Lyset og håpet er tilbake!

Mørket senker seg over høst-Norge. Men i kjøkkenet mitt kom lyset tilbake! Og troen på at norsk service ikke ligger på dødsleiet.

Vi hadde innstilt oss på noen enkle middager etter at den topp moderne og vel tre år gamle induksjonsplata vår plutselig paia før helgen. Null strøm!

Etter noen frustrende møter med førstelinjetjenesten til underleverandøren av service for Siemens var det bare å få frustrasjonen ut.

- Jeg skriver det av meg på monsunen.blogspot.com, var budskapet jeg overbragte naboen.

Dermed sparket jeg Siemens og serviceselskapet deres skikkelig på leggen. Og sendte bloggen til Siemens med følgende sure kommentar:

I stedet for å klage til dere direkte, skrev jeg en av mine blogger. Kanskje den kan hjelpe Siemens til å kvalitetssikre underleverandørene.

I går, like etter frokost, ringte telefonen.

- Jeg er i nærheten, jeg kan komme innom og sjekke komfyren din, var budskapet.

- Strålende, nærmest ropte jeg.

En knapp time senere sto en blid reparatør, skrudde fra hverandre induksjonsplaten og skiftet en del. To døgn før planlagt var det hele fixet.

Da jeg litt senere sjekket eposten min, så jeg at serviceselskapet allerede fredag, tre timer etter avsendt blogg, hadde flyttet meg over på det de kaller en prioriteringsliste.

Det var akkurat noe slikt jeg hadde antydet overfor førstelinjefolkene i BSH-service!

Troen på norsk service er altså ikke avgått ved døden. Men vissheten om at det ikke er lurt å gi seg, er styrket.

Ett hjertesukk til slutt: De som mottar telefoner fra kunder, må undersøke hva problemet til kunden er. Daværende Oslo Energi kom og rettet feilen før kaffen var blitt kald da en gravemaskin for noen år siden kuttet kabelen til huset vårt. Det er jo langt alvorligere enn at komfyren er strømløs.

Norsk service anno 2010

Klart vi kan leve uten kjøkken fem dager. Det mener i alle fall Siemens etter at induksjonsplata vår paia etter tre og et halvt år.

Vi er ved god helse, har friske barn og barnebarn. Ikke klager vi på økonomien. Norge er et godt land å leve i.

Men hvordan er det mulig at vi må vente fem dager på å få liv i komfyren?

Heldigvis har jeg ikke glemt å grave selv om det er to og et halvt år etter at jeg stakk av fra journalistikken.

Jeg kjente adrenalinet stige i kroppen etter at jeg hadde snakket med servicefolkene på BSH-service. De fortalte meg at de ikke kunne sende en fagmann hjem til oss før om knapt en uke.

-Det aksepterer jeg ikke, var mitt raske svar.

-Vi har ingen ledig time før torsdag 21. oktober, lød det fra dem som tar vare på produkter fra de tyske storkonsernene Bosch og Siemens i Oslo.

-Hva hvis statsministeren hadde ringt? forsøkte jeg.

Noen sekunders stillhet fulgte.

Jeg ble sikkert ubehøvlet etter hvert. Den stakkars (svenske) førstelinjekaren bedyret at han ikke kunne hjelpe meg.

-Men du har vel en tekniker som befinner deg i min bydel i dag? Kan du ikke ringe ham og spørre om han kan ta jobben på overtid?

-Nei, det kan jeg ikke.

-Du vet vel hvem disse teknikerne er? Kan du ikke ringe en av dem og spørre om de vil ha litt overtid?

Alt var helt forgjeves.

Vi forsøkte å ringe leverandøren av kjøkkenet vårt. De sukket da de hørte vår historie. De kan jo ikke leve med en underleverandør som selger varer som holder i tre og et halvt år. Og med en elendig service hvis det først går galt.

-Jeg skal se hva jeg kan få til, sa en blid (svensk!) servicemann på HTH-kjøkken på Alnabru.

Fem minutter senere fikk jeg beskjed om at BSH-Service skulle ringe tilbake. 30 sekunder senere ringte mobilen.

-Vi kan sende en servicemann onsdag 20. oktober. Mellom 12 og 16.

Jeg hadde altså rykket 24 timer frem i køen på et par timers jobbing!

Men første runde ser ut til å være tapt for oss. Men vi sulter nok ikke i hjel her i hovedstaden.

Hva tenker Siemens om den service de kjøper av BSH-Service i Oslo?

Har ikke Siemens stilt krav om at kundenes behov skal vurderes?

Er bortfall av kjøkken helt kurant som ikke bør repareres på fem dager?

Sukk! Historiene om dårlig service i Norge er mange. "TV2 hjelper deg" har fått mange servicefolk til å skifte mening. Akkurat slik Europark har opplevd når avisene begynner å skrive om at den praksis som bøtleggerne deres følger.

Denne gangen er jeg altså ikke pressemann som følger en sak på vegne av en fortvilet leser. Men jeg kan kanskje skrive om egne erfaringer og sende dem ut på Internett? Kanskje treffer jeg likesinnede som kan gi meg trøst.

Middag, ja! Den saken er biff! Jeg er ikke venneløs i Tigerstaden. Ennå!

Utrolig, men sant!

Jeg hadde glemt det, men takker nå Ivar Tronsmo for historietimen i Aftenposten sist lørdag. I 1973 måtte man ha bevilling for å selge bøker! Og for å få bevilling måtte man ha 11 års læretid.

Tromsmos tankevekkende innlegg i Aftenposten bør leses av mange. Ikke minst bør bokbransjen ta inn over seg Tronsmos tanker.

I et marked hvor det er ulovlig å konkurrere på pris, er det umulig å etablere en bokhandel i en bakgate og selge bøkene billigere enn hos Tanum på Karl Johan. Eboka kommer til å forandre livet for boklesere.

Men tilhengerne av eboka står overfor en mektig motpart. De tradisjonelle forlagene ønsker å ta omtrent det samme for eboka som for pboka. Det er kanskje ikke så merkelig når 1000 ansatte i 172 butikker i Norlis bokhandel skal holdes liv i.

"Alt dette kan enkelt erstattes med en dataserver," skriver Tronsmo.

Tronsmo er ikke i tvil hva han som bokleser ville foretrekke. Selvsagt eboka til en tredjedel av prisen på pboka.

Suksessforfatter Tom Egeland mener også at reformenes tid er kommet til bokbransjen. Over 9 spalter i lørdagens DN slår budskapet mot oss. "Forfattere krever bokrabatt". Egeland synes ikke en ny norsk roman bør koste mer enn 200 kroner som ebok.

I forrige måned skrev Dagbladets Jan Omdahl om eboka som kommer for seint og blir for dyr. Omdahl viser til egne erfaringer da han kjøpte boka "Freedom" av Jonathan Franzen for rundt regnet 80 kroner som ebok i USA. Mange nordmenn har kjøpt og lest Jan Ove Knausgårds bøker. De som skal lese alle bindene av "Min kamp", kommer trolig til å ha lagt vel 3000 kroner på disken til en eller annen bokhandel.

Norske bøker kommer som ebøker. Men når? Og hva kommer de til å koste? Jeg er helt sikker på at digitale bøker blir billigere enn papirbøker.

Og hvem bryter ut av bokbransjen for å selge bøker elektronisk? Når skal folk som bor i Grukkedalen og andre bokhandelfrie steder få levert ønskeboka si på sekunder over Internett?

Vi venter i spenning! I mellomtiden leser jeg videre i den amerikanske biografien om den ungarskfødte amerikanske avisutgiveren Joseph Pulitzer. Velskrevet av James McGrath Morris. Og utgitt på HarperCollins e-books.

Betalte jeg virkelig bare $12,99?

Tenk om.....

Ja, tenk om Nobelkomiteen i dag gir fredsprisen til EU?

Utenkelig, selvsagt, da vi komiteen rakne, akkurat som da fredsprisen ble gitt til hovedaktørene i Midtøsten-konflikten.

Men, likevel, tenk om EU får fredsprisen? Da tror jeg begrunnelsen til Jagland ville vært omtrent slik:

EU får fredsprisen for sitt arbeid med å skape varig fred i Europa. Ingen organisasjon har vært mer fredsbevarende for befolkningen i en verdensdel som i forrige århundre nesten ble sønderrevet av to verdenskriger.

EU vokste frem bare få år etter den blodigste krigen vi kjenner til. Modige politikere i Frankrike og det spede demokratiet i Vest-Tyskland fant hverandre og utarbeidet Kull- og stålunionen. Seks land, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia kom med i Det europeiske fellesskapet.

I dag er 27 europeiske land med i et forfliktende samarbeid i EU. En felles valuta er etablert. Krig er utenkelig mellom medlemslandene. Konflikter mellom folkegrupper i landene eller mellom landene løses på fredelig måte.

I dag er EU en av de sterke røstene i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å være fredsskapende, er EU også blitt pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet.

Men, det skjer ikke, EU får ikke fredsprisen.

Men, tenk om. Bare tenk om!

Revolusjon, takk!

I går var det nøyaktig 20 år siden Tyskland ble samlet. Og i går var det nøyaktig 6 måender siden jeg fikk min iPad. Revolusjonerende begivenheter, spør du meg. Samlingen banet veien for Europas nye valuta. Steve Jobs endret det digitale medialandskapet.

Rykende fersk. Den tyske samlingen og betydningen den fikk, er grundig dokumentert av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel gjennom nettutgaven deres. I sommer lanserte dette velskrevne ukemagasinet sin Apps. Dermed kjøper jeg nå en multimediapakke fra Der Spiegel for $4,99 (kr 28,59 i dag). Hver lørdag etter klokka 22 kan jeg laste en rykende fersk utgave av Der Spiegel. I Berlin er den tilgjengelig søndag morgen for €3,80 (kr 29.98 i dag). Og analoge kjøpere her i Oslo får den kanskje mandag eller tirsdag. Men da må de legge 57 kroner på Narvesen-disken!

Hverdagen for 16 millioner østtyskere ble over natten endret da Muren falt. De som grep sjansen, fikk et nytt og bedre liv i det samlede Tyskland. Verre var det for dem som hadde 40 års fartstid i DDR og var 50+. Omstillingen ble for stor. Svært mange av dem ble stående igjen på perrongen.

Tapsprosjekter. Norske aviser gikk på nett for 15 år siden. Men det har kostet flesk. Nettredaksjonene har stort sett vært underskuddsforetagender. Takket være Apple kan det hende at norske medier kan begynne å tjene penger. VG og Aftenposten varsler at det kommer såkalte apps beregnet på iPad. VG skal ta seg betalt for den digitale innpakningen av VGs allsidige tilbud. Aftenposten likeså.

Den digitale revolusjonen slår altså med full tyngde inn over avishusene. Og nå er tiden kommet til at de skal tjene penger på innholdet. Det kan de gjøre fordi de gjør jobben for oss lesere. De pakker innholdet fra nettavisene sine godt sammen med innholdet fra papiravisene.

Ta betalt? I et lite språksamfunn som det norske, er det begrenset med kunder. Digitale kunder har dessuten vært meget motvillige til å betale for seg. Musikkbransen har forlengst fått erfare dette. Men gjennom Spotify og andre kanaler har også musikkbransjen sett at det er mulig å ta betalt for innhold.

Hva skjer med mediebedrifter der ledelsen ikke følger med i timen? Det kan bli spennende tider.