Æsj, mørketid!

Endelig er november over. Men først 21. desember går det mot lysere tider!

Jeg er værsjuk. Tåler ikke den svarte novembermåneden. Det blir verre og verre med årene. Det var betryggende å høre morgenkåseriet i dag med Per Egil Hegge som vurderer å kvitte seg med denne intetsigende og mørke måneden. Men det løser jo ikke Hegges og mitt problem!

Egentlig er jeg en optimist, av den sorten som nekter å ta i mot negative signaler.

Hver høst tenker jeg: - Det skal bli godt å få litt snø, ta en skitur på fjellet. Nå har jeg tid som pensjonist.

Like sikkert skjer det, jeg møter veggen, en gang i november. Høstens Kina-reise utsatte smellen i år. Det var allerede 10. november da vi landet på Gardermoen. Det var kaldere i Beijing, og nysnø, da vi lettet noen timer tidligere. Men meget lysere!

Noen teknikker tar jeg i bruk for å komme over mørketida.

Tenk positivt! Når de tar fra meg sommertida siste helg i oktober, er det bare to måneder til dagene begynner å bli lysere igjen. Og i dag - for eksempel - er dagen like lys som ca 10. januar 2010! Og da er det bare tre uker igjen til mørketida er over!

Finn ei god bok! Nå har jeg lest Lahlums Haakon Lie-biografi. Med stearinlys og beina på bordet. Og legg deg tidlig!

Stå opp om morran! Når dagen snur, er det også godt å vite at det livgivende lyset først øker på om morran! Det er nemlig slik at dagene blir lengre om morran, de mørke ettermiddagene beholder vi litt lengre.

Jøss, jeg ble i litt bedre humør!

Folkeavstemning? Reaksjonært!

Sveitserne stemte nei til minareter i dag! Akkurat som de stemte nei til tre ukers ferie i 1967 fordi det var kommunisme! Faller EU-avstemninger i samme kategori?

Egentlig var jeg ikke overrasket over at sveisterne ikke vil ha minareter i eget land. Vel 57 prosent deltok, det er høyt, sett gjennom sveitsiske briller.

Sveitserne er forbilde for alle dem som ønsker at "folket" skal avgjøre hva som er korrekt politikk. Selvsagt har de avvist det meste av det vi nordmenn mener er demokratiske rettigheter. Det tok noen tiår før kvinnene fikk stemmerett. Det skjedde først i nittenhundreogsyttien!

Det direkte demokrati er altså skumle saker. I Norge har vi hatt det noen få ganger. Det var jo greit da vi skulle bli kvitt Unionen med Sverige (186 stemte nei!), og det var litt skumlere da vi skulle ta fatt på nei eller ja til sprit. Det ble først nei, så mye fæl smugling, og så ja!

Og så. EEC/EF/EU. Folkeavstemning to ganger. To ganger nei. Men i praksis har vi sagt ja til det meste. Via EØS-avtalen.

Funker folkeavstemning? Lokalt i Sveits kan det settes på spissen. Folk kan kreve folkeavstemning om det meste. Dere skal slippe å få detaljer. Les mer her hvis du lurer!

Da ender det ofte slik at kvinnene må vente noen tiår med å få stemmerett. Og parkeringsplasser kan bli viktigere enn barnehager. Og minareter blir ikke tillatt reist i et land som har religionsfrihet.

Jeg forter meg å publisere, det kan jo hende at sveitserne har gode argumenter for sitt nei til minareter. Men hvis de har det, skal jeg vurdere å skifte mening!

Men folkeavstemning er ikke en bra måte å avgjøre Norges forhold til EU på. La politikerne avgjøre, og bytt dem ut hvis dere er misfornøyd. Jeg VIL IKKE ha folkeavstemning om boring etter olje utenfor Vesterålen!

Det er en udemokratisk måte å drive politikk på!

Jeg, en trygdemisbruker?

Svaret er selvsagt nei. Men noen ganger lurer jeg på hva jeg egentlig bedriver. Det er ikke uten bismak jeg mottar Avtalefestet pensjon (AFP).

Eller hva synes folk flest om en oppegående 64-åring som er åndsfrisk, skrivefør, nesten ikke syk og samtidig strutter av energi, men som nå mottar penger fra NAV?

Det er klart AFP-avtalen var myntet på andre enn meg! Sliterne som holdt ut i treskiftsordninger i smelteverkene i tiår etter tiår. Riktignok hadde jeg skift i mange år, opp klokka 0400, ofte hjem etter midnatt. Men selv miljøproblemet (kollegers røyking) ble løst.

Fordi jeg jobbet i en bedrift som var omfattet av AFP-ordningen, har denne bedriften i en årrekke kuttet med AFP som lokkemiddel. Og fordi AFP ikke ville gi den pensjonen vi hadde krav på, måtte bedriften gi oss gavepensjon.

I utgangspunktet er AFP en strålende ordning. For dem som trenger den. Akkurat som Kontantstøtten er strålende. For dem som trenger en slik ordning.

Men samfunnsøkonomisk er AFP-ordningen meget kostbar, særlig når skokken av etterkrigsbarn snart melder seg til tjeneste som pensjonister.

Selvsagt grep jeg AFP-ordningen med begge hendene - og stakk. 40 år i pressen har vært interessant og moro.

Når noen (les: Jens & Co) forsøker å gjøre noe for å få folk til å stå lenger i jobb, forstår jeg årsakene til det. Samtidig forstår jeg dem som ikke vil finne seg i at gode ordninger rives i stykker like før akkurat de skulle dra fordel av denne ordningen.

Men det er nettopp her vi har valgt et system i Norge som innebærer at politikerne skal trekke de lange linjene, og så skal velgerne fortelle dem om de gjør en god jobb. Politikerne må tenke langsiktig, du og jeg tenker kanskje ikke lenger enn til neste lønningsdag.

Nå er det kanskje slik at jeg ikke har så forferdelig dårlig samvittighet når jeg mottar pensjon. Men debatten rundt pensjonsforliket, arbeidslinjen og fleksibel pensjonsalder får meg til å tenke enda en runde.

Og jeg har tenkt den ekle tanken: Hva gjør jeg egentlig hvis politikerne skulle komme til å føkke opp hele AFP-ordningen eller skattlegge pensjonistene litt tøffere?

Det er valg først om fire år!

Det var da som dæven....

Dette hadde jeg ikke ventet! 80 unike brukere på bloggen min lørdag! 13 av dem hadde vært der før. Opplagsrekord for Monsunen!

Biodiesel og EU engasjerer folk, viser bloggen! Det hadde jeg ikke ventet. Da forsøker jeg litt mer om det stygge der nede i Brussel!

I forhindelse med 15-årsdagen for folkeavstemningen i 1994, er det tankevekkende å lese om dem som ikke var så skråsikre som Anne Enger (Lahnstein) var. Bildet som Dagsavisen bruker, forteller meg mye. Og når Paul Chaffey uttrykker seg som han gjør, lurer jeg på om flere delte hans tanker den gang. Å tvile, det var skummelt i SV, den gang.

I dag er altså Chaffey EU-tilhenger, men han har sine kritiske merknader til EU i bloggen sin. Sånn skal det være, jeg ønsker flere tilhengere/motstandere av EU som forsøker å gi et mer sammensatt bilde av sitt syn på Unionen (fysj, for et ord!).

Det mest patetiske ved den norske holdningen til EU, er at vi til stadighet får debatten om Norge skal reservere seg mot direktiver av ymse slag. Ex tjenestedirektivet eller datalagringsdirektivet.

EU-landene har hatt en laaaang prosess frem mot de direktivene som er vedtatt. Og det er jo snodig at Norge med sine vel 4,5 mill innbygere skal komme i bakkant og fortelle ca 499 millioner borgere av EU at det kompromisset de hamret fram, ikke passer oss!

Hvorfor f... kunne ikke Norge sittet rundt det forhandlingsbordet sammen med de 28 andre landene og lagt ned veto! Slik debatten har utviklet seg om Norges forhold til EU, synes jeg det ville være mer renhårig av motstanderne å forlange at vi kommer oss ut av EØS-avtalen.

Nå får vi komme oss ut i friluft!

Kan du ha tatt feil, Anne Enger?

For 15 år siden sa Norge nei til EU. Det tjente jeg 1200 kroner. Ble jeg lykkelig fordi jeg vant veddemålet i politisk redaksjon i Aftenposten? Nei....

Anne Enger ble "Nei-dronning"!

Nå sitter jeg i solnedgangen, snart 65 år. Som lykkelig AFP´er. Og slett ikke bitter for at det gikk som gikk, den gangen.

Bak meg ligger to folkeavstemninger om EU, vel 40 år i pressen, hvorav tre år som korrespondent i Berlin. Og selvsagt, halvannet år som student i Bonn i 1970-1971.

Det var forresten den gang da jeg skiftet EU/EEC/EF-standpunkt! Og ble ja-mann. Selvsagt var jeg student, og radikal, må vite! Og altså "Nei til EEC". Men jeg gikk ikke så langt at jeg kom med i AKMED. AKMED? Ha, vet du ikke hva det betyr? Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid! Et rent underbruk av AKP.

Men så kom jeg altså til den tyske hovdstaden, Bonn. Den var knøttliten, mindre enn Oslo. Uten T-bane. Men med langt flere kneiper enn det Oslo kunne stille opp med.

Det tok ikke lang tid før norske studenter diskuterte EEC, eller Fellesmarkedet. Den gang tok vi en øl på Hänchen hver eneste fredag. For et par år siden ble tradisjonsrike Hänchen til Starbucks.

Skulle vi inn i dette Fellesmarkedet? Den gang - i Nittenhundreogtoogsøtti - var det 6 rike land (De indre seks) og 7 land utafor (De ytre sju) i Vest-Europa. Debatten gikk hett på Hänchen, i takt med konsumeringen av øl!

En ettermiddag kom NRKs Kjell Berger krystallklart inn på Westdeutsche Rundfunk (WDR). Han skulle forklare tyskerne hvorfor nordmenn var så splittet i synet på EEC/Fellesmarkedet.

Kjell - en hedersmann som jeg lærte å kjenne som en grundig reporter i NRK - fortalte saklig om debatten ca. 1200 kilometer mot nord.

Der og da skiftet jeg mening. Frykten hos mange nordmenn for katolikker, rødvin, tyskere, kapitalister, sjølråderett, osv. var stor. Union? Fysjameg!

Nå har det gått vel 37 år siden vi ikke kom med i Fellesmarkedet. Og status her hjemme? Vi frykter muslimene enda mer enn katolikkene. Vi vil ha billigere rødvin, og drar på Harry-tur til EU-Sverige. Tyskland er vår viktigste handelspartner. Og vi er det mest søkkrike kapitalistiske land i verden. EU-direktivene sluker vi rått som B-medlemmer av EU.

Det er fælt å bli gammel. Og huske hva som ble sagt i 1972. Eller 1994.

Men jeg synes Anne Enger, tidligere Sp.-leder og nå fylkesmann i Østfold, er modig. På siste side i DN fredag er hun "Klar for nei-feiring". Når DN spør om avisen kan skrive overskriften "Nei-dronning sier han til EU", kommer svaret:

- Det vil du aldri kunne skrive.

Dette minner meg om religion. Det å skifte standpunkt er som å skifte tro. Den som har troen, har det godt, har jeg hørt.

Tenk om det er feil, Anne Enger?