Når journalister blir aktører

Et journalistisk havari, kaller journalist Arnt Folgerø pressens behandling av Maria Amelie-saken. Han mener at pressens egne spilleregler og etikk er satt til side.

Anklagene er alvorlige. Og når følelsene har kjølnet (og Amelie er tilbake i Norge?), bør pressen kanskje se på egen rolle. Det kan være bra for troverdigheten.

Selv skvatt jeg ved kaffebordet i morges da jeg i Aftenposten leste at Maria Amelies kjæreste, journalist Eivind Trædal i Klassekampen, har skrevet to kommentarer om selve saken. Der har han trukket sammenligninger mellom utvisningsvedtaket og Nacht und Nebel-leirene under krigen.

Burde Trædal fått lov av sin redaktør til å skrive kommentaren? Og burde noen forklart Trædal at det er nokså grovt å sammenligne behandlingen av kjæresten med konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland?

Nesten tre år inne i min pensjonisttilværelse som journalist, spoler jeg filmen tilbake til det yrkesaktive livet. Hvor mange ganger har jeg vært vitne til at pressen "tenner" på en sak. Gjerne en god sak. Eller en stygg sak.

Kan det hende at mange av sakene presenteres slik at (løssalgs)avisene skal selge bedre? I etterkant snakkes det om "blodtåka på desken". En enkel forklaring på at redaksjonen kunne presentert saken på en litt annen måte.

Kildekritikken kan også  bli litt slumsete når det hele står på som verst, husker jeg. Da jeg for vel 16 år siden fikk fjernet galleblæren på Ullevål sykehus, omtalte Aftenposten en korridorpasient på min avdeling som døde. De pårørende var opprørte, og gikk til avisen.

Legen som hadde ansvaret på avdelingen der den vel 90 år gamle pasienten døde etter en operasjon, fortalte meg at det ikke nyttet å argumentere mot pressen. Jeg tok imidlertid en telefon til min kollega og fortalte at historien rundt dødsfallet ikke var akkurat slik som Aftenposten fremstilte det.

- Jeg har mine kilder, fikk jeg til svar fra min kollega.

En fillesak, kanskje. Ett år senere ble Ullevål sykehus frikjent. Det ble en liten notis ut av det mediestyret. Men jeg regner med at også denne enkeltepisoden har bidratt til å svekke folks omdømme av norske sykehus.

Når presseetiske debatter blusser opp blant journalister, brukes ofte bildet av pressefolk som ulver. De jager en sak. I fellesskap. På vegne av leserne. Det kan være statsråd Tore Tønnes som i 2002 kom i skuddlinjen fordi han angivelig hadde mottatt honorarer for et arbeidsforhold samtidig med at han fikk etterlønn for sin statsrådstid.

Tønne begikk selvmord. Det var derfor ikke uventet at pressens rolle og behandlingen av enkeltpersoner ble et viktig tema. Og når kritikken mot pressen kommer, går journalistene i skyttergravene?

Daværende statsminister Jan P. Syse opplevde også pressens makt da han i 1990 som styreformann i et gårdsselskap ikke hadde overholdt fristene for innsending av regnskaper til Brønnøysund. Det manglet ikke på overskrifter. Det hele kokte imidlertid ned til mindre alvorlige regelbrudd. Den påståtte skandalesaken endte i intet, men svekket ham politisk.

De som vil lese litt mer om hva folk mener om pressens dekning av Maria Amelie-saken, kan jo slå opp på Dagsavisens Nye meninger. Der går det friskt for seg!

100 regelfetisjister?

Neppe! Men professor Francis Sejersted traff spikeren på hodet forleden dag da han lanserte nyordet da UNE bestemte at Maria Amelie skulle uttransportes, som det heter på byråkratsk.

Nå ser dere meg med det siste skrik, iPad. Vel, den har vært i mine hender i snart 10 måneder. Behagelig redskap. Og nå kan jeg blogge fra omtrent alle posisjoner.

Men kan jeg få flere lesere? Er det nok å skrive en spennende tittel som "Regelfetisjist"? Neppe. Leserne avslører slike tabloide trix.

Reklame er heller ikke tingen. Men hva med å lære noen trafikkregler? Hvordan bli mer lest der ute? Derfor sitter jeg nå og blar i Blogghåndboken. Digitalt, selvsagt. Jeg snublet over den, og også du kan lære noe. Kanskje.

Nå blir det spennende å se! Røper ikke hva jeg har gjort, men dersom det går til himmels, skal jeg gi lyd.

Hilsen
Trygve
PANGsjonist

Host-host, velkommen til oss!

Ville du sjekket inn på dette hotellet? Kanskje. Men hvis jeg var sjef, ville jeg i alle fall tømt askebegeret!

Det er en evighet siden vi fikk røykeloven. Nå røyker folk utendørs. Men når kommer forbudet mot å røyke rett utenfor inngangsdører på hoteller og andre steder hvor folk samles?

I New York har man forlengst markert at røykeforbudet ikke bare gjelder innendørs, men også i nærheten av inngangspartiet.

Dette hotellet i Grensen har sikkert de edleste hensikter. Stump røyken før du går inn!

Men dette ser ikke bra ut! Skal sjekke det neste gang jeg er i sentrum.

Heia, Aftenposten!

Kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende utsagn fra en PANGsjonert medarbeider. Men i disse tider er jeg stolt av den vel 150 år gamle tanta. Tenk at Aftenposten setter digitale spor etter seg over hele verden! 


De siste ukene har Aftenposten publisert dokumenter som avisen har fått fra WikiLeaks. Det manglet ikke på stoff! Selvsagt spurte mange om Aftenpostens kilder, men det var jo ikke saken! Hva fortalte dokumentene?


I dag lå en analog utgave av A-Magasinet i postkassa. Forsiden har mange sett. Jeg leste, så øyet ble stort og vått. Halvor Hegtun fikk meg til å lengte tilbake til sagmuggen! Tenk, å sitte på en kvar million dokumenter av stor verdi, for å si det sånn. 


En av toppsjefene i det tyske OHB-System AG  måtte denne uka gå etter Aftenposten avsløringer. Aftenposten ble behørig sitert av tysk presse. 


WikiLeaks spesialområde er - som navnet påpeker - lekkasjer. Men nå er nettstedet selv rammet av lekkasje. Og, som Halvor Hegtun så muntert skriver, det var ikke aktuelt for Aftenposten å ringe rørleggeren! (Dere som ikke har A-Magasinet for hånden, må vente til Hegtuns artikkel legges ut! Hva med et abonnement?)


Tre år som Aftenpostens mann i Berlin, fortalte meg med all mulig tydelighet at Norge ikke akkurat preget forsidene i tyske medier. Vel, det måtte kanskje være i den kulørte, tyske ukepressen hver gang kronprinsesse Matte Marit var gravid, sånn én gang i måneden. 


Det skapte overskrifter i tyske aviser da Aftenpostens dokumenter tydet på at tyskerne er i ferd med å utvikle spionsatellitter. Kameraene der skulle også kunne se hva som ligger under bakken! 


Noen hundre sitater fra Aftenposten i tyske medier kan enhver google seg fram til. Da ser vi også hvor uhyre raskt nyhetsformidlingen skjer i en digital tid. Nå kan også enhver med lyst og evner søke i de delene av CableGate som Aftenposten legger ut.  I dag morges fant jeg en på det sosiale nettstedet Twitter som hadde lagt ut et tyvetalls meldinger basert på WikiLeaks-dokumenter fra Aftenposten. 


Her overlater jeg scenen til hver og en av dere. Hvis dere har lyst, er det bare å gå i gang! Her har dere en lenke, rett inn i Herligheten: 


http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/wikileaks/

Russland inn i EU!

Museumsvokter Stein Ørnhøi klager i onsdagens Dagsnytt 18 over at politikerne er fratatt innflytelse i samfunnet.  Og han vil at generaldirektøren i NSB må gjenopprettes. Vil SV-veteranen også ha tilbake grensekontrollen?

I kjølvannet av Maria Amelie-saken, popper politikere opp og krever mer innflytelse.

-Det politiske rommet er blitt mindre, klager Stein Ørnhøi. Kanskje Ørnhøi burde ha ønsket seg Russland som medlem av EU og Schengen? Men da må jo politikerne gi fra seg enda mer!

I en årrekke har politikerne gitt fra seg adgangen til å ta stilling til enkeltsakene.

- Jeg har stor tiltro til justisminister Knut Storberget, men jeg er ikke sikker på at han er den rette mannen til å behandle de 18 000 asylsøkersakene vi hadde i 2008, sa Arbeiderpartiets sekretær Raymond Johansen i Dagsnytt 18 onsdag.

- Den klassiske nasjonalstaten er krympet, påpeker Ørnhøi.

Takk og pris, sier nå jeg. Det er ikke mange år siden nasjonalstatene gikk til krig mot hverandre. Og noen av oss, som er i 60-årsa, husker godt da Norge hadde kontrollen over valutaen, de norske oljekronene. Det var ganske dramatisk da Regjeringen Brundtland i mai 1986 skrev ned krona vår med 14 prosent. Da hadde den norske staten mistet ca 50 milliarder oljekroner fordi oljeprisen falt fra vel 30 dollar fatet, til under 10 dollar.

Nå styrer Norges Bank rentepolitikken. Nå har NSB ansvaret for om togene kommer fram i tide. Og så tar jernbaneverket ansvaret for at skinnene ligger der. Men politikerne bestemmer hvor mange penger som skal settes av til jernbanedrift.

Problemene kommer når enkeltsakene viser at ikke alt er som noen av oss ønsker. Enten det gjelder tog som ikke takler snøstormer. Eller hvis en 25 år gammel, velintegrert russiskfødt kvinne må gå den samme, lange veien som noen tusen irakiske asylsøkere. Sette seg på flyet ut av Norge.

Ørnhøi, tiden kommer aldri tilbake til politisk detaljstyring av det som skjer i samfunnet. Det var sikkert moro for Ørnhøi-SV hver eneste dag å foreslå noen hundre millioner kroner til ett eller annet godt formål, f.eks. flere jernbaneskinner. Men nå sitter SV i regjeringen, og tvinges til å finne frem til kompromisser.

Museums-SV var konsekvent mot EEC/EF/EU. I 90-åra mistet SV noen europeere. Blant andre Raymond Johansen. EU er kommet for å bli. Akkurat som Schengen og det grenseløse Europa. Akkurat som asylsøkerne strømmer inn over Europa.

Jeg innrømmer gladelig at Maria Amelia-saken er problematisk. Men jeg tror ikke noen er tjent med at Regjeringen skal drive saksbehandling. Jeg mener at UNE kunne bestemt at Maria Amelia skulle fått bli i Norge.

Tenk om Russland hadde vært medlem av EU! Da kunne Maria Amelie ha pendlet mellom Norge og Russland.

Ja til Europa, Ja til Norge! Ja til Maria Amelie!