17. mai blekner!

30 millioner irer skal det visst være i USA. Vi traff noen av dem i New York på Saint Patrick´s Day onsdag! Grønt skal det visst være. Helt ut i fingerspissene!

Skap-irere fant vi mange av, men det er omtrent som svensker som nå forsøker å vifte med norske flagg på 17. mai. New Yorkere elsker å være irer. I alle fall én gang i året.

Bedre vær! Men selvsagt, onsdag var det bare å gi seg over. Irene går oss i en høy gang. De starter festlighetene to måneder før oss, og de har mye bedre vær enn oss når de fyller 5th Ave 17. mars.

Tidlig ute. Vi ber til høyere makter når 17. mai nærmer seg. Irene har holdt på med dette 16 år før blekket ble tørt på den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776. Klart det blir stil av slikt!

Folksomt. I gamlelandet, på den andre siden av Dammen, holder de på i 5 døgn. Og i fjor var visst 5 millioner med på feiringen.

Her i New York holder de visst bare på i 5 timer, og irene klarer bare å stable på beina 150 000.

Redningsmannen. Vi tenkte ikke så mye på Saint Patrik da vi landet på JFK sist lørdag. Den irske katolske helgenen kunne kanskje kommet til nytte under stormkastene da vi landet. Han reddet i stedet den irske nasjonen, kanskje slik Olav den Hellige var en slags fødselshjelper for den kristne, norske nasjonen for snart 1000 år siden.

Festen overtok. Nå sitter kanskje Saint Patrick på en sky og gremmes over sine landsmenn som 1600 år etter sin bortgang heller i seg Guinness-øl. Det verdslige har forlengst fortrengt det kristne budskapet. I all fall ser det slik ut gjennom norske briller denne vårdagen i New York.

What did you learn? -Are you Norwegian, spurte den 72-år gamle irskfødte politipensjonisten på hjørnet av 86. gate og 5. Aveny. Dermed fikk vi et kvarters historieundervisning med rimelig anti-engelsk undertone.

Erfaringer. Og vi gikk videre i trygg forvisning om at irenes forhold til britene ikke er lettere å håndtere enn når vi nordmenn skal snakke om tyskere, svensker og dansker.

Både irer og nordmenn var underdogs. Og reiste i flokk og følge til det forgjettede land over Dammen.

Full pakke. -My cousin married a Norwegian girl, they both live in Bergen, gliste pensjonist Crocett. Og la av gårde til den ungarske kafeen hvor det kostet 25 daler å spise og drikke seg igjennom ettermiddagen.

Vi hadde hverken tid eller krefter til å følge med dit!

Dette har vi ikke i Oslo

Det er sant! Den konserten vi opplevde på Subway´en på Manhattan mandag kveld, ville vært utenkelig på T-banen hjemme. Eller har dere sett maken!

Kriminelt i Big Apple

Vestlendinger ville ledd av det, men jeg syntes det var ille. Taxisjåføren på JFK-flyplassen sa jeg hadde flaks som kom helberget ned lørdag! Men Jo Nesbø kom tørrskodd til boklanseringen mandag.

Det var altså heftig for oss å lande i Big Apple på første gang på 21 år. Flyteknisk var det også ganske interessant selv om den amerianske damen ved siden av meg ba en stille bønn.

Da vi sto klissvåte i drosjekøen, foralte den marokkanske taxisjåføren at vi var heldige. Lufthansa-flyet som forsøkte å treffe flystripen noen minutter tidligere, avbrøt landingen og havnet i Boston. Og rundt en million amerikanere var enten uten strøm eller vann. Eller hadde overfylte kjellere. Og måtte gi opp å komme på familieturen.

Endelig var amerikanerne kvitt snowmageddon. Men når 200 milllimeter ferdigmåkt snø ramler ned godt hjulpet av vind på 200 km/t, blir det problemer av det.

Nå varsler værgudene at vi får 16 grader og sol de neste dagene. Nå slikker new yorkerne sine sår, og vet at den verste vinteren i manns minne er over.

Varmen var alt begynt å sive inn over oss da Jo Nesbø møtte amerikanske lesere på 19. gate på Manhattan. Marekors (The Devil´s Star) ble utgitt for en uke siden. Men hans stadig voksende lesere i USA kan bare glede seg til Panserhjerte (The Leopard) lanseres her.

Mandagskveldens lille flokk av amerikanske Nesbø-fan forlangte at han leste høyt fra Marekors. Det gjorde han, og fortalte om faren som flyttet hjem til Norge fra Brooklyn som 12-åring. Nå skulle Nesbø sjekke om farens gamle hus fortsatt sto.

Men det gikk i alle fall ikke med i stormkastene, tror vi!

Nei til Street View - eller?

Google har invadert gata mi! Skal jeg gå til rettssak eller montere overvåkingskamera på trappa? Hvem spør Datatilsynet om Street View er ok?

Datatilsynet har selvsagt fått noen henvendelser, og har gitt oss oppskriften på hvordan hver enkelt av oss kan sikre personvernet vårt. Men er det opp til enkeltmennesker å passe på Google?

Selvsagt vekker det oppsikt når hvem som helst kan se hva som helst i sin egen gata. I Berlin kunne jeg vise mine venner satellittbilder fra Sybelstrasse der bilen min kunne sees fra himmelrommet.

En grense. Men foreløpig ser det ut til at tyskerne har satt en strek her. Ok med bilder fra oven, men verre blir det med det såkalte Street View fra Google.

Her i Oslo kan se min lille veistump, med vår litt slitte Citroën foran garasjen. Takket være Google. Men den vakre Sybelstrasse i Berlin, er ukjent land for Street View. Foreløpig.

Hull i EU-direktivet. Det undret meg litt over at Tyskland er terra incognita for den amerikanske datagiganten. Men etter dommen i den tyske forfatningsdomstolen tirsdag denne uken, aner jeg en årsak. Forfatningsdommerne underkjente politikernes lovarbeid og beordret umidddelbar sletting av alle lagrede data for telefon- og datatrafikk. Personvernet er ikke skikkelig ivaretatt. EUs datalagringsdirektiv blir beskutt med ammunisjon fra den tyske grunnloven!

Anonymitet? Og nettopp personvernet bør være grunnen til at Street View holdes unna tyske gater og streder. Selvsagt er det moro å kunne se hvor man skal bo i New York om fjorten dager, men det løper et titalls mennesker forbi kameraene til Google. Vil de at noen skal se at de har vært akkurat der?

Tyskerne har lært. Google hevder at de har alt på sitt tørre - også i det gjennomregulerte Tyskland. De 12 brune årene med Hitler og DDRs 40 røde overvåkingsår, sørger imidlertid for at noen holder øynene åpne når det kommer til personvernet.

Ble grillet. "Vi har forstått at det fortsatt finnes mange åpne spørsmål", sa lederen for bedriftskommunikasjonen i Nord- og Mellom-Europa i Google, Kai Overbeck på CeBIT. Han ble grillet på en pressekonferanse der journalister gjerne ville vite om Street View snart kommer til Tyskland.

"Vi er fast overbevist om at Street View er lovlig", la han til.

Veivalg. Det aner meg at vi står overfor et veivalg. Skal vi tillatte at alt legges ut på nettet? Skattelistene skaper bølger hvert eneste år når presse og privatpersoner grafser i folks ligningsdata. Hvorfor er ikke opphisselsen like stor når Street View presenteres? Selv amerikanske myndigheter har satt en grense for Street View. Alle grenseoverganger mellom USA og Canada er utelatt, mens vi i Norge kan "kjøre" over Svinesund med Street View.

Hjelp, fremtiden er kommet!

Plutselig var den her, fremtiden! Mange analoge vaner må avlæres....

Fremtiden kom 30. juli i fjor. Da sprettet jeg innpakningen og holdt min iPhone varsomt i hendene.

Selvsagt kan jeg ringe med denne Dingzen, men hjelpe meg hva ellers? Vel, jeg kan ikke koke kaffe med de 16 gigabitene jeg har i telefonen, men det er snart det eneste.

Bussen rekker jeg alltid, selv her på den litt lurvete rute 34. Tafikantens iPhone-app forteller meg når (den overfylte) bussen kommer.

Været har ikke vært det mest usikre i vinter, men i sommer kommer YrRadar til å vise meg hvor nedbørsområdet befinner seg slik at jeg slipper å fyre opp grillen. Den vanlige yr.no er der også.

Siste skrik for mitt vedkommende når det gjelder programsnutter til Vidunderet, er DocScanner. Med kameraet til iPhone kan jeg nå scanne regninger, tekster og det meste annet og sende det til hustruen. Som epost. Og det virker!

Selvsagt må 100 personer slutte på nummeropplysningen på Fagernes når det finnes en apps for iPhone som gir deg alt du trenger: 1881. Lynraskt, og gratis. Vel, du må jo betale for å ha kontakt via 3G-nettet. Men det har jeg hatt siden juli i fjor.

Facebook-apps´en har revolusjonert tilgangen til det mest sosiale nettverket vi har. Dødtid på bussen finnes ikke lenger.

Kritikken mot iPhone var massiv da heller ikke siste utgave var utstyrt med radio. Men nå har jeg internett-radio på min iPhone i stedet. NRK Radio har forlengst en programsnutt som knytter deg til statskanalene.

Wikipedia ligger et par tastetrykk unna via Wikipanion, men den kan jeg ikke benytte på torsdagskvissen!

Tvitring via tweetie er heller ikke populært på kvissen, men ellers var det jo litt merkelig å kunne følge jordskjelvet "live" via #chile fra sofaen. TV-nyhetene i NRK og TV2 lå langt bak twitter.

Jeg skal ikke trette dere med så mange flere muligheter. Selvsagt er finn.no der, og alle mulige treningsprogrammer. Eller hva med å ha en strekkodleser på telefonen som ved hjelp av fotoapparatet og strekkoden finner det du "må ha" til laveste pris? Sa jeg at VG har koblet sammen trafikkinformasjon, google maps og yr.no til en kjekk liten apps som heter Trafikk? Og ta en titt på Gule sider!

Litt tull til slutt: Kronespillet som forsvant fra restauranter for 30-40 år siden, har gjenoppstått på min iPhone med, ja, nettopp, Kronespillet. Skikkelig tull er iBeer! Da tømmer du halvliteren på noen sekunder, og avslutter med et herlig rap!

Hvis du har fått skreket deg til en iPhone på jobben, og savner nettopp din apps, er det bare å taste på App Store, og rundt 150 000 programsnutter står til din disposisjon.

Har du ennå ikke fått en smak på fremtiden? Løp og kjøp en iPhone!