Utrolig, men sant!

Jeg hadde glemt det, men takker nå Ivar Tronsmo for historietimen i Aftenposten sist lørdag. I 1973 måtte man ha bevilling for å selge bøker! Og for å få bevilling måtte man ha 11 års læretid.

Tromsmos tankevekkende innlegg i Aftenposten bør leses av mange. Ikke minst bør bokbransjen ta inn over seg Tronsmos tanker.

I et marked hvor det er ulovlig å konkurrere på pris, er det umulig å etablere en bokhandel i en bakgate og selge bøkene billigere enn hos Tanum på Karl Johan. Eboka kommer til å forandre livet for boklesere.

Men tilhengerne av eboka står overfor en mektig motpart. De tradisjonelle forlagene ønsker å ta omtrent det samme for eboka som for pboka. Det er kanskje ikke så merkelig når 1000 ansatte i 172 butikker i Norlis bokhandel skal holdes liv i.

"Alt dette kan enkelt erstattes med en dataserver," skriver Tronsmo.

Tronsmo er ikke i tvil hva han som bokleser ville foretrekke. Selvsagt eboka til en tredjedel av prisen på pboka.

Suksessforfatter Tom Egeland mener også at reformenes tid er kommet til bokbransjen. Over 9 spalter i lørdagens DN slår budskapet mot oss. "Forfattere krever bokrabatt". Egeland synes ikke en ny norsk roman bør koste mer enn 200 kroner som ebok.

I forrige måned skrev Dagbladets Jan Omdahl om eboka som kommer for seint og blir for dyr. Omdahl viser til egne erfaringer da han kjøpte boka "Freedom" av Jonathan Franzen for rundt regnet 80 kroner som ebok i USA. Mange nordmenn har kjøpt og lest Jan Ove Knausgårds bøker. De som skal lese alle bindene av "Min kamp", kommer trolig til å ha lagt vel 3000 kroner på disken til en eller annen bokhandel.

Norske bøker kommer som ebøker. Men når? Og hva kommer de til å koste? Jeg er helt sikker på at digitale bøker blir billigere enn papirbøker.

Og hvem bryter ut av bokbransjen for å selge bøker elektronisk? Når skal folk som bor i Grukkedalen og andre bokhandelfrie steder få levert ønskeboka si på sekunder over Internett?

Vi venter i spenning! I mellomtiden leser jeg videre i den amerikanske biografien om den ungarskfødte amerikanske avisutgiveren Joseph Pulitzer. Velskrevet av James McGrath Morris. Og utgitt på HarperCollins e-books.

Betalte jeg virkelig bare $12,99?

Tenk om.....

Ja, tenk om Nobelkomiteen i dag gir fredsprisen til EU?

Utenkelig, selvsagt, da vi komiteen rakne, akkurat som da fredsprisen ble gitt til hovedaktørene i Midtøsten-konflikten.

Men, likevel, tenk om EU får fredsprisen? Da tror jeg begrunnelsen til Jagland ville vært omtrent slik:

EU får fredsprisen for sitt arbeid med å skape varig fred i Europa. Ingen organisasjon har vært mer fredsbevarende for befolkningen i en verdensdel som i forrige århundre nesten ble sønderrevet av to verdenskriger.

EU vokste frem bare få år etter den blodigste krigen vi kjenner til. Modige politikere i Frankrike og det spede demokratiet i Vest-Tyskland fant hverandre og utarbeidet Kull- og stålunionen. Seks land, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia kom med i Det europeiske fellesskapet.

I dag er 27 europeiske land med i et forfliktende samarbeid i EU. En felles valuta er etablert. Krig er utenkelig mellom medlemslandene. Konflikter mellom folkegrupper i landene eller mellom landene løses på fredelig måte.

I dag er EU en av de sterke røstene i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å være fredsskapende, er EU også blitt pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet.

Men, det skjer ikke, EU får ikke fredsprisen.

Men, tenk om. Bare tenk om!

Revolusjon, takk!

I går var det nøyaktig 20 år siden Tyskland ble samlet. Og i går var det nøyaktig 6 måender siden jeg fikk min iPad. Revolusjonerende begivenheter, spør du meg. Samlingen banet veien for Europas nye valuta. Steve Jobs endret det digitale medialandskapet.

Rykende fersk. Den tyske samlingen og betydningen den fikk, er grundig dokumentert av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel gjennom nettutgaven deres. I sommer lanserte dette velskrevne ukemagasinet sin Apps. Dermed kjøper jeg nå en multimediapakke fra Der Spiegel for $4,99 (kr 28,59 i dag). Hver lørdag etter klokka 22 kan jeg laste en rykende fersk utgave av Der Spiegel. I Berlin er den tilgjengelig søndag morgen for €3,80 (kr 29.98 i dag). Og analoge kjøpere her i Oslo får den kanskje mandag eller tirsdag. Men da må de legge 57 kroner på Narvesen-disken!

Hverdagen for 16 millioner østtyskere ble over natten endret da Muren falt. De som grep sjansen, fikk et nytt og bedre liv i det samlede Tyskland. Verre var det for dem som hadde 40 års fartstid i DDR og var 50+. Omstillingen ble for stor. Svært mange av dem ble stående igjen på perrongen.

Tapsprosjekter. Norske aviser gikk på nett for 15 år siden. Men det har kostet flesk. Nettredaksjonene har stort sett vært underskuddsforetagender. Takket være Apple kan det hende at norske medier kan begynne å tjene penger. VG og Aftenposten varsler at det kommer såkalte apps beregnet på iPad. VG skal ta seg betalt for den digitale innpakningen av VGs allsidige tilbud. Aftenposten likeså.

Den digitale revolusjonen slår altså med full tyngde inn over avishusene. Og nå er tiden kommet til at de skal tjene penger på innholdet. Det kan de gjøre fordi de gjør jobben for oss lesere. De pakker innholdet fra nettavisene sine godt sammen med innholdet fra papiravisene.

Ta betalt? I et lite språksamfunn som det norske, er det begrenset med kunder. Digitale kunder har dessuten vært meget motvillige til å betale for seg. Musikkbransen har forlengst fått erfare dette. Men gjennom Spotify og andre kanaler har også musikkbransjen sett at det er mulig å ta betalt for innhold.

Hva skjer med mediebedrifter der ledelsen ikke følger med i timen? Det kan bli spennende tider.

Fri, men voldtatt. En jødinnes virkelighet.

Jødiske Hanni Levi ble voldtatt fem ganger da russerne inntok Berlin mot slutten av april 1945. Hun hadde ikke regnet med at befrielsen fra naziregimet skulle ende sånn.

Tilbake. 63 år etter at hun forlot den lille, og mirakuløst nok, uskadde leiligheten i Nolledorfer Straße, er hun tilbake. Sammen med barnebarna til familien som reddet henne. Og sin egen familie.

Tidsvitne. Det gjør inntrykk på en flokk nordmenn å få Hannis historie servert. Hun er et tidsvitne som husker 65 år tilbake i tid. Den lille, vevre kvinnen sto på en stol i den leiligheten der Jean og Victoria Kolzer skjulte henne. Og dermed reddet livet hennes. Hun var en av ca. 1500 jøder som berlinerne klarte å redde fra gasskamrene.

Freden. Denne unike historien dokumenteres nå av tysk fjernsyn. Detaljene rundt russernes innmarsj i Nollendorfer Straße er dramatiske. Etter at 12 jødiske beboere i nummer 28 etter hvert ble fraktet til dødsleirene, rykker russerne inn. Hvite flagg henger ut av vinduene.

Henrettet. Hanni Levi har lært hva "jøde" heter på russisk av en hviterussisk kvinne som bodde i gården. Når en gruppe unge russiske soldater kommer ned i kjelleren, kommer de i snakk med den russisktalende kvinnen. Hanni Levi vet ikke hva ordvekslingen mellom en soldat og kvinnen dreide seg om. Men de skyter henne på stedet. Russerne godtok kanskje ikke at en russisktalende hadde bodd i Berlin under krigen...

Kvinnen gravlegges i sandkassen i gårdsrommet. Og etter hvert voldtar de Hanni Levi fem ganger. Men 17-åringen har altså overlevd.

Redningsmennene. Den vevre damen på 87 år flyttet for 63 år siden til Paris. Nå er hun tilbake og henger opp en minneplakett til minne om dem som reddet livet hennes. Denne regntunge søndagen er hjelperne hovedpersonene.

Vi norske, tilreisende lytter andektig til historien som rulles opp. Igjen settes ting i sitt rette perspektiv. Vi ble spart for det aller meste under krigen. I dag har vi nok med å klage over skjevheter i det gigantiske norske overflodssamfunnet.

Tysk grundighet. To døgn senere slår jeg på fjernsynet. Da velter en ny bølge inn over meg. "20 Jahre Einhet", 20 år med tysk enhet, markeres før 20-årsdagen for gjenforeningen av de to tyske stater 3. oktober 1990. Klokka 2015 sendte den andre tyske statskanalen, ZDF, "Sonderauftrag Mord" (Spesialoppdrag mord) om DDRs forhatte Stasi og planene deres om bestillingsdrap av vesttyskere og avhoppede agenter.

Flaks? To timer senere var det duket for "Deutschland, eilig Vaterland" om hvordan tyskere i øst og vest til tross for massiv motstand i London, Paris og Moskva, lynraskt fikset samlingen knappe 11 måneder etter Murens fall.

Selv etter tre år i Rikshovedstaden som korrespondent, slutter jeg ikke å la meg imponere over hvordan tyskere behandler kontroversielle temaer. Datteren til tidligere president, Richard von Weizäcker, har nettopp utgitt på boka "Die unvollendete" om den ufullendte tyske samlingen. Boka til Beatrice von Weizäcker har den talende undertittelen, Deutschland zwischen Einhet og Zweiheit. Et vakkert ordspill på tysk som betyr noe sånt som "Tyskland mellom enhet og tohet".

Bokbombe. Og midt i debattter om krigen for over 65 år siden, samlingen rundt 1989/90, slenger Berlins tidligere finansbyråd, Thila Sarrazin, ut en bokbombe. "Deutschand schafft sich ab" (Tyskland avskaffer seg selv) har ført til at sosialdemokratene vil kaste Sarrazin ut av partiet. Den tyske sentralbanken, Bundesbank, har bedt presidenten fjerne ham fra styret i banken.

Sarrazin skriver det mange tenker. Hva skjer med Tyskland når innvandrere ikke lar seg integrere, føder flere barn enn tyskerne og når dette skjer samtidig med at det blir stadig færre tyskere i de unge årskullene?

Det forente Europa. Hanni Levi-Weissenberg, som hun nå heter, er glad for å være tilbake i sin gamle by. Hun er mild i røsten. Barnebarna snakker fransk. Og tysk. I det gjenforente Europa. Der selvgode nordmenn synes det er best å holde seg unna.

Vel, 200 000 av oss legger igjen en haug med penger i Berlin hvert år. Men å være med på prosessen for å fullføre samlingen av en verdensdel, det vil vi ikke.

Fedrenes løgner - og forlagenes!

Etter å ha slukt Tom Egelands "Fedrenes løgner" har jeg to reaksjoner: 1. Dette var en velskrevet og interessant bok fra forfatteren som altså ikke bare kan skrive krimbøker. 2. Når skal norske forlag begynne med e-bøker?

Anmeldere har stort sett rost Egeland opp i skyene for hans siste bok, som altså ikke er en krim! Det ante meg at boka var bra, annet er vel ikke å forvente når den kommer i førsteopplag på 40 000.

Noe av det morsomste med boka, var enkeltsetningene. Det er ikke min stil å kommentere i margen, men denne gang kunne jeg ikke dy meg. Les her:

"Sigaretten min var døende. Asken klamret seg til sneipen. Alt har en selvoppholdesesdrift. Selv uten bevissthet vet asken at den blir til ingenting når den slipper tak i sigaretten. Slik en regndråpe forsvinner i havet." (s. 40/41).

Fortelleren, Victor Scott, får vite av mamma at faren var død i Vestisen da skipet gikk ned:

"Med mann og mus, sa mamma. Ingen visste hvordan det var gått til. Ikke engang mamma, som visste alt. Selv funderte han mye på dette med musene." (s 163).

På leting etter hva som skjedde med faren, ender han hos moren som forlot Victor i Norge og dro til Hellas.

"Da jeg våknet igjen, var det som å stige til overflaten gjennom varm og klebrig gjørme. Jeg måtte pisse. Klokken var elleve. Solen hadde overgitt rommet til skyggene". (s 151)

Og ser vi for oss dansen når Tom Egeland skriver slik?:

"Fire-fem nymfer i tjueårsalderen danset til Creedence med alt de eide av armer og bein". (s. 253).

Eksemplene er mange flere, men jeg finner dem ikke nå. Det bringer meg over til innledningens pkt 2.

Den digitale boka!

Når skal norske forlag følge amerikanske kolleger og utgi bøkene også i et digitale format? Etter seks måneder med et lesebrett, begynner jeg å irritere meg over at jeg 1) må betale 398 kroner for en bok fra en norsk forfatter og at 2) boka veier 628 gram og har stive permer.

Engelskspråklige lesere kan i dag kjøpe Per Pettersons "I curse the River of Time" for $ 10,99 som e-bok på Amazon, mens norske bokelskere må ut med 359 kroner for "Jeg forbanner tidens elv". Det er i alle fall prisen på bokkilden.no.

Den eneste grunnen, tror jeg, til at norske forlag klamrer seg til en gammeldags måte å distribuere bøker på, er at vi fortsatt snakker norsk i Norge. På engelsk er ebøker forlengst hverdagen.

De store forlagene i Norge har kontrollen med hele verdikjeden når det gjelder omsetning av litteratur. Og det er klart de tjener mest på den gammeldagse (nesten monopolistiske) ordningen med fastpriser.

Skal vi forsøke å spå om fremtiden? Hva gjør de tradisjonelle forlagene hvis noen bryter ut av systemet og begynner å selge bøker i elektronisk format? Råtips: Da er dagens rigide ordning død. Omtrent som da Berlin-muren forsvant i løpet av noen timer for 21 år siden. Da skjedde det utenkelige som gjorde slutt på Den kalde krigen.

Krigen om bokformatet er forlengst avgjort i den engelskspråkelige verden. Men folk kjøper fortsatt bøker på papir. Og det kommer vi til å gjøre til evig tid.

Akkurat i de dager jeg kjøpte min iPad på Manhattan i april i år, fikk jeg en telefon fra min gamle arbeidsplass, Aftenposten. De lurte på om jeg kunne kjøpe biografien over mannen som har fått verdens mest kjente pressepris oppkalt etter seg, Joseph Pulitzer.

-Den kan dere kjøpe digitale via Amazon, var mitt glade budskap. Selvsagt påpekte jeg at de da også ville få den mange dager tidligere.

-Nei, det der er litt vanskelig, var svaret fra den andre siden av Atlanterhavet.

Jeg kjøpte boka i en bokhandel. $ 34,99. Og tok den med hjem. Nå leser jeg den digitale utgaven. Den har også James McGrath Morris skrevet. Men på amazon.com koster den 12 dollar! Og den ramlet ned i iPad´en min på et par minutter.