Nå er det alvor!

Vil du betale for Aftenposten på iPad? 

Endelig kan jeg benytte tittelen på bloggen min i en blogg! Ja, nå er det virkelig alvor. Aftenposten skal teste om markedet er rede til å betale ekstra for å lese avisa på iPad. Vi lojale lesere av De Flate Og Døde Trærs Avis får riktignok rabatt!

"Aftenposten tar seg betalt på iPad" lyser det fra toppen av side 8 i dagens Kultur-seksjon. Jeg må ut med 39 kroner måneden hvis jeg velger en digital lesing av avisa på min iPad. Men da får jeg også med meg A-magasinet og hele avisa som pdf-fil.

Det er kanskje en tilfeldighet at toppoppslaget kommer over utsagnet fra den nyansatte toppsjefen i A-pressen, Thor Gjermund Eriksen. "- Skal vokse digitalt", er budskapet hans. Med litt større bokstaver.

Dermed får vi iPad-brukere den første testen på om vi er villige til å betale får de digitale løsningene til Aftenposten. Eller er det slik at vi svitsjer over til aftenposten.no der herligheten ligger gratis. Vel, de gode sakene skal sikkert forbeholdes iPad-versjonen.

Helt siden jeg ble med internetteventyret for over 14 år siden, har debatten rast. Skal vi ta betaling eller ikke?

Den første store debatten var at vi ikke kunne legge avisen ut på aftenposten.no før abonnentene hadde fått den i postkassa. Altså tidligst klokka 8!

Vi så jo hvordan det gikk! NRK hadde jo forlengst sitert Aftennposten klokka 24 etter at den ble spydd ut av trykkeriet i Nydalen. Den nystartede nettavisen.no sakset vilt. Og når vår egen nettavis var "på gata", var det neimen ikke vi som hadde bragt nyhetene først.

Medierevolusjonen som ble sparket i gang på 2000-tallet, har skapt nye problemer. Opplaget for løssalgsavisen faller som stein. Dermed ble Aftenposten igjen større enn VG.

Da Steve Jobs på nyåret i fjor slapp lesebrettet iPad, var en ny revolusjon i gang. VG var først ute før jul med VG+. Mye senere kom Aftenpostens iPad-versjon.

Nå er Aftenposten først ute med en betalingsløsning. VG+ henter fram kassaapparatet om noen dager.

Hva innebærer det at 180 000 iPad er solgt i Norge? Og hvor mange av de 80 000 som har lastet ned VG+, kommer til å betale for bruken? Designen i VG+ er ingen bombe, for å si det slik! Men mange av artiklene er leseverdige. Og jeg har forlengst sluttet å kjøpe VG på papir.

40 000 har lastet ned Aftenpostens versjon for iPad.

Blir det en kræsjlanding for Norges to største aviser?

Agurknytt

Billig, men nesten uselgelig.

Nesten over natten er agurker og tomater blitt uselgelige. Det oppdaget i alle fall jeg da jeg siste uke var i den tyske hovedstaden. Ingen panikk, men spør du folk om de er redde for å spise agruk, får du ofte ja. Nå er 14 døde i Tyskland av tarminfeksjonen utløst av EHEC-bakterier.

Her i Norge kaller vi denne bakterien for E-Coli. Og vi vet at den er farlig. Men den varianten som tyskerne har fått i seg, er riktig ille. Og panikken brer seg. Det minner nesten om det som skjedde da svineinfluensaen slo inn over oss i 2009.

Jakten på de skyldige er forlengst i gang. Det hele skal visst ha startet i Spania. Men det hjelper ikke lokale produsenter av grønnsaker. Kan du se om en agrurk er spansk eller tysk?

Nå er også tomater bannlyst. Og salat. Altså blir det neppe mange som kaster seg over en frodig salat til biffen.

På toppen av alt skal det være nettopp økologiske agurker som nå setter altfor mange mager i kok. Bokstavelig talt. Oppsøk lege med én gang hvis du får blodig diare, lyder budskapet.

Denne epedemien kommer på toppen av alt annet tyskerne strir med. Nå skal de stenge alle atomkraftverk innen 2022. En rekke lover må endres. Og det skal visst skje innen 8. juli i år. Derfor ryker en viktig reform for eldre tyskere. Den må i alle fall utsettes til midten av neste år.

Og som ikke det er nok, vil ikke tyskerne betale for sør-europeeres slumsete omgang med pengene.

Og i formiddag meldte tyske medier at forbundskansler Angela Merkes fly ikke fikk benytte Irans luftrom på vei til India. I to timer sirklet Merkels maskin over det østlige Tyrkia mens de forsøkte å få tillatelse til å lufta over presteskapet i Teheran.

Det var varmt og godt i Berlin. Her er i Oslo er det svalt. Og snart velter dyre norske agurker og tomater inn over oss.

Kina-hjelp til Polen. Og Norge?

Fra 0 til 70 000 kilometer motorvei siden 1988 i China

50 kilometer motorvei ferdig på vel ett år? Det hadde vært musikk i ørene for norske veimyndigheter. Og når prisen samtidig blir halvparten av hva man regner med, er det vel bare å komme seg i gang. Eller?

En liten notis i Berliner Zeitung vekket min interesse. Der sto historien som virker utrolig. Snart er 800 kinesiske arbeidere er i gang med å bygge 50 kilometer av motorveien mellom Berlin og Warszawa. Det statlige kinesiske selskapet Covec la inn et anbud på 330 millioner euro (vel 2,5 milliarder kroner). Det viste seg å være 50 prosent lavere enn det neste billigste anbudet.

Hvorfor kan ikke kineserne få lov til å komme til Norge og hjelpe oss med noen prosjekter? Vi lar svenskene servere oss kaffe, og vi støvsuger europa for alle slags fagfolk. Hva med å slippe kinesiske selskaper inn når store samferdselsprosjekter skal gjennomføres?

I EU har mange reagert, særlig fordi de frykter at kinesiske selskaper subsidieres av kinesiske myndigheter.

Kineserne kan visst dette med å bygge motorveier. Ifølge Wikipedia hadde Midtens rike null kilometer motorvei i 1988. Nå ferdigstiller de rundt 5000 kilometer motorvei årlig. Snart kan kineserne boltre seg på rundt regnet 70 000 kilometer motorveier.

Polakkene nøler ikke med å slå til når kineserne tilbyr dem en slik pakke. Problemet for Tysklands naboer i øst er at fotball-EM skal arrangeres neste sommer. Det haster altså med å få satt spaden i bakken.

Noe av det første kineserne måtte gjører var å fjerne en bro som polakkene hadde bygget for 20 år siden. Motorveiplanene kollapset sammen med kommunismen. Men nå fullføres det hele av flittige arbeidere fra det røde Kina.

Den kinesiske byggelederen Gou Ling har tidligere jobbet i Angola. Og han trives med oppholdet i Polen. Er han klar for et skippertak i Norge i 2012?

En guttedrøm med syv gir

Dette er noe annet enn en Ford Mondeo!

-Er det greit at dere tar en Porsche Panamera i stedet for en Golf? Til samme pris, selvsagt, forsikret Avis-mannen.

Vi  trengte ikke å bli overtalt! Berlin var støvsugd av biler fordi tusener satt askefast i den tyske hovedstaden. Vi skulle kjøre en landsmann til en skole 10 mil utenfor Berlin.

Bilen som koster minst 1,2 millioner kroner i Oslo, ble jeg fortalt, sto nå foran oss. Og jeg skulle manøvrere kjerra på travle tyske veier!

Jeg husker godt da jeg forlot Berlin i 2007 og hadde en gjennomsnittshastighet mellom Sybelstrasse i Berlin og kaia i Kiel på 128 km/t!

Og nå skulle jeg stige inn i alle gutters drøm! Med en 7-trinns automatkasse. Og fra 0 til 160 på ca. 15 sekunder! Og med en topphastighet rundt 260 km/t.

Min personlige rekord hittil er 210 km/t. Det klarte jeg mellom Leipzig og Berlin en sen kveldstime i 2006. Min BMW 118 lå pluteslig i 180 km/t.

- Klarer den mer? tenkte jeg, og tråkka pedalen i bånn. 210 km/t lyste mot meg i 10 sekunder. Det var nok.  210 er veldig fort. Bare så det er sagt.

Dokumentasjonen av mitt ville liv med en Porsche har ligget ut på Facebook noen timer nå. Jeg ser for meg de ville blikkene til mine venner på Fjesboka.

Hvor fort kjørte jeg?

113 km/t! Og det i bare få sekunder!! Det er fotobokser overalt i Tyskland. Og de er IKKE varslet. Og på B5 inn vestfra mot Berlin kryr det av dem.

Jeg kom i mål! Herlig!!

Men moro var det! Ikke ta fra meg den gleden, takk!

Ich hab’ noch einen Koffer in Berlin

Herlig å starte dagen i Berlin!

Det heter slik i den velkjente hyllesten til Berlin fra  Hildegard Knef i 1963. Og jeg vender tilbake. Og tilbake. Til denne byen som forlengst har slått ut de fleste andre hovedsteder i Europa. I går fikk jeg min velkjente frokost på stamkneipa mi, Lentz.

Det har snart gått fire år siden jeg forlot Berlin. Tre begivenhetsrike år. Hver gang jeg kommer tilbake, tar jeg runden i min Kietz. Eller bydelen min, om dere vil. Den italienske restauranten Nardini i krysset Sybelstrasse/Droysenstrasse er forlengst stengt. Det var vel litt svart der, mente kanskje Finansamt i bydelen Charlottenburg. Tyske skatteoppkrevere er nådeløse.

Mine venner i bydelen mener at de nye eierne har komponert en bedre meny. Men de tviler på at det er over med den svarte økonomien.

Verre var det at det franske bakeriet i Damaschkestrasse har fått nye eiere! Den unge serberen som var fullintegrert i Berlin, leverte prima rundstykker med ost og skinke, har kastet kortene. Og jeg som hadde tenkt meg et rundstykke med skinke og ost til 20 kroner!

J. Kron - ferske nyheter!

Jeg måtte jo stikke oppom fru Kron i tobakksforretningen litt opp i Joachim-Friedrich-Strasse.

-Han solgte i april i år, forteller min avisvenn og informasjonssentral, Hanne Kron.

-Det kunne jo ikke gå i lengden, den unge datteren og kona som ham jo aldri, sukker fru Kron.

De nye eierne har allerede klart å legge egget. De smiler ikke til kundene. Og er rundstykkene like gode? Og hvorfor ligger det ikke tepper ute ved bordene? Det er jo litt kjølig en maimorgen i Berlin, også!

Man skal jo ikke stole på pressefolk, sies det. Og da er det vel enda mindre grunn til å stole på folk som selger aviser - og røyk?

Fru Kron har god oversikt over lokalområdet. Men så viser det seg at hun tar tysk økonomi på pulsen. Da jeg i augustdagene i 2004 begynte å vanke i kiosken hennes, var hun ganske nedfor.

-Alle piler peker nedover. Omsetningen svikter. Folk mister jobbene. De har mindre å rutte med, fortalte hun meg.

Dette var samtidig med at forbundskansler Gerhard Schröder kuttet i sosialstaten og tok penger fra arbeidsledige. Hartz IV ble et skjellsord. Og jeg skrev hjem til norske lesere som strødde om seg med oljepenger.

I dag møter jeg en smilende fru Kron.

-Det går bedre og bedre. Lotto-apparatet som jeg har fått, gir meg 1000 euro mer i omsetning hver måned, ler hun.

Det er som å høre tyske økonomer beskrive tysk virkelighet i et europeisk hav der landene bakser for å overleve. Her nord i Euroland går det så det suser, er budskapet fra de fleste økonomer!

Det er alltid ledige lokaler i Berlin!

Det verste med Berlin skal visst nå være at det har begynt å ruste i det nesten perfekte kollektivsystmet i den tyske hovedstaden. Jeg fikk nærmest sjokk da jeg skulle kjøpe bussbillett. 2,30 Euro! 20 cent opp! Nesten 20 kroner!

Syvdagerskortet koster nå 27,20, nesten Oslo-priser i en by der vanlig lønn neppe overstiger 50 prosent av det Oslo-folk tjener. Uflaks har Berlins kollektivselskap, BVG, også hatt. I disse dager skulle det viktige Ostkreuz stå skinnene og nypusset frem for berlinerne. Der var det visst en brann!

Rusleturen i gamle trakter avslørte heldigvis at det meste ellers er ved det gamle. De latterlig lave prisene også.

Tilbake på Lentz traff jeg gode norske venner. Og det var tid for en øl. Verten ønsket meg velkommen tilbake. Det ble en velsignet første dag i Berlin.