Digital revolusjon. I praksis?

Hvor går Aftenposten?

Norske aviser tjener for lite på nett. Og grunnfjellet for papirutgaven trues av en ny finanskrise. Tvinger det fram en raskere overgang til betaling fra brukere av nettutgavene? Det kan fort bli resultatet.

Etter snart fire år utenfor Aftenposten, forsøker jeg likevel å følge med hvordan den digitale hverdagen er for papiravisene. Da er det interessant å se hvordan "bjellesauene", lederne i Norges største avis, oppfører seg i den digitale hverdagen.

Det er lenge siden jeg oppdaget at den mest aktive av redaktørene i Aftenposten i sosiale medier som Twitter, er Kjersti Løken Stavrum.

853 tvitringer er kommet fra hennes konto, @LokenStavrum. Sjefen sjøl, Hilde Haugsgjerd (@HildeHaug) har gått på lufta 35 ganger i denne sosiale kanalen. Digitalredaktør Skjalg Engebø (@SkjalgEngebo) har notert seg for syv tvitringer.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås tar innersvingen på dem alle. Over 3600 ganger har han meddelt seg via Twitter. Det innebærer at han er blant dem som vet mest om hvordan de sosiale mediene fungerer. Det preger også kultursidene etter omleggingen av Aftenposten for noen uker siden.

Et tegn?
Den ujevne bruk av de sosiale medier blant redaksjonstoppene i Aftenposten kan være et tegn på at ikke alle har tatt inn over seg at noe skjer der ute. Selv om det gang på gang understrekes at avisen er på vei ut i den digitale fremtiden.

Omstillingsprosessen fra papir til nett er smertelig. Og den går lynraskt. Nå drøfter Schibsted hvordan avisene skal ta seg betalt for kvalitetsjournalistikk. Da er det kanskje typisk at den interessante saken på side 8 og 9 i onsdagens kulturdel i Aftenposten om bråbrems for papirutgavene, ved middagstider samme dag, ikke var lagt ut på aftenposten.no.

Men hvorfor ligger da heller ikke denne artikkelen på Aftenpostens iPad-utgave? Jeg betaler vitterlig penger for å lese denne utgaven, akkurat som jeg betaler for å lese A-magasinet på iPad. Min siste utvei blir da å lese artikkelen i eAvisen.

Uforløst. 
Har Aftenposten funnet den riktige veien til de digitale leserne? Det vet jeg ikke, men jeg føler at det er noe uforløst over satsingen.

Kjensgjeringene siger inn over redaksjonene i papiravisene, tror jeg. Enten man liker det eller ikke, fremtidens lesere kommer til å befinne seg i de digitale mediene.

Selv om mange mener jeg er nerd og følger godt med i de sosiale medier, må jeg tvinge meg selv til å ta et digitalt løft og lese hva Folket mener om ditt og datt. Vi som er født i første halvdel av forrige århundre tenker helt annerledes en generasjon Y. De som er født mellom 1978 og 1990, er stort sett heldigitale.

Det eneste sikre for papiravisene nå, er at usikre tider står foran dem. Det blir en krevende øvelse både å holde orden på inntekter og utgifter, samtidig som nyheter og all annen informasjon migrerer til det digitale markedet.

Test.
I dag gjorde jeg et journalistisk eksperiment. Jeg spurte NRKs programdirektør på Marienlyst, Per Arne Kalbakk, via Twitter, om NRK vurderer å sende rettssaken etter Utøya-massakren Live.

Lynraskt kom svaret om at statskanalen vurderer å sende deler av rettssaken til de tusen hjem. Men vitneforklaringer og Breiviks forklaringer, de sendes ikke ut, tvitrer Kalbakk.

Hadde avisledere svart like raskt? Og hvis det hadde drøyd noen timer, hva er årsaken?

Geriljakrig i kulda

Vi fryser! Varmepumpe, takk!

Litt dramatisk, kanskje, men hva gjør man ikke for å kutte strømregningen med 35 %? Jeg har fått tilslagn om 3000 kroner i støtte fra Oslo kommune til å sette inn varmepumpe. Men borettslaget nøler. Varmepumpe støyer visst for meget.

Sjokket fikk vi for snart ett år siden. Da det var på det verste, viste enkel matematikk at det kostet 189 kroner døgnet å varme opp vår enkle borettslagsleilighet på vel 100 kvadratmeter.

Nå har også jeg sett lyset, og har kastet meg ut på nettet. Varmepumpe!

1 til 6?
Markedet er stort, men jeg endte med en meget anerkjent pumpe, som går for det nordiske klima. 1000 Watt inn i pumpa, og nesten 6000 Watt inn i boligen.

- Nå kan du slå av varmeovnene, eller i alle fall sette dem på 18 grader, var rådet fra min energiske rådgiver.

Men så er det altså fellesskapet!

1. Varmepumper er ikke pene. Hva sier naboene?

2. Varmepumper lager støy. Hva sier naboene?

Kutt, kutt, kutt!
Nå begynte geriljakrigen. Jeg ringte til en avis nær meg. Og fortalte den ulykkelige historien om familien som ville kutte energiregningen. Jeg har ikke glemt hva som tenner en journalist!

Nå har journalisten forlatt åstedet. Fotografen også. De har festet den siste strømregningen med oversikt over forbruket til et digitalt bilde. Eieren av boligen (les: jeg) forteller de nakne fakta.

Makta rår!
Det viser seg jo at styret i borettslaget har makta. De kan stoppe alt som skjer utenfor selve boligen. Det er jo ikke bare bare å sette i gang!

Den samme konklusjonen trekker også jurister som min kollega i den nærstående avisen har snakket med.

Nå venter jeg i spenning på avisoppslaget!

Lydløs Tigerstad? 
Men før notatblokka blir lagt igjen, åpner jeg døren til verandaen. Det er ikke til å ta feil av. Støyen fra Tigerstaden denne kalde novemberdagen, er øredøvende.

Vi kommer ikke til å høre varmepumpa på grunn av det pulserende livet i en levende by! Og hvem ligger og soler seg i hagen midtvinters når varmepumpa går på høygir?

Den beste nyheten for avisene er at borettslaget sier nei til varmepumpe, men ja til støy fra byen.

Best i Oslo.
Jeg glemte en viktig ting. Trolig bor jeg i Bakkebygrenda. Antagelig bor jeg best i Oslo. Det vet i alle fall de som nylig betale 52.000 kroner kvadratmeteren for å flytte inn i borettslaget. Og nå får de 2000 kroner måneden i strømregning.

Følg med! Her kommer flere kapitler!

Verdens største lesesirkel!

Fremtiden!

Sosial lesing? Smak på ordet. Det kommer til en iPad eller et annet lesebrett nær deg. Lesere av e-bøker i USA vet hva Readmill er.

Selvsagt er dette noe som stormer frem. I USA. I Norge og andre europeiske land går det ikke fullt så fort.

Per Kristian Bjørkeng har lenge forberedt Aftenpostens lesere på den nye framtida for bokelskere. Han har forlengst konstatert at det ikke er lett å få i gang et system for digitale bøker.  Forlagene stritter i mot. De ser at bunnlinjen ryker hvis alt slippes løs.

I siste utgave av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel, leser jeg om hva som skjer i bokmarkedet i Tyskland. Konklusjonen der er jo at tyskerne ligger fem år etter amerikanerne. Også tyske utgivere holder fast ved livsløgnen om den digitale boka er et forbigående fenomen. Omtrent slik som Internett var i 1995.

Social reading var total ukjent for meg. Men da er det jo bare å google litt.  Det handler selvfølgelig om e-bøker. I prinsippet skal du altså kunne dele de notater du gjør i en e-bok med andre leser av den samme boka. Og når noen lurer på hvor langt du er kommet i boka, er ikke sidetallet svaret du gir, men hvor mange prosent av boka du har lest!

Jeg har jo lest noen  ebøker selv. Det var nyttig å lese Mandelas selvbiografi ($ 9) på Padda. Fint var det også at jeg kunne slå opp ord jeg ikke forsto. Det var bare å holde pekefingeren på det uforståelige ordet inntil Oxford Dictionary forklarte meg betydningen.

En av de digitale lesesirklene på nett heter  Readmill. Tenk dere hva som hadde skjedd hvis Karl Ove Knausgård bøker hadde havnet i en sosial lesesirkel!

Ha en god lesedag! Selv skal jeg pløye meg videre i den meget analoge mursteinen til Tor Bomann-Larsen om kong Haakon fra 1928 til 1940.

Norge og DDR. Åpenhet?

Her havnet DDRs politiske fanger. 

Åpenhet var slagordet etter 22. juli. Åpenhet er ikke slagordet for å rydde opp i Norges forhold til DDR. Stasi-helvetet er endevendt i Tyskland. Hvorfor får vi ikke vite omfanget av DDRs spionvirksomhet i Norge?

"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.

Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.

Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.

POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?

Lørdagens artikkel får meg til å spole  tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.

Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.

- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.

Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.

Avskjediget. 
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.

Utøya 16 uker etter...

Minnesteinen ved Utvika Camping

- Min mor er her for første gang, forteller den unge AUFeren. Noen hundre meter unna ligger Utøya. Alt er stille denne novemberdagen. Redningsmennene har forelengst forlatt Utvika Camping.

Selvsagt fulgte jeg de dramatiske timene denne sommerfredagen. Og jeg ser sporene i Oslo sentrum nesten daglig.

Nesten fire måneder etter 22. juli, drar jeg for første gang til Utvika Camping. Til stedet der 250 ungdommer ble reddet av turister og andre frivillige.

Kameraet har jeg slengt over skulderen. Det er en gjørmete sti ut til båthavna. Plankene i den søkkvåte stien redder meg.

En mor og en sønn.
Da jeg kommer meg ut på moloen, ser jeg de fire som er på vei inn til campingplassen. Vi slår av en prat. Raskt forstår jeg alvoret. Dette er en av de overlevende som er tilbake. Sammen med moren sin. Og trolig en bistandsadvokat.

Kameraet blir hengende på skulderen. Dette er ikke tid for jobb.

Rolig forteller den unge mannen at moren er her for første gang. Hun er fra et europeisk land som har lidd mye mer enn Norge noen gang har lidd. Massakre var hverdagskost i hjemlandet hennes. Nå var det på nippet til at hennes sønn ble det 70. offer på Utøya.

Deres historie gjør inntrykk. Som journalist dekket jeg Alexander Kielland-katastrofen i 1980 og brannen om bord i Scandinavian Star (1990). 124 døde da boligplattformen kantret. 159 mennesker ble funnet døde da fergen ble slept inn til Lysekil denne påsken. Derfor vet jeg litt om hva folk utsettes for når en katastrofe velter inn over oss.

Det svarte dypet. 
Jeg blir i havna på Utvika Camping en halvtimes tid. Nå er jeg helt alene. Campingplassen har gått i dvale. Vi venter bare på den første snøen. Og at isen skal skjule det svarte dypet.

August 2011

Kontrasten er enorm på den gamle riksveien som i sommer ble hovedveien mellom Oslo og Hønefoss fordi Nestunnelen på E16 var stengt. Etter 22. juli vokste det frem et minnesmerke på knausen like ved kaia der "Thorbjørn" ligger fortøyd.

I uke etter uke stoppet folk ved denne knausen. Blomster, flagg, hilsener og lys fyllte den lille knausen. Nå er trafikken forsvunnet. Sola også. Men minnesmerket er like friskt og levende.

November 2011

Mitt høstlige besøk faller sammen med justisminister Knut Storbergets redegjørelse om 22. juli i Stortinget. Etter å ha hørt redegjørelsen og noen timer senere ha sett de to minnesmerkene ved Utøya, undres jeg. Hvor ble det av samholdet etter terrorhandlingene?

Kanskje det var riktig, slik det ble sagt på en eller annen radiokanal i går. Nasjonens reaksjon etter terrorhandlingene var sunn. Men de holdningene som folk viste, var unntaket. Hverdagen kommer alltid tilbake.

Nå letes det etter svar. Det politiske Norge vil ha svar. Bistandsadvokatene vil ha mer informasjon. Samfunnet vil beskytte seg.

Veien videre.
På moloen her knappe 5 mil utenfor den politiske støyen i Stortinget, leter en mor og en sønn etter veien tilbake til et normalt liv. Nesten fire måneder tok det for moren å komme hit ut. Det kan fort bli en kronglete vei. Motbakker kommer.

Flere enn henne bør søke roen i Utvika. "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen", er budskapet på minnesteinen som campinggjestene og beboerne har reist.