Et journalistisk havari, kaller journalist
Arnt Folgerø pressens behandling av Maria Amelie-saken. Han mener at pressens egne spilleregler og etikk er satt til side.
Anklagene er alvorlige. Og når følelsene har kjølnet (og Amelie er tilbake i Norge?), bør pressen kanskje se på egen rolle. Det kan være bra for troverdigheten.
Selv skvatt jeg ved kaffebordet i morges da jeg i Aftenposten leste at Maria Amelies kjæreste, journalist Eivind Trædal i Klassekampen, har skrevet to kommentarer om selve saken. Der har han trukket sammenligninger mellom utvisningsvedtaket og Nacht und Nebel-leirene under krigen.
Burde Trædal fått lov av sin redaktør til å skrive kommentaren? Og burde noen forklart Trædal at det er nokså grovt å sammenligne behandlingen av kjæresten med konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland?
Nesten tre år inne i min pensjonisttilværelse som journalist, spoler jeg filmen tilbake til det yrkesaktive livet. Hvor mange ganger har jeg vært vitne til at pressen "tenner" på en sak. Gjerne en god sak. Eller en stygg sak.
Kan det hende at mange av sakene presenteres slik at (løssalgs)avisene skal selge bedre? I etterkant snakkes det om "blodtåka på desken". En enkel forklaring på at redaksjonen kunne presentert saken på en litt annen måte.
Kildekritikken kan også bli litt slumsete når det hele står på som verst, husker jeg. Da jeg for vel 16 år siden fikk fjernet galleblæren på Ullevål sykehus, omtalte Aftenposten en korridorpasient på min avdeling som døde. De pårørende var opprørte, og gikk til avisen.
Legen som hadde ansvaret på avdelingen der den vel 90 år gamle pasienten døde etter en operasjon, fortalte meg at det ikke nyttet å argumentere mot pressen. Jeg tok imidlertid en telefon til min kollega og fortalte at historien rundt dødsfallet ikke var akkurat slik som Aftenposten fremstilte det.
- Jeg har mine kilder, fikk jeg til svar fra min kollega.
En fillesak, kanskje. Ett år senere ble Ullevål sykehus frikjent. Det ble en liten notis ut av det mediestyret. Men jeg regner med at også denne enkeltepisoden har bidratt til å svekke folks omdømme av norske sykehus.
Når presseetiske debatter blusser opp blant journalister, brukes ofte bildet av pressefolk som ulver. De jager en sak. I fellesskap. På vegne av leserne. Det kan være statsråd Tore Tønnes som i 2002 kom i skuddlinjen fordi han angivelig hadde mottatt honorarer for et arbeidsforhold samtidig med at han fikk etterlønn for sin statsrådstid.
Tønne begikk selvmord. Det var derfor ikke uventet at pressens rolle og behandlingen av enkeltpersoner ble et viktig tema. Og når kritikken mot pressen kommer, går journalistene i skyttergravene?
Daværende statsminister Jan P. Syse opplevde også pressens makt da han i 1990 som styreformann i et gårdsselskap ikke hadde overholdt fristene for innsending av regnskaper til Brønnøysund. Det manglet ikke på overskrifter. Det hele kokte imidlertid ned til mindre alvorlige regelbrudd. Den påståtte skandalesaken endte i intet, men svekket ham politisk.
De som vil lese litt mer om hva folk mener om pressens dekning av Maria Amelie-saken, kan jo slå opp på Dagsavisens
Nye meninger. Der går det friskt for seg!
