelånsrente på 29,6 prosent i 1987!

Hvorfor forbereder ikke norske politikere oss på at en enorm regning skal betales for å møte eldrebølgen? Endringene (kutt, heter det!) i pensjonene hjelper noe. Men i stedet for å snakke om regninger som vi vet kommer, lover politikere stadig mer. 150 milliarder til fergefri E39 og noe tilsvarende til bedre jernebane på Østlandet.  Siv skal visst bli finansminister, men kommer ikke til å stoppe bompengeinnbetalingene, slik CIH krever.


Den unge moren jeg traff i Ekebergparken søndag, stemte ikke i 2009. Nå har hun fått en vakker datter. Denne gangen skal hun stemme!


-Du må regne med å betale mer skatt om noen år. Du skal være med på å betale regningen for alle oss som er født like etter krigen. Mange av oss skal på gamlehjem, minnet jeg henne om. Og ba henne tenke grundig igjennom hvordan de utgiftene skal finansieres. Med skattelettelser, redusert formueskatt, flere veier, mer til jernbane og enda flere sosiale reformer?

Småbarnsmoren skjønte ikke resonnementet mitt. Kanskje det ikke er like viktig med omsorgsboliger for eldre som full barnehagedekning. Og bedre veier.

Velferdsstaten vokser ikke inn i himmelen. Hvis vi skal ha et ørlite håp om å beholde viktige sider ved samfunnet vårt, må velgerne få klar beskjed: Dere må betale mer i skatt, og mange av de sosiale ordningene må endres.

I 2005 betalte de tyske sosialdemokratene regningen. Og den konservative Angela Merkel overtok. Men ingen, selv ikke i det tyske sosialdemokratet, tenker på å gå tilbake til det velferdssamfunnet tyskerne hadde bevilget seg.

Merkel  - og Tyskland - priser seg i dag lykkelig over Agenda 2010. Grekere, italienere, spaniere og portugisere gremmes.

Vi nordmenn lever lykkelig på oljen. Så lenge den varer. 

Gjentar historien seg for Erna?

Norges neste statsminister, Erna Solberg.

23 ganger har jeg stemt sosialdemokratisk, mandag gjør jeg det igjen. Og taper! Det blir spennende å se hvor lenge en borgerlig fire-tre-topartiregjering overlever. 

En borgerlig valgseier er ikke ensbetydende med et stabilt flertall for en Erna-regjering. Høyre er et bra parti, og Erna vil at vi skal ha det bra. Hareide er ikke verre. Men Venstre-Grande er jeg ikke like fortrolig med. Siv er tilpasningsdyktig, i motsetning til CIH. Men hvordan jobber et slikt politisk landslag? 

Historien: Det er spennende å bla bakover i Norges nyere politiske historie. En nærmest uhemmet økonomisk vekst i oljealderen har ført til at vi har fått en befolkning som stort sett sutrer. For 50 år siden hadde vi ikke olje. Og Einar Gerhardsen var landsfader. 

Men stabile politiske regjeringer, det har stort sett vært unntaket. 

Lyng-regjeringen for 50 år siden var derfor historisk. Den åpnet for Bortens firepartiregjering i 1965. I 1971 falt den på EEC-saken. Trygve Bratteli kom, men gikk av da Folket sa nei til EEC. To år senere tapte han valget så det suste, men ble statsminister fordi SV vant 16 plasser. 

1981-1986: Høyre-bølgen, ikke ulik den vi opplever nå, feide ut Ap og Gro i 1981. Inn kom Kåre Willoch. I en ren H-regjering. I 1983 var KrF ferdig med å sutre om retten til fri abort, og ble med Sp inn i regjeringen.

 I 1986 felte CIH regjeringen, og Kåre ga nøklene til Gro. Det borgerlige stortingsflertallet mislyktes i den berømte høstjakta på den sosialdemokratiske mindretallsregjeringen. 

1989-1991: Gro tapte valget i 1989, og inn kom Syses trepartiregjering. Da Muren falt og EF kom på dagsorden i det nye Europa, sa Sp nei i 1991. 

Gro kom inn, forsøkte forgjeves å få Norge inn i EU. 

1997-2000: Bondevik 1 - sentrumsregjeringen - fikk stortingsflertallet mot seg i 2001, og Jens 1 kom. Og tapte. 

For første gang i norsk politisk historie siden 1961 har vi nå i 8 år hatt en flertallsregjering. Den har sittet i to perioder! 

Stort sett har de borgerlige partier - som helst kaller seg ikke-sosialister - hatt flertall i nasjonalforsamlingen. 

2013-?: Nå blir det borgerlig flertall igjen. Et solid borgerlig flertall. Og Norge faller ikke fra hverandre. Men gjør Erna 1 det? 

Hva skjer hvis Erna må ha med seg FrP i regjeringen og V sier nei? Hva sier KrF da? 

Og hva skjer hvis Erna bare trenger V og KrF? Hva gjør FrP med en regjering de ikke er med i? Vil Siv være like knallhard som CIH i 1986 da han felte Willoch 2 fordi han ikke ville stemme for avgifter han var mot? 

Velgerne vet ikke hva slags regjering de får med Erna. I 2005 og 2009 visste velgerne at den rødgrønne regjeringen var alternativet på venstresiden. 

Neste uke blir spennende. Statsrådsposter skal fordeles. Nye koster skal rydde opp. Naboen min er venstremann og suser rundt i en miljøvennlig, men kostbar, elektrisk bil. Han satser på å komme inn på Akershus. Abid Raja heter han, og er flink og hyggelig. Meget synlig i det offentlige rom, men er det nok til å bli plukket ut på landslaget til Erna? 

I Røyken i Buskerrud bor et annet V-medlem. Hun er født og oppvokst i Tyskland, men ble norsk statsborger for to år siden. Hvis velgerne vil det, kommer hun inn på bekostning av Lundteigen. Det er et greit offer hvis først det rødgrønne alternativet går dukken mandag. 

Blir læringskurven i tøffeste laget for Rebekka Borsch? 

Fredsprosjektet EU

Fredsprosjektet EU. Balkan, Sveits, Norge og Island mangler

-Dæven, utbrøt 98 år gamle Haakon Lie da jeg ringte ham fra den tysk-polske grenseelven Oder i 2004. EU hadde tegnet opp Det nye Europa noen måneder tidligere. 

Mannen som husket to verdenskriger, kommunismen og nazismen i all sin gru, hadde neppe forestilt seg at han i sin egen levetid skulle få oppleve dette. At Europa var samlet, at krig var utenkelig, at demokratiet var en selvfølge, at NATO langt på vei skulle bli en alleuropeisk sikkerhetspakt.

Der sto jeg i alle fall og skuet østover, denne sensommerdagen i 2004. Jeg var nettopp blitt korrespondent for Aftenposten i Berlin. Og Polen var blitt medlem av EU. Og NATO. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg grep mobilteelfonen og ringte den aldrende politikeren hjemme på Ulvøya.

-Nå står jeg ved Oder og ser inn i EU- og NATO-landet Polen, forklarte jeg til Lie.

-Dæven, kom det spontant.

Det var aldri tvil hos Haakon Lie om hvorfor erkefiendene Tyskland og Frankrike og de tre BeNeLux-landene fant sammen i Kull- og stålunionen, forløperen til EU. Han hadde nok tvilt mer på om det var mulig å samle Europa og kaste det kommunistiske styresettet på historiens skraphaug.

Haakon Lie fikk jo oppleve det meste i sitt liv. Men det er vel for mye forlangt at han skulle fått med seg at det 20-talls toppledere denne kalde desemberdagen møtes i Oslo for å motta verdens mest prestisjetunge anerkjennelse, Nobels fredspris.

I dag burde mange forsøke å sette seg inn i Europas historie. De som leste Nils Mortens Udgaards kommentar i Aftenposten lørdag, nikket nok på hodet. Det er faktisk sant, EU har formet vår verdensdel.

NRK viste i helgen dokumentaren om Norges 50 år lange forhold til EU. Selv skiftet jeg standpunkt til det som helt Fellessmarkedet i 1971. I den vesttyske hovedstaden Bonn trengte jeg ikke lang tid for å forstå at noe var på gang i Europa. Den vesttyske forbundskansleren Willy Brandt fikk Fredsprisen for 1971 for sin forsoning østover 20 år etter at hans forgjenger Konrad Adenauer startet forsoningen vestover.

Fordi Willy Brandt var norgesvenn (og snakket flytende norsk!) kom ingen her hjemme på tanken om at det var feil å gi ham prisen for et prosjekt som nettopp var startet og ennå ikke hadde båret mange frukter. Hjemme i Vest-Tyskland, derimot, ble det ramakrik. Og Brandt ble nesten felt på sin Ostpolitik der "endring gjennom tilnærming" var ideologien i kontakt med kommunistene i øst.

Vi nordmenn ristet den gang på hodet over de tyske reaksjonene på Fredsprisen til Brandt. Og vi tok i mot Brandt da han på Youngtorget ønsket Norge velkommen i EF etter et norsk ja. Norge var delt på midten, men Willy Brandt var uomstridt. Han hadde jo også fått den gjeve Fredsprisen!

EU kunne godt fått prisen for lenge siden. Det virkelige gjennombruddet for fredsprosjektet var da de gamle diktaturer i Sør-Europa kom med i 80-årene. Noen av oss ristet på hodet at heller ikke utvidelsen østover i 2004 var nok til å sikre EU en anerkjennelse. "Alle" andre hadde jo fått prisen.

Jeg slutter aldri å undre meg over mine landsmenns angst for EU. Hver eneste dag nyter vi godt av de fire friheter. Vel, fra 1. januar er Norge det eneste landet som ikke nyter godt av kinesernes nye visumsbestemmelser, men det er jo fordi "vi" ga en kinesisk dissident fredsprisen for noen år siden.

Mens 27 EU land krangler så busta fyker og hvor EU skal gå og hvordan oppryddingen i den økonomiske krisen skal gjennomføres, sitter vi med oljefondet vårt. Vi klager over romfolk som tigger i Oslos gater. Men det er i Brussel løsningene på romfolkets fremtid utformes.

Miljøproblemene løses trolig også best i Brussel, ikke i tungrodde FN-organer. Sparepærene fikk vi tredd nedover hodene våre i fjor høst, takket være EU. Eftas kontrollorgan ESA slo nådeløs ned på Norge da vi forsøkte å subsidiere Hurtigruten.

Slik bindes Europa sammen i et forpliktende samarbeid. Konflikter havner på forhandlingsbordene. Vi liker ikke alltid beslutningene som tas over hodet på oss. Og noen ganger rasler nei-folket med sablene. I LO vil noen ha bort en av de fire frihetene for å sikre seg mot sosial dumping.

Men LO-medlemmer og mange andre nordmenn nyter hver eneste dag fordelen at noen bruker friheten til å komme til Norge for å jobbe. Tenk hva Steinrøysa hadde vært uten flittige polakker? Og hva med alle balterne som nå før jul selger juletrær til oss? Ingen nordmann med vettet i behold ville stått på ved Ekeberg Camping og prakket på oss danske juletrær til 500 kroner støkket!

Vi sees på demo i ettermiddag! For Fredsprisen til EU.

NY Times eller Aftenposten...

Akkurat som på papir, men nå digitalt....

 -Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd. 

Litt mindre dramatisk ble overgangen for meg i dag da vi hadde den første papirløse avisdagen på ca 40 år. Jeg tittet forsiktig i postkassa. Korrekt, det lå ingen morgenutgave av Aftenposten der.

Det var heller ingen fotspor fra et tappert avisbud som hadde kjempet seg opp den glatte trappa med nysnø.

Litt uvant var det da jeg ikke skulle åpne seksjon 2 i papirutgaven av Aftenposten. De utallige innstikkene ramlet heller ikke ut på gulvet. Men kaffekoppen sto der da jeg fikk slått på Padda.

Skal jeg lese New York Times eller Aftenposten først? Selvsagt ble det Aftenposten! Jeg hadde nok sett papiroppslaget først, men det var jo også ganske enkelt å finne fram til at sprekken i Oslo Arbeiderparti om Munch-museet var hovedoppslaget i "Kultur og meninger" i iPad-utgaven.

Det tok meg den vanlige halvtimen å skumme iPad-utgaven. Mens fronten på Kultur-seksjonen i papir/eavis-utgaven domineres av den evige krangelen om Munch-museet, var forsinkelsen av store TV-serier blikkfanget på iPad.

To forskjellige vurderinger i redaksjonen i Aftenposten? Eller bestemmes det hele av formatet på oppslaget? Padda er liten, og fronten på Kultur skal "selge". Og et morsomt bilde av redningsselskapets animerte skøyte er kanskje bedre enn Bjørvika med Lambda inntegnet?

Verdens beste avis? 

Men det er bedre svung over NYTimes! Men den klarer jeg ikke å fordøye på halvtimenn! Men jeg leste om tyskernes dilemma når det gjelder behandlingen av gjeldskrisen i Hellas. Kanskje jeg skal tvitre den til mine følgere eller legge den ut på Facebook-profilen min.

Der har vi en annen viktig side ved digitale aviser. Det er lett å tipse venner og bekjente om artikler de bør lese.

NYTimes tilbød meg 12 ukers prøveabo for 5 dollar. Nå er tiden ute, og det koster meg 15 dollar  85 kroner) for fire uker. Det har vi råd til, ikke sant? Pengene er forlengst spart fordi jeg går raskt forbi stativene med løssalgsaviser.

Litt over 2800 kroner året betaler jeg for Aftenpostens digitale pakke. Jeg har også fått meg National Geografic Society. Der bruker jeg snart mer tid enn i dagsvisene mine. Utrolige bilder, og skikkelig multimedialt. Hva med å se en gepard i fullt firsprang filmet med et kamera som klarer å ta 1200 bilder i sekundet? Og så vise verdens raskeste rovdyr i sakte film!

De digitale utgavene presser seg frem. Overalt. Og når attpåtil leserne trekkes inn fra første klikk, er svaret gitt. Papiravisene er dømt til å tape, men redaksjonene kan overleve.

Nå er det bare én vei ut. Det er å endre pressestøtten gradvis slik at støtten også gis til redaksjonene. Ikke nødvendigvis bare til selve papirproduktet.

Litt avisdød på dørmatta...

Det er bare å klikke seg inn....

Det måtte jo skje en eller annen gang. Og i dag tok jeg altså skrittet. Og sa farvel til papiravisa. Men jeg holder meg - foreløpig - til den elektroniske utgaven av Aftenposten. 

Nå har jeg altså ingen papiraviser i heimen. VG og Dagbladet forsvant for lenge siden. Minst 100 kroner uka spart. Nå sparer jeg noen kroner på å gå heldigitalt når det gjelder min gamle arbeidsplass.

Heldigital har jeg vært i hodet lenge. Og for noen uker siden kjøpte jeg New York Times på nettet. En av verdens beste aviser var dermed tilgjengelig for meg. Overalt og alltid.

Men når jeg har nølt så lenge med å kaste ut papiret, sitter det nok langt inn i ryggmargen hos mange avislesere å kvitte seg med det som stort sett ligger på dørmatta hver dag.

Senest i dag fikk jeg høre om en (digital) bekjent av meg som savnet nettopp det som skulle ligge på dørmatta. Hun hadde ikke noe å "kose seg med på trikken" på vei til jobben.

Andre "koser seg med avisen" til frokostkaffen, eller rekker ikke morgenutgaven før etter middag. Det heter seg at vi "dør med Aftenposten". Og da aller helst på papir. Og familien tar avskjed på dødsfallsidene i seksjon 2.

Men nå er det dessverre slik at vi ikke "blir født med Aftenposten". Spør du en tenåring i Oslo om forholdet til papiravisen, kan i alle fall en redaktør i Aftenposten bli deprimert. Selgere av avisabonnementer må skaffe godt over 100.000 nye kunder for at avisopplaget skal holdes seg.

Dette faktum tvinger mediehusene til å finne en strategi for å overleve. Etter at en drøss av kolleger har tatt sluttpakke i Aftenposten nå før jul, må det settes fortgang i arbeidet med å lage nye produkter.

Aller først må mediehusene se hva som skjer utenfor landets grenser. En opphisset debatt her hjemme om pressestøtte og momsregler bør stanse brått når vi får vite at EU kommer til å fastsette like regler for hvordan momssystemet skal praktiseres.

Det nytter ikke å gå til Kulturdepartementet eller Finansdepartementet hvis aviseierne vil ha en gradert momsats på digitale aviser og papiraviser. Men systemet med nullmoms for papiravisene og full moms for digitale utgaver er håpløst og ødeleggende.

Løsningen ligger altså i Brussel, ikke i Oslo.

Om få måneder legger de store avisene i Norge store deler av sine nettaviser bak en eller annen form for betalingsmur. Det er første skritt på vei til en bærekraftig økonomisk modell. Aftenposten vet det. Og i distriktene er signalene de samme.

Parallelt jobbes det med mobile produkter. VG er kommet lengst. Det ser alle. Med forventning og spenning ser jeg frem til hva Aftenposten kan tilby sine digitale lesere. Fordi Aftenpostens iPhone-app ikke var særlig kvikk, endte jeg på VGs mobile løsning.

Avisene dør ikke, ennå. Men glansdagene er over. Det viser med all tydelighet tallene fra Schibsted. I mellomtiden migrerer lesere og særlig annonsører over til nettet. Snart henter f.eks. Schibsted to av tre tjente kroner på digitale produkter. Og svært mye av fortjenesten hentes utenfor Norge. I all fall ikke fra papiravisene i Norge og Sverige.