NY Times eller Aftenposten...

Akkurat som på papir, men nå digitalt....

 -Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd. 

Litt mindre dramatisk ble overgangen for meg i dag da vi hadde den første papirløse avisdagen på ca 40 år. Jeg tittet forsiktig i postkassa. Korrekt, det lå ingen morgenutgave av Aftenposten der.

Det var heller ingen fotspor fra et tappert avisbud som hadde kjempet seg opp den glatte trappa med nysnø.

Litt uvant var det da jeg ikke skulle åpne seksjon 2 i papirutgaven av Aftenposten. De utallige innstikkene ramlet heller ikke ut på gulvet. Men kaffekoppen sto der da jeg fikk slått på Padda.

Skal jeg lese New York Times eller Aftenposten først? Selvsagt ble det Aftenposten! Jeg hadde nok sett papiroppslaget først, men det var jo også ganske enkelt å finne fram til at sprekken i Oslo Arbeiderparti om Munch-museet var hovedoppslaget i "Kultur og meninger" i iPad-utgaven.

Det tok meg den vanlige halvtimen å skumme iPad-utgaven. Mens fronten på Kultur-seksjonen i papir/eavis-utgaven domineres av den evige krangelen om Munch-museet, var forsinkelsen av store TV-serier blikkfanget på iPad.

To forskjellige vurderinger i redaksjonen i Aftenposten? Eller bestemmes det hele av formatet på oppslaget? Padda er liten, og fronten på Kultur skal "selge". Og et morsomt bilde av redningsselskapets animerte skøyte er kanskje bedre enn Bjørvika med Lambda inntegnet?

Verdens beste avis? 

Men det er bedre svung over NYTimes! Men den klarer jeg ikke å fordøye på halvtimenn! Men jeg leste om tyskernes dilemma når det gjelder behandlingen av gjeldskrisen i Hellas. Kanskje jeg skal tvitre den til mine følgere eller legge den ut på Facebook-profilen min.

Der har vi en annen viktig side ved digitale aviser. Det er lett å tipse venner og bekjente om artikler de bør lese.

NYTimes tilbød meg 12 ukers prøveabo for 5 dollar. Nå er tiden ute, og det koster meg 15 dollar  85 kroner) for fire uker. Det har vi råd til, ikke sant? Pengene er forlengst spart fordi jeg går raskt forbi stativene med løssalgsaviser.

Litt over 2800 kroner året betaler jeg for Aftenpostens digitale pakke. Jeg har også fått meg National Geografic Society. Der bruker jeg snart mer tid enn i dagsvisene mine. Utrolige bilder, og skikkelig multimedialt. Hva med å se en gepard i fullt firsprang filmet med et kamera som klarer å ta 1200 bilder i sekundet? Og så vise verdens raskeste rovdyr i sakte film!

De digitale utgavene presser seg frem. Overalt. Og når attpåtil leserne trekkes inn fra første klikk, er svaret gitt. Papiravisene er dømt til å tape, men redaksjonene kan overleve.

Nå er det bare én vei ut. Det er å endre pressestøtten gradvis slik at støtten også gis til redaksjonene. Ikke nødvendigvis bare til selve papirproduktet.

Litt avisdød på dørmatta...

Det er bare å klikke seg inn....

Det måtte jo skje en eller annen gang. Og i dag tok jeg altså skrittet. Og sa farvel til papiravisa. Men jeg holder meg - foreløpig - til den elektroniske utgaven av Aftenposten. 

Nå har jeg altså ingen papiraviser i heimen. VG og Dagbladet forsvant for lenge siden. Minst 100 kroner uka spart. Nå sparer jeg noen kroner på å gå heldigitalt når det gjelder min gamle arbeidsplass.

Heldigital har jeg vært i hodet lenge. Og for noen uker siden kjøpte jeg New York Times på nettet. En av verdens beste aviser var dermed tilgjengelig for meg. Overalt og alltid.

Men når jeg har nølt så lenge med å kaste ut papiret, sitter det nok langt inn i ryggmargen hos mange avislesere å kvitte seg med det som stort sett ligger på dørmatta hver dag.

Senest i dag fikk jeg høre om en (digital) bekjent av meg som savnet nettopp det som skulle ligge på dørmatta. Hun hadde ikke noe å "kose seg med på trikken" på vei til jobben.

Andre "koser seg med avisen" til frokostkaffen, eller rekker ikke morgenutgaven før etter middag. Det heter seg at vi "dør med Aftenposten". Og da aller helst på papir. Og familien tar avskjed på dødsfallsidene i seksjon 2.

Men nå er det dessverre slik at vi ikke "blir født med Aftenposten". Spør du en tenåring i Oslo om forholdet til papiravisen, kan i alle fall en redaktør i Aftenposten bli deprimert. Selgere av avisabonnementer må skaffe godt over 100.000 nye kunder for at avisopplaget skal holdes seg.

Dette faktum tvinger mediehusene til å finne en strategi for å overleve. Etter at en drøss av kolleger har tatt sluttpakke i Aftenposten nå før jul, må det settes fortgang i arbeidet med å lage nye produkter.

Aller først må mediehusene se hva som skjer utenfor landets grenser. En opphisset debatt her hjemme om pressestøtte og momsregler bør stanse brått når vi får vite at EU kommer til å fastsette like regler for hvordan momssystemet skal praktiseres.

Det nytter ikke å gå til Kulturdepartementet eller Finansdepartementet hvis aviseierne vil ha en gradert momsats på digitale aviser og papiraviser. Men systemet med nullmoms for papiravisene og full moms for digitale utgaver er håpløst og ødeleggende.

Løsningen ligger altså i Brussel, ikke i Oslo.

Om få måneder legger de store avisene i Norge store deler av sine nettaviser bak en eller annen form for betalingsmur. Det er første skritt på vei til en bærekraftig økonomisk modell. Aftenposten vet det. Og i distriktene er signalene de samme.

Parallelt jobbes det med mobile produkter. VG er kommet lengst. Det ser alle. Med forventning og spenning ser jeg frem til hva Aftenposten kan tilby sine digitale lesere. Fordi Aftenpostens iPhone-app ikke var særlig kvikk, endte jeg på VGs mobile løsning.

Avisene dør ikke, ennå. Men glansdagene er over. Det viser med all tydelighet tallene fra Schibsted. I mellomtiden migrerer lesere og særlig annonsører over til nettet. Snart henter f.eks. Schibsted to av tre tjente kroner på digitale produkter. Og svært mye av fortjenesten hentes utenfor Norge. I all fall ikke fra papiravisene i Norge og Sverige.

Døden kommer til avis nær deg, men når?

Fra nyttår bare digitalt....

Newsweek begynte jeg å abonnere på for 51 år siden. 18. oktober kom meldingen om at det kjente amerikanske nyhetsmagasinet bukket under. I alle fall som papirutgave. Når skjer det samme i den norske medieverden? 

Etterpåklokskapen er som kjent eksakt. Men den utforbakken som vestlige medier har opplevd de siste årene, tar ingen ende. Og utsikten gjennom frontruta er ikke den hyggeligste. Samtidig med at farten øker, dukker et veikryss opp. Ikke langt unna.

Til venstre? Skal vi ta til venstre eller høyre? er spørsmålet. Ledelsen i Newsweek tok av til venstre, og droppet papir.

Denne digitale veien er usikker. Det vet Newsweek. Inntektene er usikre, men veivalget fører til dramatiske kutt i utgiftene til produksjon og distribusjon. Prisen jeg betalte i Oslo i 60-åra, var latterlig lav. Men det skyldtes at ukemagasinet var en pengemaskin med et opplag på over 4 millioner. Og nyhetsmagasinet sugde til seg også norske gymnasiaster.

Kostbart. Nå legger Posten i Norge på prisen for distrubering av aviser og blader i takt med fallende bruk av Posten. Aftenposten leverer snart ikke Aften på dørmatta om ettermiddagen. Det er for dyrt for avisen å ha to daglige ombæringer av en papiraviser.  For 50 år siden var det tre daglige utgaver av Neue Zürcher Zeitung i Sveits!

Utfordringen også for norske medier er å forhindre en katastrofe i det digitale rommet.  Annonseinntektene og pengene som kommer fra trofaste lesere, er ikke tilstrekkelig til å holde avishusene i luften særlig lenge.

Nettavisen! "Betalingsmur" ble det snakket mye om allerede i forrige årtusen. Men lesere på nett ble raskt vant til å lese nyheter gratis. Alle vet at slik kan det ikke fortsette stort lenger. Da Nettavisen kom for over 16 år siden, ble det baluba. Jeg hadde akkurat overtatt som avdelingsleder på aftenposten.no.

Nettavisen hentet Aftenposten på trykkeriet, og la ut alle godbitene fra papiravisen vår på nettet. Lenge før nettredaksjonen i Aftenposten hadde mulighet til å gjøre det. Dessuten var det bestemt at vi ikke skulle gi våre digitale lesere Aftenpostens nyheter før abonnentene hadde lest avisen til frokost!

En av de tre grunnleggerne av Nettavisen, Knut Ivar Skeid, var raskt ute med å spå papiravisens snarlige død.

Aviser overlever, men... Fortsatt sparer papiravisene mange egensaker til sine papirlesere. De som vil ha de samme nyhetene i digital utforming, må værsågod betale. Men inntektene fra utgavene bak betalingsmuren kommer ikke opp på nivået som papirutgavene hadde i sine glansdager. Inntektene per leser kjenner jeg ikke, men de er for små.

Fremtiden blir at avisredaksjonene organiseres slik at alt produseres ett sted, og publiseres i forskjellige kanaler. Noe havner i den digitale utgaven som det koster penger å lese. Atter annet går til samarbeidende aviser i f.eks. Media Norge, og havner på trykk i papiraviser med fallende opplag. Og såkalte "fellesnyheter" havner i gratisavisene på nettet.

Nye arbeidsvaner.  Men den nye arbeidsdagen tvinger journalister over i nye arbeidsvaner. Snart 5 år etter at jeg sa farvel til arbeidslivet, ringer gamle kolleger til meg. De vil vite hva Twitter er. Og hvordan skriver man en blogg? Stadig flere avisjournalister er blitt TV-reportere. Det så vi under Breivik-saken.

Suksessformelen? Nordmenn slutter ikke å lese aviser, men avishusene må finne andre steder å hente pengene. Mange advarte Aftenposten mot å sage over greina de satt da det  digitale rubrikkmarkedet finn.no så dagens lys. Finn.no er blitt en gullgrube! Et riktig og tidlig veivalg var skummelt, men riktig.

Medierevolusjon 2.1

Dør avisene? Neppe så raskt som 2025! Eller? 

3. april 2010, påskeaften, sto jeg i Soho på Manhattan med en iPad i hendene. Én måned senere viste jeg herligheten til noen kolleger. -Medierevolusjon, messet jeg. Noen nikket. Men veldig mange avisjournalister kalte meg "nerd".

Revolusjonen kom ikke fullt så fort som jeg regnet med. Men i fjor var det noe som minnet om et vekkelsesmøte i regi av NONA, Norwegian online news association. iPad-versjoner av glansede blader ble vist fram. VG lovet at det rundt hjørnet kom en betalversjon av papiravisen på nett.

VG+
Ikke lenge etter var VG+ der. Gratis. Men den ble lukket. Betalingsmur heter det. Ingen strålende digital versjon, synes jeg. Men et bra alternativ her på fjellet. Og rimelig.

Nå har VG en rekke betaltjenester. VG Helg er den mest vellykkede, synes jeg (13 kr per eks, billigere er det å abonnere. VG tvguide hd koster også penger. Jeg har ennå ikke kjøpt VG Reise (13 kroner) eller VG Bil (21 kroner). VG tjener penger på sin digitale satsing.

Aftenposten
En farbar vei er også Aftenposten i ferd med å finne i det digitale landskapet. Jeg rykker imidlertid tilbake fordi jeg betaler noen tusenlapper i året for å få avisen i postkassa. Da er jeg ikke så lysten på å betale én gang til for å få det samme innholdet ned på iPad. "Innsikt" er både på papir og iPad. Jeg må enten kjøpe i kiosken for 59 kroner eller få 11 utgaver hjem på døra for 469 kroner. Men akkurat nå kjøpte jeg den digitale utgaven (via app i App Store) for 56 kroner. En ren PDF-utgave. Blir trolig et engangskjøp.

Tyske trender
5 år etter at jeg pakket kofferten og reiste hjem fra Berlin, er jeg blitt oppmerksom på at mine gamle, gode tyske aviser er på full fart inn i en digital verden. Berliner Zeitung, den største abonnementavisen i Berlin, krever betaling og kan leses via iPad. Over nettet til min iPad koster avisen litt mindre enn da jeg kjøpte den i sjappa til Frau Kron i Charlottenburg.

Papir? Puh!
Ukeavisen "Die Zeit" er fullstendig umulig å håndtere i papirformat. Den kommer i fullformat hver torsdag. Og er tykk! Uten stifter i ryggen! Nå hender det at jeg kjøper den for 35 kroner, og leser noen artikler via iPad.

Større dramatikk er det for Frankfurter Rundschau, søsteravisen til Berliner Zeitung. Der vurderer ledelsen å legge ned papirutgaven og gå helt over til nett.

Her det lenge siden avbudet var....

Favorittbladet
For vel to år siden ville ingen trodd at jeg kunne sitte på hytta og kose meg med det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel på et lesebrett. Og det skjer til halv pris av hva Narvesen forlanger. Dessuten får jeg den to dager tidligere. Og i Spiegel er det en rekke videoer!

Akkurat denne uken skriver Spiegel om det som skjer med Berliner Zeitung. Opplaget har falt med 31 prosent på 10 år. Nå er det nede i 132.000 i en by med 3,6 millioner innbyggere. Antallet kjøpere av papiraviser raser nedover. Opplaget til tyske dagsaviser har falt med 22 prosent til 21,5 millioner de siste ti år.

Vet vet hvor det bærer...
Avisfolk i den vestlige verden vet at papiraviser kommer til å rase ned i opplag. I snart 20 år har Aftenposten kuttet kostnader. Og nå slankes staben ytterligere. Overgangen fra papir til nett går raskere enn noen ante før lesebrettene kom.

En vanlig dag som leser
Hvordan ser da en vanlig mediedag ut for meg? Før klokken er 8, har jeg lest vg.no, ap.no og noen andre nettsteder. VG+ leser jeg lynraskt. Mer tid bruker jeg på Aftenposten på papir. Morgensendingen på NRK hører jeg sjelden. VG og Dagbladet har jeg nesten sluttet å kjøpe. Det hender jeg kjøper Morgenbladet fredager og Dagens Næringsliv lørdager. Nylig tegnet jeg et digitalt abonnement på New York Times.

Dagsrevyen taper
Fast programpost er Dagsnytt 18 på NRK2. Samtidig kaster jeg et blikk på Twitter på Padda. Der ser jeg twitterfolket kommentere sendingen med #dax18. Dagsrevyen slår jeg ofte raskt av.

Den største endringen i egne medievaner er hvordan jeg organiserer lesingen på iPad. App´en Flipboard organiserer min lesing. Tyske radiosendinger følger jeg via app´en RadioAlarm. Og selvsagt svinger jeg innom NRK TVs fine app.

Nye vaner
La oss si at jeg årlig bruker i overkant av 5000 kroner på mitt digitale liv. Siste måned skeiet jeg ut med å betale 810 kroner. Men da leide jeg en film, og kjøpte noen rådyre app´er.

Selv i mine villeste drømmer ante jeg ikke at det i løpet av vel to år skulle skje så store endringer i mitt mediekonsum. 30-40 kroner dagen sparer jeg på å droppe tilfeldig kjøp av papiraviser. Det blir kanskje  1000 kroner måneden. Det var penger jeg brukte av gammel vane. Og som dere ser - jeg er villig til å betale for digitale løsninger.

Hva med deg?
Hvis du har en iPad og lurer på hva du kan finne av såkalte apps, er det mye å finne her! Det er ca 750.000 app´er. Hittil!

Lykke til!

Fakta? Æsj!

Fakta er skumle saker i disse fredspristider. Mange motstandere av å gi den til EU, mener at denne organisasjonen ikke er et fredsprosjekt. 

Hmmm, tenkte jeg. Hva er fakta? Jeg måtte lese meg opp! 

En lynrask googling av "Kull- og stålunionen" ga meg en norsk side i Wikipedia. Krig mellom Tyskland og Frankrike skulle ikke bare gjøres utenkelig, men også i praksis umulig. 

Altså var dette et fredsprosjekt. Eller? I alle fall var det Frankrikes utenriksminister Robert Schuman som 9. mai 1950 foreslo en slik avtale for nettopp å forhindre en ny krig. Året etter ble den såkalte Paris-avtalen underskrevet ikke bare av den nye vesttyske Forbundsrepublikken og Frankrike, men også av Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Schuman visste personlig meget godt hva krigens redsler var. Han vokste opp som tysk statsborger fordi det tyske keiserriket annekterte den franske provinsen Alsace-Lorraine i 1871 etter krigen mellom de to landene. Schuman snakket flytende tysk, og lærte fransk først på skolen. Resten av livet slet han med en tydelig aksent når han snakket fransk. Etter første verdenskrig ble den tyske provinsen Elsass-Lothringen igjen til Alsace-Lorraine. Og fransk!  

Og så kom nye europeiske organisasjoner på rad. Vi kjenner historien godt. Og nå har altså EU fått fredsprisen. Grunnleggerne av Stålunionen hadde i alle fall fredsønske og vilje til å skape overnasjonale organer for å temme nasjonalstatene. Robert Schuman er en av grunnleggerne av dagens EU. 

Før han døde i 1963 fikk Schuman dessverre oppleve at Frankrikes president Charles de Gaulle slamret døra i fjeset på den britiske statsministeren Harold Macmillan. Britene ville så gjerne inn i det daværende Fellesmarkedet. Men på grunn av det franske veto mot britisk medlemskap, ble britene sittende på venteværelset til 1973. Nå er britene blitt et slags nei-land i EU. Og tviholder på pundet. En europahær i EU-regi blir den tidligere stormakten neppe med på. 

Jeg fant forresten denne morsomme animasjonen!

Her er en tidlinje fra Kull- og stålunionen i 1951 og frem til i dag.