Bin Laden endret pressebildet

En uvanlig forside i NYTimes!

En amerikansk soldat i Afghanistan fikk vite om Osama bin Ladens død på Facebook. En TV-produsent i Sør-Carolina ble tipset av den amerikanske komikeren Kathy Griffin på Twitter.

Det er i all enkelthet skildringen av den nye mediesituasjonen som ærverdige Boston Globe foretar i sin nettutgave i dag. Kort fortalt fikk svært mange vite om den dramatiske amerikanske aksjonen i Pakistan gjennom medier som ikke eksisterte da Osama bin Ladens folk gjennomførte terroraksjonene mot World Trade Center for snart ti år siden.

New York Times måtte slå bremsene på i trykkeriet sitt da president Obama sent søndag kveld kunngjorde at verdens mest ettersøkte terrorist var død. 350 000 aviser måtte makuleres. Mandagavisen som altså fikk ny forside, hadde blant annet en artikkel om det som skulle være den ideelle oppdrettsfisken. Neppe en kioskvelter neste morgen!

Dermed er vi ved sakens kjerne. Dekning av hendelsesnyheter blir umulig i papiraviser. Det som kan være en kjempesak når trykkpressene ruller, blir etter kort tid håpløst foreldet av dekningen over nettet.

Sist gang NYTimes måtte kaste førsteopplaget, var i 2000 da avisen feilaktig meldte at Bush hadde vunnet presidentvalget. Det måtte en dramatisk opptellingrunde til før hans seier var klar. I 1968 måtte avisen også lage en ny forside da president Lyndon B. Johnsen kunngjorde at han ikke stilte til gjenvalg. Men den gangen var ikke mobiltelefonen oppfunnet en gang!

NYTimes gjennomførte en intern revolusjon da de droppet den tradisjonelle "Mr."-tittelen foran navnet da de på forsiden slo til med navnet på den drepte terroristen. En av redaktørene, Tom Jolly, ba desken droppe "Mr." foran navnet. Dessuten ønsket han at det skulle stå "Bin Laden", ikke "bin Laden". Stor "B" med andre ord. Det er også vanlig i avisen å bruke "Mr." eller Ms. eller Dr. på nylig avdøde personer.

Vel, det er mye å lese rundt Osama bin Ladens død. På nettet. Jeg får komme meg bort til gode, gamle Aftenposten før kaffen blir kald.

Den digitale slagmarken

24 timer etter Osama bin Ladens død, lurer jeg på hvordan amerikanerne klarte å spore ham opp. Da blar jeg opp i Huffington Post. Aldri hørt om den?

Wikipedia beskriver Huffington Post som et venstreorientert nettsted for nyheter. Vel, vel, hva amerikanerne kaller det er ikke så viktig. Nå har jeg fått samlet de viktigste nyhetene om bin Laden ett sted. Og de fleste andre nyheter jeg er interessert i.

I løpet av noen timer på morrakvisten er jeg fullt oppdatert. Verdens mest ettersøkte terrorist ble drept med to skudd mot hodet. Datamaskiner ble tatt med. Nå sitter en skokk med amerikanere med fingrene langt inni maskinene.

Og så leser jeg en interessant artikkel om det nasjonale antiterrorsenter NCTC som har spilt en nøkkelrolle i jobben med å følge en av bin Ladens kurerer de siste årene.

Huffington Post har selvsagt en twitterversjon, en iPad-versjon og en helt vanlig web-versjon.

Før jeg går løs på papiravisene, må jeg lese historien om telefonsamtalen som førte amerikanerne til  bin Ladens dørstokk.

Ha en god digital nyhetsdag!

Hva gjorde du da bin Laden døde?

Breaking news er journalisters vanligste stimuli. Har du twitter i lomma, er du fortapt. Det skjedde meg da jeg slo på Padda mi ved halvsekstida i morges.

Selvsagt fikk jeg vite at terrorist nummer 1, Osama bin Laden, ble drept av amerikanske spesialstyrker.

Men hvordan fikk vi vite detaljene? I løpet av noen få minutter ble i alle fall Sohaib Athar en av heltene i den digitale landsbyen vi er med i. Uten å vite det, tvitret han den amerikanske aksjonen som satte sluttstrek for Osama bin Laden liv. @ReallyVirtual var tvitter-navnet til Sohain Athar. Og selvsagt bor han i Abbottabad. En pakistansk by kjent for sitt behagelige klima, og huser det pakistanske militærakademiet. bin 


Laden hadde verken telefon eller internettforbindelse der han skjulte seg, bare 100 meter fra akademiet. Men Sohain Athar hadde altså en telefon med twitter-konto. Og han tvitret på engelsk! Og det viste seg at han hørte og så det som var i ferd med å skje. 


Norske radio- og tv-stasjoner sakker håpløst akterut når det virkelig skjer noe der ute. Annet er jo ikke å forvente. Nyhetsjunkies finner da frem en eller annen digital dings med en eller annen twitter-applikasjon. Og så begynner moroa! 


Revolusjonen i Egypt og særlig det blodige opprøret i Libya, hadde lært meg at Al Jazeeras engelske twitter-tjeneste gir fakta, raskt. Det innebærer at toppnyheten om bin Laden slo mot meg med én gang jeg slo på Padda. 


Det er klart at papiravisenes rolle endres lynraskt når vi i praksis bor i en digital landsby. Og hvem orker å vente på Dagsrevyen klokka 19 for å få bakgrunnsinformasjon om hva som egentlig skjer? 


Typisk er det at mens jeg har tastet ned dette i løpet av noen hektiske minutter, har president Obama kunngjort at Osama bin Laden er stedt til hvile. I havet. Her skal det ikke finnes en grav som tilhengerne kan valfarte til. 


Ha en fin, digital nyhetsdag!

Dødsbra kjøring?

Lett synlig, selv i ekspressfart!

Neppe! Jeg synes stadig oftere det ikke er særlig moro å entre Tigerstaden vestfra. Særlig ikke når jeg har latt det gå litt sport i det å holde fartsgrensene. For en halv time siden kjørte nesten en Bring-lastebil tvers igjennom baksetet mitt.

Kanskje er jeg litt skvetten. Kanskje litt moralsk også! Trolig forsøkte ikke denne Bring-sjåføren å kjøre på meg. Han ville sikkert bare raskt fram til kunden. Altså holdt han godt og vel 80 i 60-sonen langs Sjølystveien, i venstre fil, før han dundret inn i Operatunnelen.

Nå har i alle fall Bring fått en epost fra meg. Jeg klarte å skrive "vennlig hilsen" på slutten av eposten.

Kan noen der ute gi meg noen råd om hvordan vi skal få vekk den agressive kjøringen i Oslo? Skal venstrefila bli lastebilenes fil hvor de holder nesten max-hastighet på 90 km/t? Bør politiet ta en sjekk på forholdene? Eller kan de ikke det så lenge det skjer voldtekter og drap i Tigerstaden?

Det sosialdemokratiske helvete

Hverdag i Grabouw. Uten strøm og vann.

Smak på denne tittelen. Når du klager på skjevheter i samfunnet vårt. Nå tar du en titt på det vedlagte bildet. Det viser hverdagen i det fattighelvete millioner av sørafrikanere befinner seg i.

Vi er trygt tilbake etter fem uker i Sør-Afrika. Trolig ett av de vakreste land i Afrika. Det blir jeg i alle fall fortalt.

Solsiden, men... Vi levde på solsiden, bokstavelig talt. Fem uker med sol, sol og atter sol. Vi hadde ca. 3 minutter regn.

Da jobben var unnagjort i Cape Town, og vi skulle se litt av landet, kom kontrastene fram. Selvsagt hadde vi sett Cape Flat-området. Med endeløse slumområder. Tilreisende ser dem med én gang de kommer ut på motorveien N2 på vei inn til sentrum.

Et medmenneske. Gjennom en journalistvenn som har bodd over ett år like utenfor Cape Town, fikk vi kontakt med en sørafrikaner. Han er hvit, kristen og medmenneske.

-Vi kommer i morgen ved 11-tiden, fortalte jeg ham.

Neste dag bar det over flatsletta nordøst for Cape Town. Over Sir Lowry´s Pass. Plutselig dukket Grabouw opp på venstre side.

Ut av fattigdom? To timers dypdykk i fattigdom, fornedrelse, men også håp. Uten strøm, nesten uten vann og nesten uten skolegang må tusener på tusener av barn forsøke å finne veien ut av fattigdom.

Visste du at hvis forholdsvis like mange nordmenn skulle dø på grunn av Hiv-Aids som denne sykdommen tar livet av i Sør-Afrika, hadde det kostet 30 000 norske liv i året?

Soweto. Vel en uke senere var vi i Soweto.  Noen timer før sølvfuglen skulle bringe oss tilbake til Nord-Europa, fikk vi en guidet tur til denne verdenskjente bydelen i Johannesburg. Vi så gata der Nelson Mandela og Desmon Tutu bodde. Huset til Winnie Mandela så vi også. Visste du at Muammar al-Gaddafi betalte 80 prosent av det huset kostet? 


Hvorfor? Vel hjemme forsøker jeg å forstå hvorfor all eldingheten har oppstått i Sør-Afrika. Svaret er skremmende enkelt, tror jeg. Det hvite mindretallsregimet gjorde den samme feilen som det røde mindretallsregimet i Russland. 20 år etter kommunismens fall betaler millioner av russere regningen for det røde overherredømmet. Akkurat slik som flere titalls sørafrikanere må i flere tiår for å komme seg ut av hengemyra som det hvite mindretallsregimet jaget dem ut i. 


Det hvite Sør-Afrika trodde de hadde løsningene. Akkurat slik kommunistene i Sovjetunionen trodde.