O, jul med din glede...

Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.

Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.

- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.

Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.

Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.

Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.

- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.

- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.

Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.

Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.

- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.

- Lutefisk! svarte jeg raskt.

Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.

- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.

Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.

Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.

- Var det godt? ville vi vite.

- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.

- Billig?

- Nei, svarte han raskt.

Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.

Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?

Tok rotta på min nye Ford!

Ca 4000 kroner kiloen koster ei rotte. Hvis du kaprer den med viftereima i en Ford Mondeo. Jeg valgte å se humoristisk på det da en Rattus Norvegicus tok rotta på bilen min.

Vel hjemme etter fire dager i nabolandet i øst, er jeg et par tusenlapper fattigere. Og rottebestanden i Stockholm er redusert med ett ex.

Iskaldt! Det var dramatisk nok da det hele sto på. I alle fall var det en iskald fornøyelse. Bortimot fire timer i iskalde Stockholm i en bunnfrosset bil er ikke å anbefale. Før vi visste årsaken til vårt havari, fikk Ford-selgeren vår gjennomgå. Han tok våre samtaler denne lørdagskvelden på en fin måte, syntes vi.

Men hvordan kunne vi ane at den feite monsterrotta vi så i Hantverkargatan på Kungsholmen i den svenske hovestaden ville søke tilflukt i det varme motorrommet vårt? Vi fryktet først at den pilte ut fra den restauranten vil var på vei til.

-Rottan kom därifrån, pekte en blid svensk pensjonist. Og altså ikke fra spisestedet.

Uten styring. Et kvarter seinere var vi klar til avreise. Det var da det skjedde. Vi hadde ikke kjørt mer enn et par kilometer da det plutselig ble umulig å styre bilen. Jeg klarte å få bakset den inn på en bussholdeplass.

Bilselger Hansen ble meget overrasket over at Ford-dyret han hadde solgt oss fire uker tidligere, hadde gitt opp ånden. Han kunne ikke gi annet råd enn å ringe Ford Assistanse.

Og stakkars de norske assistantene, kulda hadde jerngrep på hele Sverige. Alt hjelpeapparat var brutt helt sammen.

Ikke til nordmenn. Da vi endelig fikk hjelp, kom neste problem. Visste du at en norsk statsborger, med norsk førerkort og norsk personnummer ikke kan leie bil i Sverige og kjøre hjem til Gamlelandet? Altså var det utelukket å kjøre hjem hvis bilen var totalvrak. Vi hadde julegaver i fleng, masse håndbagasje. Og vi hadde selvsagt besøkt Systembolaget.

Det ble raskt klart at bilen ikke ville være klar før mandag eller tirsdag. Hustruen måtte hjem til viktig møte på jobben mandag morgen.

Doktor Ford. Hennes hjemreise ble fixet, men jeg måtte vente på diagnosen fra Fords doktorer. Den skulle stilles mandag formiddag.

Ford rullet nesten ut en rød løper for meg da jeg karret meg opp til dem i snøføyka mandag formiddag. Skikkelig lunsj, superbredt Internett og varm kaffe var uvant kost for en nordmann på et bilverksted.

- Monsen, kom og se på bilen din! Vi skal vise deg hva som var feil, strålte den blide servicemannen hos Ford.

Severdighet. I den store verkstedhallen sto nær sagt alle reperatørene i ring rundt bilen.

- Det var ei rotte i motorrommet. Den kilte seg fast mellom viftereima og dynamoen. Viftereima hoppet av dynamoen slik at bilen raskt med uten strøm, gliste Ford-mannen.

Brunrotta (Rattus Norvegicus) ble en kostbar fornøyelse. 1500 svenske kroner pluss noen hundrelapper for mange andre småutgifter ga en høy kilopris for skadedyret.

Hjemlengsel? Det har ikke manglet på spydige kommentarer fra venner og bekjente. Noen mener at rotter er intelligente skapninger som kan brukes til minerydding og sporing av tuberkelsmitte hos mennesker.

Denne svenske norskerotta klarte i alle fall å lukte seg frem til et varmt motorrom. Kanskje den ville hjem til Norge?

Trafikketaten? Det er service, det!

Det er lenge siden jeg har blogget. Vintermørket tar knekken på meg. Kulda også. Men så, vel fire uker før jul, kom lyspunktet. Og Trafikketaten lyste kraftig opp!

Aldri hadde jeg trodd det skulle skjedd, men jeg må tro det. Jeg har opplevd det. Helt personlig.

Denne fæle vinterdagen på vei til legen orket jeg ikke offkom. Bilen var min ekstra vinterfrakk. Varmen i setet gjorde godt.

Til alt hell fant jeg en ledig plass i de overfylte gatene på Briskeby. Og hastet avgårde til legetimen. Inne hos legen var det varmt og godt.

Plutselig ringte telefonen: - Jeg ringer tilbake om en halvtime, jeg sitter i et møte, avskar jeg innringeren. Dessuten, jeg kjente ikke igjen det 8-sifrede telefonnummeret.

- Det er fra Trafikketaten, lød det fredelig. Nesten vennlig, fra innringeren.

- Ja? spurte jeg forsiktig. Og skottet bort på legen!

- Du har feilparkert. På en taxi-holdeplass, var beskjeden.

- Jeg kommer med én gang, ropte jeg.

Legen smilte. Han forsto at feilparkerte biler som taues bort koster det samme som to frikort i helsevesenet.

På Riddervolds plass sto nybilen. Uten p-bot. Uten kranbil. Men en vennlig taxisjåfør steg ut:

- Du har feilparkert. Jeg ringte Trafikketaten, kom det vennlig fra ham.

Et par minutter senere var jeg vekk. Gratis feilparkering er ikke hverdagskost i Tigerstaden.

Ved brannstasjonen på Briskeby svingte jeg inn til fortauskanten. Denne begivenheten må markeres, tenkte jeg.

- Trafikketaten, svarte den samme kvinnen som et kvarter tidligere hadde ringt meg hos legen.

- Dette er Monsen, takk for at du ringte meg. Bilen er fjernet. Og jeg fikk ikke bot! Takk!

- Bare hyggelig. I dag fikk vi tak i eierne av to feilparkerte biler. De er fjernet av eierne. Du sto på taxiholdeplassen på Riddervolds plass?

- Ja, og den var dårlig merket, gitt, forsøkte jeg meg.

Jeg ante et lite smil fra damen i vår utskjelte etaten.

Dette er det nærmeste jeg har vært en serviceinnstilling fra Trafikketaten. Bortsett fra været, er bøtleggingen av Oslos bilister ett av de heteste temaene når folk treffes.

Hendelsen denne iskalde vinterdagen får meg til å minnes tiden i Berlin. Der møtte politiet opp på døra en dag for å varsle at jeg hadde feilparkert! Der var det en del av instruksen først å lete etter eieren av feilparkerte bilder. Og bor eieren i kvartalet, kommer politiet på døra før bilen taues vekk.

Jeg sparte vel rundt 3000 kroner på servicen fra Trafikketaten denne dagen!

Takk!

Ranet uten å merke det?

Er jeg blitt svindlet? Jeg velger å tro at forsikringsselskapet If ikke har gjort det. Svindel eller ikke, jeg har fått meg en lærepenge.

Bilforsikringen raste ned fra 11 300 til ca 6500 kroner. Båtforsikringen falt fra 8200 til 5700. Et nybilkjøp til noen hundretusen utløste anbudsrunden på mine forsikringer.

Mellom linjene som kom ut av munnen til den dyktige bilselgeren kunne jeg lese budskapet: Du er blitt lurt!

Bilselgere og journalister! Vel, jeg har jo lært at bilselgere har omtrent like lav status som journalister, så jeg tok det ikke helt alvorlig budskapet fra bilselgeren.

Etter noen minutter hadde min ukjente bilselger funnet ut at jeg skulle betale ca 6500 kroner i årlig forsikring for min fabrikknye Ford til godt over 350 000 kroner. Premiesummen for min snart 7 år gamle Citroen C5 (verd 90 000?) var på vel 11 000 kroner, og skulle betales 25. november.

Mye å spare. Det var da jeg fikk blod på tann! Vår Scand Baltic ble sendt ut på forsikringsanbud. I løpet av helgen må jeg velge og vrake blant tilbud fra inn- og utland. Jeg tror et for meg ukjent selskap på Lysaker stikker av med båtforsikringen. Dermed ryker forsikringssummen ned 2500 kroner året. Vel, jeg tar litt høyere egenandel. Det hjalp litt.

7300 kroner i sparte forsikringspremier monner litt, må jeg innrømme. Men hvordan er det mulig å havne i min situasjon? Selvsagt er det mitt ansvar når jeg lar If robbe meg.

"If they treat all their customers the same way, everyone will leave If", ville vært en lystig setning i det engelske segmentet til If.

C5 var best. Sorgen over å forlate min Citroen C5 er imidlertid stor. Men det er ikke mulig å betale 460 000 kroner for det fantastiske hydrauliske fjæringssystemet til franskmennene. Da er det bedre med den solide bestselgeren til den tyske Ford-fabrikken, Ford Mondeo. 100 000 kroner lavere ble regningen, omtrent.

De kloke leserne av denne bloggen rister allerede på hodet. Mange mener det er galskap å kjøpe en ny bil. En investering kan det i alle fall ikke kalles.

Spiste opp gjeldsrentene. Men til uka har vi en flunkende ny bil. Og flunkende nye forsikringsavtaler. Økte gjeldsrenter oppleves nesten av reduserte forsikringspremier.

Hennes mor? Sin mor!

I dag blir det en liten språkspalte. Per Egil er uslåelig i denne grenen. Men jeg kan ikke dy meg.

Selvsagt kaster jeg meg over side 2 og 3 i dagens Aftenposten. Forsidetittelen: "Får betalt i P-bøter", tvinger meg til å bla om.

Grundig er artikkelen om hvordan P-selskapene tar seg betalt i bøter. Mange borettslag, sameier, kjøpesentere og butikker betaler ikke noe til selskapene som sørger for at parkeringsbestemmelsene følges.

Grundig er ikke korrekturen i denne artikkelen. Eller hva har skjedd Tove Lisbeth Enders sørgelige P-historie skal fortelles.

"I mai i fjor ble hun ilagt en kotrollavgift på 800 kroner for å ha parkert foran hennes egen mors parkeringsplass på et borettslagsområde på Fjellhamar," heter det i annen spalte i artikkelen på side 2.

Jeg trodde det heter sin egen mors parkeringsplass.

Det er klart en avis aldri blir feilfri. Avisproduksjon skjer ofte raskt i hektiske kveldstimer. Men hva tenker journalistene når de skriver?

Da jeg var journalist, oppdaget jeg at slurvet for mye. Navn ble feilskrevet. I fleng! Jeg fikk hetta. Og tenkte. Hvordan skal jeg bli bedre? Det var ingen annen vei ut av problemet enn å sjekke alle navn. Grundig.

Hm. Hva skjer med det norske språket? Sukk. Hva er kvalitetssikring?

PS. Ja, jeg vet det. Det er mange skrivefeil i mine blogger! Men jeg sirkulerer dem foreløpig ikke i et opplag på en kvart million. I går hadde jeg 96 lesere!