Regelfetisjisme!

Når Francis Sejersted stempler juristenes opptreden i Maria Emilie-saken som regelfetisjisme, tror jeg løpet er kjørt. For Regjeringen.


Når en så stillfaren og sober person som Sejersted, på folkemunne ofte kalt Sir Francis, klasker til på side 5 i Aftenpostens kulturseksjon, bør noen lytte. 


Spillfekteri kaller Sejersted det når 25-åringen skal utvises og det samtidig legges opp til en snarlig retur. 


Les Sejersteds innlegg, også dere der borte i Regjeringskvartalet. 


Lagmannsretten ville slippe Maria Emilie ut av varetekt. Det må være en bitter smak på den pillen lagmannsretten i går serverte politiet. Eller hva? 

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens kritikk av politimyndighetens manglende aktivitet med hensyn til å følge opp at fremstilte etterkom vedtaket om utreise. Hun har tatt sin utdannelse her i landet og må således ha etterlatt seg spor om at hun var her. Håndteringen av saken, særlig tid og sted for pågripelsen, er av mange oppfattet å ha vært uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Lagmannsretten slutter seg til dette.

Stor verre kan det ikke bli! Takk til Dagbladet som har lagt ut kjennelsen. 

Nå skulle Høyesterett ta stilling i saken. Men så slapp hun ut av Trandum i dag.

Det som mange avfeiet som en ungdomsprotest på Facebook mot utvisningen av en ressurssterk person, er nå blitt en bred protest fra alle lag i samfunnet. Trodde noen at det skulle gå slik? 

Noen sier de vil slutte å stemme på Arbeiderpartiet på grunn av denne saken. Anne Holt er i alle fall sint, og sier hun dropper Ap. Den tidligere justisministeren har i alle fall satt sitt gamle parti under skikkelig press. 

Etter å ha lest om regelfetisjisme på side 5, faller øynene mine på kronikken på side 4. Skrevet av annen generasjon innvandrer, Hadia Tajik. Folkevalgt sosialdemokrat på Stortinget. Hun forsvarer en vanskelig sak for sitt parti.

 "Vi må vokte oss vel for de enkle løsningers tyrrani", avslutter hun kronikken sin med. Kan det hende at den enkle løsningen hun sikter til er likhet-for-loven-tyranniet? Det tror jeg dessverre ikke...

En utvisning til besvær... del 2

Fjesboka bryter sammen hos meg. Under trykket av utvisningen av Maria Amelie? I 1989 brøt nesten Sunndalsørsa sammen da to chilenske asylsøkerfamilier forgjeves sloss mot utvisning. Det kan være interessant å trekke noen lange tråder i norsk asylpolitikk.

Både i går og i 1989 ble jeg øyenvitne. I går som pensjonist. I 1989 som journalist. I går slapp jeg å være nøytral. I 1989 måtte jeg rapportere så nøkternt som mulig til leserne.

Jeg må innrømme. Juridisk korrekt utvisning av personer som kom til Norge som mindreårige på slep etter foreldrene, er problematisk. Personer som har bodd lenger i Norge enn i fødelandet, som knapt husker hvor de er født, bør få vurdert sine saker på selvstendig grunnlag. Da kan det åpnes adgang for å bli. På humanistisk grunnlag.

Derfor var det godt å være foran Regjeringskvartalet i går. Og når "den skyldige" blir pågrepet ved Nansen-skolen i det året vi feirer 150-årsdagen for Fritjof Nansens fødsel, mobileres ytterligere støtte for Maria Amelie.

Men likhetene og forskjellene mellom det som skjedde på Sunndalsørea i 1989 og og på Lillehammer i 2011 er slående. Og viktige. Chilenerne kom til Norge samtidig med at diktaturet i Chile gikk mot slutten. 16 år med general Augusto Pinochet var nok.

Maria Amelie og hennes familie kommer fra et urolig hjørne av det gamle Sovjetunionen. Men sovjettida er forbi. Men levekårene er ikke på topp i Russland, der som i Chile i 1989.

To viktige forskjeller er lett å se fra 1989 til 2011. De sosiale mediene har gitt Maria Amelie en støtte en asylsøker bare kan drømme om. Men de to chilenske familiene på Sunndalsøra hadde bare  lokalsamfunnet bak seg.

En annen viktig forskjell var at chilenerne overhodet ikke var i nærheten av å være integrert i det norske samfunnet. Det kan vi trykt si at Maria Amelie er.

Når jeg nå spoler filmen tilbake til septemberdagene i 1989, slår det meg at følelser dominerte nyhetsbildet, også den gangen. "Spent forvening på Sunndalsøra" var tittelen på side 5 i Aftenposten mandag 25. september. Dagen etter lød tittelen: "Politiet henter chilenerne i dag". "Appelerer til Kongen", var en annen tittel. Men heller ikke den gang grep Regjeringen inn. Dagen etter slo en femspaltet overskrift mot Aftenpostens lesere: "Dro fra Norge i uvisshet".  (En liten parentes: Trond Viggo Torgersen var barneombud den gangen, og så på saken!)

Én viktig endring har fått de fleste hus forbi. Frem til 1989, da den kalde krigen tok slutt, var det nærmest fritt frem for alle forfulgte grupper som ville til Norge. Hvem husker vel ikke oppstanden i DDR i 1953, oppstanden i Ungarn i 1956 og den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968? Alle flyktninger derfra ble tatt i mot med åpne armer.

Flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia er ikke like velkomne. Vel, de får midlertidig opphold, men irakerne sendes nå hjem. Vel, unntatt mullah Krekar.  Men hva med dem som kommer fra det urolige Kaukasus.

Amelie-saken får politiske konsekvenser. Det fikk ikke utvisningen av chilenerne fra Sunndalsøra for over 21 år siden.

Utvisning til besvær...

Nesten 5000 protesterer mot pågripelsen av Maria Amelie på Lillehammer i går. Jeg lurer på hva som skal til for å vinne kampen for å få bli i Norge?

Balansegangen er vanskelig, men det finnes ingen regler uten unntak. Vi har sett hjerteskjærende scener hvor unge asylsøkere kastes ut sammen med foreldrene fordi de ikke får status som asylsøkere. Barna er ofte uskyldige ofre. Maria Amelie var 16 år da hun kom til Norge.

Jeg er veldig spent på hvordan det offisielle Norge etter hvert reagerer på det som skjer. Om noen timer er det demonstrasjon foran Regjeringskvartalet. Over 500 har på Fjesboka sagt at de skal delta.

Statssekretær Pål Lønseth (ap) snakker om likhet for loven, og sier at hun må sendes ut. Får vi en åpen splittelse blant de rødgrønne politikerne i denne saken? SVs Heikki Holmås mener at dagens regler er absurde.

Norsk folkehjelp rykker ut og sier at arrestasjonen av Maria Amilie er et angrep på ytringsfriheten.

Jeg tar det for gitt at det har gått så mye prestisje i denne saken at Maria Ameli sendes lynraskt ut av landet.

Jeg håper noen pressefolk blir med henne "hjem". Og forteller hvordan hennes nye liv arter seg. Kanskje vi samtidig kan få WikiLeaks til å finne noen interne dokumenter i UDI som kan kaste enda mer lys over denne ekle saken.

Mens denne bloggen er skrevet, er flere demonstranter kommet til. 849 sier nå at de kommer til Regjeringskvartalet. Nesten 10 000 er med på Fjesbok-sida "Sett Amelia fri". Nå, to minutter seinere, er det 11 900!

Et folkeopprør fødes. Og dør?

Monstermaster, fødeavdelinger og midtdelere. Merkelig nok har de noe felles. Folkeopprøret! Har vi  politikere med rak rygg?

Fem personer dør i den tragisk trafikkulykke på E8 gjennom Lavangsdalen. Da er vi nettopp ferdig med førjulsstriden om det skal bygges et nytt sykehus i Molde. Debatten om Monstermastene i Hardanger har vi glemt, men det har ikke energiminister Terje Riis-Johansen (sp).

2011 kommer garantert til å skaffe oss mange slike debatter. Det er lokalvalg i høst. Her på Ekeberg kommer det til å bli strid om Skulpturparken i Ekebergskråningen. Christian Ringnes spytter noen hundre millioner kroner inn i Oslos ukjente skråning. Men vel 400 er allerede medlemmer av "Nei til skulpturpark på Ekeberg".

Grasrotaksjoner, kalles den folkelige motstanden som makthavere møter stadig oftere. Motstandere av utbyggingen av Mardalsfossen tapte for over 40 år siden. Folkeopprøret mot norsk medlemskap i EEC vant i 1972.

I fjor høst tok "Monstermastene" mange på senga. Blant annet fordi "monstermaster" finnes over hele Norge. Sånn må det nesten bli når Det hvite kull produseres i grisgrendte strøk og transporteres i digre luftspenn til tettbygde strøk.

Folkeaksjonene på sykehussektoren er litt vanskeligere å forstå. Selvsagt vil alle føde så nær hjemmet som mulig. Men er det trygt hvis sykeavdelingen i nabolaget mangler fagfolk som kan trå til hvis noe går galt? Fagfolkene, legene, mener at det er lurt å konsentrere seg om skikkelige fødeavdelinger som kan klare det meste. Friske, fødende har ikke noe vondt av noen timers biltur. Just in case!

Nå har vi altså fått midtdelere og debatten om sikkerheten på norske veier. E8 har 90 km/t som fartsgrense der ulykken skjedde, leser jeg.

Hva gjør vi da?Ropet er unisont! Fartsdelere! Da unngår vi møteulykker. Politikere kappes om å ha det beste forslaget.

Klarer politikerne å holde ryggen rak? Og det i et valgår? Arbeiderpartiet i Molde er nærmest utradert fordi helseministeren har begått et løftebrudd da sykehuset i Molde ikke bygges nå. Selv ikke når Bjørn Rune Gjelsten tilbyr privat finansiering av sykehuset, vil statsråden være med.

Midt håp er at politikerne holder hodet kaldt, og lytter til fagfolkene. Enten det gjelder energikrisen for Bergen, sikkerheten på norske veier og hvordan helsevesenet skal organiseres.

Fasiten har jeg ikke, men egen erfaring etter ti år på riksvei 7 gjennom Hallingdal, har gitt meg noe erfaring. I 2000 kjørte Audi- og BMW-bilister som noen svin på glatta. Tungtransport fra Vestlandet valgte ikke E16, men Hallingdal. Det var mange ulykker!

I dag går bilkøen jevnt i 70-80 på RV7. Midtdelere og altfor stor trafikk har temmet villdyrene i de tyske kraftbilene. Vår hovedproblem har vært at politikerne i Hallingdal ikke har klart å bli enige om hvor veien skal gå. Men i 2014 er også lokalpolikerne tvunget i kne. Og veien gjennom Hallingdal kan bli kortere. Og tryggere.

Svenskene har skjønt det. Ta E18 mellom Oslo og Stockholm. Etter Karlstad er det mil på mil med bred vei. Med midtdeler. Det er to felt én vei, og ett felt i motsatt retning. Det skifter, og ingen tenker på å kjøre forbi der midtdelerne er.

Mitt personlige råd til veifolk langs E8 mellom Tromsø og grensen til Finland. Sett opp automatisk trafikkontroll (ATK) slik det er på E18 mot Kristiansand. Farten går ned! Garantert.

Og hva med flere fartskontroller? Det lønner seg! For statskassa. Og så kan klingende mynt brukes til fødeavdelinger og sjøkabler!

- Monsen, ta det rolig nå, hviskes det bak meg.

O, jul med din glede...

Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.

Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.

- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.

Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.

Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.

Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.

- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.

- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.

Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.

Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.

- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.

- Lutefisk! svarte jeg raskt.

Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.

- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.

Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.

Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.

- Var det godt? ville vi vite.

- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.

- Billig?

- Nei, svarte han raskt.

Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.

Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?