Den digitale slagmarken

24 timer etter Osama bin Ladens død, lurer jeg på hvordan amerikanerne klarte å spore ham opp. Da blar jeg opp i Huffington Post. Aldri hørt om den?

Wikipedia beskriver Huffington Post som et venstreorientert nettsted for nyheter. Vel, vel, hva amerikanerne kaller det er ikke så viktig. Nå har jeg fått samlet de viktigste nyhetene om bin Laden ett sted. Og de fleste andre nyheter jeg er interessert i.

I løpet av noen timer på morrakvisten er jeg fullt oppdatert. Verdens mest ettersøkte terrorist ble drept med to skudd mot hodet. Datamaskiner ble tatt med. Nå sitter en skokk med amerikanere med fingrene langt inni maskinene.

Og så leser jeg en interessant artikkel om det nasjonale antiterrorsenter NCTC som har spilt en nøkkelrolle i jobben med å følge en av bin Ladens kurerer de siste årene.

Huffington Post har selvsagt en twitterversjon, en iPad-versjon og en helt vanlig web-versjon.

Før jeg går løs på papiravisene, må jeg lese historien om telefonsamtalen som førte amerikanerne til  bin Ladens dørstokk.

Ha en god digital nyhetsdag!

Hva gjorde du da bin Laden døde?

Breaking news er journalisters vanligste stimuli. Har du twitter i lomma, er du fortapt. Det skjedde meg da jeg slo på Padda mi ved halvsekstida i morges.

Selvsagt fikk jeg vite at terrorist nummer 1, Osama bin Laden, ble drept av amerikanske spesialstyrker.

Men hvordan fikk vi vite detaljene? I løpet av noen få minutter ble i alle fall Sohaib Athar en av heltene i den digitale landsbyen vi er med i. Uten å vite det, tvitret han den amerikanske aksjonen som satte sluttstrek for Osama bin Laden liv. @ReallyVirtual var tvitter-navnet til Sohain Athar. Og selvsagt bor han i Abbottabad. En pakistansk by kjent for sitt behagelige klima, og huser det pakistanske militærakademiet. bin 


Laden hadde verken telefon eller internettforbindelse der han skjulte seg, bare 100 meter fra akademiet. Men Sohain Athar hadde altså en telefon med twitter-konto. Og han tvitret på engelsk! Og det viste seg at han hørte og så det som var i ferd med å skje. 


Norske radio- og tv-stasjoner sakker håpløst akterut når det virkelig skjer noe der ute. Annet er jo ikke å forvente. Nyhetsjunkies finner da frem en eller annen digital dings med en eller annen twitter-applikasjon. Og så begynner moroa! 


Revolusjonen i Egypt og særlig det blodige opprøret i Libya, hadde lært meg at Al Jazeeras engelske twitter-tjeneste gir fakta, raskt. Det innebærer at toppnyheten om bin Laden slo mot meg med én gang jeg slo på Padda. 


Det er klart at papiravisenes rolle endres lynraskt når vi i praksis bor i en digital landsby. Og hvem orker å vente på Dagsrevyen klokka 19 for å få bakgrunnsinformasjon om hva som egentlig skjer? 


Typisk er det at mens jeg har tastet ned dette i løpet av noen hektiske minutter, har president Obama kunngjort at Osama bin Laden er stedt til hvile. I havet. Her skal det ikke finnes en grav som tilhengerne kan valfarte til. 


Ha en fin, digital nyhetsdag!

Dødsbra kjøring?

Lett synlig, selv i ekspressfart!

Neppe! Jeg synes stadig oftere det ikke er særlig moro å entre Tigerstaden vestfra. Særlig ikke når jeg har latt det gå litt sport i det å holde fartsgrensene. For en halv time siden kjørte nesten en Bring-lastebil tvers igjennom baksetet mitt.

Kanskje er jeg litt skvetten. Kanskje litt moralsk også! Trolig forsøkte ikke denne Bring-sjåføren å kjøre på meg. Han ville sikkert bare raskt fram til kunden. Altså holdt han godt og vel 80 i 60-sonen langs Sjølystveien, i venstre fil, før han dundret inn i Operatunnelen.

Nå har i alle fall Bring fått en epost fra meg. Jeg klarte å skrive "vennlig hilsen" på slutten av eposten.

Kan noen der ute gi meg noen råd om hvordan vi skal få vekk den agressive kjøringen i Oslo? Skal venstrefila bli lastebilenes fil hvor de holder nesten max-hastighet på 90 km/t? Bør politiet ta en sjekk på forholdene? Eller kan de ikke det så lenge det skjer voldtekter og drap i Tigerstaden?

Det sosialdemokratiske helvete

Hverdag i Grabouw. Uten strøm og vann.

Smak på denne tittelen. Når du klager på skjevheter i samfunnet vårt. Nå tar du en titt på det vedlagte bildet. Det viser hverdagen i det fattighelvete millioner av sørafrikanere befinner seg i.

Vi er trygt tilbake etter fem uker i Sør-Afrika. Trolig ett av de vakreste land i Afrika. Det blir jeg i alle fall fortalt.

Solsiden, men... Vi levde på solsiden, bokstavelig talt. Fem uker med sol, sol og atter sol. Vi hadde ca. 3 minutter regn.

Da jobben var unnagjort i Cape Town, og vi skulle se litt av landet, kom kontrastene fram. Selvsagt hadde vi sett Cape Flat-området. Med endeløse slumområder. Tilreisende ser dem med én gang de kommer ut på motorveien N2 på vei inn til sentrum.

Et medmenneske. Gjennom en journalistvenn som har bodd over ett år like utenfor Cape Town, fikk vi kontakt med en sørafrikaner. Han er hvit, kristen og medmenneske.

-Vi kommer i morgen ved 11-tiden, fortalte jeg ham.

Neste dag bar det over flatsletta nordøst for Cape Town. Over Sir Lowry´s Pass. Plutselig dukket Grabouw opp på venstre side.

Ut av fattigdom? To timers dypdykk i fattigdom, fornedrelse, men også håp. Uten strøm, nesten uten vann og nesten uten skolegang må tusener på tusener av barn forsøke å finne veien ut av fattigdom.

Visste du at hvis forholdsvis like mange nordmenn skulle dø på grunn av Hiv-Aids som denne sykdommen tar livet av i Sør-Afrika, hadde det kostet 30 000 norske liv i året?

Soweto. Vel en uke senere var vi i Soweto.  Noen timer før sølvfuglen skulle bringe oss tilbake til Nord-Europa, fikk vi en guidet tur til denne verdenskjente bydelen i Johannesburg. Vi så gata der Nelson Mandela og Desmon Tutu bodde. Huset til Winnie Mandela så vi også. Visste du at Muammar al-Gaddafi betalte 80 prosent av det huset kostet? 


Hvorfor? Vel hjemme forsøker jeg å forstå hvorfor all eldingheten har oppstått i Sør-Afrika. Svaret er skremmende enkelt, tror jeg. Det hvite mindretallsregimet gjorde den samme feilen som det røde mindretallsregimet i Russland. 20 år etter kommunismens fall betaler millioner av russere regningen for det røde overherredømmet. Akkurat slik som flere titalls sørafrikanere må i flere tiår for å komme seg ut av hengemyra som det hvite mindretallsregimet jaget dem ut i. 


Det hvite Sør-Afrika trodde de hadde løsningene. Akkurat slik kommunistene i Sovjetunionen trodde. 

Da jeg møtte Ida Jackson

Hun kunne vært barnebarnet mitt, Ida Jackson. Nå har hun vært læreren min. Endelig har jeg fortstått hva sosiale medier er. Og at det finnes en haug besservissere i min omgangskrets.

Sensasjon. Boka hennes "Sosiale medier" ble raskt en sensasjon i fjoråret. Av en eller annen grunn måtte jeg helt til Cape Town for å få lest den ferdig. Og det til alt overmål da jeg skulle undervise en flokk dyktige ungdommer i det faget som heter journalistikk. Sosiale medier sto dessverre ikke på pensumlista!

Tok meg på senga. Det var skremmende at jeg måtte lese boka til en 23-åring (nå 24) for å lære mer om opphavsrett i den digitale hverdagen. Jeg kjente at jeg rødmet svakt da jeg oppdaget at denne gærne jenta tok meg på senga i et fag jeg har holdt på med i 41 år!

Sparker fra seg. Og så herlig provoserende hun er! Min gode venn Bernt Hagtvet får så hatten passer av Ida Jackson. Den anerkjente professoren på Institutt for statsvitenskap ordla seg omtent slik på et møte på Litteraturhuset: "Nettet er et sted der du tømmer deg, ikke egentlig en arena for debatt".

Det hører med til historien at jeg har forsøkt å  lokke den godeste Hagtvet over på Nettet. Men han er sta. Dit vil han ikke, selv om han elsker debatter.  Da er det godt at professoren har en skokk med unge studenter rundt seg. De har forlengst lagt ut "Frokost med Bernt" på Nettet.

Analoge venner.... Verre er det med mine gode, gamle analoge venner. De kaller meg for "nerd" og sier at de ikke har tid til å drive med sosiale medier. Dessuten, legger mange til, det er bedre å ta en prat face-to-face enn via Fjesboka.

Etter noen, kanskje litt for iherdige, forsøk på å fortelle mine jevnaldrende, ikke-digitale venner om fordelene med Fjesboka, Twitter og annen digital moro, har jeg gitt opp. Det virker som om mange har låst døra bak seg. Solnedgangen som vi alle skimpter om 10-20 år, er visst viktigere.

Overrasket. Moro er det derfor at jeg i går fikk en forespørsel fra en av mine gamle journaliststudenter fra New York for ett år siden. Hun ville vite om jeg kunne snakke litt om journalistikk og sosiale medier!

- Nei, og nei, det har jeg ikke tid til, sukket jeg.

Denne studenten kommer kanskje inn i en eller annen redaksjon i en eller annen norsk avis. Eller kanskje det blir radio- eller TV-person av henne. Hun kommer til å være en helt annen rase enn vi oldiser. Vi som stort sett har lest aviser i bredformat. Og som synes det er skummelt med digitale løsninger.

Jeg pleier å si det slik: 100 av 100 trær støtter nettavisene.

Les og lær. Men det var jo skrekkelig moro å lese en analog bok av Ida Jackson. Bare så det er sagt! Men hun har jo en blogg! Den bør dere titte litt på!