Utvisning til besvær...

Nesten 5000 protesterer mot pågripelsen av Maria Amelie på Lillehammer i går. Jeg lurer på hva som skal til for å vinne kampen for å få bli i Norge?

Balansegangen er vanskelig, men det finnes ingen regler uten unntak. Vi har sett hjerteskjærende scener hvor unge asylsøkere kastes ut sammen med foreldrene fordi de ikke får status som asylsøkere. Barna er ofte uskyldige ofre. Maria Amelie var 16 år da hun kom til Norge.

Jeg er veldig spent på hvordan det offisielle Norge etter hvert reagerer på det som skjer. Om noen timer er det demonstrasjon foran Regjeringskvartalet. Over 500 har på Fjesboka sagt at de skal delta.

Statssekretær Pål Lønseth (ap) snakker om likhet for loven, og sier at hun må sendes ut. Får vi en åpen splittelse blant de rødgrønne politikerne i denne saken? SVs Heikki Holmås mener at dagens regler er absurde.

Norsk folkehjelp rykker ut og sier at arrestasjonen av Maria Amilie er et angrep på ytringsfriheten.

Jeg tar det for gitt at det har gått så mye prestisje i denne saken at Maria Ameli sendes lynraskt ut av landet.

Jeg håper noen pressefolk blir med henne "hjem". Og forteller hvordan hennes nye liv arter seg. Kanskje vi samtidig kan få WikiLeaks til å finne noen interne dokumenter i UDI som kan kaste enda mer lys over denne ekle saken.

Mens denne bloggen er skrevet, er flere demonstranter kommet til. 849 sier nå at de kommer til Regjeringskvartalet. Nesten 10 000 er med på Fjesbok-sida "Sett Amelia fri". Nå, to minutter seinere, er det 11 900!

Et folkeopprør fødes. Og dør?

Monstermaster, fødeavdelinger og midtdelere. Merkelig nok har de noe felles. Folkeopprøret! Har vi  politikere med rak rygg?

Fem personer dør i den tragisk trafikkulykke på E8 gjennom Lavangsdalen. Da er vi nettopp ferdig med førjulsstriden om det skal bygges et nytt sykehus i Molde. Debatten om Monstermastene i Hardanger har vi glemt, men det har ikke energiminister Terje Riis-Johansen (sp).

2011 kommer garantert til å skaffe oss mange slike debatter. Det er lokalvalg i høst. Her på Ekeberg kommer det til å bli strid om Skulpturparken i Ekebergskråningen. Christian Ringnes spytter noen hundre millioner kroner inn i Oslos ukjente skråning. Men vel 400 er allerede medlemmer av "Nei til skulpturpark på Ekeberg".

Grasrotaksjoner, kalles den folkelige motstanden som makthavere møter stadig oftere. Motstandere av utbyggingen av Mardalsfossen tapte for over 40 år siden. Folkeopprøret mot norsk medlemskap i EEC vant i 1972.

I fjor høst tok "Monstermastene" mange på senga. Blant annet fordi "monstermaster" finnes over hele Norge. Sånn må det nesten bli når Det hvite kull produseres i grisgrendte strøk og transporteres i digre luftspenn til tettbygde strøk.

Folkeaksjonene på sykehussektoren er litt vanskeligere å forstå. Selvsagt vil alle føde så nær hjemmet som mulig. Men er det trygt hvis sykeavdelingen i nabolaget mangler fagfolk som kan trå til hvis noe går galt? Fagfolkene, legene, mener at det er lurt å konsentrere seg om skikkelige fødeavdelinger som kan klare det meste. Friske, fødende har ikke noe vondt av noen timers biltur. Just in case!

Nå har vi altså fått midtdelere og debatten om sikkerheten på norske veier. E8 har 90 km/t som fartsgrense der ulykken skjedde, leser jeg.

Hva gjør vi da?Ropet er unisont! Fartsdelere! Da unngår vi møteulykker. Politikere kappes om å ha det beste forslaget.

Klarer politikerne å holde ryggen rak? Og det i et valgår? Arbeiderpartiet i Molde er nærmest utradert fordi helseministeren har begått et løftebrudd da sykehuset i Molde ikke bygges nå. Selv ikke når Bjørn Rune Gjelsten tilbyr privat finansiering av sykehuset, vil statsråden være med.

Midt håp er at politikerne holder hodet kaldt, og lytter til fagfolkene. Enten det gjelder energikrisen for Bergen, sikkerheten på norske veier og hvordan helsevesenet skal organiseres.

Fasiten har jeg ikke, men egen erfaring etter ti år på riksvei 7 gjennom Hallingdal, har gitt meg noe erfaring. I 2000 kjørte Audi- og BMW-bilister som noen svin på glatta. Tungtransport fra Vestlandet valgte ikke E16, men Hallingdal. Det var mange ulykker!

I dag går bilkøen jevnt i 70-80 på RV7. Midtdelere og altfor stor trafikk har temmet villdyrene i de tyske kraftbilene. Vår hovedproblem har vært at politikerne i Hallingdal ikke har klart å bli enige om hvor veien skal gå. Men i 2014 er også lokalpolikerne tvunget i kne. Og veien gjennom Hallingdal kan bli kortere. Og tryggere.

Svenskene har skjønt det. Ta E18 mellom Oslo og Stockholm. Etter Karlstad er det mil på mil med bred vei. Med midtdeler. Det er to felt én vei, og ett felt i motsatt retning. Det skifter, og ingen tenker på å kjøre forbi der midtdelerne er.

Mitt personlige råd til veifolk langs E8 mellom Tromsø og grensen til Finland. Sett opp automatisk trafikkontroll (ATK) slik det er på E18 mot Kristiansand. Farten går ned! Garantert.

Og hva med flere fartskontroller? Det lønner seg! For statskassa. Og så kan klingende mynt brukes til fødeavdelinger og sjøkabler!

- Monsen, ta det rolig nå, hviskes det bak meg.

O, jul med din glede...

Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.

Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.

- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.

Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.

Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.

Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.

- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.

- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.

Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.

Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.

- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.

- Lutefisk! svarte jeg raskt.

Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.

- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.

Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.

Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.

- Var det godt? ville vi vite.

- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.

- Billig?

- Nei, svarte han raskt.

Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.

Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?

Tok rotta på min nye Ford!

Ca 4000 kroner kiloen koster ei rotte. Hvis du kaprer den med viftereima i en Ford Mondeo. Jeg valgte å se humoristisk på det da en Rattus Norvegicus tok rotta på bilen min.

Vel hjemme etter fire dager i nabolandet i øst, er jeg et par tusenlapper fattigere. Og rottebestanden i Stockholm er redusert med ett ex.

Iskaldt! Det var dramatisk nok da det hele sto på. I alle fall var det en iskald fornøyelse. Bortimot fire timer i iskalde Stockholm i en bunnfrosset bil er ikke å anbefale. Før vi visste årsaken til vårt havari, fikk Ford-selgeren vår gjennomgå. Han tok våre samtaler denne lørdagskvelden på en fin måte, syntes vi.

Men hvordan kunne vi ane at den feite monsterrotta vi så i Hantverkargatan på Kungsholmen i den svenske hovestaden ville søke tilflukt i det varme motorrommet vårt? Vi fryktet først at den pilte ut fra den restauranten vil var på vei til.

-Rottan kom därifrån, pekte en blid svensk pensjonist. Og altså ikke fra spisestedet.

Uten styring. Et kvarter seinere var vi klar til avreise. Det var da det skjedde. Vi hadde ikke kjørt mer enn et par kilometer da det plutselig ble umulig å styre bilen. Jeg klarte å få bakset den inn på en bussholdeplass.

Bilselger Hansen ble meget overrasket over at Ford-dyret han hadde solgt oss fire uker tidligere, hadde gitt opp ånden. Han kunne ikke gi annet råd enn å ringe Ford Assistanse.

Og stakkars de norske assistantene, kulda hadde jerngrep på hele Sverige. Alt hjelpeapparat var brutt helt sammen.

Ikke til nordmenn. Da vi endelig fikk hjelp, kom neste problem. Visste du at en norsk statsborger, med norsk førerkort og norsk personnummer ikke kan leie bil i Sverige og kjøre hjem til Gamlelandet? Altså var det utelukket å kjøre hjem hvis bilen var totalvrak. Vi hadde julegaver i fleng, masse håndbagasje. Og vi hadde selvsagt besøkt Systembolaget.

Det ble raskt klart at bilen ikke ville være klar før mandag eller tirsdag. Hustruen måtte hjem til viktig møte på jobben mandag morgen.

Doktor Ford. Hennes hjemreise ble fixet, men jeg måtte vente på diagnosen fra Fords doktorer. Den skulle stilles mandag formiddag.

Ford rullet nesten ut en rød løper for meg da jeg karret meg opp til dem i snøføyka mandag formiddag. Skikkelig lunsj, superbredt Internett og varm kaffe var uvant kost for en nordmann på et bilverksted.

- Monsen, kom og se på bilen din! Vi skal vise deg hva som var feil, strålte den blide servicemannen hos Ford.

Severdighet. I den store verkstedhallen sto nær sagt alle reperatørene i ring rundt bilen.

- Det var ei rotte i motorrommet. Den kilte seg fast mellom viftereima og dynamoen. Viftereima hoppet av dynamoen slik at bilen raskt med uten strøm, gliste Ford-mannen.

Brunrotta (Rattus Norvegicus) ble en kostbar fornøyelse. 1500 svenske kroner pluss noen hundrelapper for mange andre småutgifter ga en høy kilopris for skadedyret.

Hjemlengsel? Det har ikke manglet på spydige kommentarer fra venner og bekjente. Noen mener at rotter er intelligente skapninger som kan brukes til minerydding og sporing av tuberkelsmitte hos mennesker.

Denne svenske norskerotta klarte i alle fall å lukte seg frem til et varmt motorrom. Kanskje den ville hjem til Norge?

Trafikketaten? Det er service, det!

Det er lenge siden jeg har blogget. Vintermørket tar knekken på meg. Kulda også. Men så, vel fire uker før jul, kom lyspunktet. Og Trafikketaten lyste kraftig opp!

Aldri hadde jeg trodd det skulle skjedd, men jeg må tro det. Jeg har opplevd det. Helt personlig.

Denne fæle vinterdagen på vei til legen orket jeg ikke offkom. Bilen var min ekstra vinterfrakk. Varmen i setet gjorde godt.

Til alt hell fant jeg en ledig plass i de overfylte gatene på Briskeby. Og hastet avgårde til legetimen. Inne hos legen var det varmt og godt.

Plutselig ringte telefonen: - Jeg ringer tilbake om en halvtime, jeg sitter i et møte, avskar jeg innringeren. Dessuten, jeg kjente ikke igjen det 8-sifrede telefonnummeret.

- Det er fra Trafikketaten, lød det fredelig. Nesten vennlig, fra innringeren.

- Ja? spurte jeg forsiktig. Og skottet bort på legen!

- Du har feilparkert. På en taxi-holdeplass, var beskjeden.

- Jeg kommer med én gang, ropte jeg.

Legen smilte. Han forsto at feilparkerte biler som taues bort koster det samme som to frikort i helsevesenet.

På Riddervolds plass sto nybilen. Uten p-bot. Uten kranbil. Men en vennlig taxisjåfør steg ut:

- Du har feilparkert. Jeg ringte Trafikketaten, kom det vennlig fra ham.

Et par minutter senere var jeg vekk. Gratis feilparkering er ikke hverdagskost i Tigerstaden.

Ved brannstasjonen på Briskeby svingte jeg inn til fortauskanten. Denne begivenheten må markeres, tenkte jeg.

- Trafikketaten, svarte den samme kvinnen som et kvarter tidligere hadde ringt meg hos legen.

- Dette er Monsen, takk for at du ringte meg. Bilen er fjernet. Og jeg fikk ikke bot! Takk!

- Bare hyggelig. I dag fikk vi tak i eierne av to feilparkerte biler. De er fjernet av eierne. Du sto på taxiholdeplassen på Riddervolds plass?

- Ja, og den var dårlig merket, gitt, forsøkte jeg meg.

Jeg ante et lite smil fra damen i vår utskjelte etaten.

Dette er det nærmeste jeg har vært en serviceinnstilling fra Trafikketaten. Bortsett fra været, er bøtleggingen av Oslos bilister ett av de heteste temaene når folk treffes.

Hendelsen denne iskalde vinterdagen får meg til å minnes tiden i Berlin. Der møtte politiet opp på døra en dag for å varsle at jeg hadde feilparkert! Der var det en del av instruksen først å lete etter eieren av feilparkerte bilder. Og bor eieren i kvartalet, kommer politiet på døra før bilen taues vekk.

Jeg sparte vel rundt 3000 kroner på servicen fra Trafikketaten denne dagen!

Takk!