Ich hab’ noch einen Koffer in Berlin

Herlig å starte dagen i Berlin!

Det heter slik i den velkjente hyllesten til Berlin fra  Hildegard Knef i 1963. Og jeg vender tilbake. Og tilbake. Til denne byen som forlengst har slått ut de fleste andre hovedsteder i Europa. I går fikk jeg min velkjente frokost på stamkneipa mi, Lentz.

Det har snart gått fire år siden jeg forlot Berlin. Tre begivenhetsrike år. Hver gang jeg kommer tilbake, tar jeg runden i min Kietz. Eller bydelen min, om dere vil. Den italienske restauranten Nardini i krysset Sybelstrasse/Droysenstrasse er forlengst stengt. Det var vel litt svart der, mente kanskje Finansamt i bydelen Charlottenburg. Tyske skatteoppkrevere er nådeløse.

Mine venner i bydelen mener at de nye eierne har komponert en bedre meny. Men de tviler på at det er over med den svarte økonomien.

Verre var det at det franske bakeriet i Damaschkestrasse har fått nye eiere! Den unge serberen som var fullintegrert i Berlin, leverte prima rundstykker med ost og skinke, har kastet kortene. Og jeg som hadde tenkt meg et rundstykke med skinke og ost til 20 kroner!

J. Kron - ferske nyheter!

Jeg måtte jo stikke oppom fru Kron i tobakksforretningen litt opp i Joachim-Friedrich-Strasse.

-Han solgte i april i år, forteller min avisvenn og informasjonssentral, Hanne Kron.

-Det kunne jo ikke gå i lengden, den unge datteren og kona som ham jo aldri, sukker fru Kron.

De nye eierne har allerede klart å legge egget. De smiler ikke til kundene. Og er rundstykkene like gode? Og hvorfor ligger det ikke tepper ute ved bordene? Det er jo litt kjølig en maimorgen i Berlin, også!

Man skal jo ikke stole på pressefolk, sies det. Og da er det vel enda mindre grunn til å stole på folk som selger aviser - og røyk?

Fru Kron har god oversikt over lokalområdet. Men så viser det seg at hun tar tysk økonomi på pulsen. Da jeg i augustdagene i 2004 begynte å vanke i kiosken hennes, var hun ganske nedfor.

-Alle piler peker nedover. Omsetningen svikter. Folk mister jobbene. De har mindre å rutte med, fortalte hun meg.

Dette var samtidig med at forbundskansler Gerhard Schröder kuttet i sosialstaten og tok penger fra arbeidsledige. Hartz IV ble et skjellsord. Og jeg skrev hjem til norske lesere som strødde om seg med oljepenger.

I dag møter jeg en smilende fru Kron.

-Det går bedre og bedre. Lotto-apparatet som jeg har fått, gir meg 1000 euro mer i omsetning hver måned, ler hun.

Det er som å høre tyske økonomer beskrive tysk virkelighet i et europeisk hav der landene bakser for å overleve. Her nord i Euroland går det så det suser, er budskapet fra de fleste økonomer!

Det er alltid ledige lokaler i Berlin!

Det verste med Berlin skal visst nå være at det har begynt å ruste i det nesten perfekte kollektivsystmet i den tyske hovedstaden. Jeg fikk nærmest sjokk da jeg skulle kjøpe bussbillett. 2,30 Euro! 20 cent opp! Nesten 20 kroner!

Syvdagerskortet koster nå 27,20, nesten Oslo-priser i en by der vanlig lønn neppe overstiger 50 prosent av det Oslo-folk tjener. Uflaks har Berlins kollektivselskap, BVG, også hatt. I disse dager skulle det viktige Ostkreuz stå skinnene og nypusset frem for berlinerne. Der var det visst en brann!

Rusleturen i gamle trakter avslørte heldigvis at det meste ellers er ved det gamle. De latterlig lave prisene også.

Tilbake på Lentz traff jeg gode norske venner. Og det var tid for en øl. Verten ønsket meg velkommen tilbake. Det ble en velsignet første dag i Berlin.

Finnes en intellektuell frokost?

Frokost med Bernt! Australias umin Kevin Rudd får boka til Bernt!

Ja, det gjør det. Jeg har småspist på Blindern et par år nå. De små grå trives med det. Det vi får servert kan være krevende: Selvmordet som filosofisk og helsepolitisk problem. Eller: The Rise of the Asia-Pacific and the Role of Creative Middle Power Diplomacy.


"Frokost med Bernt" er blitt en institusjon på Blindern. Torsdager rundt klokka 8 om morran kommer professor Hagtvets assistenter med oppskåret brød, ost og syltetøy. Stipendiat Anders Ravik Jupskås klarer å fore innpå 300 fremmøtte. 


Nå er semesteret over. Det er sommerferie. Også for oss PANGsjonister. "Frokosten" er nemlig åpen for alle. Også for oss som lar NAV holde oss med penger til det daglige brød. 
For et par dager siden lokket Australias utenriksminister Kevin Rudd hundrevis av studenter og andre interesserte med en innføring i det politiske landskapet i Asia og rundt Stillehavet. Herrene Hagtvet og Jukskås stilte med slips!


Det er 36 år siden jeg forlot Blindern med et middelmådig eksamenspapir mellom hendene. Men jeg fikk jo jobb! Og det er ganske viktig for akademikere også. 


Nå - nesten 36 kilo tyngre - forsøker jeg å bli litt klokere også. Og er litt irritert på meg selv at jeg ikke tidligere har funnet veien til auditorium 1 eller 7 på Det samfunnsvitenskapelige faktultet. 


Visste jeg at flere nordmenn dør av selvmord enn i trafikken? Nei, men jeg vet det nå. Og generalsekretæren i LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, Lillian Erichsen, dokumenterte dette da hun spurte hvor mange av de fremmøtte som hadde slektninger eller kjente som hadde begått selvmord. Innpå halvparten av dem som satt i auditorium 7 rakk opp hånden. 


Uken før samlet forsvarsminister Grete Faremo fullt hus i auditorium 1 med temaet "Forsvarspolitiske dilemmaer". Det meste var kjent for mange av oss. Mediene hadde i ukevis flommet over med stoff om Norges bidrag til FN-oppdraget om å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot Muammar al-Gaddafi. 


Det mest bemerkelsesverdige denne morgenen var fraværet av kritikk eller kritiske spørsmål om Norges engasjement!


Særlige kritiske spørsmål fikk heller ikke utenriksminister Rudd denne dagen. Da han til slutt skuet ut over den ungdommenlige forsamlingen, så han en likhet mellom norsk ungdom og egne barn. De er alle verdensborgere. Selv snakker han mandarin og svensk! Og han er spent på hva folk i Vesten gjør når et ikke-vestlig land, Kina, om ikke så mange år får verdens største økonomi.


Jeg regner med at Bernt Hagtvet og hans assistenter serverer like god frokost når nettene blir lange og kulda setter inn! 

Heia Kristin Clemet!

Høyres landsmøte holdes i Oslo denne helgen. Hvordan bruker noen av partiet 54 registrerte bloggere denne kanalen ut til velgerne? Ble jeg imponert?


Jeg kan kanskje ikke forvente at akkurat jeg skulle kaste meg over deres blogger, høyrevelger har jeg aldri vært. Men hva skjer i et valgår? Skal ikke Erna & Co vinne de to neste valgene? Og blogging skal visst være den nye kanalen ut til Folket. 


Orker jeg å lese videre når Ingjerd Schou begynner sin blogg slik?


 "Pendlerne er mange i Østfold. Moss som region er sentralt plassert og forbindelsen til og fra hovedstaden er etter hvert blitt kraftig forbedret med dobbeltspor. Det er viktig for reisende at transportmulighetene er preget av regularitet og tilstrekkelig komfort og kapasitet. Tog og buss er ryggraden i kollektivsystemet. Vi skal komme tidsnok på arbeide og kunne inngå avtaler som man forventer å rekke."


Null temperatur. Logg av!


Hva med Michael Tetzschners blogg? Men han har ikke vært på lufta siden 4. april. Det blir det ikke mange lesere av, tror jeg. Selv om innlegget den gangen, om hans nei til Datalagringsdirektivet, var viktig nok.


Hva med Sjefen sjøl, Erna Solberg? Hun har fire blogger de siste tre månedene. Den siste er bra nok den der hun krever at det tas et krafttak for lærlingene. Publisert 28. april. Men det skurrer jo litt språklig når hun to ganger skriver "fremtiden". Hva annet skulle det være? Fortiden? Språk på tomgang. 


Kristin Clemet er min favoritt! Hun er uforutsigbar, klok og grundig. Og jeg setter også stor pris på tankene til stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen. Han er god. Og morsom!


Min lille blogg her er ikke vitenskapelig. Jeg skal sveipe innom andre partier også. Det er jo et valgår. 

Bin Laden endret pressebildet

En uvanlig forside i NYTimes!

En amerikansk soldat i Afghanistan fikk vite om Osama bin Ladens død på Facebook. En TV-produsent i Sør-Carolina ble tipset av den amerikanske komikeren Kathy Griffin på Twitter.

Det er i all enkelthet skildringen av den nye mediesituasjonen som ærverdige Boston Globe foretar i sin nettutgave i dag. Kort fortalt fikk svært mange vite om den dramatiske amerikanske aksjonen i Pakistan gjennom medier som ikke eksisterte da Osama bin Ladens folk gjennomførte terroraksjonene mot World Trade Center for snart ti år siden.

New York Times måtte slå bremsene på i trykkeriet sitt da president Obama sent søndag kveld kunngjorde at verdens mest ettersøkte terrorist var død. 350 000 aviser måtte makuleres. Mandagavisen som altså fikk ny forside, hadde blant annet en artikkel om det som skulle være den ideelle oppdrettsfisken. Neppe en kioskvelter neste morgen!

Dermed er vi ved sakens kjerne. Dekning av hendelsesnyheter blir umulig i papiraviser. Det som kan være en kjempesak når trykkpressene ruller, blir etter kort tid håpløst foreldet av dekningen over nettet.

Sist gang NYTimes måtte kaste førsteopplaget, var i 2000 da avisen feilaktig meldte at Bush hadde vunnet presidentvalget. Det måtte en dramatisk opptellingrunde til før hans seier var klar. I 1968 måtte avisen også lage en ny forside da president Lyndon B. Johnsen kunngjorde at han ikke stilte til gjenvalg. Men den gangen var ikke mobiltelefonen oppfunnet en gang!

NYTimes gjennomførte en intern revolusjon da de droppet den tradisjonelle "Mr."-tittelen foran navnet da de på forsiden slo til med navnet på den drepte terroristen. En av redaktørene, Tom Jolly, ba desken droppe "Mr." foran navnet. Dessuten ønsket han at det skulle stå "Bin Laden", ikke "bin Laden". Stor "B" med andre ord. Det er også vanlig i avisen å bruke "Mr." eller Ms. eller Dr. på nylig avdøde personer.

Vel, det er mye å lese rundt Osama bin Ladens død. På nettet. Jeg får komme meg bort til gode, gamle Aftenposten før kaffen blir kald.

Den digitale slagmarken

24 timer etter Osama bin Ladens død, lurer jeg på hvordan amerikanerne klarte å spore ham opp. Da blar jeg opp i Huffington Post. Aldri hørt om den?

Wikipedia beskriver Huffington Post som et venstreorientert nettsted for nyheter. Vel, vel, hva amerikanerne kaller det er ikke så viktig. Nå har jeg fått samlet de viktigste nyhetene om bin Laden ett sted. Og de fleste andre nyheter jeg er interessert i.

I løpet av noen timer på morrakvisten er jeg fullt oppdatert. Verdens mest ettersøkte terrorist ble drept med to skudd mot hodet. Datamaskiner ble tatt med. Nå sitter en skokk med amerikanere med fingrene langt inni maskinene.

Og så leser jeg en interessant artikkel om det nasjonale antiterrorsenter NCTC som har spilt en nøkkelrolle i jobben med å følge en av bin Ladens kurerer de siste årene.

Huffington Post har selvsagt en twitterversjon, en iPad-versjon og en helt vanlig web-versjon.

Før jeg går løs på papiravisene, må jeg lese historien om telefonsamtalen som førte amerikanerne til  bin Ladens dørstokk.

Ha en god digital nyhetsdag!