8. mars 1962. Likestilling?

Kvinnedagen hadde de færreste hørt om for 50 år siden, selv om den da var 50 år gammel. Hverdagen var full av diskriminering. Eller forskjellsbehandling, som er et mer nøytralt ord. Jeg var nesten 17 år, og husker godt tida. 

Det tar sin tid...

Jeg vokste opp i et matriarkat, og bodde i ei grend hvor samholdet var sterkt. Og jeg tror alle ungene var født mellom 1943 og 1949. Til tross for dette, oppdaget vi mannsdominansen. Og undervurderingen av kvinner. 


Historien.
I dag undrer jeg meg over hvor historieløse mange av oss er blitt. Vi tror vi nordmenn er flinkest i alt. Også når det gjelder likestilling. Jeg ble glad da jeg leste Solveig Ruuds artikkel i Aftenposten i morges. 


Selvsagt lovprises den skandinaviske modellen over hele verden. Og Gro er nesten blitt landsmoder også utenfor Norge. 


Øl-distriminering!
Men bare noen få tiår tilbake, lå diskrimineringen av kvinner der. Overalt i hverdagen. Noen ganger ga det seg komiske utslag. Som da vi endelig var gamle nok til å ta en øl på Pernille i Studenterlunden. Gutta fikk halvlitern sin. Jentene fikk et glass øl!


Jeg var gutt og gikk på det de kalte «reallinja» på Vahl gymnas fra 1961 til 1964. Jentene, hvis de valgte 12 års skolegang, gikk på «engelsklinja». For meg var det et gedigent feilvalg! Jeg strøk i matte. Nå kan jeg bestille øl på omtrent samtlige europeiske språk!


Skatteklasse 2.
 Vi ungene tenkte ikke over det, men i dag ser mange av oss det klart. Mødrene var stort sett hjemme og passet ungene. Skatteklasse 2 kan mennene skattefordeler av å ha hustruen ved kjøkkenbenken. 


Vel, noen hadde en deltidsjobb. Det innebar blant annet at moren til Hans noen ganger ga oss en brødskive hjemme i Nr 59. Andre ganger veide hun oss på helsestasjonen på skolen. 


Bak rattet? 
Biler var jo rasjonert til 1960, men moren til Hans fikk jo aldri kjøre to-takteren med frihjul som Harald kjøpte. Det var en IFA Wartburg fra DDR. Den var ikke rasjonert. 


Mennene kom hjem til middag. Akkurat slik vi så det på «Støv på hjernen», med Odd Borg i hovedrollen. Ante vi et lite opprør hos Inger Lise Andersen i 1959? 


Solidaritet!
Mor var enslig, ganske uvanlig i grenda vår. Da hun var død, oppdaget vi at det lå et lite ekstra lag matjord på toppen av leira i hagen. Det var noen av mennene i grenda som avleverte litt ekstra til fru Monsen. I solidaritet med en enslig mor?


Mor jobbet, og vi hadde en «tante» fra Hallingdal boende noen år på 50-tallet. Men snart måtte vi lære oss å hjelpe til. Potetene skulle i alle fall være kokt når mor kom hjem! 


Frigjorte var vi sikkert ikke, men jeg kunne strikke før jeg kunne lese. Har glemt det nå. Å strikke, altså. Og mjølke geiter gjorde jeg før jeg begynte på skolen. Vel, det var bare tøys, men jeg husker det som noe vi lærte om sommeren på setra i Hallingdalen. 


Opprøret!
Damene gikk kledt i sort når ektemannen døde. Ofte altfor tidlig. Så sent som i 1981 opplevde jeg det i slekta. Astrid ble ung enke med fire barn da mannen døde av kreft. Moren hennes ba henne kle seg i sort! Da bannet Astrid høyt, tok tilbake pikenavnet og giftet seg på nytt. Og fikk to nye barn. Og Astrid var en høyrekvinne! 


Vi som er født i første halvdel av forrige århundre fikk stemmerett omtrent i 1967. Da var det kvinnekupp i Modum kommune. Dermed innledet kvinnene opprøret omtrent samtidig med at mennene ble 68-ere og ville lage revolusjon. Men litt likestilling attåt. 


Navnekaos!
Det ble moderne at kvinner beholdt etternavnet sitt når de giftet seg. Hvis de giftet seg! Ungene fikk gjerne mors navn. Med fars navn slengt på i midten. Det ble kaos for slektforskerne. Og signaturene til journalistene får i dag stort sett ikke plass på én spalte! 


Hvorfor skriver jeg denne bloggen? Jo, fordi vi er blitt helt overivrige i likestillingens navn. Vi brukte noen århundrer på å komme dit vi er i dag. Og så forlanger vi at folk som kommer fra landsbygda i Pakistan og knapt nok kan lese, skal kaste slørne og bli lik norske kvinner. 


En god samtale?
Det blir neppe mange 8.-marstog i år. For det første er det for mye nysnø. For det andre, det er for lite å slåss for, tror jeg. Kanskje vi skal slå et slag for kvinnene fra den 3. verden som ikke har den samme bakgrunnen som vi i Vesten har? Ta en samtale med dem i stedet for å være besservissere? Jeg tror nok at jeg selv er litt for selvsikker når jeg omgås folk med andre kulturtradisjoner. 


Forbilder!
Noen med ikke-norsk bakgrunn, har kommet seg langt. Det gjelder blant andre stortingsrepresentant Hadia Tajik (a) fra Rogaland med pakistanske foreldre. Hun hadde denne betraktningen på Fjesboksida si i dag: 


For nokre år sida var Gro Harlem Brundtland og ein kvinneleg leiar frå næringslivet gjestar hjå Skavlan. "Eg er ikkje feminist for eg har aldri vore diskriminert", sa næringslivsleiaren. Gro svarte: "Eg har heller ikkje vore diskriminert, men då eg var 15 skjønte eg at andre vart det. Då vart eg feminist". Gratulerer med kvinnedagen!

De usosiale medier? Tja...

Slutte å røyke? En hvit uke? Noen kilo vekk? Vi har hørt om det før. Særlig ved hvert årsskifte. Men hva med en uke fri fra sosiale medier? 

Tanken har slått meg, noen ganger. Vel, jeg har aldri tatt ett drag, men øl er det nok av. Og kiloene kommer krypende. Hvordan står det til med de digitale vanene mine?

Evig rus?
Avhengighet kalles det når vi røyker for mye og ikke klarer å begrense alkoholinntaket. Hva skjer hvis vi blir avhengige av det vi kaller de sosiale medier?

Det er over fire år siden jeg logget meg inn på Fjesboka første gang. Twitter kom godt og vel ett år seinere. Jeg har vært en tidlig bruker av de sosiale mediene. Og jeg har skrevet 171 blogger de siste par årene.

Smart!
Jeg har hatt stor nytte og glede av disse nye kanalene. Mange gamle venner har dukket opp igjen via de sosiale mediene. Etter at jeg ble PANGsjonist har jeg skaffet meg noen ekstra kroner og morsomme jobber gjennom Facebook. Kort sagt, det er blitt et rikere sosialt liv etter at jeg forlot det hektiske sosiale livet som tross alt finnes der ute på arbeidsplassene.

I dag skal jeg treffe flere gode venner. En lunsjavtale ved 12-tiden, har jeg. Og fire timer senere skal gamle skolekamerater møtes til en øl.

Tidsfella?
Men hva med de negative sidene ved det digitale livet? Jeg innrømmer at det går med timer hver dag til Fjesern og bloggen. Ikke så mye til Twitter. Eposthylla mi sjekker jeg jo ofte.

Det var da jeg i morges leste bloggen til Joachim Westher Andersen at jeg stusset litt ekstra.Han lever store deler av døgnet på Facebook og Twitter. Det gjør han selvfølgelig fordi han vil henge med i svingene. For å kunne gjøre jobben som medierådgiver.

#SoMe!
Da jeg søkte på #SoMe på Twitter i går kveld, fant jeg bloggen til Andersen. (Til dem som ikke er helt med på Twitter, så er altså # et såkalt hasjtag eller merkelapp som benyttes på Twitter når man skal finne saker. Og SoMe er forkortelse for Sosiale Medier)

Klart journalisten i meg våkner når jeg ser at Andersen har «De usosiale medier» som overskrift på dagens tekst.

40 timer?
Kort fortalt ville han finne ut hva som skjedde hvis han tok seg «fri» fra de sosiale mediene i en uke. Han har regnet ut at det gikk med 40 timer i uka til å være der ute i det (u)sosiale cyberspace. Han har sjekket litt rundt på nettet, og var så snill og gi oss alle ytterligere informasjon om tingenes tilstand.

Jeg ligger nok over mange av mine venner når det gjelder timebruken på de sosiale medier. Men jeg sjekker ikke FB-kontoen min eller Twitter-feeden mens jeg spiser! 69 prosent av alle sportsidioter er på Nettet mens de spiser, viser amerikanske tall.

Logg av!
Uten å være særlig bevisst, har jeg lagt inn noen personlige sperrer. Hver gang jeg har vært på Facebook, logger jeg meg ut. Da får jeg ingen varsler som pirrer nysgjerrigheten min. Det er litt omstendelig hele tiden å sjekke seg inn!

Stort sett gjør jeg unna det digitale ryddearbeidet før klokka 10. Da har jeg som regel også blogget et støkke til mine 32 følgere!

Digitale vaner!
Nå mens jeg har ligget med venstre bein litt høyt, har det vært fint å ha digitale vaner. Det blir tid til bøker! Riktignok digitale, mange av dem. Steve Jobs-biografien er praktfull!

TV-tittingen er gått dramatisk ned i en digital tidsalder. 45 minutter Dagsrevy er totalt bortkastet tid. NRK P2s flaggskip om morran, «Nyhetsmorgen» går uten meg som lytter. Da leser jeg Aftenposten (!) på papir! Og holder meg oppdatert på Nettet.

For mye?
Men det er vel ikke mer mystisk med sosiale medier enn TV-titting. Det kan bli for mye av alt, ikke sant?

Der sluttet jeg med bloggen, og klokka viser 09.38!

Lokaliseringsdebatt? Æsj!

Trønderne jubler, nordlendingene raser. Hvorfor? Fordi våre nye jagerfly, når de lander om altfor mange år, skal ha Ørland som hovedbase. Enda en lokaliseringsdebatt er over!

Kræsjlanding?

Vi som er godt over 30 år og sitter i solnedgangen, kommer trolig ikke til å merke noe som helst. Vi ligger under torva når F-35 går inn for landing.

NATO og EEC
Men vi blir litt ille til mote over hvordan norsk politikk styres av enkeltsaker. Partier er blitt til på grunn av enkeltsaker. Gamle, gode SF ble tuftet på NATO-motstanden i Arbeiderpartiet. EU-saken, vel, det var var Norges forhold til EEC, skapte nye skillelinjer i norsk politikk.

Dette var ikke såkalte lokaliseringssaker, men stridsspørsmål om hvor Norge skulle gå. Men på et tidspunkt kom enkeltsakene opp. Jeg var for liten, men jeg er blitt fortalt at byggingen av Norsk Jernverk ble en sak hvor bølgene gikk høyt. Jernverket havnet i Mo i Rana i 1946, og ble en hjørnesteinsbedrift i Rana kommune.

Flyplass. Hvor?
De siste 30 årene har vi hatt en rekke såkalte lokaliseringsdebatter. Oslos flyplass fra 1940, Fornebu, var altfor liten og lå altfor nær byen da flytrafikken tok av. Men hvor skulle den nye flyplassen ligge, spurte man i 80-årene? Hvor skulle den lokaliseres, som det heter med et litt finere ord?

Hobøl! Der, rett utenfor Akershus fylke, i Østfold, der var det god plass. Og det gikk tog til Oslo!

Nei, tøv, ble det ropt! Vi har jo den militære flystasjonen på Gardermoen! Bygget av tyskerne!

De øde områdene på Hurum-landet ble også et alternativ.

Kræsjlanding
I 1988 fikk Gro Harlem Brundtland og hennes samferdselsminister Kjell Borgen hele lokaliseringsstrtiden midt i trynet. 14 av Arbeiderpartiets folkevalgte gikk mot sin egen regjering og stemte for at den nye hovedflyplassen skulle ligge på Hurum. Sosialdemokrater fra Buskerud måtte selvsagt stemme for alternativet som lå i Buskerud fylke, må vite! Og det ble Hurum-flertall!

200 millioner kroner senere og med en rapport om tåkelandet Hurum, fikk den borgerlige Syse-regjeringen i 1990 flertall for Gardermoen.

Skammer noen folkevalgte fra den gangen seg over egen stemmegivning i 1988? Lokalisering overskygget fagfolks råd.

Opera-saken
Så skulle Oslo få en ny opera. Der var det for og mot Bjørvika, for og mot Vestbanetomta og for og mot å bruke den operaen vi hadde. Og Fremskrittspartiet var mot alt! Tror jeg...

Det ble et politisk rotterace og en hestehandel uten like. Helt til aller siste minutt i stortingssalen var utfallet usikkert. Lokaliseringsspøkelset svevet over salen. Vi vet hvordan det gikk. Operaen står der. Men ikke be meg forklare prosessen!

Maratonslalåm
Her skal jeg sitere min gode venn og kollega, Odd Inge Skjævesland. Han skrev åpningskapittelet i den offisielle versjonen om hvordan Operaen kom til. «Maratonslalåm - det politiske forspillet» er overskriften på Odd Inges bidrag. Dragkampen mellom oslopolitikerne og havnevesenet om hvem som skulle forhandle med staten, var meget illustrerende. Les dette langsomt:

«Staten skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med kommunen, som måtte ha hjelp av staten for å finne ut av hvem som skulle snakke med staten på vegne av kommunen»

To mirakler?
Når vi ser hva som skjedde i Opera-saken, burde vi ikke forundre oss over det som har skjedd i den såkalte Lambda-saken. Når det skjedde et mirakel da operaen skulle bygges, er det for meget å forvente at det nye Munch-museet skulle falle på plass i Bjørvika. Det viktigste med avgjørelsen om et nytt Munch-museum var ikke plasseringen, men om man kunne sparke det Høyre-dominerte byrådet midt i balla (unnskyld uttrykket!). Vi fikk en uhellig allianse som stanset Lambda.

Storbyen Lillesand!
Det siste tiåret har vi hatt en rekke såkalte lokalieringsstrider. Det er sikkert greit at Norsk polarinstitutt flyttet fra Oslo til Tromsø. Kanskje det er helt på sin plass at Teletilsynet flyttet til Lillesand, selv om en haug med dyktige fagfolk hoppet av. Selv økonomiske gulrøtter for å få dem med på flyttelasset, var forgjeves. Lillesand er tross alt ingen by, selv i norsk forstand.

Kompasjon!
Så har vi flyttet NRKs lisenskontor til Mo i Rana som kompensasjon for arbeidsplassene som strøk med da Norsk Jernverk ble nedlagt etter 50 års drift. Nå ligger Nasjonalbibliotekets enorme arkiver sprengt inn i fjellet i Mo i Rana. Statens innkrevningssentral ligger også der. Lokalisert. For å sikre arbeidsplasser.

Det er en drøss av slikte lokaliseringssaker.

U2
Flymuseet havnet i Bodø etter at ildsjeler hadde samlet mange fly på Gardermoen. Men det er jo litt svung over å kunne beskue et U2-fly lik det Gary Powers satt i da russerne skjøt ham ned over Sverdlovsk i mai 1960. Han skulle avslutte sitt spiontokt i Bodø!

For noen år siden flyttet Sjøfartsdirektoratet til Haugesund. Det er sikkert helt i orden. Det er trangt nok i Oslo, og alle statlige organ skal ikke ligge her. 

1X2

Jeg ble heller ikke særlig opphisset da Norsk Tipping i 1975 ble flyttet fra Smestad (her i Tigerstaden) til Hamar. Det er tross alt hjembyen til faren min! 

Men hva skjer med landet vårt når lokalisering - plasseringen av offentlige etater og bygninger - blir kasteballer for lokale interesser, langt utenfor fagfolks kontroll. 

Striden om Munch-museet setter dette inn i sitt rette perspektiv. Petter Olsen selger Skrik for rundt én milliard kroner, og bruker overskuddet til et museum ved Hvitsten. 

Skattekroner

På Tjuvholmen er snart Astrup Fernley-museet snart klart. Ved årsskiftet stengte dørene i Dronningens gate 4. I september åpnes portene på Tjuvholmen. Ikke én skattekrone, tror jeg, går med. Jeg har heller ikke opplevd én eneste lokaliseringsdebatt om dette museet for moderne kunst.  

Hva er galt med landet vårt? Jeg kommer i alle fall til å stryke ordet «lokalisering» fra tastaturet mitt....

Operasjon? En lek!

Å gå med krykker på våt snø med glattis som underlag er fali! Men kikkehullskirugi en time tidligere på Aleris var en fest. Før drosja kom, rakk vi et godt måltid.

Klar til dyst!

Redselshistoriene om det norske helsevesenet har florert i media. VG har en serie om alt som går galt. Helseministeren klarer så vidt å holde det gående. Det er livsfarlig å legges inn på sykehus, høres det ut som.

Solskinnshistorie.
Selv om det snødde og tåka bokstavelig talt hadde pakket oss inn, serverer jeg en solskinnshistorie. Jeg kjenner meg godt behandlet. På alle måter. Her jeg sitter med venstrebeinet i sofaen og venter på at smertene skal komme. For det står det på papirene fra Aleris. Og dåktern sa det til meg. Han som skjærte i kneet mitt.

Først: Da kneet begynte å hangle i fjor høst, tok det et par uker å oppdage hva det var. Ingen idrettsskade, men vanlig slitasje for en PANGsjonist.

Så: Velg sykehus for kikkehullskirurgi. Aleris (Privat, bra nok?) hadde suverent kortest ventetid for meniskoperasjon.

Endelig: Nydusjet, fastende og våken i blikket klokka 0730 i dag på  gamle, gode Røde Kors-klinikken som nå altså heter Aleris.

Journalisten i meg våkna da jeg fikk anvist liggestol, og legen tegnet en pil på det venstre låret mitt. Retning venstre kne.

«Vi tar deg litt før klokka 9», smilte mannen med de skarpe knivene.

Live fra Aleris.
«Skal jeg ta et bilde av deg?» Sykepleier Ida så at jeg var langt inne i Facebook. Hun visste ikke at jeg sendte Live fra Aleris.

Litt over klokka 9 kom Anne Margrethe og så hun skulle gi meg litt narkose. Hun trillet meg inn til «slakterbenken»!

Plutselig gikk lyset. Og plutselig slo noen det på igjen.

30 min senere. Trett?

Femten minutter! Det hele var over. Og så ble jeg trillet ut til mobilen og Padda mi igjen.

Litt døsen.

«Nå skal det bli godt å komme hjem til en litt sen frokost», gliste jeg, og noterte at klokka var 0947. Svenske Josefin tok et snapshot av en litt døsen og nyoperert PANGsjonist. 

«Du kan få mat her. Hva vil du ha?» skjøt Ida inn. 

Et par minutter senere sto to brødskriver, kaffe og juice på bordet. Namnam!

Det smakte!

Hektisk er det på en slik avdeling hvor 22 knær skulle fixes denne dagen. Men litt småprat ble det tid til. Mitt lille hjertesukk over all klaging over helsevesenet, falt i god jord. Vi ble raskt enige om at mange kom meget friskere ut av sykehusene enn de gikk inn. 

Ikke helt råtten. 

Til slutt kom dåktern inn. Leif Pål het han med de skarpe knivene og de ørsmå kameraene. Tok meg i hånda. Og bedyret at jeg ikke var helt kassabel med det skadeskutte kneet. 

Og bak ham svinset bakkemannskapet. Ida, Josefin, Anne Margrethe, Anne Gerd og Irena. Og sikkert noen flere. Den fjerde av dagens 22 operasjoner var unnagjort. 

PS: Jeg kom meg igjennom den farligste ferden denne dagen. Ut av taxien og opp den snødekkede trappa!

Mot norrrmalt? Neppe!

Klimakrise på Svalbard? Nei, da!

Hvem husker ikke Leif Justers herlige parodi på værmannen, den gangen i forrige århundre. Nå er det ikke mye norrrmalt på Svalbard, hvis vi skal tro statstikken for januar som værmennene på Blindern har dumpet ut via yr.no.

Allerede for 50 år siden, visste jeg at det gikk mot varmere vær i polare strøk. For meg var værstatistikk skikkelig alvorlige greier. Tørkesommeren 1959 og snøvinteren i 1966 gjorde et uutslettelig inntrykk. I årevis hadde jeg en drøm om å bli meteorolog. Værrekorder og rundetider på skøyter satt som spikret.

Værkunnskapene mine ble imidlertrid satt på en skikkelig prøve da  Unge Høyre arrangerte det de kalte "Byens lyseste hoder". Jeg var juniorpartneren sammen med to glupinger fra Vahl skole. Men vær, det kunne jeg. Trodde jeg!

Vi nådde finalen i Høyres Hus og stilte som ett av favorittlagene, trodde mange.  I de innledende rundene, satte vi ny rekord. Og ble avbildet i selveste Aftenposten. To spalter, må vite.

Vi tapte jo så det suste! Vi var aldri i nærheten av 1.-plassen. Men vi burde hatt 2.-plassen. Vi ble bortdømt!

Spørsmålet som felte oss, lød omtrent slik: "Hvor mye har gjennomsnittstemperaturen steget på Svalbard fra 1930 til 1960. Altså, hva var gjennomsnittstemperaturen, "mot norrrmalt", i 1964? Og hvor mye hadde den steget siden forrige måleperide fra 1900-1930?

- Dette vet jeg, men vi svarer ca 1,1 grader, bedyret jeg.

En innertier, mente jeg, med litt slingsringsmonn fordi vi svarte "circa" 1,1.

Vi tapte så det suste! Riktig svar var 1,0 grader! Null poeng! Ingen andre lag var i nærheten av riktig svar. Men alle fikk null poeng.

Se på grafen og tenk over hva som skjedde på Svalbard siste månedene i fjor og hittil i år.  Gjennomsnittstemperaturen for januar var 11,8 grader over "norrrmalen". Gjennomsnittstemeraturen i Longyearbyen var minus 3,5, den skulle altså vært minus 15,3 grader!

I går regnet det på Svalbard. Går det an å påstå at det ikke skjer noe med klimaet? Norrrmalt er det i alle fall ikke!