-Hva gjorde du 9. november?

-Vier KöPi, bitte!

På stamkneipa mi i Berlin, Lentz, kjenner de meg som vanlig igjen. Og de vet at jeg liker Königs-Pilsner, en av ølmerkene i den tyske hovedstaden. Og nå har jeg noen venner med meg. Vi har akkurat vært med på den tyske nasjonaldagen, 3. oktober. 

Stamkneipa i Berlin

Og nå skal vi dit igjen. 9. november er det 25 år siden Muren ble åpnet av tyskere i øst. På Lentz har jeg mange ganger diskutert samlingen av de to tyske statene i 1989-1990. 

Ølet smaker like godt som alltid, og koster halvparten av liknende vare hjemme i Tigerstaden. Og tyskernes diskusjon av nasjonale begivenheter, tar aldri slutt. Den tyske nasjonaldagen 3. oktober stråler ikke like mye som «Søttende mai» på Karl Johan. Tyskerne har bare holdt på noen tiår, her i Steinrøysa har vi holdt på i 200 år. Vel, barnetoget har bare holdt det gående litt over 130 år...

Nettopp dette fikk meg til å tenke litt bakover etter at jeg to ganger i høst har vært i Berlin. Nordmenn flest tenker ikke så nøye igjennom historiens gang. Vel, 1814 er meislet fast. Og sjøfolkenes innsats under første og andre verdenskrig tilhører barnelærdommen for mange nordmenn.

Men nå er det blitt slik at noen hundre tusen berlinere for 24. gang feiret den ferskeste nasjonaldagen sin, 3. oktober. Og vel én måned senere er det på´n igjen. Til minne om dagen da DDR og Vest-Tyskland begynte samlingen til ett Tyskland. I vest hadde de siden midten av 50-årene feiret 17. juni som nasjonaldagen. For å markere  dagen da sovjetiske stridsvogner slo med opprøret mot de kommunistiske makthavnerne i DDR.

Nå er det trolig slutt på å måtte etablere nye nasjonaldager i Tyskland. 3. oktober blir nok markert i overskuelig framtid. Men sett gjennom norske briller, er det bemerkelsesverdig hva tyskerne har fått til. 

Nå kommer jeg til å stille spørmsålet  «Hvor var du 9. november». Vel, det er vel bare dem over 40 år som har et bevisst forhold til dagen.

Jeg kommer til å stå i Bornholmerstrasse og minnes de dramatiske timene da DDR i praksis brøt sammen. Titusener DDR-borgere banet seg veien vestover sent denne torsdagskvelden i 1989. 

Den fredelige revolusjonen åpnet Muren 9. november

11 måneder senere var de to tyske statene samlet. Og da noen begynte å diskutere hvilken dato de skulle ha som nasjonaldag, var det ikke lett.

9. november 1918 var det slutt med det tyske keiserriket.

9. november 1923 forsøkte Adolf Hitler å begå statskupp i Bürgerbraukeller i München.

9. november 1938 startet for alvor klappjakten på alt jødisk i Tyskland.

9. november 1989 falt altså Muren. Det ble greiest å velge 3. oktober.

Bussjåføren vår tidligere i høst husker utmerket 9. november for snart 25 år siden. Han var på kino. I Øst-Berlin. Da han og kjæresten kom ut av kinoen sent på kvelden, var det like før.

-Det er her i gatene det skjer, det er rene krimien, fortalte en av vennene hans. 

Allerede tre uker tidligere var det spennende nok for vår sjåfør. Vel, i 1989 var han i den øst-tyske hæren, NVA. Som ekspert på elektronisk overvåking. Og natt til 16. oktober fikk mange i hans forlegning i Magdeburg utlevert skarp ammunisjon. 

-Dere skal til Berlin, lød kommandoen. 

-Hva vi all verden skulle de med skarp ammunisjon når fredelige berlinere demonstrerte for frihet? minnes vår sjåfør denne oktoberdagen i 2014. 

Ett døgn senere sto forsvarssjefen i DDR frem på TV. -Soldatene var utstyrt med gummikuler, messet han. 

Løgnen vekket den unge DDR-borgeren. Der og da mistet 21-åringen all tiltro til regimet. Snart var Muren vekk. DDR-staten også. Og jobben hans. Omskolering var neste trinn på den kapitalistiske stigen. Etter syv års jobb på nattoget mellom München og Amsterdam i et sveitsisk selskap, ble han lastebilsjåfør. De siste fem årene har han kjørt buss. 

Han snakker flytende russisk. Nå har han lært seg engelsk. Han er én av millioner tyskere med erfaringer ingen nordmenn har vært i nærheten av. 

Vi har igjen sett det som er igjen av Muren. Men møtet med enkeltmennesker gjør størst inntrykk. 

Når du kommer til Berlin, skal du spørre en person over 40 år: «Hva gjorde du 9. november 1989?» Her i Steinrøysa stiller vi spørsmålet: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»....

Da Muren revnet

Natten mellom 16. og 17. oktober 1989 forsto vår bussjåfør hva som var forferderlig galt i DDR. Det forteller han oss når vi ruller inn i Leipzig 25 år etter at den fredelige revolusjonen startet i det østlige Tyskland. 

Daglig tenner folk lys i Nicolaikirche.

Vi stiger inn i Nicolaikirken i gamlebyen i Leipzig. Det gjør et sterkt inntrykk på en gjeng med nordmenn å komme inn i denne kirken. Like utenfor finner vi sporene etter oppstanden mot 40 års kommunistisk voldsherredømme. Ikke alle vet at det var i nettopp denne kirken at den fredelige revolusjonen innledes. 

Tidsvitnene fra slutten av 1980-årene er blitt gråere i luggen. Men de glemmer ikke. Og vi treffer dem  overalt. Også i bussen som bringer oss fra Berlin via Dresden til Leipzig. 

- Jeg jobbet i den nasjonale folkehæren (NVA) i etterretningsbataljonen helt til langt ut i 1990. De såkalte mandagsdemonstrasjonene hadde pågått siden begynnelsen av september 1989. Men denne mandagen 16. oktober ble soldater beordret til Berlin og de hadde skarp ammunisjon med seg,  forteller vår sjåfør.

En varm sensommerdag får jeg høre historien. Gradestokken kryper opp mot 25 grader. Vi er på vei fra Dresden til Leipzig. 

Vår mann bak rattet er en typisk østtysker. Ungdomsårene opplevde han i Arbeider- og bondestaten DDR. Han lærte seg flytende russisk. Han var på ingen måte opposisjonell. Faren hans var ansatt i det forhatte Folkepolitiet. 

Vi har reist til det østlige Tyskland for å finne ut hvorfor Muren falt. Bare fem måneder etter blodbadet på Den himmelske freds plass, endte opprøret i DDR uten et blodbad 9. november 1989. 

"Wir sind das Volk", ropte folket i gatene. 

"Wir bleiben hier", runget det. 

"Keine Gewalt", var slagordet. 

Vår mann bak rattet var ingen fiende av staten. Han tilpasset seg. Som så mange andre. Men det får være grenser. 

- Kommunismen er i prinsippet bra, men det gikk galt i DDR, forteller vår sjåfør. 

Folk strømmer til Nicolaikirche.

Nettopp i Nicolaikirken startet fredsbønnene i 1988. Aktivister ville vise at de ikke ønsket at atomkappløpet mellom Øst og Vest skulle fortsette.  Det var forlengst duket for fredelig revolusjon i Polen. Solidaritet hadde kjempet seg til samtaler med myndighetene. Da ungarerne 2.mai 1989 klippet opp jernteppet mot Østerrike, var det klart. Noe måtte skje i DDR også. 

- Bedraget gikk opp for meg etter at soldatene ble kalt tilbake til forlegningene utpå natten 17. oktober. Jeg visste at soldatene fikk utlevert skarpe skudd. Da ledelsen i hæren utpå dagen sa at de hadde delt ut gummikuler, forsto jeg at systemet var fortapt, forteller han rolig. 

Tre uker senere var alt over. Vår sjåfør mistet Murens fall. Han var sammen med en kjæreste på en romantisk film. Da han kom ut, fikk han høre at den reneste action-thrilleren utspant seg på grensen til Vest-Berlin. 

- Jeg og faren min ble gransket etter Murens fall. Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi var bare med i systemet, slik mange var. Men jeg jobbet jo ikke lenge i den østtyske hæren, forteller han. 

Vi i bussen er godt over 60. Vel, vi er rundt 70, mange av oss. Vi husker jo byggingen av Muren. Og Murens fall skjedde i går, omtrent. 

Vi går til det såkalte Runde Ecke der det hemmelige politiet Stasi hadde sitt hovekvarter i Leipzig. Da frykten for dem var blåt vekk i midten av oktober, tok 300.000 demonstranter til gatene. De lyste opp bygningen ved ringveien rundt gamlebyen. 

4. desember 1989 okkuperte innbyggerne av Leipzig Stasi-hovedkvarteret. 3. oktober 1990 var de to tyske statene gjenforent. 

Da var det virkelig alvor!

Rydding. Mange av oss stritter mot ordets konsekvenser. Men denne helga har det vært moro. Dypdykket avslørte blant annet at min far dukket opp i en 1-spalter i Aftenposten 2. mai 1934. 

Lokal nyhet når Oslo...

Det var 2 dager før han fylte 21 år. Og som journalist i den forlengst avdøde dagsavisen «Sørlandet» var han også en aktiv demonstrant. Og en skikkelig motstander av Adolf Hitler. Det var også hans tilkomne svigerfar, Olav Scheflo, sjefredaktør i «Sørlandet». Men min mor, Mosse, var bare 17 år, og fars dramatiske demonstrasjon i Kristiansand fant sted 11 år før jeg ble født. 

80 år gamle!

Da far døde, etterlot han seg ikke mye materiale om seg selv. Men dette gulnende avisutklippet fra Aftenposten, fant jeg. 

Nå har det i årevis ligget i en konvolutt. Og det kom igjen for dagen da vi endelig tok fatt på ryddingen av «kontoret» vårt. Der vi aldri har sittet når vi har «jobbet». 

Vi avvikler kort og godt «kontoret», og da ble det ryddet. Grundig. 

Ekstrautgave i Kristiansand!

Avslørende!

Det ble en grundig dokumentasjon av egne vektøkninger og håravfall. Bildene er nå sortert! Og ikke glemt. 

Svart/hvitt-bilder av mine foreldre finnes det mange av. Og vi husker dem fordi vi har sett på dem mange ganger. Men i motsetning til hva vi opplever i våre digitale tider, er bilder fra  1930-åra en skatt vi tar vare på. 

Trotskij med flippskjegg, mor i bakgrunnen til venstre.

Ett av bildene ble faktisk historisk. Og det ble tatt av far. Det skjedde på Sørlandet, der den landsflyktige Leo Trotskij var på besøk hos en gammel kjenning og kampfelle, min bestefar Olav Scheflo. 

Solgte for tidlig. 

Far fortalte meg at bildet med grunnleggeren av Den røde hær i Sovjetunionen ble solgt til NTB for 25 kroner. Far ble senere sjef i NTB, og på 40-årsdagen for mordet på Trotskij i 1980, var far ennå sjef i NTB. Han gliste godt da han fortalte at bildet ble solgt til mange aviser over hele verden. 

Det var fra far og mor jeg også fikk kunnskaper om hvordan Stalin opptrådte overfor meningsmotstandere. De såkalte Moskva-prosessene ble et vannskille for mange. Kommunistene slukte den offisielle, sovjetiske versjonen om sammensvergelsene mot Stalin. Og Trotskij var jo den aller verste! Mens det sto på som verst under «rettssaken» mot Stalins gamle kampfeller fra revolusjonen, lærte mor Trotskij å fiske....

Helten Stalin

I 70-åra pusset norske ml-ere støvet av Stalin. Det var en stund snakket om at han hadde 70 prosent rett og 30 prosent feil. Eller var det omvendt. Stalin var i alle fall en av de store heltene på venstresiden i Norge. 

Før jeg ga opp debatten mot «stalinistene» på universitetet, kunne jeg derfor dokumentere at Trotskij i alle fall ikke var i Moskva, men på det idylliske Sørlandet da det gikk som hetest for seg i Moskva. (Det mangler i dag ikke på litteratur om det som skjedde i Sovjetunionen i 30-årene. Det gjorde det forsåvidt heller ikke i 70-åra...) 

Digital opprydding!

Den store ryddesjauen denne helgen blir å gjennomgå alle digitale bilder! Jeg tror jeg har et arkiv på i alle fall 20.000! Nå gjelder det å være hard på labben! Erfaringer jeg nå har fått, viser at 99 prosent av alle «eksponeringer» med digitale kameraer, bare kan slettes umiddelbart. Hvis jeg vil gjøre jobben lettere for mine etterkommere, må jeg handle NÅ! 

Hvis denne digitale ryddeoperasjonen faller heldig ut, kan det hende at noe dukker opp her. 

Markedet... Æsj! Eller?

Service, ikke 10-kronersmarked, lokket meg hit

Markedet kom og tok meg! Hva gjør jeg da? Jeg går tilbake til "markedet". Og sier et forsiktig farvel til nærbutikken min de siste 20 årene. 

Egentlig er det ikke helt smart. For når jeg legger et par-tre år til på livslinjen min, kan jeg kanskje ikke gå til nærbutikken. Og enda litt lenger inn i solnedgangen har legen kanskje tatt fra meg førerkortet. Og da må jeg ta bussen til butikken! Med rullator?

Ledelsen i Spar Simensbråten må spare penger. Det forlanger sikkert kjeden. Dermed forsvant fiskedisken. Og kjøttet blir mer og mer ferdigpakket. Sterilt, sikkert. Men ikke kundevennlig for mange av oss.

I dag forsøkte jeg å leve uten nærbutikken. Jeg syklet (!) et par kilometer til butikken som vi lokalt kaller "Lavpris". Det er jo Jacob´s på Holtet. Trolig en av Norges fineste butikker. Ikke alltid like billig. Min nye nærbutikk, der utenfor bomringen? Eller skal jeg velge Meny på Manglerud eller Ultra på Bryn?

Fiskedisken hos Jacob´s lå der innbydende! Kjøttdisken bugnet over av kvalitet. Vel, jeg synes jo det er litt i meste laget å betale 446 kroner kiloen for en skikkelig biff!

Fiskedisken hadde strålende seifileter til 99 kroner kiloen. Akkurat den fisken jeg for noen dager siden kunne kjøpe på Spar Simensbråten. Til samme pris.

Ostedisken er en historie for seg selv. Selv etter at Stoltenberg-regjeringen innførte prosenttoll på ost som konkurrurerer med produkter basert på norsk ost.

- Forferdelig dyrt, sa den middelaldrende damen. Maasdamer (fra EU) kostet 249 kroner kiloen. Rene ranet, spør De meg!

Nå vet jo både de middelaldrende damene og mange andre at finansminister Siv Jensen frekventerer "Lavpris" rett som det er.

- Jeg hørte i radioen i dag at landbruksminister Listhaug (FrP) ikke vil fjern ostetollen, påpeker min ostevenninne.

- Du stemte vel ikke FrP? spør jeg.

Nei, det gjorde hun ikke. Men bergenseren fikk nok en stemme.

Vi rullet alle videre gjennom Jacob´s. Jeg var klok nok til å ha en handleKURV, ikke en handleVOGN.

Altså kom jeg under 300 kroner denne gang. Penger som kunne ha havnet hos Spar Simensbråten.

Nye tider i Aftenposten

 

Espen Egil Hansen blir ny sjefredaktør i Aftenposten om vel én måned. Dette blir den tredje sjefredaktøren som kommer fra VG. Det blir moro med en heldigital sjefredaktør. Han dukker sikkert opp på Aftenpostens interessante Facebook-side "Bak forsiden".

Det er fem og et halvt år siden jeg ruslet out av Aftenposten. Et rikt liv i over 30 år fikk jeg. Nå venter jeg spent på hva hvilke grep den nye sjefen tar. 

Noen av dem blir helt sikkert digitale. Og etter at "Bak forsiden" dukket opp, er jeg helt sikker på at samtalen med leserne blir bedre enn i gamle dager. 

Én ting er at vi nå er på fornavn med politisk redaktør Harald og A-magasin-redaktør Lillian. Nå får vi høre direkte fra Kristioffer i USA hvordan det er å dekke budsjettkrisen for norske avislesere. Og Kristoffer (Rønneberg) skriver følgende, lett selvkritisk, dette: 

"I etterpåklokskapens lys ser jeg at vi nok burde forsøkt å forklare litt mer av hvem Tea Party-aktivistene er, hva de tenker og hvordan de har fått så stor innflytelse"

Litt før hadde han rapportert til lesere på nett og papir om en av de mest dramatiske konfrontasjoner mellom president Barak Obama og det republikanske partiet 

Tine Dommerud skriver om gravide kvinner som tar direkte kontakt med sykehusene. Bakgrunnen er selvsagt meldingene om at Solberg-regjeringen vil tillate at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort. 

På "Bak forsiden" redegjør Tine for de etiske dilemmaene som mange journalister står overfor når en "story" skal på trykk. Hun vil jo helst at folk skal stå frem med fullt navn. Men slik går ikke alltid. 

"...disse historiene, som fremdeles er hemmelige for familie og venner, var så private at vi ikke kunne kreve av intervjuobjektene at de står frem."

Foreløpig har vel 4500 trykket "liker" på "Bak forsiden". Men kontakten med leserne er der. 

Forhåndssaken fra i går om intervjuet med Malala i A-magasinet, faller i god jord blant leserne. Og forhåndsomtalen er delt 11 ganger. 

Så det er bare å komme seg ut på "Bak forsiden", folkens!