Stopp miljøtrusselen!

Her ser dere to bilder som viser to sider ved vårt sårbare miljø. Vakkert er det i Geiranger, men hva holder på å skje? Dramatisk er det også på toppen av Trollstigen der et helikopter tar av med en solid last betong.

Utsikten mot Geiranger fra Ørneveien blir litt forstyrret, for å si det forsiktig, når tre cruiseskip spyr ut avgassene fra dieselmotorene. Og bedre er det ikke at skipene også lekker ut drivstoff.

Oljen ble samlet opp, men hva gjør vi med all avgass? Hvor lenge blir et slikt lokk liggende over Geiranger?

Selvsagt bringer turistene penger og arbeidsplasser til Geiranger, men er det verd prisen?

Til Trollstigen kom jeg rett fra Smøla. Turistene aner ikke den miljøtrusselen som lurer rundt neste sving. Helikoperet leverer ikke betong til en riking som vil bygge sitt slott i fjellheimen. Denne vakre sommerdagen gikk det i i skytteltrafikk mellom Trollstigen og fjellet Mannen.

På Mannen truer tidenes miljøkatastrofe. 2-3 millioner kubikkmeter av fjellet kan rase ut i Romsdalen, mener Norges geologiske undersøkelser (NGU). Faren er 1 til 100 for at det skal skje. Derfor forsøker geologene å "lime" bruddsonen for å stanse utglidningen. Nå glir et gigantisk stykke av Mannen noen centimeter i året.

Vi klarer ikke å stanse naturens gang i Fjell-Norge, men klarer vi å temme utslippene i Geirangerfjorden?

Takk til Støre og Dagbladet!

Egentlig har jeg sluttet å kjøpe Dagbladet. Avisens årelange kamp for å bli en VG-kopi, irriterte meg. Da var det bedre å kjøpe originalen!

Nå har jeg fått et tilbakefall. Det var Hadia Tajik sin skyld. "Les om kloke og sterke Ayesha fra Grünerløkka i dagens DagblaMagasinet (papir). Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer", tvitret kampkandidaten på Oslo Arbeiderpartis stortingsvalgliste.

Det var utenriksminister Jonas Gahr Støre som brakte Dagbladet på sporet av Ayesha Wolasmal. På en post it-lapp i Magasinet står det: "Vi lykkes som fellesskap når kvinner kan ta egne valg. Møt Ayesha, en afghansk kvinne og et grepa norsk kvinnefolk".

Og møtet med den 21 år gamle kvinnen blir sterkt. Skjellsordene hagler over henne, der hun går i Kabuls gater uten burka. Rådgiveren til den norske ambassadøren til Afghanistan, Kåre Aas, har tatt valgene. Som har kostet.

"Jeg ser ingen grun til å føye meg etter regler som ikke lar folk være frie", er budskapet fra Ayesha.

En ny, gul lapp fra Støre satte Dagbladet på et nytt spor: "Et stengt hotell midt i Jerusalem forteller historien om konfliktens kjerne og menneskelige fornedrelse".

Selvsagt dreier deg seg om konflikten i Midtøsten. Og over 6 sider i Magasinet 13. juni brettes historien om Signe Marie Breivik (49) og Ali Ayad (56). Cliff Hotell skulle være deres kjærlighetshotell. Men ble fratatt dem.

Magasinet presenterer en rystende historie. Og denne gangen er det ikke en tilfeldig palestiner, men en norsk kvinne som rammes. Og hennes palestinske mann og deres to tenåringsjenter.

Jeg ble så opprrørt at jeg har ventet i flere dager med å skrive denne bloggen. Hvis det noen gang har vært tvil i min sjel om hva som er riktig politikk, er all tvil blåst bort. Det nytter ikke for israelske politikere å pukke på "behovet for å ha trygge grenser" eller å skjule seg bak kampen mot terrorisme.

Døtrene Chiara (13) og Sara (16) snakker arabisk, engelsk, fransk, hebraisk og norsk flytende. Vel, norsken er farget av Haugesund. Nå går de på en katolsk (!) skole i Jerusalem. Når de er 18 år, får de ikke lenger passere grensen. Faren deres får aldri mer besøke Jerusalem. Men moren har fritt leide. Hun jobber til daglig på det norske representasjonskontoret i Al-Ram, Norges diplomatiske kanal til palestinerne.

Barna har opplevd det meste, og har kommet gråtende hjem til far og mor.

-Jeg liker ikke Israel, men jeg har ikke problemer med jøder. Jeg hører mange si at jeg må hate dem, men jeg kan ikke hate vanlige folk. Men jeg kan hate sionister og den israelske regjeringen, sier Sara.

Israelernes beslagleggelse av Cliff Hotel skal opp for Høyesterett i Israel. Men foreløpig står Cliff Hotel oppført med den israelske staten som eier etter at Ayad tapte rettssaken han anla mot staten Israel for fem år siden.

Det har foreløpig ikke hjulpet at eiendommen i rundt 200 år har tilhørt familien Ayad. Kjell Magne Bondevik, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg har forgjeves tatt opp denne saken med israelske kolleger.

Er Israel en rettsstat og gir Ayad eiendommen tilbake? Og når får palestinerne sin verdighet tilbake?

Les Magasinet 13. juni, og døm selv!

Haakon Lie hyllet - av Fr.p!

Tro det eller ei, men Haakon Lie er død. Og det var en stilig avskjed i Samfundssalen. Prestefri sone, og helt i Haakons stil.

Fra Kongen kom det en vakker krans. Monarken hedret sosialdemokraten. Da Haakon Lie begynte som den første sjefen i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) i 1931, var ikke kongen født! Og da han ble det femte i rekken av norske Harald-konger, var Haakon 85 år.

Selvsagt var det i respekt for Haakon Lie at Fremskrittspartiet sendte en krans. Men i mine ører skurrer det, særlig fordi alle andre norske partier lot være.

Jeg velger i det lengste å avstå fra påstander om at Fr.p. ønsket å gi Arbeiderpartiet et spark på leggen. Og fortelle at nå er Fr.p. det nye "arbeiderpartiet".

For første gang er ikke Haakon Lie i stand til å ta til motmæle...

Avisene dør, leve journalistikken?

Avisdød har vært spådd i årtier. Da Internett kom, kom veddemålene om når det skulle skje. Holder det på å skje i disse tider?

Lenge har jeg undret meg på om kanskje papiravisen overlever, likevel. Til tross for opplagsfall for løssalgsavisene, ser det ut til at noen holder stand.

Forleden havnet jeg i en debatt på Fjesboka. En tidligere kollega fortalte at han forlengst hadde sluttet å lese papiraviser.

- Jeg også kutter på avisforbruket. Jeg har sluttet å kjøpe Dagbladet og VG regelmessig, svarte jeg.

Men, som jeg sa til den 20 år yngre kollegaen, jeg trodde fortsatt at avisstativene kom til å finnes foran de fleste butikker og kiosker!

Men nå begynner jeg å tvile. Sjokket var stort da en annen kollega tvitret meg og gjorde meg oppmerksom på at en ukeavis har latt indere overta all journalistikken!

Kvitringen nådde raskt andre kolleger, og nå tror jeg redaktører får enda mer å tenke på.

Og hva skjer i USA? Tidligere kollega John Einar Sandvand følger med, og sendte meg en lenke. Her ligger blant annet fem programsnutter som kan revolusjonere journalistikken for dem som har en iPhone i hånda. Vel, det er vel helst leserne som stikker av med gevinsten. Tenk deg å få oversikt på telefonen over hvor kriminell virksomhet har skjedd det siste døgnet!

I dag er det 20 år siden Folkets frigjøringshær slo ned folket som krevde demokrati i Kina. Selvsagt blokkerte kinesisk sensur Internett-kanaler der blodbadet på Den himmelske freds plass ble minnet. Vi andre kunne lese om sensurjobbingen her.

Det går fort i svingene for dem som skal bedrive journalistikk i det tjueførste århundre. Aviser som utelukkende forsøker å feste "nyhetene" på papir, går en sikker død i møte. Multimedia betyr kanskje for fremtidens redaktør at hun skaffer seg en twitter-konto og publiserer sin lederartikkel elektronisk. Deretter tvitrer hun at nå har Xposten bestemt seg for å støtte Jens! De 5000 som følger henne på twitter, får hakaslepp. De sender den ut til sine "følgere". I løpet av en time eller tok, vet "alle" det.

Når Mads Gilbert og Erik Fosse klarte å slå knock out på papirverden med å sende sms til venner og bekjente i Norge om den israelske krigføringen, må nok norske avisredaksjoner legge om arbeidsrutinene.

Vel, det har de kanskje gjort, men slik var det ikke da jeg ble PANGsjonist i fjor!

Kan politikere lære?

Kanskje ikke, men mange politikere burde iføres håndjern. Alternativt kan vi gi dem makta.

Da kan de kanskje slutte å kreve at det brukes mer penger på alle mulige gode forhold.

Det ser ut til å ha virket på SV´ere. SV var ett av de mest aktive utgiftspartene på Stortinget før 2005. Da kunne de foreslo å bruke f.eks. 300 millioner kroner til å pusse opp skolene. Når forslaget falt, ble de samme pengene tenkt bevilget til et annet godt formål. Og sånn fortsatte det.

Vel, litt forenklet problemstilling, kanskje, men lysten til å bruke penger, er alltid til stede. Enten man sitter på en privat pengebinge, eller når oljefondet eser ut.

Kristin Halvorsen (SV) er et av de beste eksemplene på hvordan man det kan gjøres. Før 2005 var hun med på "slalåmkjøringen" med de andre opposisjonspolitikerne når budsjettet skulle vedtas før jul.

Nå har hun vært finansminister i snart 4 år, og skrytes opp i skyene av nær sagt alle. Vel, unntatt i egne rekker, da! Det får da være måte på til ansvarlighet, hevder noen SV´ere.

Skal vi gi makten til Frp for å få litt mer ansvarlighet inn i hodene deres? Det har gått bra i Oslo der Frp nesten er blitt så ansvarlig at det ikke er til å holde ut!

Jeg redd politikerne også må bli flinke til å droppe nye særavgifter. Hvem ante at bompengesystemet skulle gripe om seg slik det gjorde mot slutten av 1980-tallet. Oslos bilister ble lovet at dette skulle være en midlertidig ordning. Vi vet bedre nå.

Kanskje det er greit med bompenger, men så si det da!

Og det er ikke første gang "særavgifter" har sneket seg i statsbudsjettet. "Miljøavgifter" ble det gjerne kalt da drivstoffavgiftene øker. Men Jens måtte bite i gresset og redusere dem da han klarte å jage Bondevik I ut av regjeringskontorene.

Luksusavgiften på biler mot slutten av 70-årene husker de færreste. Den slo inn på biler som kostet litt mer enn en Volvo 242. Og de 2,5 prosent avgifter på bolighandel ble innført for å dempe prisstigningen på boliger. Ha!

Forutsigbarhet er nødvendig i det politiske Norge. Politikerforakten forsterkes når velgerne oppdager at politikerne enten ikke holder hva de lover, eller glemmer hva de har lovet.

Jeg skal stemme, også denne gangen. Men da må jeg jo holde seg for nesa når stemmeseddelen slippes ned i valgurnene.