Nå er det alvor!

Mot norrrmalt? Neppe!

2012-02-02T08:54:00.000+01:00

Klimakrise på Svalbard? Nei, da!

Hvem husker ikke Leif Justers herlige parodi på værmannen, den gangen i forrige århundre. Nå er det ikke mye norrrmalt på Svalbard, hvis vi skal tro statstikken for januar som værmennene på Blindern har dumpet ut via yr.no.

Allerede for 50 år siden, visste jeg at det gikk mot varmere vær i polare strøk. For meg var værstatistikk skikkelig alvorlige greier. Tørkesommeren 1959 og snøvinteren i 1966 gjorde et uutslettelig inntrykk. I årevis hadde jeg en drøm om å bli meteorolog. Værrekorder og rundetider på skøyter satt som spikret.

Værkunnskapene mine ble imidlertrid satt på en skikkelig prøve da Unge Høyre arrangerte det de kalte "Byens lyseste hoder". Jeg var juniorpartneren sammen med to glupinger fra Vahl skole. Men vær, det kunne jeg. Trodde jeg!

Vi nådde finalen i Høyres Hus og stilte som ett av favorittlagene, trodde mange. I de innledende rundene, satte vi ny rekord. Og ble avbildet i selveste Aftenposten. To spalter, må vite.

Vi tapte jo så det suste! Vi var aldri i nærheten av 1.-plassen. Men vi burde hatt 2.-plassen. Vi ble bortdømt!

Spørsmålet som felte oss, lød omtrent slik: "Hvor mye har gjennomsnittstemperaturen steget på Svalbard fra 1930 til 1960. Altså, hva var gjennomsnittstemperaturen, "mot norrrmalt", i 1964? Og hvor mye hadde den steget siden forrige måleperide fra 1900-1930?

- Dette vet jeg, men vi svarer ca 1,1 grader, bedyret jeg.

En innertier, mente jeg, med litt slingsringsmonn fordi vi svarte "circa" 1,1.

Vi tapte så det suste! Riktig svar var 1,0 grader! Null poeng! Ingen andre lag var i nærheten av riktig svar. Men alle fikk null poeng.

Se på grafen og tenk over hva som skjedde på Svalbard siste månedene i fjor og hittil i år. Gjennomsnittstemperaturen for januar var 11,8 grader over "norrrmalen". Gjennomsnittstemeraturen i Longyearbyen var minus 3,5, den skulle altså vært minus 15,3 grader!

I går regnet det på Svalbard. Går det an å påstå at det ikke skjer noe med klimaet? Norrrmalt er det i alle fall ikke!

Digital næring

2012-01-29T11:46:00.000+01:00

Stilig, ikke sant?

Nesten to år etter at Padda kom til meg, føler jeg at det tar av. I morges leste jeg Der Spiegels ferske utgave. Men først våknet jeg til klassiske toner på radiokanalen WDR5 i Köln. Og kvelden før sovnet jeg over e-boka "Fredsmegleren".

Nytenkning? Uff!
Det ligger mellom ørene det meste. Problemene med å legge om livsstilen vet folk alt om. Nyttårsforsettene ryker etter noen timer. Aller vanskeligst er det kanskje for en innbarka journalist å gå over fra papir til nett. Selv for meg som har vært med hele veien. Fra en beskjeden start høsten 1996.

De siste to ukene skjedde det mye. Først kom iBooks 2.0. Og så kom Ordflyt. Selv om det norske språksamfunnet ligger i ytterkant når bokstaver flytter fra papir til lesebrett, ser jeg at 2012 blir gjennombruddet også i Norge.

Krim for alle penga!
Ørjan N. Karlssons "Fredsmegleren" (kr 149) er om Den norske kanal 2.0 etter at 1.0 i 1993 viste seg ikke å sørge for at palestinere og israelere kunne leve i fred og fordragelighet med hverandre. Den ferskeste fredsprosessen i Midt-Østen finner sted i 2011 etter den arabiske våren. Og såpass aktuell er boka at regimet i Syria sørger for å drepe en norsk diplomat som er med i prosessen. Dette er den fjerde kriminelle e-boka på to uker!

Nye tider!

For mitt vedkommende blåser den omstridte digitale bokløsningen Bokskya vekk. Det ble bare tull, særlig for en som allerede var hekta på det enkle grensesnittet til Apple. Nå er Ordflyt på plass, dermed er det bare å vente på at de skikkelig gode titlene fra norske forlag lanseres her. Det var spennende å lese Aftenposten om temaet siste uke.

For bra!
Nå ser jeg at det oppstår digitale problemer i vårt naboland i øst. Det viser seg at leserne strømmer til bibliotekene for å låne digitale utgaver av bestselgerne. Forlaget liker ikke at boka om fotballstjernen Zlatan lånes ut 13.000 ganger via bibliotekene. Det rammer det lukrative salget av papirbøker!

Jeg kjøpte altså min iPad i Soho på Manhattan påskeaften 3. april 2010. Det gikk litt tregere med utviklingen av aviser og tidsskrifter tilpasset lesebrettet. Men jeg må innrømme at gutten i meg også fått stor plass Padda. Nå skal jeg ikke avsløre hvor leken jeg er, men bare fortelle at jeg nå har fått meg en retro-app som gir meg vekkeklokke og internett-radio i samme slengen. En annen App gir meg vekkeklokke med siste nytt på Facebook-kontoen min!

Goodbye, NRK?
Min digitale hverdag har fått konsekvenser som jeg ikke kunne forutse for bare to år siden. Jeg hører ikke nyhetssendingene på P2 fra 0630 til 0900. Da irriterer jeg meg bare over prioriteringer og presentasjoner i statskanalen. Og værmeldingene på radioen kan bare nedlegges. Det er 100 prosent overgang til nettet.

Har dere forresten tittet på app´en "Living Earth"? Verdensklokke med værmelding! I dag får sola ned 16.21 i Oslo. Det blir overskyet og ikke altfor kaldt i Tigerstaden. Globusen på Padda viser at bare Svalbard har mørketid nå.

ps. En sensasjon inntraff for ett minutt siden. Det ringte på døra! Og der sto ei ung jente og solgte Dagbladet for 20 kroner! Jeg kunne ikke dy meg, og brøt min private boikott av avisa. Skoleelven fortalte at hun fikk 7 av de 20 kronene.

Vareopptelling!

2012-01-06T13:11:00.001+01:00

Beskjedne greier, men moro!

2011 ble jo et dramatisk år. Massakren i Regjeringskvartalet og på Utøya preget også mange blogger. Men min ene blogg om Utøya, kom bare på 5. plass.

Suverent mest lest ble bloggen jeg snekret sammen etter å ha lest professor Stein Kuhnle betraktninger i Bergens Tidende i november om hans dramatiske tre ukers samliv med Dagbladet. Bloggnavnet mitt "Nå er det alvor" har sjelden passet bedre enn denne novemberdagen. Det er tydelig at jeg har mange pressekolleger som lesere!

Intervjuet med meg selv kom på på en solid sølvplass. Jeg skulle på ferie, og måtte stenge redaksjonen i denne digitale avisa.

Det slo også godt an da jeg bedrev litt harselars med en stakkars 21-åring som "måtte" ha en treroms leilighet til 2,9 millioner kroner, men nådde ikke opp fordi han ikke hadde så mye egenkapital som banken forlangte. Det var heller ikke særlig lystelig at min gamle avis, Aftenposten, bragte denne saken som et eksempel på problemene for unge boligsøkere!

Litt presseetikk forsøkte jeg også å bedrive i fjor. Og da er det hyggelig at mine betraktninger om journalister som blir aktører, nådde opp til 4. plass.

Men opplaget mitt er bare sorgen, sett med presseøyne: Knappe 12.000 på knappe to år...

Hvorfor begår bokbransjen selvmord?

2012-01-05T12:16:00.002+01:00

Her det plass til flere bøker! Billigere bøker!

Rekordlang juleferie ble innledet da jeg skrev om digitale aviser midt i november. Da passer det kanskje å skrive om ebøker i den første bloggen i 2012? Særlig etter dagens kronikk i Aftenposten.

Mange norske forslag går skumle tider i møte. Bokhandlere bør skjelve i knærne. Og det har jeg fortalt "min" bokhandler på Manglerud. Der har de sikkert lest side 4 og 5 i Kulturseksjonen i Aftenposten i dag.

Lydboka.
Denne jula skjedde det i alle fall noe med mine lesevaner. "Min Kamp 6" kom som 45 timers lydbok inn i øret mitt. Rene sovemedisinen, spør du meg.

Men den største forandringen skjedde da jeg oppdaget at det ligger norske bøker i butikken til Steve Jobs, iBooks. Jeg har jo kjøpt det meste via de digitale godteributikkene i Apple-systemet. Padda mi er fyllt opp med app´er. Nå begynner reolene i iBooks å fylles. Altså med norske bøker.

Padda!
Altså begynner jeg å få endrede vaner. Lesevaner. Det er snart to år siden jeg fikk min første padde. Det skjedde i New York 3. april 2010. iPad var revolusjon, fikk vi høre.

Bildet av Jens Stoltenberg gikk verden rundt da han satt på en flyplass i New York. Askefast. Mens han angivelig styrte landet via en iPad.

Dette var jo ikke sant, men noe var sant med bildet. Jens og mange med ham oppdaget at lesebrettet har sine store fordeler.

Folk betaler.
To år senere er ikke media flyttet helt over til Padda. Men nå tar VG, Aftenposten og andre seg betalt for tilgangen til de skreddersydde digitale utgavene sine. Og jeg innrømmer det gladelig, jeg bruker dem. Mer og mer.

79 kroner og rett på Padda!

Men altså, nå skal jeg altså fortelle litt om mine nye lesevaner når det gjelder bøker. Det var jo morsomt å lese den gratis utgaven av Ole Brumm som kom med padda jeg kjøpte i fjor. Snedig, tenkte jeg. Nå er det vel tid for nye kanaler også i norske forlag.

Latterliggjort.
Det har ikke skjedd! Bokskya, det norske alternative til de amerikanske løsningene, falt pladask. Derfra kom det ikke annet en øs pøsende regnvær. Bokskya er latterliggjort!

Hvordan handler jeg bøker nå? Jeg stikker innom "Butikk" i iBooks og leter etter bøker på norsk. Utvalget er magert, for å si det mildt.

"Han var min sjef", kjøpte jeg før jul. Skrevet av Kristina Schröder. Hun var med Hitler til veis ende. 49 kroner betalte jeg. Og kvittering havnet i innboksen min.

"En statsråds død" av norske Rune Angell-Jacobsen kostet 79 kroner! Oppfølgeren "Drapsmann" koster det samme.

Myter.
For Jan Christensens og Arnfinn Molands "Myter om krigen" måtte jeg ut med 179 kroner. Denne boka koster "egentlig" 298 kroner, men via bokkilden.no kan jeg få den for 261 kroner. Jeg "sparer" 37 kroner, og jeg får den tilsendt i løpet av 1 virkedag!!

Nå ble det spart ytterligere 82 kroner, og jeg fikk boka via iBooks i løpet av sekunder.

Hvor lenge kan norske forlag holde på med dette lureriet? Og hva tenker alle de ansatte i bransjen? Jeg går i de analoge butikkene og blar i bøker, og så kjøper jeg det jeg får kjøpt i iBooks.

2012!
Nå eier forlagene de aller fleste butikkene der papirbøkene selges. Det slår jeg at 2012 kan bli året når den første bokhandel i et stort kjøpesenter nedlegges. Butikkdøden kommer. Helt sikkert. Akkurat som med platebutikkene. Det oppdaget min 89 år gamle tante som skulle kjøpe CD-plater til ungene mine til jul. Det ble bøker i nabobutikken. Men hva skjer neste jul!

PS:
Jeg har foretatt en vareopptelling i mitt digitale liv. Det siste halvåret har jeg kjøpt bøker, tidsskrifter og aviser for 1819 kroner. Og dette er inklusive moms til Sigbjørn Johnsen. Bokhandlere eller avisutgivere lever uten moms! Og tjener fett på det.

Digital revolusjon. I praksis?

2011-11-16T13:33:00.001+01:00

Hvor går Aftenposten?

Norske aviser tjener for lite på nett. Og grunnfjellet for papirutgaven trues av en ny finanskrise. Tvinger det fram en raskere overgang til betaling fra brukere av nettutgavene? Det kan fort bli resultatet.

Etter snart fire år utenfor Aftenposten, forsøker jeg likevel å følge med hvordan den digitale hverdagen er for papiravisene. Da er det interessant å se hvordan "bjellesauene", lederne i Norges største avis, oppfører seg i den digitale hverdagen.

Det er lenge siden jeg oppdaget at den mest aktive av redaktørene i Aftenposten i sosiale medier som Twitter, er Kjersti Løken Stavrum.

853 tvitringer er kommet fra hennes konto, @LokenStavrum. Sjefen sjøl, Hilde Haugsgjerd (@HildeHaug) har gått på lufta 35 ganger i denne sosiale kanalen. Digitalredaktør Skjalg Engebø (@SkjalgEngebo) har notert seg for syv tvitringer.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås tar innersvingen på dem alle. Over 3600 ganger har han meddelt seg via Twitter. Det innebærer at han er blant dem som vet mest om hvordan de sosiale mediene fungerer. Det preger også kultursidene etter omleggingen av Aftenposten for noen uker siden.

Et tegn?
Den ujevne bruk av de sosiale medier blant redaksjonstoppene i Aftenposten kan være et tegn på at ikke alle har tatt inn over seg at noe skjer der ute. Selv om det gang på gang understrekes at avisen er på vei ut i den digitale fremtiden.

Omstillingsprosessen fra papir til nett er smertelig. Og den går lynraskt. Nå drøfter Schibsted hvordan avisene skal ta seg betalt for kvalitetsjournalistikk. Da er det kanskje typisk at den interessante saken på side 8 og 9 i onsdagens kulturdel i Aftenposten om bråbrems for papirutgavene, ved middagstider samme dag, ikke var lagt ut på aftenposten.no.

Men hvorfor ligger da heller ikke denne artikkelen på Aftenpostens iPad-utgave? Jeg betaler vitterlig penger for å lese denne utgaven, akkurat som jeg betaler for å lese A-magasinet på iPad. Min siste utvei blir da å lese artikkelen i eAvisen.

Uforløst.
Har Aftenposten funnet den riktige veien til de digitale leserne? Det vet jeg ikke, men jeg føler at det er noe uforløst over satsingen.

Kjensgjeringene siger inn over redaksjonene i papiravisene, tror jeg. Enten man liker det eller ikke, fremtidens lesere kommer til å befinne seg i de digitale mediene.

Selv om mange mener jeg er nerd og følger godt med i de sosiale medier, må jeg tvinge meg selv til å ta et digitalt løft og lese hva Folket mener om ditt og datt. Vi som er født i første halvdel av forrige århundre tenker helt annerledes en generasjon Y. De som er født mellom 1978 og 1990, er stort sett heldigitale.

Det eneste sikre for papiravisene nå, er at usikre tider står foran dem. Det blir en krevende øvelse både å holde orden på inntekter og utgifter, samtidig som nyheter og all annen informasjon migrerer til det digitale markedet.

Test.
I dag gjorde jeg et journalistisk eksperiment. Jeg spurte NRKs programdirektør på Marienlyst, Per Arne Kalbakk, via Twitter, om NRK vurderer å sende rettssaken etter Utøya-massakren Live.

Lynraskt kom svaret om at statskanalen vurderer å sende deler av rettssaken til de tusen hjem. Men vitneforklaringer og Breiviks forklaringer, de sendes ikke ut, tvitrer Kalbakk.

Hadde avisledere svart like raskt? Og hvis det hadde drøyd noen timer, hva er årsaken?

Geriljakrig i kulda

2011-11-15T16:00:00.001+01:00

Vi fryser! Varmepumpe, takk!

Litt dramatisk, kanskje, men hva gjør man ikke for å kutte strømregningen med 35 %? Jeg har fått tilslagn om 3000 kroner i støtte fra Oslo kommune til å sette inn varmepumpe. Men borettslaget nøler. Varmepumpe støyer visst for meget.

Sjokket fikk vi for snart ett år siden. Da det var på det verste, viste enkel matematikk at det kostet 189 kroner døgnet å varme opp vår enkle borettslagsleilighet på vel 100 kvadratmeter.

Nå har også jeg sett lyset, og har kastet meg ut på nettet. Varmepumpe!

1 til 6?
Markedet er stort, men jeg endte med en meget anerkjent pumpe, som går for det nordiske klima. 1000 Watt inn i pumpa, og nesten 6000 Watt inn i boligen.

- Nå kan du slå av varmeovnene, eller i alle fall sette dem på 18 grader, var rådet fra min energiske rådgiver.

Men så er det altså fellesskapet!

1. Varmepumper er ikke pene. Hva sier naboene?

2. Varmepumper lager støy. Hva sier naboene?

Kutt, kutt, kutt!
Nå begynte geriljakrigen. Jeg ringte til en avis nær meg. Og fortalte den ulykkelige historien om familien som ville kutte energiregningen. Jeg har ikke glemt hva som tenner en journalist!

Nå har journalisten forlatt åstedet. Fotografen også. De har festet den siste strømregningen med oversikt over forbruket til et digitalt bilde. Eieren av boligen (les: jeg) forteller de nakne fakta.

Makta rår!
Det viser seg jo at styret i borettslaget har makta. De kan stoppe alt som skjer utenfor selve boligen. Det er jo ikke bare bare å sette i gang!

Den samme konklusjonen trekker også jurister som min kollega i den nærstående avisen har snakket med.

Nå venter jeg i spenning på avisoppslaget!

Lydløs Tigerstad?
Men før notatblokka blir lagt igjen, åpner jeg døren til verandaen. Det er ikke til å ta feil av. Støyen fra Tigerstaden denne kalde novemberdagen, er øredøvende.

Vi kommer ikke til å høre varmepumpa på grunn av det pulserende livet i en levende by! Og hvem ligger og soler seg i hagen midtvinters når varmepumpa går på høygir?

Den beste nyheten for avisene er at borettslaget sier nei til varmepumpe, men ja til støy fra byen.

Best i Oslo.
Jeg glemte en viktig ting. Trolig bor jeg i Bakkebygrenda. Antagelig bor jeg best i Oslo. Det vet i alle fall de som nylig betale 52.000 kroner kvadratmeteren for å flytte inn i borettslaget. Og nå får de 2000 kroner måneden i strømregning.

Følg med! Her kommer flere kapitler!

Verdens største lesesirkel!

2011-11-13T11:37:00.002+01:00

Fremtiden!

Sosial lesing? Smak på ordet. Det kommer til en iPad eller et annet lesebrett nær deg. Lesere av e-bøker i USA vet hva Readmill er.

Selvsagt er dette noe som stormer frem. I USA. I Norge og andre europeiske land går det ikke fullt så fort.

Per Kristian Bjørkeng har lenge forberedt Aftenpostens lesere på den nye framtida for bokelskere. Han har forlengst konstatert at det ikke er lett å få i gang et system for digitale bøker. Forlagene stritter i mot. De ser at bunnlinjen ryker hvis alt slippes løs.

I siste utgave av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel, leser jeg om hva som skjer i bokmarkedet i Tyskland. Konklusjonen der er jo at tyskerne ligger fem år etter amerikanerne. Også tyske utgivere holder fast ved livsløgnen om den digitale boka er et forbigående fenomen. Omtrent slik som Internett var i 1995.

Social reading var total ukjent for meg. Men da er det jo bare å google litt. Det handler selvfølgelig om e-bøker. I prinsippet skal du altså kunne dele de notater du gjør i en e-bok med andre leser av den samme boka. Og når noen lurer på hvor langt du er kommet i boka, er ikke sidetallet svaret du gir, men hvor mange prosent av boka du har lest!

Jeg har jo lest noen ebøker selv. Det var nyttig å lese Mandelas selvbiografi ($ 9) på Padda. Fint var det også at jeg kunne slå opp ord jeg ikke forsto. Det var bare å holde pekefingeren på det uforståelige ordet inntil Oxford Dictionary forklarte meg betydningen.

En av de digitale lesesirklene på nett heter Readmill. Tenk dere hva som hadde skjedd hvis Karl Ove Knausgård bøker hadde havnet i en sosial lesesirkel!

Ha en god lesedag! Selv skal jeg pløye meg videre i den meget analoge mursteinen til Tor Bomann-Larsen om kong Haakon fra 1928 til 1940.

Norge og DDR. Åpenhet?

2011-11-12T11:37:00.000+01:00

Her havnet DDRs politiske fanger.

Åpenhet var slagordet etter 22. juli. Åpenhet er ikke slagordet for å rydde opp i Norges forhold til DDR. Stasi-helvetet er endevendt i Tyskland. Hvorfor får vi ikke vite omfanget av DDRs spionvirksomhet i Norge?

"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.

Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.

Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.

POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?

Lørdagens artikkel får meg til å spole tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.

Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.

- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.

Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.

Avskjediget.
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.

Utøya 16 uker etter...

2011-11-11T12:04:00.000+01:00

Minnesteinen ved Utvika Camping

- Min mor er her for første gang, forteller den unge AUFeren. Noen hundre meter unna ligger Utøya. Alt er stille denne novemberdagen. Redningsmennene har forelengst forlatt Utvika Camping.

Selvsagt fulgte jeg de dramatiske timene denne sommerfredagen. Og jeg ser sporene i Oslo sentrum nesten daglig.

Nesten fire måneder etter 22. juli, drar jeg for første gang til Utvika Camping. Til stedet der 250 ungdommer ble reddet av turister og andre frivillige.

Kameraet har jeg slengt over skulderen. Det er en gjørmete sti ut til båthavna. Plankene i den søkkvåte stien redder meg.

En mor og en sønn.
Da jeg kommer meg ut på moloen, ser jeg de fire som er på vei inn til campingplassen. Vi slår av en prat. Raskt forstår jeg alvoret. Dette er en av de overlevende som er tilbake. Sammen med moren sin. Og trolig en bistandsadvokat.

Kameraet blir hengende på skulderen. Dette er ikke tid for jobb.

Rolig forteller den unge mannen at moren er her for første gang. Hun er fra et europeisk land som har lidd mye mer enn Norge noen gang har lidd. Massakre var hverdagskost i hjemlandet hennes. Nå var det på nippet til at hennes sønn ble det 70. offer på Utøya.

Deres historie gjør inntrykk. Som journalist dekket jeg Alexander Kielland-katastrofen i 1980 og brannen om bord i Scandinavian Star (1990). 124 døde da boligplattformen kantret. 159 mennesker ble funnet døde da fergen ble slept inn til Lysekil denne påsken. Derfor vet jeg litt om hva folk utsettes for når en katastrofe velter inn over oss.

Det svarte dypet.
Jeg blir i havna på Utvika Camping en halvtimes tid. Nå er jeg helt alene. Campingplassen har gått i dvale. Vi venter bare på den første snøen. Og at isen skal skjule det svarte dypet.

August 2011

Kontrasten er enorm på den gamle riksveien som i sommer ble hovedveien mellom Oslo og Hønefoss fordi Nestunnelen på E16 var stengt. Etter 22. juli vokste det frem et minnesmerke på knausen like ved kaia der "Thorbjørn" ligger fortøyd.

I uke etter uke stoppet folk ved denne knausen. Blomster, flagg, hilsener og lys fyllte den lille knausen. Nå er trafikken forsvunnet. Sola også. Men minnesmerket er like friskt og levende.

November 2011

Mitt høstlige besøk faller sammen med justisminister Knut Storbergets redegjørelse om 22. juli i Stortinget. Etter å ha hørt redegjørelsen og noen timer senere ha sett de to minnesmerkene ved Utøya, undres jeg. Hvor ble det av samholdet etter terrorhandlingene?

Kanskje det var riktig, slik det ble sagt på en eller annen radiokanal i går. Nasjonens reaksjon etter terrorhandlingene var sunn. Men de holdningene som folk viste, var unntaket. Hverdagen kommer alltid tilbake.

Nå letes det etter svar. Det politiske Norge vil ha svar. Bistandsadvokatene vil ha mer informasjon. Samfunnet vil beskytte seg.

Veien videre.
På moloen her knappe 5 mil utenfor den politiske støyen i Stortinget, leter en mor og en sønn etter veien tilbake til et normalt liv. Nesten fire måneder tok det for moren å komme hit ut. Det kan fort bli en kronglete vei. Motbakker kommer.

Flere enn henne bør søke roen i Utvika. "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen", er budskapet på minnesteinen som campinggjestene og beboerne har reist.

Tatt av de sosiale medier.

2011-11-09T13:10:00.001+01:00

Håpløs analog utgave!

Nyhet 1.Vi fikk nye naboer for noen måneder siden. Nå er vi også naboer på Facebook. Da er det lett å gi beskjed om hvem som passer postkassene når noen er borte.

Nyhet 2. I går kunne jeg ikke gå på møte om de sosiale nettverkene som omgir oss. Da var det greit å få løpende referat via Twitter.

Det er ca 30 kilo og 30 år siden karrikaturen til høyre ble laget. Skjegget er det eneste jeg har beholdt. Men det er blitt grått!

Medierevolusjon snakker journalister om. For 30 år siden snakket vi om datamaskiner. Vi så for oss en tid uten typrografenes monopol i produksjonen av artiklene våre.

Revolusjon
For 22 år siden lærte amerikanerne meg å bruke det produksjonsanlegget Aftenposten skulle installere. Det skjedde nøyaktig samtidig med en revolusjonen som fulgte med Berlinmurens fall. De dramatiske begivenheten kom rett inn på skjermene våre i Sacramento i California.

Den digitale flodbølgen lot seg ikke stoppe, selv av en sterk grafisk fagorganisasjon. De siste to-tre årene har mediefolk opplevd at en revolusjon i bruken av de sosiale medier. Det innebærer at tidligere kollega Jørgen Lohne skriver i papiravisen, men også har en egen side på Facebook. Selvsagt har Lohne en blogg. Den gir ham enda kanal til leserne. Strevsomt, sikkert, men enda bedre for hans trofaste lesere av rapportene fra Midt-Østen. Den politiske revolusjonen var utenkelig uten de sosiale mediene.

Hva nå?
I de gode, gamle papiravisene har endringene vært dramatiske. Jeg syntes alltid det var interessant å lese Editors & Publishers på papir. Nå leser jeg fagstoffet fra mine amerikanske kolleger på nettet. I den ferskeste bloggen ber fagfolkene på den andre siden av Atlanterhavet oss europeere legge mer vekt på Facebook!

Facebook hevder nå at de har registrert 750 millioner aktive brukere. Annonseomsetningen via Facebook skal ha kommet opp i vel 11 milliarder kroner i fjor. Da blir det viktig, mener Editors & Publishers, også for avisutgivere å utnytte Facebook. I følge amerikanske tall fra alexa.com er brukere av Facebook i snitt innom 26 minutter av gangen!

Avislesere, derimot, oppholder seg på nettstedet de velger, bare mellom 3 og 5 minutter! Tidstyven er Facebook, ikke nettavisene.

Facebook
Dermed er Facebook kommet for å bli. Slik enkelte nektet å tro da Internett dukket opp for godt over 15 år siden.

New York Times har 300.000 digitale abonnenter. I Norge er tallene beskjedne, og "opplaget" er ikke noe aviseierne slår i bordet. Jeg betaler villig for å grave litt dypere ned i de digitale mediene. Finansminister Sigbjørn Johnsen får 7 kroner hver gang jeg kjøper Der Spiegel. Det gjør jeg som regel ved 8-tiden hver søndag. 35 kroner er ingen ublu pris, særlig ikke når det koster nesten 30 kroner mer å få papirutgaven (to dager senere) hos Narvesen!

VG leder
Jeg skal ikke fortelle avisutgivere hvordan de skal møte den digitale fremtiden. Men min påstand er at heller ikke norske aviser kommer unna kravet om at det må bygges et sosialt nettverk rundt de digitale avisene.

VG ligger lengst fremme. De vil ha penger av dem som kaster seg ut på VG+ eller vil lese VG Helg på sin iPad.

Aftenposten forlanger nesten 600 kroner året fra papirabbonenter som vil ha den digitale pakken med A-magasinet og papiravisene som PDF-filer.

Bråstopp!
Begge avisene satser tilsynelatende mye på å trekke leserne inn i debatten. "Bråstopp for dieselbil-interesse" sto det på vg.no onsdag. Leserne ga i alle fall full gass da de ble bedt om å si sin hjertens mening om forslaget fra Regjeringen om å gjøre dieselbilene dyrere.

VG er forlengst Norges største nettsted selv om papirutgaven har overlatt førsteplassen til Aftenposten. Vinnerne på lang sikt blir trolig det mediehuset som trekker til seg flest folk. Også folk som vil betale for seg, slik de har gjort siden tidenes morgen når det gjelder papiraviser.

Finn.no
Aftenposten la gullegget da de tok kontrollen med finn.no. I tillegg til at det er blitt et av de største nettstedene i landet, trykker finn.no i praksis penger til Medie Norge.

Samtidig kutter Medie-Norge så blodet spruter. 200 årsverk skal vekk i Schibsted. Kolleger ringer meg og spør hvordan det var å bli førtidspensjonert for snart 4 år siden.

- Se hvor lykkelig jeg er! forteller jeg tvilerne.

- Hva gjør du? spør mange.

- Det jeg alltid har gjort. Jeg skriver. Jeg blogger. Men det havner ikke i Aftenposten. Men lesere har jeg! understreker jeg.

Redaktør Monsen
Og i dag har jeg funnet ut at min mest vellykkede blogg hittil har vært "Dagbladet alltid foran?". Jeg vet hvor mange som har bladd i monsunen.blogspot.com. Nå vet jeg at tre av naboene mine har lest hva jeg skrev. Erik, rett over gata, er blitt abonnent. Men han betaler ikke noe til meg! Sånn sett er sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og jeg i samme båt.

Jeg må sjekke om naboene over meg leser bloggen min. Foreløpig får de Aftenposten i postkassa, de også.

Dagbladet alltid foran?

2011-11-07T08:40:00.000+01:00

Sjelden stjæler jeg hele artikler og publiserer dem på min egen blogg. Men nå er det alvor.

Artikkelen jeg nå stjæler, er skrevet av professor Stein ved universitetet i Bergen. Han har lest Dagbladet i 21 dager, og har fortalt dette til leserne av Bergens Tidende noen timer før Brann røk på et smertelig tap i cupfinalen her østpå.

Hvor smertelig tapet er for Dagbladet, vet jeg ikke. Men avisens nye sjefredaktør John Arne Markussen har en jobb å gjøre.

Les Stein Kuhnles artikkel, og døm selv!

Prolog
«Dagbladet alltid foran»
dokumentasjon:
«SÅ FARLIG er «sunt» SUKKER»
(5.10.11)
«God torsdag! Finn din lavkarbo-diett. 6
ulike kurer» (6.10.11)
«Alt om DIN NYE økonomi. Maten–
Bilen–Skatten–Barnehagen« (7.10.11)
«SE Clinton-kuren: Gå ned i vekt og få et
sunt hjerte» (7.10.11)
«ÅPENHJERTIG Drillo: – faren som
drakk; – sykdommen; – sviktet egne
barn« (8.10.11)
«IKKE GÅ I FELLA: Slik blir du en PENSJONSVINNER
» (8.10.11)
«DET BLIR FROST OVER HELE LANDET.
Nå kommer SNØKAOS og vinterføre»
(9.10.11)
«SE HVA DU KAN GJØRE SELV: Slik får
du SUPER-SØVN» (9.10.11)
«Gjør som PROFFENE: Slik blir BOLIGEN
din mer verdt» (10.10.11)
«Så lite mosjon kan redde HELSA.
6 enkle og effektive øvelser» (10.10.11)
«Livsvalgene som gir deg MEST LYKKE:
Ekspertenes 63 beste råd» (11.10.11)
«Advarer mot LAVKARBO-HELVETE: –
OPP I VEKT; FIKK HØYT KOLESTROL; –
SPISTE SEG DÅRLIG. Pernille besatt av
dietten» (12.10.11)
«SLIK VAR BREIVIKS TØFFE BARNDOM:
Vennene snakker ut»
(13.10.11)
«God torsdag! NATURMEDISINENE
SOM VIRKER BEST
– dokumentert effekt»
(13.10.11)
«1 AV 3 VOKSNE RAMMET:
BLODTRYKK-ALARM. 21 råd
som får ned trykket»
(14.10.11)
«AQUA-LENE GIKK AMOK: – KRASJET
MED BILEN; – RASERTE HOTELLROM; –
KASTET SEG PÅ SJØEN» (15.10.11)
«Dette koster lavkarbo-diettene: SE
PRISLISTA« (15.10.11)
«PRISRAS PÅ LEILIGHETER I FJELLET: Nå
gjør du høstens RÅESTE hyttekupp.
Dette må du passe på (17.10.11)
«Din mobil er en bakteriebombe»
(17.10.11)
«TUNGE KRIMINELLE: SLIK VIL DE
HEVNE SEG PÅ BREIVIK» (18.10.11)
«Lite søvn kan gi demens-symptomer. 9
faresignaler« (18.10.11)
«SLIK LAGER DU DITT EGET TESTAMENTE.
Få maks ARV: – konfliktene; – ekspertenes
råd» (19.10.11)
«God torsdag! Den mest effektive treninga:
Guiden for utrente, veltrente,
overvektige, småfeite, stressa«
(20.10.11)
«TIDAGERSVARSEL – Her kommer
HØSTSOLA» (20.10.11)
«Slik ble han JAGET I DØDSFELLA: KADHAFI
TRYGLET OM NÅDE» (21.10.11)
«Advarer mot feilbruk av medisiner:
GJØR DITT HJERTE TRYGGERE»
(21.10.11)
«SÅ LETT FÅR DU GULLPENSJON»
(22.10.11)
«FORSKERE AVSLØRER HELSE-bløffene»
(22.10.11)
«PASS OPP for disse medisinene –
BRUK KAN VÆRE DØDELIG. 23 PÅ RISIKOTOPPEN
» (24.10.11)
«ÅPENHJERTIGE ÅGE ALEKSANDERSEN
SNAKKER UT om selvmordsforsøket«
(25.10.11)
«SJEKK DIN biologiske alder«
(25.10.11)
«SØVN-problemene som SKADER HJERTET
« (26.10.11)
«HUN HAR DRØMMEKROPPEN»
(26.10.11)
«Stor treningsguide – hengemage; –
oppblåst mage; – dårlig holdning; –
stor mage« (27.10.11)
Epilog
First things first.
all gjengitt tekst er overskriftene på
hovedoppslag, og enkelte utvalgte sideoppslag,
hentet fra Dagbladets førstesider
i tiden mellom 5. og 27. oktober i
år. Veien til bedre søvn, super-søvn,
pensjon, gullpensjon, arv, helse, trening,
diett, bedre hyttekjøp, hjerte, og
flatere mage kan leseren delvis få gjennom
presise råd om 6 kurer til lavkarbodiett;
6 råd om enkle mosjonsøvelser;
63 råd om (mest) lykke; 21 råd om reduksjon
av blodtrykket; 9 advarsler om
demens; 23 advarsler om dødelige medisiner;
og 4 løsninger for flatere mage
– i alt blir dette i løpet av bare tre uker
hele 132 konkrete anvisninger for et
bedre liv.
Og stadig er det lenge til jul med nye
muligheter for mange dagbladførstesider
og nye råd, gjennomsnittlig mer
enn 6,2 råd pr. dag. Dagbladet alltid
foran. Eget velvære og egen livsstil må
være under kontroll før leserne kan
ledes til å skue ut mot et Europa som
skjelver økonomisk og politisk mer enn
noensinne på 60 år. Hvordan det går
med Europa betyr vel ikke så mye for
norsk politisk livskvalitet. Men sett fra
hovedstaden der Angela Merkel regjerer
kan det overflatisk virke som om
Dagbladets dagsorden i dag er like lite à
jour med Europas virkelighet som avisen
var den 10. november 1989 –
dagen etter at Berlin-muren falt og det
politiske Europa-kartet ble radikalt endret
– da hele Dagbladets førsteside,
med bilde og henvisning til intervju
med psykolog Magne Raundalen, var
prydet med oppslaget om «LA BARNA
BANNE«.

Ja til EU?

2011-11-01T14:25:00.000+01:00

Vel, svaret er krystallklart i Norge. 78 prosent sier Nei i Norge. Nei-flokken i Norge gleder seg sikkert til at det blir et rungende nei fra grekerne når de skal ta stilling til EUs redningsplan for Hellas og andre kriseland i Euro-sonen.

Det er vel ingen som for alvor tror at det blir Ja-flertall når grekerne utpå nyåret skal ta stilling til den pakken som toppmøtet i EU kom fram til i forrige uke?

Vi nordmenn går fri, sier nei-siden, og slår oljefondet vårt i bordet. Vel, 200-300 milliarder av dette fondet forduftet før EU-toppmøtet. Våre oljepenger har foreløpig tatt hånd om en prosent av alle verdens aksjer. Da merkes det når Frankfurt-børsen falt med rundt 5 prosent da finansmarkedet tirsdag morgen tok inn over seg at det greske folket, ikke regjeringen i Athen, har siste ord i denne saken.

100.000 norske studenter har valgt å satse på fastrente. De som vil ha det i 5 år, kan sove trygt med 2,869 prosent rente!. Men hva med alle oss som ikke er studenter? Jeg har fått beskjed om at renta skal opp med 0,3 prosentpoeng. Årsak? Finansuroen i det europeiske markedet!

Dugnaden som tyskerne gikk med på for å redde Hellas og andre land i krise, er unik. Tyskerne er selv blitt reddet en gang. Den store redningsaksjonen var i 1948. Vest-Tyskland fikk en ny valuta og omfattende hjelp fra USA. Solidariteten med det nyfødte og skjøre vesttyske demokratiet som ble etablert i 1949, ga resultater.

Da Tyskland ble samlet etter Murens fall i 1990, måtte vesttyskerne betale regningen for sine østtyske slektninger. Det ble overveldende dyrt. Selv søkkrike tyskere så at dette ikke gikk. Snart var det duket for en "solidaritetsskatt". Og tyske bileiere måtte ut med ca. 80 øre literen i ekstra drivstoffskatt. Dette var noen av tiltakene for å få det tidligere DDR på beina.

Igjen knaker det i systemet i det vestlige, kapitalistiske systemet. Siden 2008 er den ene redningspakken etter den andre lagt på bordet. Tyskerne har vært svært uvillige til å betale regningene denne gangen. - Skal vi betale regningen for grekere som lever over evne? ropes det på kneipene i Berlin.

Angela Merkel bøyet av til slutt, og fikk med seg de folkevalgte i Forbundsdagen.

Redningspakken er enorm. 1 billion Euro. Eller 1000 milliarder Euro. Eller 8000 milliarder kroner. Nesten tre norske oljefond.

Heldigvis for Papandreou tar ikke Merkel & Co en gresk vending og sender avtalen ut til det tyske folket. Det hadde garantert blitt et rungende nei.

Nå kommer vi til å oppleve at grekerne gjør jobben for tyskerne og stemmer nei. Finansfolkene har forlengst forstått alvoret. Akjekursene går i kjelleren.

Det norske oljefondet taper nye hundrevis av milliarder kroner. Og Kari og Ola Nordmann kan begynne å titte i postkassa etter nye rentebrev fra bankene sine.

Tenk om noen i Nei til EU kan forklare meg hvordan dette egentlig henger sammen? Det er sikkert spennende å se hva som skjer i Hellas. Islendingene avviste jo avtalen som skulle gi kreditorene penger tilbake. Folk på saga-øya sa nei to ganger. Men det er bare 300.000 sjeler på vulkanøya. Det er 10,8 millioner grekere. Island er ikke med i EU, det er Hellas.

Når må vi virkelig begynne å sette oljefondet inn i redningspakkene som skal berge Norges viktigste eksportmarked, EU? Når må norske politikere endelig begynne å si Ja til EU?

Miljø? Ha!

2011-11-01T13:40:00.000+01:00

Bare tull, ikke sant?

I dag kom skiltene opp på E18 på Frognerstranda. Jeg testet 60-sonen. Alle kjørte over meg. Verst var sjåførene i vogntogene.

Politiet har jo nok med overfallsvoldtekter i Tigerstaden. Og de har forlengst sagt at det ikke kommer på tale å knipe dem som gir blanke i miljøfartsgrensene også denne vinteren. Det er forsåvidt greit.

Hva som ikke er greit er hvorfor de setter opp skiltene. Ingen bryr seg om dem. Kanskje farten går litt ned når veiene blir glatte. Og når alle skal på jobb og hjem igjen, går det jo i lusefart. Kanskje gjennomsnittshastigheten langs Frognerstranda og ut mot Lysaker blir på 60 km/t.

Verst er altså dem som sitter i vogntogene. De holder maxfart, 90. Og de holder seg i venstre felt. Ingen normale bilister utfordrer doninger på opp mot 50 tonn. Ifjor varslet jeg eierne av tre slike uhyrer. En av dem holdt på å miste jobben fordi eierne av Bring ikke vil ha slike sjåfører.

Æsj, nå er jeg sur igjen! Men jeg skal gjennomføre min høyst private "hold-fartsgrensen-kampanje" også i år. Da sparer jeg dessuten drivstoff.

Finanskrise? Nei, drap i Oslo!

2011-10-14T20:13:00.000+02:00

Jeg tror jeg skriver min korteste blogg, hittil!

I kveld så jeg både Heute, nyhetssendingen til tyske ZDF, og Tagesschau, hovedsendingen til ARD. Og jeg så jo Dagsrevyen.

Skremmende var det å fastslå at mord, riktignok det fjerde på kort tid i Oslo, var viktigere for NRK enn den dypeste finanskrisen i Europa siden annen verdenskrig.

Hva var toppnyhetene på tysk TV? Gjett!

Interesserte kan sjekke hjemmesiden til ARD, velge fanen "Nachrichten" og klikke på "Tagesschau in 100 Sekunden" helt til høyre.

En taper. En AFP´ers bekjennelser!

2011-10-06T22:55:00.002+02:00

Ja, det er meg, da jeg ikke var PANGsjonist!

Altfor mange blir tidligpensjonister fremgår det av statsbudsjettet for 2011. Jeg er en av dem. En sentral politiker i Kongeriket sa at jeg er en skam for AFP-ordningen!

Jeg er enig i punkt en. Og punkt to. Og jeg er sikkert en skam for ordningen som LO og NHO forhandlet seg frem til for godt over 20 år siden. Da Norge var en industrinasjon.

Nå sitter vi på en oljeformue på godt over tretusenmilliarderkroner og eier en prosent av aksjene på verdens børser. Og jeg har altså i vel tre år hatt det privilegium å være AFP´er. Med gavepensjon fra min arbeidsgiver.

Dermed sitter jeg med en lønn som aktive arbeidere misunner meg.

Selvsagt legger staten begrensninger på mitt PANGsjonstliv. Det innebærer at jeg ikke får tjene mer enn 15.000 kroner året. Men det løser jeg ved å opprette en selskap i London. Et NUF-selskap. Det jeg tjener, skatter jeg av. Krone for krone. Men jeg torpederer ikke PANGsjonen min.

Dette er jo selvsagt i strid med intensjonen i AFP´ordningen. Sliterne skulle få lov til å gå av når de fylte 62 år. Hvis bedriften var i NHO/LO-området. Men jeg jobbet altså i høylønnsbransjen norske media. Heldigvis var bedriften min omfattet av denne lukrative avtalen for "sliterne". Altså var jeg "sliten" som 63-åring. Og gikk av for over tre år siden.

Det var da en kjent politiker, han er sosialdemokrat, sa at PANGsjonisten var en skam for AFP-ordningen!

I dag, vel tre år etter min PANGsjonering, er jeg i full vigør. Jeg har jobbet i USA, Sør-Afrika og i Oslo. Men pengene havner altså i et britisk selskap. Og hos Sigbjørn.

Jeg har jo en haug med utgifter i selskapet mitt. Jeg kjøper jo kontorutstyr. Mobiltelefoner og "skrivemaskiner".

Burde jeg føle meg skamfull fordi jeg "omgår" det norske systemet? Det eneste jeg gjør, er å gjøre det slik at jeg ikke "tjener penger". Jeg tar ikke lønn ut for det jeg gjør. Jeg tar ikke ut utbytte fra selskapet mitt.

Selskapet går med overskudd. Men Sigbjørn fyller ikke opp statskassa med mine penger.

Jeg er ikke en taper. Jeg er en tilpasset AFP´er. Om 10 måneder kan jeg jobbe så mye jeg vil uten at jeg torpederer PANGsjonen min.

Krise på boligmarkedet? Hæ?

2011-09-28T10:41:00.000+02:00

Boligdrøm, ja! Men hvor realistisk?

21-åringen klager over kravene til egenkapital ved boligkjøp. 350.000 kroner har han ikke. Er ungdommen helt gæærn? Finn deg en ettromsleilighet, dropp festlivet og begynn å spare boligkapital!

Opphisset ble jeg i sannhet da jeg så oppslaget i Aftenposten denne onsdagsmorgen. 21-åringen trives så godt i hovedstaden. Og her vil han fortsatt bo når han er ferdig med studiene.

Vi gamliser som bor i OBOS spoler filmen tilbake. Og tenker på hvordan det var en gang. Da vi skulle ut på boligmarkedet. Da kunne ikke barnløse samboere få mer enn en toromsleilighet. Det var det vi kaller boligrasjonering.

Og vi snakker ikke om rett etter krigen! Dette var i 70-åra. Da Norge fant olje. Og Statoil ble etablert.

Vi måtte trikse og miske og betale penger under bordet i et gjennomregulert boligmarked. Vi fikk vår fireromsleilihet. På Stovner, riktignok. Og fordi vi hadde en snill slektning, slapp vi meget billig unna med "under-bordet-oppgjøret".

Dette gjennomregulerte, råtne systemet avskaffet Kåre Willoch. Men samtidig ble ikke banknæringen sluppet fri. Vi måtte fortsatt stå med lua i hånda og be om lån. Som vi selvsagt hadde problemer med.

Noen gærninger skaffet seg såkalte "grå lån" til renter langt over det bankene forlangte. Men "grålånene" var avdragsfrie.

I dag gjelder markedskreftene, fullt ut. De attraktive strøkene koster mer. Det er tre faktorer som avgjør prisen. Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.

Når vår 21-åring dermed skal ut i dette markedet, har han en rekke valg. Men han vil altså ikke velge en bolig han har råd til! Han må altså ha ene treromsleilighet til 2,9 millioner kroner.

Litt forarget er jeg også på Aftenposten som ikke forteller boligsøkende lesere at det finnes billigere alternativer enn det som skisseres i onsdagsavia. Sønnen min sparte forresten én million ved å selge blokkleiligheten i Oslo og kjøpe enebolig i Drammen.

Bokrevolusjon? Ha!

2011-09-20T14:10:00.001+02:00

Aftenposten tirsdag. Er dette en god nyhet?

Fire måneder må jeg vente på Hans Olav Lahlums papirutgave av "Satellittmenneskene". Og nå skal det visst bli like lang ventetid på ebøkene som norske forlag skal la bibliotekene låne ut. Skjønner du vitsen?

"Snart kan du låne fra sofaen", var det glade budskapet jeg fikk fra Per Kristian Bjørkeng på Aftenpostens kultursider tirsdag.

Egentlig er det jo en revolusjon når det blir slik at boka som kanskje bare finnes på et bibliotek langt oppi dalom, kan lånes elektronisk hvor som helst.

Selvsagt burde jeg være glad og tilfreds med at det tross alt går fremover i norsk bokbransje. Selv om dette skjer lysår etter utviklingen i den engelskspråklige verden.

Det finnes ingen vei tilbake til dager uten elektroniske bøker. Derfor undrer jeg meg på hvorfor ikke bokbransjen tar skrittet ut.

Les dette her. Langsomt.

"Men helt fritt frem blir det ikke. Gyldendal har gått med på en såkalt eksemplarmodell, som på kunstig vis gjenskaper begrensningene fra papirbøkene. E-bøkene kan bare lånes av én låntager av gangen. Når låneperioden utløper, vil filen slettes fra leseenheten.

Det betyr at det skapes en kunstig kø på bibliotekene som forhindrer at biblioteket utkonkurrerer bokhandelen. Den svenske modellen, som lar låntagerne låne så mye de vil mot at bibliotekene betaler forlagene pr. utlån, blir det foreløp ikke noe av her til lands."

Hårene reiser seg på hodet mitt når jeg leser kommentaren fra Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset. Han synes at køfrie biblioteker er i "overkant radikal".

- Et balansert forhold mellom gratis utlån og kommersielt salg er en sunn mekanisme som vi bør fortsette å ha, avslutter Buset.

Dette minner meg sterkt om den såkalte filmsatsparagrafen som norsk presse slet med i årtier. Etter en arbeidsrettsdom fra 1977 skulle medlemmer av Norsk Grafisk Forbund ha eneretten til å produsere filmsats da blyet forsvant ut av avisene.

Bokbransjen kommer til å erfare akkurat det samme som avisbransjen har opplevd. Den tekniske utviklingen går sin gang. Det er klart bokbransjen vil tette alle hull i demningen og opprettholde markeder der de kan skumme fløten. Typografene hadde stor kontroll med avisproduksjonen til innpå 2000-tallet.

Det tar ikke 20 år før bokbransjen må bøye seg for markedskreftene. Skal vi si 2 år? Eller 2 måneder?

Da vi valgte Internett!

2011-09-12T10:43:00.000+02:00

Mashable.com har en morsom oversikt i dag!

En oktoberdag for snart 15 år siden valgte jeg å jobbe med Internett. Det eneste som ikke har endret seg mye på disse 15 årene, er hvordan jeg stemmer ved valg. Det blir å putte en konvolutt med en stemmeseddel ned i en boks.

- Da jeg ble president (1993) hadde bare toppfysikere hørt om det vi kalte World Wide Web. Nå har til og med katta mi en egen hjemmeside, skal visstnok president Bill Clinton ha sagt.

Vi leser jo om det hver dag, dette Internettet. Fortsatt uttrykker noen seg litt foraktelig over oss som synes hverdagen er blitt en smule enklere med den digitale hverdagen via WWW.

Datakyndige smiler når jeg forteller at vi i 1996-utgaven av aftenposten.no begrenset "størrelsen" på 1. -siden til max 60k. Mange av oss satt jo med såkalte ISDN-linjer!

Vel tre uker etter at jeg (som en av 5 ansatte!) hadde inntatt kontoret som Aftenposten hadde skaffet oss på den andre siden av Akersgata, skulle jeg en snartur innom Stortinget. Der var det premiere på den såkalte spontanspørretimen. Statsrådene skulle stille i Stortinget og de folkevalgte kunne spørre om hva som helst uten at statsråden skulle kunne utarbeide svar på forhånd.

Akkurat denne dagen, jeg tror det var 23. oktober 1996, entret landsmoder Gro talerstolen før møtet ble satt. Selv var jeg ca 3 meter unna, i presselosjen. Og ante selvsagt ingenting. Etter halvannen setning av hennes korte tale var budskapet klart. Hun går av!

Og snart kom navnet på etterfølgeren. Thorbjørn Jagland!

Hukommelsen er ikke den beste hos PANGsjonister, men jeg tror vi hadde en kortversjon av avgangen hennes ute på aftenposten.no etter knappe 20 minutter. Vi sjekket trafikken, og jeg tror noe sånt som 17.000 personer var innom denne toppnyheten. Ny rekord, selvsagt!

I morges har jeg vært innom nettbanken, sjekket når regnværet kommer denne gangen og hva som egentlig skjer i Libya. Ja, og så har jeg snart fullført dagens blogg!

Nå er det alvor, takket være Internett.

Utøyamassakre som valgkamp

2011-08-29T10:21:00.000+02:00

Utnyttet Ap massakren på Utøya?

Jeg har forhåndsstemt. Og gitt noen politikere litt ekstra støtte. Ordfører Fabian Stang fortjener det. Men jeg blir lei meg når jeg ser og hører hva Hans Geelmuydens kan finne på under årets valgkamp.

Det var Elin Ørjasæter som vekket meg forleden. Sjefstvitreren i Norge er kjent for sterke meninger. Da hun kalte Geelmuyden for "idiot"i sin kommentar i E24, hevet jeg øyenbrynene.

Geelmuyden anklager statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet for bevisst å ha utnyttet utøyamassakren. Lurer du på hva Geelmuyden sa, kan du jo titte litt på dette opptaket!

Nå høster han storm, ikke minst via fagbladet Kampanje. - I beste fall bommer Geelmuyden med sin politiske analyse, i verste fall er han ute etter publisitet, sier valgkommentator Kristin Taraldsrud Hoff til Kampanje.

Én ting skal Geelmuyden ha ros for. Han har upopulære meninger. Han lever opp til ønsket fra blant andre statsministeren og de fleste andre etter utøyamassakren. Mer åpenhet, mer demokrati. Ingen skal ties i hjel.

Men jeg tror ikke på løfter fra særlig mange under denne valgkampen heller. Utspillene kommer. Fra Geelmuyden. Fra politikere.

Har politikerne klart å holde løftet etter massakren på Utøya om å bli mer saklige og styre unna personangrep? Geelmuyden klarte det i alle fall ikke, men han er jo ikke politiker.

Utøya - og så?

2011-08-19T13:29:00.000+02:00

En stille minnestund ved Utøya.

Selvsagt lå det friske blomster der! To jenter sto der med mor og far. I minst ti minutter. Stille. Rosene la de forsiktig ned.

Plutselig stanset en buss, fullastet med kinesiske turister. 30-40 sekunder så de på blomsterhavet. Hva fikk de med seg, mon tro?

Denne torsdagen trodde jeg at jeg var ferdig med 22. juli. Jeg hørte smellet, slik mange andre oslofolk gjorde. "Tordenværet" var noe ganske annet. Og det ble bare verre og verre.

Akkurat denne dagen skulle jeg til fjells. Fred og ro, heter det visst. Men fordi vi alle blir omdirigert fra E16 til gamleveien, så jeg plutselig en kolle med roser og flagg.

Klart jeg forsto at dette var en minnelund for Utøyas 69 unge døde! Klart jeg måtte stoppe!

Vi har sett dette i fire uker nå...

Tilfeldigvis skulle jeg neste morgen også fortelle tyske radiolyttere i Berlin om hvordan nordmenn forholder seg til massakren, fire uker etterpå. Da var jeg jo nødt til å stanse her!

Inntrykket av verdighet slo mot meg. Et eldre ektepar var der. Så kom familien med de to barna. Litt etter dukket en middelaldrende mann. Så svingte en busslast med kinesiske turister av veien! Ut stormet et 20-talls turister. Med kamera!

De to barna og deres foreldre vek unna. Det er ikke plass til mer enn 10-15 personer på denne lille kollen like ved hovedveien med utsikt mot Utøya.

-En turistattraksjon, tenkte jeg. Og jeg vet ikke om jeg var glad eller trist. Hva fortalte den engelskspråklige kinesiske guiden? Fikk han formidlet Hovedbudskapet som vi nordmenn har terpet på de siste ukene. Om verdighet, samhold, kampen for demokratiet og ønsket om å beholde det åpne samfunnet. Langt unna den kinesiske modellen.

Guiden var ikke særlig villig til å snakke med meg. Han hadde sikkert dårlig tid, og jeg var trolig ikke den han måtte snakke med akkurat nå.

Her lagres historien....

Det slo meg at jeg 9. november 2009 på 20-årsdagen for Murens fall - tilfeldigvis var i Beijing. Der - på en karaokebar - fremførte en pensjonert major i Folkets frigjøringshær, sammen med vår svenske reiseleder, nettopp den sangen kinesiske studenter sang før demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble knust av panser.

69 døde på Utøya, enda flere mistet livet i junidagene 1989 i Beijing. Og tyskere betalte en blodig pris for Muren. Hva slags samfunn sloss våre unge, døde for før ABB stormet inn på Utøya? Hva slags samfunn ønsket de kinesiske studentene? I Norge stanset en person de unges drøm. I Beijing talte maktapparatet. Tyskere fikk til en ublodig, demokratisk revolusjon i 1989.

Jeg skulle gjerne hatt en samtale med de søkkrike kineserne som suste forbi åstedet for verdens blodigste massakre begått av en enkeltperson.

Valg! Gjesp? Ikke alltid!

2011-08-16T10:59:00.001+02:00

NRKs valgomat gjorde meg til venstremann i Oslo. Helt feil. Akkurat slik det er blitt når vi skal snakke om alt annet enn ABB og Utøya. Da blir det Hagen-show om hva han egentlig mener om politietterforskning.

Det er tungt å sette igang avistrykkeriet mitt igjen etter en lang sommerferie. Men nå er det jo valgtider, og alle skal mene noe. Og så lover politikerne noe. Og påstander mangler det ikke. Har jeg hørt det før?

Ap lover at det ikke skal innføres eiendomsskatt i Oslo. Hva mer skjer der ute?

Jeg har bestemt meg for at jeg skal forsøke å se valget med sosiale medier som plattform. Kanskje det er bedre enn en analog dobbeltside om Carl Ivar og Siv i Aftenposten?

Hvert femte minutt dukker det opp en velger på Twitter under #valg2011.

- Det er journalistenes ansvar at ikke #valgkamp blir avsporet av tullete utspill fra Carl I. Sett dagsorden med relevante saker! formaner @Gallilee77. Han er pappa og ektemann. Dessuten trikkeentusialt og kulturinteressert. Men, dessverre, anaonym. Interessene hans burde vekke politikeres interesse. Særlig i Oschlo!

@Thomas, som bare forteller oss at han er fra Tigerstaden, skriver at @Jensstoltenberg snakker til velgerne. Og i @Thomas sin twitter finner vi selgsagt en adresse. Den bragte meg hit! Statsministeren tåler nok den! Han har jo 76 163 følgere på twitter, og slike venner kan være nådeløse!

Ugjerne gir jeg meg i kast med valgstoffet i aviser og etermedier. Jeg synes jeg har lest alt dette før. Men sånn er det kanskje når jeg leverte den første kumulerte liste ved kommunevalget i Oslo i september 1967.

Noe av det mest oppløftende de siste årene, er at enkelte medier driver med faktasjekk. Holder påstandene som politikerne kaster ut?

Bergens Tidende har forlengst opprettet faktasjekk.no. Det får blant andre FrPs Tord Lien merke. Han hevdet i en blogg 27. juni at 21 prosent av guttene fortsatt ikke kan lese etter 9 år på skolen.

Bergens Tidende sjekket saken og finner at Lien er "på tynn is". -Uten nærmere presiseringer er påstanden i beste fall unyansert, skriver avisen.

Politisk redaktør Sjur Holsen i BT gir FrP strykkarakter når partiet i valgkampen i Bergen forsøker å fortelle velgerne hva boligskatten blir med den rødgrønne regjeringen.

Men FrPs motstandere kommer skadeskutte ut av faktasjekkingen til Bergens tidende. Uansett leverandør, smaker valgflesk sjelden godt, hvis vi skal tro Bergens Tidende.

Hører dere ropet, politikere? Fakta!

Hvem har forresten tukla med valgomaten til NRK?

Fellesferie! Hæ? I en digital avis?

2011-06-29T12:02:00.000+02:00

Snart er det ut på fjorden. Fellesferie!

-Jeg klarer ikke mer, jeg er helt utslitt. Jeg kan ikke både være PANGsjonist og så skrive dag ut og dag inn. Redaktør T. Monsunen i "Nå er det alvor" sukker. Langsomt løfter han blikket opp fra tastaturet. Han skuer ut over Tigerstaden fra redaksjonslokalene på Oslo øst. Snart er det ut på bøljan blå.

- Det ble villere og villere jo nærmere ferien kom. Opplaget har vært rekordstort. Jeg aner ikke hvorfor, sier Monsunen.

Monsunen.blogspot.com ligger et stykke bak riksavisene, for å si det forsiktig. Det er bare litt over 1600 sidevisninger siste måned. Men likevel all time high!

- Men det er unektelig en fin vekst på knappe to år, understreker han.

Det mest leste blogginnlegget ble Monsunens kritikk av gamle kolleger i Amelie-saken. Samtidig var han også kritisk til pressens opptreden i en rekke andre saker de siste 20 årene.

Men Amelie-saken ble en digital supersak rundt årsskiftet.

- Da var det kanskje ikke så merkelig at historieprofessor Francis Sejersteds kritikk av Regjeringen når det gjaldt håndtering av samme sak kom på en solid annenplass, legger Monsunen til.

Bloggere tjener stort sett ikke penger. Men det forhindret ikke redaktøren i å kjøpe en splitter ny bil i fjor høst. Men den tok en Rattus Norvegicus rotta på like før jul. Det ble det mye moro av etter at sinnet over Fords superselger hadde lagt seg. Rottesaken havnet ikke på pallen, men fikk en hederlig 4.-plass.

Monsunen er overrasket over hvem som skaffet ham mange av leserne. Det viser seg at mange stikker over til "Nå er det alvor" etter at de har vært innom Paul Chaffeys blogg!

- Takk, Paul, du er en av mine favorittbloggere, smiler Monsunen. Han legger til at han godt kan tenke seg å lære litt av den godeste Chaffey om hvordan "Nå er det alvor" kan bli litt smartere og enda mer digital.

Om et par dager pakker Monsunen ned sitt digitale verktøy i snippesken. Det er gjort litt påfylling i verktøyboksen. Siste skrik er en iPad2 med 3G.

- Det utelukkes ikke at jeg bryter meg ut av ferien, ler redaktøren.

Det digitale dilemma

2011-06-27T12:07:00.003+02:00

VG+ "liker" VG+

Nå koster det 59 kroner måneden å lese VG+ på Padda mi. Foreløpig takker jeg nei. Men hvorfor trykker VG+ på "liker"-knappen på Facebook-sida si der de kunngjør betalporten?

Noen dager tidligere låste også Aftenposten sin iPad-versjon. Gratisfesten er over. Det var en lenge ventet nyhet. Men også her har jeg bestemt meg for å vente og se.

Som nyhetsjunkie har jeg vært helt forferderlig å være i hus med. I gamle dager fløt det med papir. Avispapir. Overalt.

Mot midten av 90-tallet skjedde det noe. Internett, het det visst. Og det kom for å bli, selv om mange trodde dette var noe som "gikk over".

Nå faller opplagene i papiravisene som en stein. Mest blant løssalgsavisene. VG er hardt rammet selv om de har Nordens største nettsted i vg.no. Dagbladet har også blødd.

Aftenposten er igjen blitt Norges største avis fordi fallet der er mindre enn i det som var landets største avis, VG.

For snart 15 måneder siden sto jeg i kø foran Apple-sjappa i Soho på Manhattan. Etter ca én time sto jeg med en iPad mellom hendene.

- Revolusjon, skrek folk!

Mediene var ikke seine om å se på det vi nerder kaller Padda, som framtidas nyhetskanal.

I dag kjøper jeg det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel regelmessig over nettet. For 29 kroner. Ikke for 57 kroner hos Narvesen to dager seinere.

Hvorfor kjøper jeg da ikke VG+ for 59 kroner måneden? Fordi den er statisk og kjedelig og heller ikke gir meg hele VG. Ja, det er videoinnslag i VG+, og den er blitt bedre og bedre. Men jeg tenner ikke på denne utgaven. Dessuten er vg.no bedre oppdatert, selv om det kanskje blir litt markskrikerske overskrifter på nettutgaven.

VG+ har rampelysavdeling. Hva om de kjøpte opp gratistjenesten filmweb for iPad og la den inn i en egen seksjon i VG+?

Aftenpostens hengelås på Padde-versjonen er forståelig. Men ikke for lojale papirabonnenter som betaler vel 3700 kroner året for "full pakke" på dørmatta. 49 kroner måneden innebærer at avisabonnenten som vil ha den digitale pakka i tillegg, betaler nesten 4300 kroner.

Svelger Markedet et slikt opplegg i 2011?

Den digitale kafeen

2011-06-20T12:47:00.001+02:00

En analog skute som plutselig ble limet i et sosialt nettverk

Papiravisen klarte jeg ikke å få lest før langt ut på kvelden. Dagsrevyen var det ikke tale om å se. Mobilen var påfallende stille denne helga.

Årsaken? Jeg kom meg ikke vekk fra den digitale kafeen hvor hver femte nordmann var innom. Eller sagt på en annen måte, de gamle formene for sosiale aktiviteter holdt på å gå i oppløsning. Det var i alle fall ikke slik at vi satt foran TV´n og okket oss over Dagsrevyen eller leste høyt for hverandre fra Kultur-seksjonen i Søndags-Aftenposten.

Et lite avbrekk (12 timer!) fikk vi lørdag. En 75-årsdag og en forlengst avtalt vennefest måtte jo bli nokså analog. På vennefesten oppdaget jeg imidlertid at noen av mine barndomsvenner, som ikke er på Facebook, endelig forsto at kanskje Fjesboka kan være til nytte. Via min avanserte mobil - ja, det er en iPhone4 - fikk vi gitt beskjed til broren til Tove, Ulf M., i Lofoten at han måtte stille med kunsten sin når Nordnorge anløp ved 19-tida søndag.

Selvsagt stilte han opp, og fikk sine 20 sekunder på NRK2 midt under Dagsrevyen dagen etter vennefesten.

Nå endrer jo ikke akkurat en maratonsending fra den trauste statskanalen NRK det sosiale livet vi har bedrevet noen århundrer. Men akkurat som fjernsynet bant landet sammen i 1960-åra, holder de sosiale, digitale nettverkene på å skape et nytt lim mellom folk og grupper av folk.

Hurtigruten fra minutt til minutt er blitt en snakkis. Men hvor "snakker" vi når selve kafeen går i 14-15 knop i retning Kirkenes? Og i åpen sjø! Selvsagt i de sosiale medier!

Søndag brukte 678 norske tvitrere hashtagget #hurtigruten. 117 brukte #hurtigruta (raddiser/målfolk?). #NRK kom på tredjeplass.

Hva betyr dette? I praksis dundret det ut på twitter hvert 8 sekund en eller annen melding som var merket med disse taggene. Dette møtet ble litt i meste laget for meg.

- Det er en helt merksnodig folkefest. Et mediefenomen vi aldri har sett før. Mediebygging og rein, skjær galskap, tvitret Geir Holen (@geirh)

Karin Sohlberg Hagen (@karinsolberg) var en av de få som ikke deltok på folkefesten. I et tweet til @geirh sier hun det slik: - Vel, fullstendig boikott fra min side. Hurtigruten er og forblir noe harry.

Der sitter altså de to tvitrerne ved "samme bord" og diskuterer hva som hele Norge snakker om. På Facebook ble det litt lengre samtaler. En av mine Facebook-venner, Kirsten, fortalte søndag formiddag at "hun tok kaffen på dekket". Hun hadde akkurat passert Polarsirkelen, fortalte hun, og var på vei inn til Bodø. Hun lurte på om jeg hadde stått opp!

- Monsen står også ved rekka i det vakre sommerværet. Jeg ser deg ikke! ropte jeg tilbake. Snart blandet en annen FB-venn inn, Ivar. Han ville også ha en kaffe. Jeg presset meg på og ville være med dem. Og slik ble det.

Det hele ble så hyggelig at flere av mine FB-venner faktisk trodde at jeg var med skuta! Da det lakket mot leggetid (i lugaren, selvsagt!), måtte jeg krype til korset og fortelle mine dyktige journalistvenner at jeg var på en digital reise!

Ett døgn senere har jeg tenkt over hva den langsiktige virkningen kan bli for vårt sosiale liv. I går så jeg en melding i avisen (ikke sto på alt som står i avisene!) om at folk på Facebook er lykkeligere og har et rikere sosialt liv.

Det viser seg at kontakt mellom mennesker av kjøtt og blod kan bli bedre med sosiale medier. Aviser og etermediene kommuniserer ovenfra og nedover, altfor ofte på en belærende måte. Og altfor mange ganger med en pekefinger av ett eller annet slag.

Facebook, twitter, gowalla, foursquare og hva de nå heter, åpner for et annen type nettverk. De som knytter seg til undernettverk i disse sosiale mediene, får det ganske hyggelig, tror jeg. Kontakter du kanskje ikke har klart å opprettholde på annet nivå en ett og annet julebrev, blir fornyet og fordypet.

Hva skjer med avisene og de tradisjonelle etermediene? De kommer til å ta mindre av vår tid. Men omstilling er nøkkelordet! Kundene, dvs. leserne og seerne/lytterne, forlanger noe mer. De har fått smaken på de sosiale mediene.

Galskapen lenge leve!

2011-06-19T20:13:00.000+02:00

Norges nye kjendisbåt!

Altså, jeg har sittet ved kafebordet og ved rekka på Hurtigruten i hele dag. Det er bare å takke NRK. Nå lyder "Ut mot havet" med Kringskastingsorkesteret som lydkulisse med Lofotveggen som ekte kulisse fra flatskjermen. Men det er jo galskap, ikke sant?

Hvert 8. sekund tikket et tweet inn på de sosiale mediene med ett eller annet om Hurtigruten. Til og med Jens Stoltenberg lot de store og lange linjene ligge. Og sveipet innom NRK2 som deltaker i den nye store folkebevegelsen.

Hvorfor stikker over 1,3 millioner nordmenn innom Kulturskapet for å få med seg i alle fall noen av de 134 direktesendte timene på strekningen Bergen - Kirkenes?

Svaret tror jeg det britiske nyhetsbyrået Reuters ga sine lesere: "Very slow" live cruise show a hit.

Jeg har i alle fall likt at tempoet var satt kraftig ned. Vi var vel knapt over 15 knop. Ingen fiks redigering. Ingen smarte og selvopptatt programledere. Men i stedet fikk vi godt middelaldrende damer som strålte av trygghet.

Og NRK var utstyrt med skikkelige telelinser! Bonden klippet gresset noen hundre meter unna. Jeg følte at jeg satt ved siden av ham.

Og hva med 17.-maistemningen underveis fra Bergen. Vel, jeg følte at det først tok av i Brønnøysund, men det var ikke så verst i Kristiansund heller. Kloakka 0130 med en syngende ordfører!

De første reaksjonene fra NRK er vidåpne øyne. Dette hadde de visst ikke ventet seg! Selv etter syvtimerssendingen fra Bergensbanen for vel ett år siden.

Den gangen satt jeg i spisevognen hele strekningen. Og nå har jeg gjennomført en virtuell reise langs norskekysten som kan ta pusten av noen hver.

Jeg får med meg Trollfjorden, Raftsundet og midnattsola når vi skjærer igjennom Lofotveggen litt seinere i kveld.

- Har du tårer i øynene? roper hustruen fra stua.

Jeg er ikke beskjemmet når jeg sier at dette har vært en deilig innehelg der ute i Nord-Norge. Nå er jeg snart skikkelig PANGsjonist, og kan ta lavprisvarianten nordover en gang.

Kapitalismens lov. Eller?

2011-06-17T11:35:00.000+02:00

Søppelmat er usunt, men lønnsomt å selge.

Vi fores med usunn reklame, skriker Aftenposten mot oss på side 2 og 3 i fredagens morgennummer. Dere sprenger åpne dører, gamle kolleger. Produsentene reklamerer for det de tjener mest på, nemlig usunn mat. Industriell søppelmat gir enorme fortjenester.

Når jeg ser en reklame, tenker jeg alltid på hvorfor akkurat den reklamen sendes ut. Selvsagt er det for at akkurat jeg skal kjøpe akkurat det produktet. og hvis jeg gjør det, er produsentene tilfreds. De vil nemlig at vi skal kjøpe det de tjener aller mest på.

Jeg er én av dem som tror at Elkjøp er billig. Det er fordi jeg bombarderes med reklame som forteller meg at jeg kan kjøpe en flatskjerm på 40 tommer for 4000 kroner. Men når jeg først er innenfor Elkjøps vegger, rasker jeg med meg ting meg "må ha".

Matreklamen har jeg forlengst gjennomskuet. Merkevarer likeså. Øl lages omtrent etter samme oppskrift overalt i verden. Vel, det er smaksforskjeller. Men når det billigste hos i min Spar-butikk koster 15,50 for halvliteren, hvorfor skal de ha 21,90 for en Ringnes øl? Statens avgifter er de samme for ølet, produksjonskostnadene er omtrent de samme, regner jeg med.

Hvorfor skal Prior-egg koste rundt 50 kroner kiloen, når jeg kan få First Price-versjonen for under 30 kroner kiloen? Et egg er et egg er et egg. Eller?

Kanskje media skal finne ut hvorfor søppelmat og usunn mat dominerer reklamen?

Facebookrevolusjon?

2011-06-15T09:59:00.000+02:00

Det må da være revolusjon! NSB på Facebook!!

100 000 nordmenn har flyktet fra Facebook, står det i avisa. Da er vi bare 2,3 millioner nordmenn igjen, omtrent. Det er tid til ettertanke. Og egen utmelding?

Da jeg ble PANGsjonist i 2008, ble jeg også med i Facebook. Samtidig var det ut med PC og inn med Steve Jobs. Nå er jeg heldigitalisert, men avisa ligger fortsatt på dørmatta. Facebook revolusjonerte min hverdag.

Skrekkvisjonen var jo at jeg kom til å oversvømmes av intetsigende møl via Facebook. Og at det bare er dumme tenåringer der ute. Vi som er godt over 30 har intet å hente på Fjesboka.

Tre og et halvt år er unngjort i denne digitale sandkassa som noen kaller Facebook. Eller hva ble det til for mitt vedkommende?

Det mest interessante var at nettopp Facebook-kontoen min ganske snart førte til at jeg fikk jobb! Vel, jobb og jobb, jeg skulle bare undervise norske ungdommer i hva det innebærer å være journalist. Mine Facebook-kritiske analoge venner har måttet tåle å høre historien om hvordan jeg havnet som lærer i The Big Apple i 2010 og i Cape Town våren 2011.

Neste gode erfaring var at jeg plutselig fikk bedre kontakt med mine (analoge) venner. Folk jeg ikke hadde hatt kontakt med på lenge, men som jeg ofte tenkte på, ble med ett venner jeg kunne nå ved hjelp av et tastetrykk.

Snart oppdaget jeg at masse av det jeg faktisk er interessert i, også har hengt seg på nettopp Facebook. Litteraturhuset serverer meg sine menyer jevnlig. Det er bare egen slapphet (og tidsnød!) som forhindrer meg i å gå på enda flere møter der. Forøvrig er det to innfallsporter til Litteraturhuset! Den ene er en gruppe, den andre er selve Litteraturhusets offisielle plass på Facebook. Men selvsagt har Litteraturhuset sin egen hjemmeside!

Snodig var det også at jeg traff igjen mine norske, men akk så fjerne slektninger i USA. Dem hadde jeg ikke sett snurten av siden 1989.

Bilder på Facebook har alle hørt om. Og påpekt at altfor mye fyll og spetakkel havner som bilder på Facebook. Det nytter jo ikke å skylle på Facebook! Det er som å gi Alexander Graham Bell skylden for at mordtrusler ofte kommer via telefonen.

Etter hvert finnes knapt et seriøst norsk selskap som ikke er på Facebook. Vel 135 000 har trykket på "liker"-knappen til Norwegian. Min gamle arbeidsgiver har bare vel 54 000! Nå har også trauste offentlige institusjoner tenkt å snike seg ut på Facebook! Er NSB på rett spor når de har kommet seg ut på Facebook?

Mitt digitale liv er meningsfylt. Jeg har det i tillegg moro! Og jeg lærer mye mer og mye raskere her ute i cyberspace.

Sånn ser jeg ut på Facebook

Tidsbruken kan kanskje diskuteres. Denne bloggen har jo bundet meg opp til Facebook slik at dere alle kan se lenkene jeg benytter.

Uten Facebook og andre digitale knagger ville jeg kanskje bladd enda en gang gjennom Aftenposten. Selv om den ble lest ferdig for to-tre timer siden.

Skal jeg gå tilbake til avisa og småpusling i hagen? Jeg tar en tur i hagen. Avisa kaster jeg.

Men forlate Facebook? Neppe....

En dag for seint, @Jensstoltenberg!

2011-06-14T14:11:00.001+02:00

Kommunevalget er rett rundt hjørnet. Etter sommeren blir det defor heftigere på de sosiale medier. Statsministeren har allerede fått vite at han må henge med i svingene. Lett er det ikke!

Vår sosiale statsminister (@jensstoltenberg) bedyrer at han skriver mange meldinger på Twitter personlig. Og nå har han slått et slag for vaksiner til barn i fattlige land. Og han har havnet i en veidebatt med vestlendinger.

Mest trafikk på Twitter ble det imidlertid da det gikk opp for tviterne at Jens ikke er i flomområdene, men er på vei til Østfold.

En av hans vel 35 000 følgere på Twitter fortalte ham i formiddag at drar én dag for seint til Fredrikstad og Sarpsborg! Stoltenberg hadde kort og godt tvitret at han i dag skulle til de to østfoldbyene.

Ikke alle følgerne fikk med seg meldingen fra nestleder i Sarpsborg Arbeiderparti (@SarpsborgAp), Fredrik Bjørnebekk (@bjornebekk) at han skal være sammen med Jens Stoltenberg (@jensstoltenberg) i de to østfoldbyene. Ap.s ordførerkandidat i Sarpsborg, Jon-Ivar Nygård, skal få støtte fra Sjefen.

Dermed tok det ikke lang tid før tilbakemeldingene suser inn hos Jens, der han sitter i baksetet på en eller annen svartlakkert tjenestebil på vei mot svenskegrensen.

"På vei mot Sarpsborg og Fredrikstad", twitret statsministeren ved 13-tiden.

"Tror dessverre det var i går", kom det kjapt fra Morten Veland (@mortenvel).

"Fotballkampen var i går, Jens", svarte en meget useriøs kvinne. (Jeg vil ikke si hvem hun er, men twitter er jo åpen for alle....)

Frilansjournalisten Roald Hermansen (@roaldhermansen) retvitret meldingen fra Morten Veland til sine 228 følgere. De fikk da med seg at fotballekspertenes lille spøk med politikeren som altså er en dag for seint ut.

ManU-tilhengerenTommy Brask (@TommyBrask) fra Porsgrunn ba statsministeren snu! Unge Yasmin (@yassebasse) lurte i stedet på om Jens blir å finne på Begby ILs kamp i kveld.

Og slik fortsatte tvitringene på dette sosiale nettverket. Bare tull, selvsagt, men det er jo moro når landets statsminister faktisk sveiper innom og deltar i samtalene.

Da fikk han også med seg en twitter-aksjon for å få staten til å spa opp noen milliarder kroner til en ny T-banetunnel gjennom Oslo sentrum. Og glemme veitunneler på Vestlandet i denne omgang.

Stoltenbergs støtte til økt satsing på vaksiner til fattige barn, har også slått an på Twitter. @mariaster i Bergen ønsker seg en bedre BSU-ordning. Det spørs imidlertid om twitter er den riktige kanalen å benytte hvis man ønsker seg en bedre bligspareordning for unge.

Da er kanskje den beste kanalen å ha en kjenning i regjeringen eller i Arbeiderpartiets finansfraksjon på Stortinget.

Men Twitter er kommet for å bli!

La Ekebergskogen blomstre!

2011-06-14T10:32:00.001+02:00

En perle, reddet av Christian Ringnes.

Selvsagt skal naboskauen min blomstre. Derfor foretrekker jeg kulturparken til Christian Ringnes fremfor det møkkete, gjengrodde og tilfeldige som noen så vakkert kaller Ekebergskogen.

Befriende var det å lese kulturredaktør Knut Olav Åmås kronikk i Aftenposten tirsdag. Endelig settes kulturparken i det rette lys.

Det er klart at ingen må slippe private investorer løs i byen vår uten at det settes rammer. Men den motbøren som Christian Ringnes har fått, viser at han ikke har kunnet gjøre som han vil. Om få år vil kritikken forstumme, og Oslo-folk vil glede seg sammen med turistene som vi ønsker skal finne andre steder enn Frognerparken, Holmenkollen og Karl Johans gate.

Selvsagt er ikke alt rosenrødt, det er det aldri når store prosjekter skal gjennomføres. Men når det gjelder Ekebergskogen min, fem minutters gange unna, vet jeg hva jeg snakker om. Da vi flyttet inn her for over 60 år siden, var Ekeberg hovedgård en gård! Med sauer. De koste vettet av seg på Oslos tak. Men det gikk jo ikke med gårsdrift, og så fikk vi Ekeberg Camping. Hovedhuset på gården ble Heimevernets hovedkvarter på Bekkelaget. Og forfalt. Kommunen forsøker å holde huset i live, men har ikke penger. Der står det, da, halvferdig.

Sånn er det også med den såkalte Ekebergskogen. Det gamle kulturlandskapet med steingjerder og eldgamle spor etter landbruk, har forfalt. De siste årene har husløse og narkomane hatt gratis overnatting. Noen skippertak tar kommunen for å rydde opp.

Skilter som markerte alle stiene her oppe, blir revet ned så fort de settes opp. Den som våger seg opp i dette området når sola er på hell, kan få seg en overraskelse.

Utsikt er det heller ikke fra Ekebergskogen. Vel, om våren, etter at snøen er vekk, ser vi byen gjennom de nakne trærne. Men i takt med utviklingen ellers i Norge, gror også Ekebergskogen igjen.

Jeg gleder meg til jeg om et par-tre år gir meg ut på en ettermiddagstur via Ekeberg Camping og ned velholdte stier til vakre skulpturer før jeg ender på Ekebergrestauranten. Der kjøper jeg et par-tre pils og nyter utsikten over Oslo. Og de færreste velger bilen for å komme opp hit. Gondolbanen tar dem rett fra Operaens nærhet opp i Ekebergskogen.

Nå er det alvor!

2011-06-01T10:58:00.001+02:00

Vil du betale for Aftenposten på iPad?

Endelig kan jeg benytte tittelen på bloggen min i en blogg! Ja, nå er det virkelig alvor. Aftenposten skal teste om markedet er rede til å betale ekstra for å lese avisa på iPad. Vi lojale lesere av De Flate Og Døde Trærs Avis får riktignok rabatt!

"Aftenposten tar seg betalt på iPad" lyser det fra toppen av side 8 i dagens Kultur-seksjon. Jeg må ut med 39 kroner måneden hvis jeg velger en digital lesing av avisa på min iPad. Men da får jeg også med meg A-magasinet og hele avisa som pdf-fil.

Det er kanskje en tilfeldighet at toppoppslaget kommer over utsagnet fra den nyansatte toppsjefen i A-pressen, Thor Gjermund Eriksen. "- Skal vokse digitalt", er budskapet hans. Med litt større bokstaver.

Dermed får vi iPad-brukere den første testen på om vi er villige til å betale får de digitale løsningene til Aftenposten. Eller er det slik at vi svitsjer over til aftenposten.no der herligheten ligger gratis. Vel, de gode sakene skal sikkert forbeholdes iPad-versjonen.

Helt siden jeg ble med internetteventyret for over 14 år siden, har debatten rast. Skal vi ta betaling eller ikke?

Den første store debatten var at vi ikke kunne legge avisen ut på aftenposten.no før abonnentene hadde fått den i postkassa. Altså tidligst klokka 8!

Vi så jo hvordan det gikk! NRK hadde jo forlengst sitert Aftennposten klokka 24 etter at den ble spydd ut av trykkeriet i Nydalen. Den nystartede nettavisen.no sakset vilt. Og når vår egen nettavis var "på gata", var det neimen ikke vi som hadde bragt nyhetene først.

Medierevolusjonen som ble sparket i gang på 2000-tallet, har skapt nye problemer. Opplaget for løssalgsavisen faller som stein. Dermed ble Aftenposten igjen større enn VG.

Da Steve Jobs på nyåret i fjor slapp lesebrettet iPad, var en ny revolusjon i gang. VG var først ute før jul med VG+. Mye senere kom Aftenpostens iPad-versjon.

Nå er Aftenposten først ute med en betalingsløsning. VG+ henter fram kassaapparatet om noen dager.

Hva innebærer det at 180 000 iPad er solgt i Norge? Og hvor mange av de 80 000 som har lastet ned VG+, kommer til å betale for bruken? Designen i VG+ er ingen bombe, for å si det slik! Men mange av artiklene er leseverdige. Og jeg har forlengst sluttet å kjøpe VG på papir.

40 000 har lastet ned Aftenpostens versjon for iPad.

Blir det en kræsjlanding for Norges to største aviser?

Agurknytt

2011-05-31T11:26:00.000+02:00

Billig, men nesten uselgelig.

Nesten over natten er agurker og tomater blitt uselgelige. Det oppdaget i alle fall jeg da jeg siste uke var i den tyske hovedstaden. Ingen panikk, men spør du folk om de er redde for å spise agruk, får du ofte ja. Nå er 14 døde i Tyskland av tarminfeksjonen utløst av EHEC-bakterier.

Her i Norge kaller vi denne bakterien for E-Coli. Og vi vet at den er farlig. Men den varianten som tyskerne har fått i seg, er riktig ille. Og panikken brer seg. Det minner nesten om det som skjedde da svineinfluensaen slo inn over oss i 2009.

Jakten på de skyldige er forlengst i gang. Det hele skal visst ha startet i Spania. Men det hjelper ikke lokale produsenter av grønnsaker. Kan du se om en agrurk er spansk eller tysk?

Nå er også tomater bannlyst. Og salat. Altså blir det neppe mange som kaster seg over en frodig salat til biffen.

På toppen av alt skal det være nettopp økologiske agurker som nå setter altfor mange mager i kok. Bokstavelig talt. Oppsøk lege med én gang hvis du får blodig diare, lyder budskapet.

Denne epedemien kommer på toppen av alt annet tyskerne strir med. Nå skal de stenge alle atomkraftverk innen 2022. En rekke lover må endres. Og det skal visst skje innen 8. juli i år. Derfor ryker en viktig reform for eldre tyskere. Den må i alle fall utsettes til midten av neste år.

Og som ikke det er nok, vil ikke tyskerne betale for sør-europeeres slumsete omgang med pengene.

Og i formiddag meldte tyske medier at forbundskansler Angela Merkes fly ikke fikk benytte Irans luftrom på vei til India. I to timer sirklet Merkels maskin over det østlige Tyrkia mens de forsøkte å få tillatelse til å lufta over presteskapet i Teheran.

Det var varmt og godt i Berlin. Her er i Oslo er det svalt. Og snart velter dyre norske agurker og tomater inn over oss.

Kina-hjelp til Polen. Og Norge?

2011-05-30T10:12:00.001+02:00

Fra 0 til 70 000 kilometer motorvei siden 1988 i China

50 kilometer motorvei ferdig på vel ett år? Det hadde vært musikk i ørene for norske veimyndigheter. Og når prisen samtidig blir halvparten av hva man regner med, er det vel bare å komme seg i gang. Eller?

En liten notis i Berliner Zeitung vekket min interesse. Der sto historien som virker utrolig. Snart er 800 kinesiske arbeidere er i gang med å bygge 50 kilometer av motorveien mellom Berlin og Warszawa. Det statlige kinesiske selskapet Covec la inn et anbud på 330 millioner euro (vel 2,5 milliarder kroner). Det viste seg å være 50 prosent lavere enn det neste billigste anbudet.

Hvorfor kan ikke kineserne få lov til å komme til Norge og hjelpe oss med noen prosjekter? Vi lar svenskene servere oss kaffe, og vi støvsuger europa for alle slags fagfolk. Hva med å slippe kinesiske selskaper inn når store samferdselsprosjekter skal gjennomføres?

I EU har mange reagert, særlig fordi de frykter at kinesiske selskaper subsidieres av kinesiske myndigheter.

Kineserne kan visst dette med å bygge motorveier. Ifølge Wikipedia hadde Midtens rike null kilometer motorvei i 1988. Nå ferdigstiller de rundt 5000 kilometer motorvei årlig. Snart kan kineserne boltre seg på rundt regnet 70 000 kilometer motorveier.

Polakkene nøler ikke med å slå til når kineserne tilbyr dem en slik pakke. Problemet for Tysklands naboer i øst er at fotball-EM skal arrangeres neste sommer. Det haster altså med å få satt spaden i bakken.

Noe av det første kineserne måtte gjører var å fjerne en bro som polakkene hadde bygget for 20 år siden. Motorveiplanene kollapset sammen med kommunismen. Men nå fullføres det hele av flittige arbeidere fra det røde Kina.

Den kinesiske byggelederen Gou Ling har tidligere jobbet i Angola. Og han trives med oppholdet i Polen. Er han klar for et skippertak i Norge i 2012?

En guttedrøm med syv gir

2011-05-25T19:09:00.000+02:00

Dette er noe annet enn en Ford Mondeo!

-Er det greit at dere tar en Porsche Panamera i stedet for en Golf? Til samme pris, selvsagt, forsikret Avis-mannen.

Vi trengte ikke å bli overtalt! Berlin var støvsugd av biler fordi tusener satt askefast i den tyske hovedstaden. Vi skulle kjøre en landsmann til en skole 10 mil utenfor Berlin.

Bilen som koster minst 1,2 millioner kroner i Oslo, ble jeg fortalt, sto nå foran oss. Og jeg skulle manøvrere kjerra på travle tyske veier!

Jeg husker godt da jeg forlot Berlin i 2007 og hadde en gjennomsnittshastighet mellom Sybelstrasse i Berlin og kaia i Kiel på 128 km/t!

Og nå skulle jeg stige inn i alle gutters drøm! Med en 7-trinns automatkasse. Og fra 0 til 160 på ca. 15 sekunder! Og med en topphastighet rundt 260 km/t.

Min personlige rekord hittil er 210 km/t. Det klarte jeg mellom Leipzig og Berlin en sen kveldstime i 2006. Min BMW 118 lå pluteslig i 180 km/t.

- Klarer den mer? tenkte jeg, og tråkka pedalen i bånn. 210 km/t lyste mot meg i 10 sekunder. Det var nok. 210 er veldig fort. Bare så det er sagt.

Dokumentasjonen av mitt ville liv med en Porsche har ligget ut på Facebook noen timer nå. Jeg ser for meg de ville blikkene til mine venner på Fjesboka.

Hvor fort kjørte jeg?

113 km/t! Og det i bare få sekunder!! Det er fotobokser overalt i Tyskland. Og de er IKKE varslet. Og på B5 inn vestfra mot Berlin kryr det av dem.

Jeg kom i mål! Herlig!!

Men moro var det! Ikke ta fra meg den gleden, takk!

Ich hab’ noch einen Koffer in Berlin

2011-05-24T10:09:00.000+02:00

Herlig å starte dagen i Berlin!

Det heter slik i den velkjente hyllesten til Berlin fra Hildegard Knef i 1963. Og jeg vender tilbake. Og tilbake. Til denne byen som forlengst har slått ut de fleste andre hovedsteder i Europa. I går fikk jeg min velkjente frokost på stamkneipa mi, Lentz.

Det har snart gått fire år siden jeg forlot Berlin. Tre begivenhetsrike år. Hver gang jeg kommer tilbake, tar jeg runden i min Kietz. Eller bydelen min, om dere vil. Den italienske restauranten Nardini i krysset Sybelstrasse/Droysenstrasse er forlengst stengt. Det var vel litt svart der, mente kanskje Finansamt i bydelen Charlottenburg. Tyske skatteoppkrevere er nådeløse.

Mine venner i bydelen mener at de nye eierne har komponert en bedre meny. Men de tviler på at det er over med den svarte økonomien.

Verre var det at det franske bakeriet i Damaschkestrasse har fått nye eiere! Den unge serberen som var fullintegrert i Berlin, leverte prima rundstykker med ost og skinke, har kastet kortene. Og jeg som hadde tenkt meg et rundstykke med skinke og ost til 20 kroner!

J. Kron - ferske nyheter!

Jeg måtte jo stikke oppom fru Kron i tobakksforretningen litt opp i Joachim-Friedrich-Strasse.

-Han solgte i april i år, forteller min avisvenn og informasjonssentral, Hanne Kron.

-Det kunne jo ikke gå i lengden, den unge datteren og kona som ham jo aldri, sukker fru Kron.

De nye eierne har allerede klart å legge egget. De smiler ikke til kundene. Og er rundstykkene like gode? Og hvorfor ligger det ikke tepper ute ved bordene? Det er jo litt kjølig en maimorgen i Berlin, også!

Man skal jo ikke stole på pressefolk, sies det. Og da er det vel enda mindre grunn til å stole på folk som selger aviser - og røyk?

Fru Kron har god oversikt over lokalområdet. Men så viser det seg at hun tar tysk økonomi på pulsen. Da jeg i augustdagene i 2004 begynte å vanke i kiosken hennes, var hun ganske nedfor.

-Alle piler peker nedover. Omsetningen svikter. Folk mister jobbene. De har mindre å rutte med, fortalte hun meg.

Dette var samtidig med at forbundskansler Gerhard Schröder kuttet i sosialstaten og tok penger fra arbeidsledige. Hartz IV ble et skjellsord. Og jeg skrev hjem til norske lesere som strødde om seg med oljepenger.

I dag møter jeg en smilende fru Kron.

-Det går bedre og bedre. Lotto-apparatet som jeg har fått, gir meg 1000 euro mer i omsetning hver måned, ler hun.

Det er som å høre tyske økonomer beskrive tysk virkelighet i et europeisk hav der landene bakser for å overleve. Her nord i Euroland går det så det suser, er budskapet fra de fleste økonomer!

Det er alltid ledige lokaler i Berlin!

Det verste med Berlin skal visst nå være at det har begynt å ruste i det nesten perfekte kollektivsystmet i den tyske hovedstaden. Jeg fikk nærmest sjokk da jeg skulle kjøpe bussbillett. 2,30 Euro! 20 cent opp! Nesten 20 kroner!

Syvdagerskortet koster nå 27,20, nesten Oslo-priser i en by der vanlig lønn neppe overstiger 50 prosent av det Oslo-folk tjener. Uflaks har Berlins kollektivselskap, BVG, også hatt. I disse dager skulle det viktige Ostkreuz stå skinnene og nypusset frem for berlinerne. Der var det visst en brann!

Rusleturen i gamle trakter avslørte heldigvis at det meste ellers er ved det gamle. De latterlig lave prisene også.

Tilbake på Lentz traff jeg gode norske venner. Og det var tid for en øl. Verten ønsket meg velkommen tilbake. Det ble en velsignet første dag i Berlin.

Finnes en intellektuell frokost?

2011-05-20T13:40:00.001+02:00

Frokost med Bernt! Australias umin Kevin Rudd får boka til Bernt!

Ja, det gjør det. Jeg har småspist på Blindern et par år nå. De små grå trives med det. Det vi får servert kan være krevende: Selvmordet som filosofisk og helsepolitisk problem. Eller: The Rise of the Asia-Pacific and the Role of Creative Middle Power Diplomacy.

"Frokost med Bernt" er blitt en institusjon på Blindern. Torsdager rundt klokka 8 om morran kommer professor Hagtvets assistenter med oppskåret brød, ost og syltetøy. Stipendiat Anders Ravik Jupskås klarer å fore innpå 300 fremmøtte.

Nå er semesteret over. Det er sommerferie. Også for oss PANGsjonister. "Frokosten" er nemlig åpen for alle. Også for oss som lar NAV holde oss med penger til det daglige brød.
For et par dager siden lokket Australias utenriksminister Kevin Rudd hundrevis av studenter og andre interesserte med en innføring i det politiske landskapet i Asia og rundt Stillehavet. Herrene Hagtvet og Jukskås stilte med slips!

Det er 36 år siden jeg forlot Blindern med et middelmådig eksamenspapir mellom hendene. Men jeg fikk jo jobb! Og det er ganske viktig for akademikere også.

Nå - nesten 36 kilo tyngre - forsøker jeg å bli litt klokere også. Og er litt irritert på meg selv at jeg ikke tidligere har funnet veien til auditorium 1 eller 7 på Det samfunnsvitenskapelige faktultet.

Visste jeg at flere nordmenn dør av selvmord enn i trafikken? Nei, men jeg vet det nå. Og generalsekretæren i LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, Lillian Erichsen, dokumenterte dette da hun spurte hvor mange av de fremmøtte som hadde slektninger eller kjente som hadde begått selvmord. Innpå halvparten av dem som satt i auditorium 7 rakk opp hånden.

Uken før samlet forsvarsminister Grete Faremo fullt hus i auditorium 1 med temaet "Forsvarspolitiske dilemmaer". Det meste var kjent for mange av oss. Mediene hadde i ukevis flommet over med stoff om Norges bidrag til FN-oppdraget om å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot Muammar al-Gaddafi.

Det mest bemerkelsesverdige denne morgenen var fraværet av kritikk eller kritiske spørsmål om Norges engasjement!

Særlige kritiske spørsmål fikk heller ikke utenriksminister Rudd denne dagen. Da han til slutt skuet ut over den ungdommenlige forsamlingen, så han en likhet mellom norsk ungdom og egne barn. De er alle verdensborgere. Selv snakker han mandarin og svensk! Og han er spent på hva folk i Vesten gjør når et ikke-vestlig land, Kina, om ikke så mange år får verdens største økonomi.

Jeg regner med at Bernt Hagtvet og hans assistenter serverer like god frokost når nettene blir lange og kulda setter inn!

Heia Kristin Clemet!

2011-05-06T10:20:00.000+02:00

Høyres landsmøte holdes i Oslo denne helgen. Hvordan bruker noen av partiet 54 registrerte bloggere denne kanalen ut til velgerne? Ble jeg imponert?

Jeg kan kanskje ikke forvente at akkurat jeg skulle kaste meg over deres blogger, høyrevelger har jeg aldri vært. Men hva skjer i et valgår? Skal ikke Erna & Co vinne de to neste valgene? Og blogging skal visst være den nye kanalen ut til Folket.

Orker jeg å lese videre når Ingjerd Schou begynner sin blogg slik?

"Pendlerne er mange i Østfold. Moss som region er sentralt plassert og forbindelsen til og fra hovedstaden er etter hvert blitt kraftig forbedret med dobbeltspor. Det er viktig for reisende at transportmulighetene er preget av regularitet og tilstrekkelig komfort og kapasitet. Tog og buss er ryggraden i kollektivsystemet. Vi skal komme tidsnok på arbeide og kunne inngå avtaler som man forventer å rekke."

Null temperatur. Logg av!

Hva med Michael Tetzschners blogg? Men han har ikke vært på lufta siden 4. april. Det blir det ikke mange lesere av, tror jeg. Selv om innlegget den gangen, om hans nei til Datalagringsdirektivet, var viktig nok.

Hva med Sjefen sjøl, Erna Solberg? Hun har fire blogger de siste tre månedene. Den siste er bra nok den der hun krever at det tas et krafttak for lærlingene. Publisert 28. april. Men det skurrer jo litt språklig når hun to ganger skriver "fremtiden". Hva annet skulle det være? Fortiden? Språk på tomgang.

Kristin Clemet er min favoritt! Hun er uforutsigbar, klok og grundig. Og jeg setter også stor pris på tankene til stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen. Han er god. Og morsom!

Min lille blogg her er ikke vitenskapelig. Jeg skal sveipe innom andre partier også. Det er jo et valgår.

Bin Laden endret pressebildet

2011-05-04T08:31:00.000+02:00

En uvanlig forside i NYTimes!

En amerikansk soldat i Afghanistan fikk vite om Osama bin Ladens død på Facebook. En TV-produsent i Sør-Carolina ble tipset av den amerikanske komikeren Kathy Griffin på Twitter.

Det er i all enkelthet skildringen av den nye mediesituasjonen som ærverdige Boston Globe foretar i sin nettutgave i dag. Kort fortalt fikk svært mange vite om den dramatiske amerikanske aksjonen i Pakistan gjennom medier som ikke eksisterte da Osama bin Ladens folk gjennomførte terroraksjonene mot World Trade Center for snart ti år siden.

New York Times måtte slå bremsene på i trykkeriet sitt da president Obama sent søndag kveld kunngjorde at verdens mest ettersøkte terrorist var død. 350 000 aviser måtte makuleres. Mandagavisen som altså fikk ny forside, hadde blant annet en artikkel om det som skulle være den ideelle oppdrettsfisken. Neppe en kioskvelter neste morgen!

Dermed er vi ved sakens kjerne. Dekning av hendelsesnyheter blir umulig i papiraviser. Det som kan være en kjempesak når trykkpressene ruller, blir etter kort tid håpløst foreldet av dekningen over nettet.

Sist gang NYTimes måtte kaste førsteopplaget, var i 2000 da avisen feilaktig meldte at Bush hadde vunnet presidentvalget. Det måtte en dramatisk opptellingrunde til før hans seier var klar. I 1968 måtte avisen også lage en ny forside da president Lyndon B. Johnsen kunngjorde at han ikke stilte til gjenvalg. Men den gangen var ikke mobiltelefonen oppfunnet en gang!

NYTimes gjennomførte en intern revolusjon da de droppet den tradisjonelle "Mr."-tittelen foran navnet da de på forsiden slo til med navnet på den drepte terroristen. En av redaktørene, Tom Jolly, ba desken droppe "Mr." foran navnet. Dessuten ønsket han at det skulle stå "Bin Laden", ikke "bin Laden". Stor "B" med andre ord. Det er også vanlig i avisen å bruke "Mr." eller Ms. eller Dr. på nylig avdøde personer.

Vel, det er mye å lese rundt Osama bin Ladens død. På nettet. Jeg får komme meg bort til gode, gamle Aftenposten før kaffen blir kald.

Den digitale slagmarken

2011-05-03T08:22:00.001+02:00

24 timer etter Osama bin Ladens død, lurer jeg på hvordan amerikanerne klarte å spore ham opp. Da blar jeg opp i Huffington Post. Aldri hørt om den?

Wikipedia beskriver Huffington Post som et venstreorientert nettsted for nyheter. Vel, vel, hva amerikanerne kaller det er ikke så viktig. Nå har jeg fått samlet de viktigste nyhetene om bin Laden ett sted. Og de fleste andre nyheter jeg er interessert i.

I løpet av noen timer på morrakvisten er jeg fullt oppdatert. Verdens mest ettersøkte terrorist ble drept med to skudd mot hodet. Datamaskiner ble tatt med. Nå sitter en skokk med amerikanere med fingrene langt inni maskinene.

Og så leser jeg en interessant artikkel om det nasjonale antiterrorsenter NCTC som har spilt en nøkkelrolle i jobben med å følge en av bin Ladens kurerer de siste årene.

Huffington Post har selvsagt en twitterversjon, en iPad-versjon og en helt vanlig web-versjon.

Før jeg går løs på papiravisene, må jeg lese historien om telefonsamtalen som førte amerikanerne til bin Ladens dørstokk.

Ha en god digital nyhetsdag!

Hva gjorde du da bin Laden døde?

2011-05-02T09:50:00.001+02:00

Breaking news er journalisters vanligste stimuli. Har du twitter i lomma, er du fortapt. Det skjedde meg da jeg slo på Padda mi ved halvsekstida i morges.

Selvsagt fikk jeg vite at terrorist nummer 1, Osama bin Laden, ble drept av amerikanske spesialstyrker.

Men hvordan fikk vi vite detaljene? I løpet av noen få minutter ble i alle fall Sohaib Athar en av heltene i den digitale landsbyen vi er med i. Uten å vite det, tvitret han den amerikanske aksjonen som satte sluttstrek for Osama bin Laden liv. @ReallyVirtual var tvitter-navnet til Sohain Athar. Og selvsagt bor han i Abbottabad. En pakistansk by kjent for sitt behagelige klima, og huser det pakistanske militærakademiet. bin

Laden hadde verken telefon eller internettforbindelse der han skjulte seg, bare 100 meter fra akademiet. Men Sohain Athar hadde altså en telefon med twitter-konto. Og han tvitret på engelsk! Og det viste seg at han hørte og så det som var i ferd med å skje.

Norske radio- og tv-stasjoner sakker håpløst akterut når det virkelig skjer noe der ute. Annet er jo ikke å forvente. Nyhetsjunkies finner da frem en eller annen digital dings med en eller annen twitter-applikasjon. Og så begynner moroa!

Revolusjonen i Egypt og særlig det blodige opprøret i Libya, hadde lært meg at Al Jazeeras engelske twitter-tjeneste gir fakta, raskt. Det innebærer at toppnyheten om bin Laden slo mot meg med én gang jeg slo på Padda.

Det er klart at papiravisenes rolle endres lynraskt når vi i praksis bor i en digital landsby. Og hvem orker å vente på Dagsrevyen klokka 19 for å få bakgrunnsinformasjon om hva som egentlig skjer?

Typisk er det at mens jeg har tastet ned dette i løpet av noen hektiske minutter, har president Obama kunngjort at Osama bin Laden er stedt til hvile. I havet. Her skal det ikke finnes en grav som tilhengerne kan valfarte til.

Ha en fin, digital nyhetsdag!

Dødsbra kjøring?

2011-04-27T13:16:00.000+02:00

Lett synlig, selv i ekspressfart!

Neppe! Jeg synes stadig oftere det ikke er særlig moro å entre Tigerstaden vestfra. Særlig ikke når jeg har latt det gå litt sport i det å holde fartsgrensene. For en halv time siden kjørte nesten en Bring-lastebil tvers igjennom baksetet mitt.

Kanskje er jeg litt skvetten. Kanskje litt moralsk også! Trolig forsøkte ikke denne Bring-sjåføren å kjøre på meg. Han ville sikkert bare raskt fram til kunden. Altså holdt han godt og vel 80 i 60-sonen langs Sjølystveien, i venstre fil, før han dundret inn i Operatunnelen.

Nå har i alle fall Bring fått en epost fra meg. Jeg klarte å skrive "vennlig hilsen" på slutten av eposten.

Kan noen der ute gi meg noen råd om hvordan vi skal få vekk den agressive kjøringen i Oslo? Skal venstrefila bli lastebilenes fil hvor de holder nesten max-hastighet på 90 km/t? Bør politiet ta en sjekk på forholdene? Eller kan de ikke det så lenge det skjer voldtekter og drap i Tigerstaden?

Det sosialdemokratiske helvete

2011-04-21T09:25:00.000+02:00

Hverdag i Grabouw. Uten strøm og vann.

Smak på denne tittelen. Når du klager på skjevheter i samfunnet vårt. Nå tar du en titt på det vedlagte bildet. Det viser hverdagen i det fattighelvete millioner av sørafrikanere befinner seg i.

Vi er trygt tilbake etter fem uker i Sør-Afrika. Trolig ett av de vakreste land i Afrika. Det blir jeg i alle fall fortalt.

Solsiden, men... Vi levde på solsiden, bokstavelig talt. Fem uker med sol, sol og atter sol. Vi hadde ca. 3 minutter regn.

Da jobben var unnagjort i Cape Town, og vi skulle se litt av landet, kom kontrastene fram. Selvsagt hadde vi sett Cape Flat-området. Med endeløse slumområder. Tilreisende ser dem med én gang de kommer ut på motorveien N2 på vei inn til sentrum.

Et medmenneske. Gjennom en journalistvenn som har bodd over ett år like utenfor Cape Town, fikk vi kontakt med en sørafrikaner. Han er hvit, kristen og medmenneske.

-Vi kommer i morgen ved 11-tiden, fortalte jeg ham.

Neste dag bar det over flatsletta nordøst for Cape Town. Over Sir Lowry´s Pass. Plutselig dukket Grabouw opp på venstre side.

Ut av fattigdom? To timers dypdykk i fattigdom, fornedrelse, men også håp. Uten strøm, nesten uten vann og nesten uten skolegang må tusener på tusener av barn forsøke å finne veien ut av fattigdom.

Visste du at hvis forholdsvis like mange nordmenn skulle dø på grunn av Hiv-Aids som denne sykdommen tar livet av i Sør-Afrika, hadde det kostet 30 000 norske liv i året?

Soweto. Vel en uke senere var vi i Soweto. Noen timer før sølvfuglen skulle bringe oss tilbake til Nord-Europa, fikk vi en guidet tur til denne verdenskjente bydelen i Johannesburg. Vi så gata der Nelson Mandela og Desmon Tutu bodde. Huset til Winnie Mandela så vi også. Visste du at Muammar al-Gaddafi betalte 80 prosent av det huset kostet?

Hvorfor? Vel hjemme forsøker jeg å forstå hvorfor all eldingheten har oppstått i Sør-Afrika. Svaret er skremmende enkelt, tror jeg. Det hvite mindretallsregimet gjorde den samme feilen som det røde mindretallsregimet i Russland. 20 år etter kommunismens fall betaler millioner av russere regningen for det røde overherredømmet. Akkurat slik som flere titalls sørafrikanere må i flere tiår for å komme seg ut av hengemyra som det hvite mindretallsregimet jaget dem ut i.

Det hvite Sør-Afrika trodde de hadde løsningene. Akkurat slik kommunistene i Sovjetunionen trodde.

Da jeg møtte Ida Jackson

2011-04-05T10:44:00.001+02:00

Hun kunne vært barnebarnet mitt, Ida Jackson. Nå har hun vært læreren min. Endelig har jeg fortstått hva sosiale medier er. Og at det finnes en haug besservissere i min omgangskrets.

Sensasjon. Boka hennes "Sosiale medier" ble raskt en sensasjon i fjoråret. Av en eller annen grunn måtte jeg helt til Cape Town for å få lest den ferdig. Og det til alt overmål da jeg skulle undervise en flokk dyktige ungdommer i det faget som heter journalistikk. Sosiale medier sto dessverre ikke på pensumlista!

Tok meg på senga. Det var skremmende at jeg måtte lese boka til en 23-åring (nå 24) for å lære mer om opphavsrett i den digitale hverdagen. Jeg kjente at jeg rødmet svakt da jeg oppdaget at denne gærne jenta tok meg på senga i et fag jeg har holdt på med i 41 år!

Sparker fra seg. Og så herlig provoserende hun er! Min gode venn Bernt Hagtvet får så hatten passer av Ida Jackson. Den anerkjente professoren på Institutt for statsvitenskap ordla seg omtent slik på et møte på Litteraturhuset: "Nettet er et sted der du tømmer deg, ikke egentlig en arena for debatt".

Det hører med til historien at jeg har forsøkt å lokke den godeste Hagtvet over på Nettet. Men han er sta. Dit vil han ikke, selv om han elsker debatter. Da er det godt at professoren har en skokk med unge studenter rundt seg. De har forlengst lagt ut "Frokost med Bernt" på Nettet.

Analoge venner.... Verre er det med mine gode, gamle analoge venner. De kaller meg for "nerd" og sier at de ikke har tid til å drive med sosiale medier. Dessuten, legger mange til, det er bedre å ta en prat face-to-face enn via Fjesboka.

Etter noen, kanskje litt for iherdige, forsøk på å fortelle mine jevnaldrende, ikke-digitale venner om fordelene med Fjesboka, Twitter og annen digital moro, har jeg gitt opp. Det virker som om mange har låst døra bak seg. Solnedgangen som vi alle skimpter om 10-20 år, er visst viktigere.

Overrasket. Moro er det derfor at jeg i går fikk en forespørsel fra en av mine gamle journaliststudenter fra New York for ett år siden. Hun ville vite om jeg kunne snakke litt om journalistikk og sosiale medier!

- Nei, og nei, det har jeg ikke tid til, sukket jeg.

Denne studenten kommer kanskje inn i en eller annen redaksjon i en eller annen norsk avis. Eller kanskje det blir radio- eller TV-person av henne. Hun kommer til å være en helt annen rase enn vi oldiser. Vi som stort sett har lest aviser i bredformat. Og som synes det er skummelt med digitale løsninger.

Jeg pleier å si det slik: 100 av 100 trær støtter nettavisene.

Les og lær. Men det var jo skrekkelig moro å lese en analog bok av Ida Jackson. Bare så det er sagt! Men hun har jo en blogg! Den bør dere titte litt på!

Jaget av elefant!

2011-04-03T13:15:00.001+02:00

-Kjør, ropte jeg. I noen sekunder trodde jeg virkelig at den iltre 5 tonns tunge hanelefanten Rex skulle innhente oss. Men det gikk bra!

Møtet med elefanten i et av de private reservatene kloss opptil Kruger nasjonalpark ble akkurat slik som vi ser det på amerikanske skrekkfilmer. Vi var ute på en av turene som Balule River Camp arrangerte for oss. Vi hadde akkurat fått med oss nesehornene og løven. Men hva med en skikkelig elefant?

Endelig så vi kjempen der borte, noen hundre meter vekk. Da elefanten så oss, kom den i lett trav mot oss. Spennende, tenkte vi, og snudde bilen. Just in case.

Det var da det skjedde. Elefanten giret opp og tråkket på gassen.

-Stopp, ropte en av våre to guider.

Og hissigproppen stoppet faktisk!

Det var da det begynte. Det som i etterkant må ha vært planlagt fra folkene i det reservatet vi oppholdt oss. Kjentfolkene rygget mot Rex, stanset og kjørte fremover igjen.

Dermed var visst signalet gitt til elefanten. Den kom brasende gjennom krattet.

Men, det gikk bra, også denne gangen. Ingen av oss fem i bilen var særlig høye i hatten. Men da vi hadde fordøyd det hele, forsto vi jo godt at guidene kjørte dette showet for alle besøkende.

Går i strupen?

2011-03-10T13:54:00.000+01:00

-Det er jo helt sinnsykt!

Ooobs, der tråkket jeg uti igjen. Vi pressefolk vil jo ikke at idrettsheltene våre sier at det var "helt sinnsykt å vinne 5-mila". Da må jeg holde meg på matta.

Men nå heter det i vg.no at Mia Sundvin går i strupen på, hvem var det nå, jo, Tone Damli Aaberge, torsdag ettermiddag.

Gikk hun i strupen på denne dama?

Det hadde virkelig vært en sinnsyk, ooobs, veldig god sak. En straffesak!

Ærlig talt. Er dette nødvendig? Jeg mener, er det nødvendig å bruke slike formuleringer?

Hvis jeg skriver dette, endrer det praksis? Neppe!

Kontraster, hva så?

2011-03-07T07:23:00.000+01:00

”Northug vant, Norge slo Sverige!”

Leksjon 3 var knallenkel. Hva f… interesserer det to svenske busslaster med unge, blonde jenter og gutter hvordan det går i Holmenkollen! De var på vei Jorda rundt. Skiløp var siste prio.

Østerrikeren fra Wien ved nabobordet, utvandret i 1971, visste heller ikke at hans landsmenn hadde gjort rent bord i hoppbakkene.

I Hermanus titter folk på hvaler. Ikke skiløpere. Hvalene er på vei hjem til Antarktis igjen. Men skal visstnok befinne seg ikke så langt fra land. Jeg så dem ikke.

Da jeg skulle sette nesa hjem fra (også dette kritthvite) paradiset 120 km øst for Cape Town (Kapstad, sier de her), kjørte jeg 300 meter feil. Plutselig var luksusvillaene med piggtråd erstattet med blikkskurene til lokalbefolkningen. De er ikke hvite.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg skvatt litt, og tok raskt til høyre i neste veikryss. Det var et yrende folkeliv etter de tomme og godt bevoktede rikmannsstrøkene. En kilometer lenger fremme så jeg R43, hovedveien som skulle bringe jeg tilbake til N2. Det er motorveien mellom Durban og Cape Town.

Da jeg fylte drivstoff på bensinstasjonen med det mystiske navnet ”Engen”, lærte jeg enda mer. Der sloss de om å få fylle opp tanken i den enkle kjerra mi. Det var som i 50-åra i Norge. Skinnene hvit frontrute på et blunk.

Bensinen på tanken koster nå litt over 8 kroner literen. Katastrofe for lokalbefolkningen. Kjempebra for finansminister Sigbjørn Johnsen.

Ved Cape Town International Airport brakte en liten bro meg 20 meter over bakken. Til venstre lå blikkskurene så langt øyet rakk. Til høyre landet jumbojetene på rekke og rad. Med nye rikinger fra det høye nord.

Hvordan er det mulig å klage over norske forhold etter en uke i Sør-Afrika? Vi vasser i oljekroner som også fattige sørafrikanere gir oss.

Lett svimeslått over konstrastene i Western Cape, landet jeg til slutt på min lokale pub, Dizzy´s.

Der hadde jeg litt igjen på Internett-kontoen min. Og rakk å få med at Northug klarte det igjen. Da scoret Liverpool sitt tredje mål mot Manchester United. Og puben jublet omtrent som 100 000 nordmenn gjorde i Kollen.

Dødsdømte bavianer

2011-03-05T18:40:00.000+01:00

”De er ville dyr og farlige. Fôr ikke bavianene!”

Beskjeden er tydelig, men folk bryr seg ikke. Bavianene venter på rasteplassen på vei til Kapp det gode håp. Og de tobente forlater bilen. Og noen gir dem mat. Det er den sikre dødsdom for våre fjerne slektninger.

Banboos som de heter her nede, glemmer å jakte på gamleviset når turistene gir dem mat på sølvfat. Og når de ikke får mat nok, blir de sure. Og farlige. Det innebærer dødsdom for apene. Ingen vil ha farlige aper som attpåtil ikke fungerer i det fri.

Dermed lærte jeg noe på dag to som turistlærling i Afrika. Jeg fikk med meg at det også er ville strutser på Kapphalvøya. Trafikkaos var det ikke, men vi listet oss forbi stankelbenfuglene som ikke kan fly.

Pingvinene vet vi at ikke kan fly. Vi vet også at de ikke er redd oss. Derfor har sørafrikanerne bygget et anlegg hvor vi går over pingvinene på trebroer i naturreservatet i Boulders Beach. Vegg-i-vegg bader sørafrikanerne i False Bay.

Den geografiske barnelærdommen fikk seg også en knekk i dag. Vi burde visst det. Men Kapp det gode håp er verken Afrikas sørligste punkt eller der hvor Atlanterhavet og Det indiske hav møtes. Men det er et mektig skue der fra det gamle fyret fra 1874. Det er en magnet på turistene. Antarktis ligger rett sør. Men Afrikas sørligste punkt ligger 200 kilometer lenger øst.

Selvsagt ramlet jeg borti norske turister som lar skirennet i Oslo seile sin egen sjø. Og vi kommer jo i snakk, vi nordmenn, når vi hører norsk i fjerne himmelstrøk. Fattige ungdommer i Cape Flat i Cape Town ville ikke trodd sine egne ører hvis de hadde forstått samtalen jeg hadde med ungdommene fra Hedmarktoppen folkehøyskole.

Mens den jevne afrikaner sliter med å få endene til å møtes, får norske ungdommer 35 000 kroner i stipend og kan låne resten for blant annet å dra til det sørlige Afrika. Læringskurven til de kjekke nordmennene blir sikkert bratt. Men jeg regner med at de også får med seg at de sitter på toppen av kransekaka. Det er ikke mange studiereiser for sørafrikanske ungdommer til Nord-Europa.

Den viktigste lærdommen under dag 2 var å komme seg ut av dynene tidlig. Jeg møtte hordene av turister på hjemveien litt etter klokka 12. Sola sto stekende het i nord (ja, det gjør det på den sørlige halvkule!).

Turistlærling

2011-03-03T17:20:00.000+01:00

Svimlende høyt, ikke sant? Robben Island der ute!

Afrika! Klart læringskurven blir bratt for førstereisgutten. Selv i det kritthvite Camps Bay rett sør for Cape Town merker vi at vi er 10 000 kilometer fra Oslo.

-Welcome back, Sir, smiler Lydia. Hun er en av de mange fra Zimbabwe som nå brødfør familien sin som kelner på den lokale puben rett over gata. Jeg gir henne 6 rand i tips. Vel fem kroner. Dermed koster kveldens to pils 40 rand. Eller litt under 35 kroner.

Navnet på parkeringsvakten husker jeg ikke. Men han kommer fra Kongo. Og passer gata hvor jeg bor. Med kritthvite tenner og et strålende smil fortalte han at det koster 50 rand å parkere utenfor leiligheten min.

Mine kolleger gliste nesten like bredt som parkeringsvakten da de hørte at jeg hadde betalt en formue.

- Men bilen min står trygt, innvendte jeg.

Vennene mine himlet med øynene. Enda en godtroende turist som lar seg lure.

Fire uker til skal jeg være i den sørafrikanske metropolen. Nå har jeg listet meg ut i venstretrafikken og bare vrengt speilet en gang på en parkert bil. Rattet sitter på gærne sida, og ser ikke at jeg ligger altfor langt til venstre. Pang!

Så var det å gå i butikken. Da oppdaget jeg at det ikke er mulig å få kjøpt øl på den lokale supern! Det har visst sammenheng med at de ikke vil ha alkohol på den lokale stranda. Jeg måtte nesten helt inn til Cape Town for å finne en alkoholbutikk. Jeg fant ei sjappe hvor de bare solgte sprit, vin og øl.

Handleturen med leiebilen viste seg ellers å bli veldig hyggelig. Sørafrikanerne er langt høfligere enn Oslos bilister. Jeg vinkes frem. Og når jeg skal parkere, kommer en parkeringsvakt og vifter meg trygt på plass. Og får sine 4,50 rand.

Det kryr av parkeringsvakter. De er et synlig bevis på at arbeidskraften må være rasende billig. Tross min utrolige nysgjerrighet, får jeg meg ikke til å spørre om akkurat det.

Parkeringsvaktene, derimot, nøler ikke med å spørre om opphav når de ser den klønete parkeringen min. Og de smiler enda bredere når jeg sier ”Norway”.

- No way, skratter han. Og spør om det er kaldt der oppe på nordpolen.

Jeg har også lært at Cape Town har noe som Oslo definitivt ikke har. Table Mountain. Min stadig sterkere høydeskrekk ble skikkelig testet søndag. 1000 meter under oss lå millionbyen med Robben Island der ute i det fjerne.

Læringen fortsetter når jeg kommer meg ut til den nedlagte fangeøya.

Medierevolusjon og revolusjon

2011-02-17T09:39:00.000+01:00

Voice of Amerika kringkastet frihetens budskap forgjeves i 40 år til Øst-Europa. De nye amerikanske mediekanalene, Twitter og Facebook, klarer det samme i løpet av måneder i de arabiske landene.

Bare ta en titt på illustrasjonen til høyre. Den er hentet fra Twitter litt over klokka halv ti torsdag 17. februar.

Som tidlig twitter- og fjesbok-bruker, har jeg forlengst begynt å snuse innom disse sosiale mediene. Selvsagt er det mye tøv og tull der ute. Så mye, faktisk, at jeg lurte på om dette kunne være noe for meg.

Læringskurven ble bratt. Jeg så tendenser da iranerne forsøkte å kaste av seg presteskapet i 2009. Jeg var en av dem som endret min twitterprofil slik at jeg hadde iransk tid og sted, selv om jeg jo holdt til her i Tigerstaden. Hensikten med en slik operasjon var å forvirre iransk politi som jaktet etter tvitrere. Den jobben ble tøff fordi antallet iranske tvitrere plutselig ble mangedoblet, fikk jeg høre.

Da regimet i Tunis veltet, tok det ikke lang tid før vestlige medier meldte at noe var på gang i Egypt. Bare for å teste Twitter, søkte jeg etter meldinger som inneholdt #egypt. 20-30 meldinger strømmet inn hvert eneste minutt. Svært mange av dem var på engelsk.

Da politiet slo til mot demonstrantene, og det hele så ut til å ende i blodbad, oppdaget jeg en amerikaner i California som rapporterte at det satt en tvitrer som het @lars_akerhaug. Han må jo være norsk, tenkte jeg! Han tvitret på engelsk, men også på norsk. Da het han @akerhaug. En av VGs to utsendte i den egyptiske hovedstaden.

Etter hvert fikk jeg ryddet opp i hvem jeg burde følge på tvitter. Al Jazzera var strålende. De logget revolusjonen slik at de som ikke orket eller hadde tid til å følge tvirerne.

Og resten er historie. Mubarak er vekk. Han ligger syk, trolig i Sharm El-Sheikh.

Dagens Næringsliv hadde lørdag en artikkel om bloggerne som tok makten. I lang tid hadde unge middelklasseegyptere planlagt hvordan revolusjonen skulle skje. De hadde sett hvordan 28 år unge Khaled Saed ble slått i hjel av politiet i Alexandria 6. juni i fjor.

Mona Saif (25) er en av de utallige bloggerne som angrep regimet. "Det var denne revolusjonen våre foreldre drømte om, men aldri klarte å gjennomføre", forteller hun. Saif er datter til en menneskerettsaktivist som politiet etterlyste i 1985. 30 minutter før demonstrasjonene begynte på Tahrir-plassen, fikk hun via Twitter vite hvor hun skulle møte.

Den virkelige helten under Revolution 2.0, som opprøret i Egypt er kalt, var Googles direktør for Midtøsten og Nord-Afrika, Wael Ghonim (31). 27. januar ble han tatt av politiet og holdt isolert i 12 dager. Da han ble sluppet ut, sto han fram som mannen bak internettsiden "Vi er alle Khaled Saed". Nå fikk Ghonim sin egen Facebook-side. Og 130 000 tilhengere. Han ble utnevnt til revolusjonens talsmann.

Snart tvitret Gholnim: "Revolution 2.0. Mission Accomplished".

Det gikk likevel noen dager før det hele var over.

Nå kan presteskapet i Theheran få skikkelig motvind. Khadafi sitter kanskje trygt i sadelen i Libya litt til. I Algerie har det vært demonstrasjoner mange steder. De som vil følge revolusjonen i Iran, kan jo klikke her for å få en enkel oversikt. Direkte!

Alt dette utløses altså ikke av gamle, gode VOA! Men to av Internetts ektefødte barn, Facebook og Twitter, blir oljen som får folk til å samhandle.

Tidligere kollega Kathrine Aspaas treffer blink med sin Signert-artikkel på side 2 i kulturdelen i Aftenposten. Noen hevdet for 15 år siden at Internett var et festlig leketøy, skriver hun Og de tok akkurat like feil som dem som nå vurderer de sosiale medier som tidsslukende tøys, mener Aspaas.

Stebarnet Oslo

2011-02-09T09:37:00.001+01:00

Vestlendingene tar veien om Oslo når de skal frakte varene sine fra Stavanger. Mot slutten av 80-årene fikk fiskeeksportørerne panikk fordi ferskfesken råtnet i køene i veikrysset Oslo. Derfor betaler vi 5000 kroner ekstra i året for å ha bil i hovedstaden.

I dag var det interessant å lese Aftenposten!

Samferdselsministre fra alle partier har fått Oslo dumpende i fanget. Og veldig ofte kommer de fra Vestlandet. I alle fall ikke fra Oslo, selv om unntakene finnes.

Distriktet Oslo. Felles for dem er at Oslos behov ikke alltid er årsaken til oppmerksomheten rundt trafikken i byen. Oslo dukker opp som veikryss. Eller som knutepunkt i jernbanetrafikken. Og skal vi få en ny flyplass, er det som ledd i distriktsutbyggingen.

Vi tar et kort historisk tilbakeblikk. Daværende samferdselsminister Johan J. Jacobsen (sp) så i april 1986 at det gikk mot slutten for Regjeringen Willoch. Da hadde han flikket og flikket på en stortingsmelding om "Hovedveiutbyggingen i Østlandsområdet".

Ferskfisken må fram! JJJs siste embetshandling ble å legge frem meldingen som åpnet veien for det bilistene senere oppdaget var en bomring rundt Oslo. Da hadde lastebileiere på Vestlandet klaget over bortkastede timer i Oslo-trafikken på vei til Kontinentet. Ferskfisken måtte frem til gourmet-folket i Paris!

Gro (a) overtok etter Kåre (h) 9. mai 1986. Gro ryddet opp etter at Jan P. Syse falt i 1990, fikk sosialdemokratene hånden på rattet i Samferdselsdepartementet. Kjell Opseth (a) hadde lenge hørt klagesangen fra lastebileierne over at det ikke fantes en noenlunde trygg vintervei over fjellet mellom Østlandet og Vestlandet.

- E16, ropte Opseth og hans støttespillere! Og så fikk vi verdens lengste veitunnel, Lærdalstunnelen, i 2000. Den er vel 24 kilometer lang, og svinger behendig innom Opseths hjemfylke, Sogn og Fjordane. For vel 10 år siden klippet kong Harald snoren.

Dødsveien. Omtrent 1600 biler benyttet Lærdalstunnelen hver dag i 2008. 400 av dem var vogntog. E16 skulle oppgraderes, veien gjennom Valdres til Oslo skulle bli redningen. Nå bør noen ta oppstilling i krysset mellom E16 og RV52 i Barlaug og se hva lastebilsjåførene velger. Selvsagt velger de veien over Hemsedal. Da ender de på RV 7 gjennom Hallingdal. Dødsveien.

Her er vi ved sakens kjerne. Bilister velger det som lønner seg. Enten vi snakker om tid eller penger. Derfor velger pizzaprodusenten på Nordvestlandet å kjøre via Oslo når osten til pizzaen skal hentes på Jæren.

Ikke E16! Ta en telefon til Lerums på Sogndal og spør hvilken vei de velger når de skal frakte saft, syltetøy og juice til Oslo-området. E16 eller Hallingdalen? Jeg vet svaret.

Vi har altfor ofte sittet med hjertet i halsen når tungtransporten slingrer forbi oss i mørket gjennom Hallingdal på glatte vinterveier.

Ja, vi hadde en samferdselminister fra Oslo en gang. Reiulf Steen hadde makten fra 1971 til 1972. Da var bilkøen mot gamle Fornebu enorm. Folk kom seg ikke til venstre i krysset mot flyplassen. Steen løste floken ved å anlegge en midlertidig bro som ikke så ut i måneskinn. Den holdt på å bli permanent!

Tog? Sånn kunne vi holde på, vi Oslo-folk. Jernbanenettet bryter sammen i Oslo-tunnelen. Samtidig babler politikere og fagfolk om høyhastighetstog mellom Oslo og byene Stavanger, Bergen og Trondhein. Nå er i alle fall skinnene lagt i jernbanetunnelen mellom Bestum og Sandvika. Tenk, fire spor på denne strekningen!

Det går altså framover, men det skyldes langt på vei at Distrikts-Norge krever at det ryddes opp i veikrysset Oslo. Det er nå en gang slik at sentrale strøk ikke får viljen sin hvis ikke utkanten tråkker på gasspedalen.

Monsunens 10 på topp

2011-02-01T12:46:00.001+01:00

Vareopptelling kan være nyttig i den kommerse verden. Personlig synes jeg min egen vareopptelling på monsunen.blogspot.com kan gi noen interessante svar.

Mest overraskende har vært at historien om den 17 år gamle jødinnen som overlevde krigens redsler i skjul for så å bli voldtatt av sine russiske befriere ble nest mest leste blogg, riktignok med beskjedne 95 sidevisninger.

Nå har jeg lært at gode titler også trekker lesere i papiravisene, særlig i løssalgspressen. Da var det kanskje ikke så overraskende at professor Francis Sejersteds sterke meninger trakk over 100 sidevisninger. Nyordet "regelfetisjisme" i debatten rundt Maria Amelie fikk folk til å heve øyenbrynene.

Litt journalistetikk i kjølvannet av den samme Maria Amelie-saken ble det også. 3.-plassen inntok innlegget "Når journalister blir aktører", og her kom det også en kommentar fra kjæresten til Maria, Eivind Trædal.

Anti-byråkratdiktet jeg publiserte med Aftenposten som kilde, kom på poengplass. Morsomt syntes jeg det var at min gamle avis lot en professor boltre seg med litt poesi. Men det kan kanskje ha betydd noe at diktet var skrevet i harnisk over behandlingen av den samme Maria Amelie?

Vareopptellingen var ikke alltid like lystelig. I utgangspunktet hadde jeg håpet på mer debatt i kjølvannet av mine meninger. Jeg er vel for snill. For ufarlig. For gammel!

123 leserinnlegg etter 123 blogginnlegg er jo ikke særlig.

Revolusjon på alle fronter

2011-02-01T09:20:00.000+01:00

@akerhaug rapporterer via Twitter hvert annet minutt fra #egypt. Klokka 19 kommer Odd Karsten Tveit inn i bredformat i Dagsrevyen. For nyhetshungrige tror jeg de sosiale medier tar innersvingen.

Virkeligheten er i ferd med å gå opp for president Hosni Mubarak i Egypt. Etter sju dager med folkelig opprør i Kairos gater, har i alle fall jeg forstått at twitter danker ut Aftenposten på papir. Og Dagsrevyen.

Læringskurven ble bratt for mitt vedkommende. Twitter-kontoen min har jeg brukt stadig oftere. Mens NRKs nyhetsmorgen lyder fra badet, sveiper jeg altså innom twitter for å se siste nytt.

Brukerkontoen @akerhaug på Twitter tilhører Lars Akerhaug i VG Nett. Sammen med @VGNettErlend (Erlend Skevik) har han holdt sine twitter-venner grundig orientert om det som skjer. Det kan kanskje bli litt vel detaljert ("Nå bærer noen et lik forbi hotellet vårt"), og vi trenger kanskje ikke meldinger hvert 2. minutt. Men er det revolusjon, så er det revolusjon!

Al Jazeera engelske tjeneste har forlengst slått ut BBC og CNN. Vel, nå har det vaklende regimet i Egypt trukket ut stikkontakten til den arabiske nyhetskanalen som dermed gikk i svart i går. Mobilnettet er visst også meget upålitelig for de 80 millioner egypterne. Internett forsøker myndighetene febrilsk å lukke.

Tross alle hindringer, velter informasjonen ut fra de sosiale medier. Det nytter ikke å søke på #egypt. Da får du meldinger om situasjonen i dette eldgamle landet på nær sagt alle verdens språk. Men når den amerikanske produsenten i nettjenesten til Al Jazeera tvitrer, regner jeg med at fakta serveres!

I dag, tirsdag, er det varslet at 1 million egyptere skal ut i Kairos gater. Gjennomføres revolusjonen i løpet av 24 timer?

Pinlig, NRK!

2011-01-28T16:26:00.003+01:00

Skuddene gjaller i Kairos gater. De store TV-stasjonene sender direkte. TV2Nyhetskanalen også. Men NRK sender reprise på gårsdagens strømdebatt på NRK2!

Riv, rusende gal prioritering fra statskanalen, spør du meg! Og jeg tror den interne debatten i NRK kommer til samme konklusjon.

Klart det koster penger å jobbe med TV. Da får vi nøye oss med Al Jazeeras engelske kanal på Internett.

Kan det være slik at NRK har glemt å tenke på dem som betaler godt over 2000 kroner i lisenspenger? Men det er sikkert viktigere å overføre et skirenn eller to. Eller ti. Hver eneste helg. Direkte.

Pinlig, NRK!

Det er bra vi har VGs @Akerhaug på plass i den egyptiske hovedstaden. Her er er av hans meldinger fredag ettermiddag: "Akkurat nå er det kaos i Kairo. Politiet trekker seg tilbake, demonstrantene tar over".

Norsk stemme fra Kairo

2011-01-28T09:43:00.002+01:00

"Not much people around. Still early", tvitrer VGs Lars Akerhaug fra Kairo litt før klokka 8 i morges.

Dermed er det bevist, det er ikke helt tett det teppet egyptiske myndigheter har trukket over Internett.

Den vedlagte skjermdumpen fra Twitter viser altså at Akerhaug fortsatt er på lufta. Og flere kommer igjennom sensuren, hvis vi skal tro JPBarlow. Han holder til i California, og der er klokken snart midnatt, torsdag kveld.

Samtidig er muslimer i Egypt på vei til fredagsbønnen i moskeene. Vi får håpe at tvitrere som Akerhaug kommer igjennom når det kommer folk ut på gatene.

De som ønsker å følge Lars Akerhaug (@lars_akerhaug), har jo bare én ting å gjøre. Kom dere inn på twitter! VG har to tvitere i den egyptiske hovedstaden. Den norske varianten av av Lars Akerhaug finner dere på @akerhaug.

Egypts revolusjon - live?

2011-01-28T09:23:00.000+01:00

I dag stengte egyptiske myndigheter Internett. Det har aldri skjedd før, i noe land. Hva skjer da? Og når kommer revolusjonen i landet med 80 millioner innbyggere?

Jeg skvatt litt da jeg leste meldingen på twitter om at de sosiale medier var slått av i Egypt. Nå viser det seg at noen har trykket på bryteren der nede, og stengt hele nettet. Det er i alle fall hovedinnholdet i den meldingen WikiLeaks sendte ut i morgentimene.

Dagens analoge aviser fylles langsomt av stoff fra Egypt. Etter jasmin-revolusjonen i Tunis, forsøker egypterne å bli kvitt sitt autoritære regime. Aftenposten trykker nye dokumenter avisen har fått tak i fra WikiLeaks. Disse kaster nytt lys over blant annet den amerikanske støtten til president Mubaraks regime.

Nå varsler WikiLeaks flere lekkasjer. Men nå får altså ikke egypterne tak i innholdet. Men det er vel det samme. Det mangler ikke på spådommer om at det muslimske landet har et nytt regime ikke lenge etter at fredagsbønnen er unnagjort i dag.

Maria Amelie-dikt! Strålende!

2011-01-27T10:39:00.000+01:00

Hvem hadde ventet dette? At den gamle tanta som nå bor i Posthuset, skal trykke et dikt på kremsiden i norsk kulturdebatt? Eller hva synes dere?

Sjelden kost er det i alle fall med et skikkelig dikt som slår byråkratene ned i bakken.

Denne dagen har Aftenposten virkelig bredde over side 4. Det er kostelig å følge humorist Lars Mjøens kamp mot profittjegerne i norsk kraftproduksjon. Og han er dønn seriøs!

Mindre seriøs er ikke Finn Jebsen som klasker til mot Stein Erik Hagen på Aftenpostens kronikkplass. Les!

Det må vel være innertier for den tidligere konsernsjefen i Orkla. Han får en synlig enspalter på forsiden i del 1. Og så fyller nesten hele økonomiforsiden med den ramsalte kritikken av Stein Erik Hagens fem år som styreleder i Orkla.

Det må ha hersket rene WikiLeaks-stemning i økonomiredaksjonen da Jebsens kronikk dumpet ned i innbobsen til kulturredaksjonen. Dermed hadde Lars Magne Sunnanå og Sverre Stenseng bare å komme seg avgårde til tidligere Orkla-sjef Finn Jebsen. Nå blåses liv i en gammel maktkamp. Men kritikken biter ikke på Hagen.

Når journalister blir aktører

2011-01-26T09:06:00.001+01:00

Et journalistisk havari, kaller journalist Arnt Folgerø pressens behandling av Maria Amelie-saken. Han mener at pressens egne spilleregler og etikk er satt til side.

Anklagene er alvorlige. Og når følelsene har kjølnet (og Amelie er tilbake i Norge?), bør pressen kanskje se på egen rolle. Det kan være bra for troverdigheten.

Selv skvatt jeg ved kaffebordet i morges da jeg i Aftenposten leste at Maria Amelies kjæreste, journalist Eivind Trædal i Klassekampen, har skrevet to kommentarer om selve saken. Der har han trukket sammenligninger mellom utvisningsvedtaket og Nacht und Nebel-leirene under krigen.

Burde Trædal fått lov av sin redaktør til å skrive kommentaren? Og burde noen forklart Trædal at det er nokså grovt å sammenligne behandlingen av kjæresten med konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland?

Nesten tre år inne i min pensjonisttilværelse som journalist, spoler jeg filmen tilbake til det yrkesaktive livet. Hvor mange ganger har jeg vært vitne til at pressen "tenner" på en sak. Gjerne en god sak. Eller en stygg sak.

Kan det hende at mange av sakene presenteres slik at (løssalgs)avisene skal selge bedre? I etterkant snakkes det om "blodtåka på desken". En enkel forklaring på at redaksjonen kunne presentert saken på en litt annen måte.

Kildekritikken kan også bli litt slumsete når det hele står på som verst, husker jeg. Da jeg for vel 16 år siden fikk fjernet galleblæren på Ullevål sykehus, omtalte Aftenposten en korridorpasient på min avdeling som døde. De pårørende var opprørte, og gikk til avisen.

Legen som hadde ansvaret på avdelingen der den vel 90 år gamle pasienten døde etter en operasjon, fortalte meg at det ikke nyttet å argumentere mot pressen. Jeg tok imidlertid en telefon til min kollega og fortalte at historien rundt dødsfallet ikke var akkurat slik som Aftenposten fremstilte det.

- Jeg har mine kilder, fikk jeg til svar fra min kollega.

En fillesak, kanskje. Ett år senere ble Ullevål sykehus frikjent. Det ble en liten notis ut av det mediestyret. Men jeg regner med at også denne enkeltepisoden har bidratt til å svekke folks omdømme av norske sykehus.

Når presseetiske debatter blusser opp blant journalister, brukes ofte bildet av pressefolk som ulver. De jager en sak. I fellesskap. På vegne av leserne. Det kan være statsråd Tore Tønnes som i 2002 kom i skuddlinjen fordi han angivelig hadde mottatt honorarer for et arbeidsforhold samtidig med at han fikk etterlønn for sin statsrådstid.

Tønne begikk selvmord. Det var derfor ikke uventet at pressens rolle og behandlingen av enkeltpersoner ble et viktig tema. Og når kritikken mot pressen kommer, går journalistene i skyttergravene?

Daværende statsminister Jan P. Syse opplevde også pressens makt da han i 1990 som styreformann i et gårdsselskap ikke hadde overholdt fristene for innsending av regnskaper til Brønnøysund. Det manglet ikke på overskrifter. Det hele kokte imidlertid ned til mindre alvorlige regelbrudd. Den påståtte skandalesaken endte i intet, men svekket ham politisk.

De som vil lese litt mer om hva folk mener om pressens dekning av Maria Amelie-saken, kan jo slå opp på Dagsavisens Nye meninger. Der går det friskt for seg!

100 regelfetisjister?

2011-01-25T14:47:00.000+01:00

Neppe! Men professor Francis Sejersted traff spikeren på hodet forleden dag da han lanserte nyordet da UNE bestemte at Maria Amelie skulle uttransportes, som det heter på byråkratsk.

Nå ser dere meg med det siste skrik, iPad. Vel, den har vært i mine hender i snart 10 måneder. Behagelig redskap. Og nå kan jeg blogge fra omtrent alle posisjoner.

Men kan jeg få flere lesere? Er det nok å skrive en spennende tittel som "Regelfetisjist"? Neppe. Leserne avslører slike tabloide trix.

Reklame er heller ikke tingen. Men hva med å lære noen trafikkregler? Hvordan bli mer lest der ute? Derfor sitter jeg nå og blar i Blogghåndboken. Digitalt, selvsagt. Jeg snublet over den, og også du kan lære noe. Kanskje.

Nå blir det spennende å se! Røper ikke hva jeg har gjort, men dersom det går til himmels, skal jeg gi lyd.

Hilsen
Trygve
PANGsjonist

Host-host, velkommen til oss!

2011-01-21T13:37:00.000+01:00

Ville du sjekket inn på dette hotellet? Kanskje. Men hvis jeg var sjef, ville jeg i alle fall tømt askebegeret!

Det er en evighet siden vi fikk røykeloven. Nå røyker folk utendørs. Men når kommer forbudet mot å røyke rett utenfor inngangsdører på hoteller og andre steder hvor folk samles?

I New York har man forlengst markert at røykeforbudet ikke bare gjelder innendørs, men også i nærheten av inngangspartiet.

Dette hotellet i Grensen har sikkert de edleste hensikter. Stump røyken før du går inn!

Men dette ser ikke bra ut! Skal sjekke det neste gang jeg er i sentrum.

Heia, Aftenposten!

2011-01-21T13:26:00.001+01:00

Kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende utsagn fra en PANGsjonert medarbeider. Men i disse tider er jeg stolt av den vel 150 år gamle tanta. Tenk at Aftenposten setter digitale spor etter seg over hele verden!

De siste ukene har Aftenposten publisert dokumenter som avisen har fått fra WikiLeaks. Det manglet ikke på stoff! Selvsagt spurte mange om Aftenpostens kilder, men det var jo ikke saken! Hva fortalte dokumentene?

I dag lå en analog utgave av A-Magasinet i postkassa. Forsiden har mange sett. Jeg leste, så øyet ble stort og vått. Halvor Hegtun fikk meg til å lengte tilbake til sagmuggen! Tenk, å sitte på en kvar million dokumenter av stor verdi, for å si det sånn.

En av toppsjefene i det tyske OHB-System AG måtte denne uka gå etter Aftenposten avsløringer. Aftenposten ble behørig sitert av tysk presse.

WikiLeaks spesialområde er - som navnet påpeker - lekkasjer. Men nå er nettstedet selv rammet av lekkasje. Og, som Halvor Hegtun så muntert skriver, det var ikke aktuelt for Aftenposten å ringe rørleggeren! (Dere som ikke har A-Magasinet for hånden, må vente til Hegtuns artikkel legges ut! Hva med et abonnement?)

Tre år som Aftenpostens mann i Berlin, fortalte meg med all mulig tydelighet at Norge ikke akkurat preget forsidene i tyske medier. Vel, det måtte kanskje være i den kulørte, tyske ukepressen hver gang kronprinsesse Matte Marit var gravid, sånn én gang i måneden.

Det skapte overskrifter i tyske aviser da Aftenpostens dokumenter tydet på at tyskerne er i ferd med å utvikle spionsatellitter. Kameraene der skulle også kunne se hva som ligger under bakken!

Noen hundre sitater fra Aftenposten i tyske medier kan enhver google seg fram til. Da ser vi også hvor uhyre raskt nyhetsformidlingen skjer i en digital tid. Nå kan også enhver med lyst og evner søke i de delene av CableGate som Aftenposten legger ut. I dag morges fant jeg en på det sosiale nettstedet Twitter som hadde lagt ut et tyvetalls meldinger basert på WikiLeaks-dokumenter fra Aftenposten.

Her overlater jeg scenen til hver og en av dere. Hvis dere har lyst, er det bare å gå i gang! Her har dere en lenke, rett inn i Herligheten:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/wikileaks/

Russland inn i EU!

2011-01-19T18:49:00.001+01:00

Museumsvokter Stein Ørnhøi klager i onsdagens Dagsnytt 18 over at politikerne er fratatt innflytelse i samfunnet. Og han vil at generaldirektøren i NSB må gjenopprettes. Vil SV-veteranen også ha tilbake grensekontrollen?

I kjølvannet av Maria Amelie-saken, popper politikere opp og krever mer innflytelse.

-Det politiske rommet er blitt mindre, klager Stein Ørnhøi. Kanskje Ørnhøi burde ha ønsket seg Russland som medlem av EU og Schengen? Men da må jo politikerne gi fra seg enda mer!

I en årrekke har politikerne gitt fra seg adgangen til å ta stilling til enkeltsakene.

- Jeg har stor tiltro til justisminister Knut Storberget, men jeg er ikke sikker på at han er den rette mannen til å behandle de 18 000 asylsøkersakene vi hadde i 2008, sa Arbeiderpartiets sekretær Raymond Johansen i Dagsnytt 18 onsdag.

- Den klassiske nasjonalstaten er krympet, påpeker Ørnhøi.

Takk og pris, sier nå jeg. Det er ikke mange år siden nasjonalstatene gikk til krig mot hverandre. Og noen av oss, som er i 60-årsa, husker godt da Norge hadde kontrollen over valutaen, de norske oljekronene. Det var ganske dramatisk da Regjeringen Brundtland i mai 1986 skrev ned krona vår med 14 prosent. Da hadde den norske staten mistet ca 50 milliarder oljekroner fordi oljeprisen falt fra vel 30 dollar fatet, til under 10 dollar.

Nå styrer Norges Bank rentepolitikken. Nå har NSB ansvaret for om togene kommer fram i tide. Og så tar jernbaneverket ansvaret for at skinnene ligger der. Men politikerne bestemmer hvor mange penger som skal settes av til jernbanedrift.

Problemene kommer når enkeltsakene viser at ikke alt er som noen av oss ønsker. Enten det gjelder tog som ikke takler snøstormer. Eller hvis en 25 år gammel, velintegrert russiskfødt kvinne må gå den samme, lange veien som noen tusen irakiske asylsøkere. Sette seg på flyet ut av Norge.

Ørnhøi, tiden kommer aldri tilbake til politisk detaljstyring av det som skjer i samfunnet. Det var sikkert moro for Ørnhøi-SV hver eneste dag å foreslå noen hundre millioner kroner til ett eller annet godt formål, f.eks. flere jernbaneskinner. Men nå sitter SV i regjeringen, og tvinges til å finne frem til kompromisser.

Museums-SV var konsekvent mot EEC/EF/EU. I 90-åra mistet SV noen europeere. Blant andre Raymond Johansen. EU er kommet for å bli. Akkurat som Schengen og det grenseløse Europa. Akkurat som asylsøkerne strømmer inn over Europa.

Jeg innrømmer gladelig at Maria Amelia-saken er problematisk. Men jeg tror ikke noen er tjent med at Regjeringen skal drive saksbehandling. Jeg mener at UNE kunne bestemt at Maria Amelia skulle fått bli i Norge.

Tenk om Russland hadde vært medlem av EU! Da kunne Maria Amelie ha pendlet mellom Norge og Russland.

Ja til Europa, Ja til Norge! Ja til Maria Amelie!

Regelfetisjisme!

2011-01-18T11:50:00.001+01:00

Når Francis Sejersted stempler juristenes opptreden i Maria Emilie-saken som regelfetisjisme, tror jeg løpet er kjørt. For Regjeringen.

Når en så stillfaren og sober person som Sejersted, på folkemunne ofte kalt Sir Francis, klasker til på side 5 i Aftenpostens kulturseksjon, bør noen lytte.

Spillfekteri kaller Sejersted det når 25-åringen skal utvises og det samtidig legges opp til en snarlig retur.

Les Sejersteds innlegg, også dere der borte i Regjeringskvartalet.

Lagmannsretten ville slippe Maria Emilie ut av varetekt. Det må være en bitter smak på den pillen lagmannsretten i går serverte politiet. Eller hva?

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens kritikk av politimyndighetens manglende aktivitet med hensyn til å følge opp at fremstilte etterkom vedtaket om utreise. Hun har tatt sin utdannelse her i landet og må således ha etterlatt seg spor om at hun var her. Håndteringen av saken, særlig tid og sted for pågripelsen, er av mange oppfattet å ha vært uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Lagmannsretten slutter seg til dette.

Stor verre kan det ikke bli! Takk til Dagbladet som har lagt ut kjennelsen.

Nå skulle Høyesterett ta stilling i saken. Men så slapp hun ut av Trandum i dag.

Det som mange avfeiet som en ungdomsprotest på Facebook mot utvisningen av en ressurssterk person, er nå blitt en bred protest fra alle lag i samfunnet. Trodde noen at det skulle gå slik?

Noen sier de vil slutte å stemme på Arbeiderpartiet på grunn av denne saken. Anne Holt er i alle fall sint, og sier hun dropper Ap. Den tidligere justisministeren har i alle fall satt sitt gamle parti under skikkelig press.

Etter å ha lest om regelfetisjisme på side 5, faller øynene mine på kronikken på side 4. Skrevet av annen generasjon innvandrer, Hadia Tajik. Folkevalgt sosialdemokrat på Stortinget. Hun forsvarer en vanskelig sak for sitt parti.

"Vi må vokte oss vel for de enkle løsningers tyrrani", avslutter hun kronikken sin med. Kan det hende at den enkle løsningen hun sikter til er likhet-for-loven-tyranniet? Det tror jeg dessverre ikke...

En utvisning til besvær... del 2

2011-01-14T09:26:00.001+01:00

Fjesboka bryter sammen hos meg. Under trykket av utvisningen av Maria Amelie? I 1989 brøt nesten Sunndalsørsa sammen da to chilenske asylsøkerfamilier forgjeves sloss mot utvisning. Det kan være interessant å trekke noen lange tråder i norsk asylpolitikk.

Både i går og i 1989 ble jeg øyenvitne. I går som pensjonist. I 1989 som journalist. I går slapp jeg å være nøytral. I 1989 måtte jeg rapportere så nøkternt som mulig til leserne.

Jeg må innrømme. Juridisk korrekt utvisning av personer som kom til Norge som mindreårige på slep etter foreldrene, er problematisk. Personer som har bodd lenger i Norge enn i fødelandet, som knapt husker hvor de er født, bør få vurdert sine saker på selvstendig grunnlag. Da kan det åpnes adgang for å bli. På humanistisk grunnlag.

Derfor var det godt å være foran Regjeringskvartalet i går. Og når "den skyldige" blir pågrepet ved Nansen-skolen i det året vi feirer 150-årsdagen for Fritjof Nansens fødsel, mobileres ytterligere støtte for Maria Amelie.

Men likhetene og forskjellene mellom det som skjedde på Sunndalsørea i 1989 og og på Lillehammer i 2011 er slående. Og viktige. Chilenerne kom til Norge samtidig med at diktaturet i Chile gikk mot slutten. 16 år med general Augusto Pinochet var nok.

Maria Amelie og hennes familie kommer fra et urolig hjørne av det gamle Sovjetunionen. Men sovjettida er forbi. Men levekårene er ikke på topp i Russland, der som i Chile i 1989.

To viktige forskjeller er lett å se fra 1989 til 2011. De sosiale mediene har gitt Maria Amelie en støtte en asylsøker bare kan drømme om. Men de to chilenske familiene på Sunndalsøra hadde bare lokalsamfunnet bak seg.

En annen viktig forskjell var at chilenerne overhodet ikke var i nærheten av å være integrert i det norske samfunnet. Det kan vi trykt si at Maria Amelie er.

Når jeg nå spoler filmen tilbake til septemberdagene i 1989, slår det meg at følelser dominerte nyhetsbildet, også den gangen. "Spent forvening på Sunndalsøra" var tittelen på side 5 i Aftenposten mandag 25. september. Dagen etter lød tittelen: "Politiet henter chilenerne i dag". "Appelerer til Kongen", var en annen tittel. Men heller ikke den gang grep Regjeringen inn. Dagen etter slo en femspaltet overskrift mot Aftenpostens lesere: "Dro fra Norge i uvisshet". (En liten parentes: Trond Viggo Torgersen var barneombud den gangen, og så på saken!)

Én viktig endring har fått de fleste hus forbi. Frem til 1989, da den kalde krigen tok slutt, var det nærmest fritt frem for alle forfulgte grupper som ville til Norge. Hvem husker vel ikke oppstanden i DDR i 1953, oppstanden i Ungarn i 1956 og den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968? Alle flyktninger derfra ble tatt i mot med åpne armer.

Flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia er ikke like velkomne. Vel, de får midlertidig opphold, men irakerne sendes nå hjem. Vel, unntatt mullah Krekar. Men hva med dem som kommer fra det urolige Kaukasus.

Amelie-saken får politiske konsekvenser. Det fikk ikke utvisningen av chilenerne fra Sunndalsøra for over 21 år siden.

Utvisning til besvær...

2011-01-13T10:34:00.000+01:00

Nesten 5000 protesterer mot pågripelsen av Maria Amelie på Lillehammer i går. Jeg lurer på hva som skal til for å vinne kampen for å få bli i Norge?

Balansegangen er vanskelig, men det finnes ingen regler uten unntak. Vi har sett hjerteskjærende scener hvor unge asylsøkere kastes ut sammen med foreldrene fordi de ikke får status som asylsøkere. Barna er ofte uskyldige ofre. Maria Amelie var 16 år da hun kom til Norge.

Jeg er veldig spent på hvordan det offisielle Norge etter hvert reagerer på det som skjer. Om noen timer er det demonstrasjon foran Regjeringskvartalet. Over 500 har på Fjesboka sagt at de skal delta.

Statssekretær Pål Lønseth (ap) snakker om likhet for loven, og sier at hun må sendes ut. Får vi en åpen splittelse blant de rødgrønne politikerne i denne saken? SVs Heikki Holmås mener at dagens regler er absurde.

Norsk folkehjelp rykker ut og sier at arrestasjonen av Maria Amilie er et angrep på ytringsfriheten.

Jeg tar det for gitt at det har gått så mye prestisje i denne saken at Maria Ameli sendes lynraskt ut av landet.

Jeg håper noen pressefolk blir med henne "hjem". Og forteller hvordan hennes nye liv arter seg. Kanskje vi samtidig kan få WikiLeaks til å finne noen interne dokumenter i UDI som kan kaste enda mer lys over denne ekle saken.

Mens denne bloggen er skrevet, er flere demonstranter kommet til. 849 sier nå at de kommer til Regjeringskvartalet. Nesten 10 000 er med på Fjesbok-sida "Sett Amelia fri". Nå, to minutter seinere, er det 11 900!

Et folkeopprør fødes. Og dør?

2011-01-11T16:41:00.000+01:00

Monstermaster, fødeavdelinger og midtdelere. Merkelig nok har de noe felles. Folkeopprøret! Har vi politikere med rak rygg?

Fem personer dør i den tragisk trafikkulykke på E8 gjennom Lavangsdalen. Da er vi nettopp ferdig med førjulsstriden om det skal bygges et nytt sykehus i Molde. Debatten om Monstermastene i Hardanger har vi glemt, men det har ikke energiminister Terje Riis-Johansen (sp).

2011 kommer garantert til å skaffe oss mange slike debatter. Det er lokalvalg i høst. Her på Ekeberg kommer det til å bli strid om Skulpturparken i Ekebergskråningen. Christian Ringnes spytter noen hundre millioner kroner inn i Oslos ukjente skråning. Men vel 400 er allerede medlemmer av "Nei til skulpturpark på Ekeberg".

Grasrotaksjoner, kalles den folkelige motstanden som makthavere møter stadig oftere. Motstandere av utbyggingen av Mardalsfossen tapte for over 40 år siden. Folkeopprøret mot norsk medlemskap i EEC vant i 1972.

I fjor høst tok "Monstermastene" mange på senga. Blant annet fordi "monstermaster" finnes over hele Norge. Sånn må det nesten bli når Det hvite kull produseres i grisgrendte strøk og transporteres i digre luftspenn til tettbygde strøk.

Folkeaksjonene på sykehussektoren er litt vanskeligere å forstå. Selvsagt vil alle føde så nær hjemmet som mulig. Men er det trygt hvis sykeavdelingen i nabolaget mangler fagfolk som kan trå til hvis noe går galt? Fagfolkene, legene, mener at det er lurt å konsentrere seg om skikkelige fødeavdelinger som kan klare det meste. Friske, fødende har ikke noe vondt av noen timers biltur. Just in case!

Nå har vi altså fått midtdelere og debatten om sikkerheten på norske veier. E8 har 90 km/t som fartsgrense der ulykken skjedde, leser jeg.

Hva gjør vi da?Ropet er unisont! Fartsdelere! Da unngår vi møteulykker. Politikere kappes om å ha det beste forslaget.

Klarer politikerne å holde ryggen rak? Og det i et valgår? Arbeiderpartiet i Molde er nærmest utradert fordi helseministeren har begått et løftebrudd da sykehuset i Molde ikke bygges nå. Selv ikke når Bjørn Rune Gjelsten tilbyr privat finansiering av sykehuset, vil statsråden være med.

Midt håp er at politikerne holder hodet kaldt, og lytter til fagfolkene. Enten det gjelder energikrisen for Bergen, sikkerheten på norske veier og hvordan helsevesenet skal organiseres.

Fasiten har jeg ikke, men egen erfaring etter ti år på riksvei 7 gjennom Hallingdal, har gitt meg noe erfaring. I 2000 kjørte Audi- og BMW-bilister som noen svin på glatta. Tungtransport fra Vestlandet valgte ikke E16, men Hallingdal. Det var mange ulykker!

I dag går bilkøen jevnt i 70-80 på RV7. Midtdelere og altfor stor trafikk har temmet villdyrene i de tyske kraftbilene. Vår hovedproblem har vært at politikerne i Hallingdal ikke har klart å bli enige om hvor veien skal gå. Men i 2014 er også lokalpolikerne tvunget i kne. Og veien gjennom Hallingdal kan bli kortere. Og tryggere.

Svenskene har skjønt det. Ta E18 mellom Oslo og Stockholm. Etter Karlstad er det mil på mil med bred vei. Med midtdeler. Det er to felt én vei, og ett felt i motsatt retning. Det skifter, og ingen tenker på å kjøre forbi der midtdelerne er.

Mitt personlige råd til veifolk langs E8 mellom Tromsø og grensen til Finland. Sett opp automatisk trafikkontroll (ATK) slik det er på E18 mot Kristiansand. Farten går ned! Garantert.

Og hva med flere fartskontroller? Det lønner seg! For statskassa. Og så kan klingende mynt brukes til fødeavdelinger og sjøkabler!

- Monsen, ta det rolig nå, hviskes det bak meg.

O, jul med din glede...

2010-12-16T09:19:00.005+01:00

Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.

Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.

- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.

Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.

Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.

Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.

- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.

- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.

Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.

Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.

- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.

- Lutefisk! svarte jeg raskt.

Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.

- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.

Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.

Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.

- Var det godt? ville vi vite.

- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.

- Billig?

- Nei, svarte han raskt.

Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.

Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?

Tok rotta på min nye Ford!

2010-12-08T12:42:00.004+01:00

Ca 4000 kroner kiloen koster ei rotte. Hvis du kaprer den med viftereima i en Ford Mondeo. Jeg valgte å se humoristisk på det da en Rattus Norvegicus tok rotta på bilen min.

Vel hjemme etter fire dager i nabolandet i øst, er jeg et par tusenlapper fattigere. Og rottebestanden i Stockholm er redusert med ett ex.

Iskaldt! Det var dramatisk nok da det hele sto på. I alle fall var det en iskald fornøyelse. Bortimot fire timer i iskalde Stockholm i en bunnfrosset bil er ikke å anbefale. Før vi visste årsaken til vårt havari, fikk Ford-selgeren vår gjennomgå. Han tok våre samtaler denne lørdagskvelden på en fin måte, syntes vi.

Men hvordan kunne vi ane at den feite monsterrotta vi så i Hantverkargatan på Kungsholmen i den svenske hovestaden ville søke tilflukt i det varme motorrommet vårt? Vi fryktet først at den pilte ut fra den restauranten vil var på vei til.

-Rottan kom därifrån, pekte en blid svensk pensjonist. Og altså ikke fra spisestedet.

Uten styring. Et kvarter seinere var vi klar til avreise. Det var da det skjedde. Vi hadde ikke kjørt mer enn et par kilometer da det plutselig ble umulig å styre bilen. Jeg klarte å få bakset den inn på en bussholdeplass.

Bilselger Hansen ble meget overrasket over at Ford-dyret han hadde solgt oss fire uker tidligere, hadde gitt opp ånden. Han kunne ikke gi annet råd enn å ringe Ford Assistanse.

Og stakkars de norske assistantene, kulda hadde jerngrep på hele Sverige. Alt hjelpeapparat var brutt helt sammen.

Ikke til nordmenn. Da vi endelig fikk hjelp, kom neste problem. Visste du at en norsk statsborger, med norsk førerkort og norsk personnummer ikke kan leie bil i Sverige og kjøre hjem til Gamlelandet? Altså var det utelukket å kjøre hjem hvis bilen var totalvrak. Vi hadde julegaver i fleng, masse håndbagasje. Og vi hadde selvsagt besøkt Systembolaget.

Det ble raskt klart at bilen ikke ville være klar før mandag eller tirsdag. Hustruen måtte hjem til viktig møte på jobben mandag morgen.

Doktor Ford. Hennes hjemreise ble fixet, men jeg måtte vente på diagnosen fra Fords doktorer. Den skulle stilles mandag formiddag.

Ford rullet nesten ut en rød løper for meg da jeg karret meg opp til dem i snøføyka mandag formiddag. Skikkelig lunsj, superbredt Internett og varm kaffe var uvant kost for en nordmann på et bilverksted.

- Monsen, kom og se på bilen din! Vi skal vise deg hva som var feil, strålte den blide servicemannen hos Ford.

Severdighet. I den store verkstedhallen sto nær sagt alle reperatørene i ring rundt bilen.

- Det var ei rotte i motorrommet. Den kilte seg fast mellom viftereima og dynamoen. Viftereima hoppet av dynamoen slik at bilen raskt med uten strøm, gliste Ford-mannen.

Brunrotta (Rattus Norvegicus) ble en kostbar fornøyelse. 1500 svenske kroner pluss noen hundrelapper for mange andre småutgifter ga en høy kilopris for skadedyret.

Hjemlengsel? Det har ikke manglet på spydige kommentarer fra venner og bekjente. Noen mener at rotter er intelligente skapninger som kan brukes til minerydding og sporing av tuberkelsmitte hos mennesker.

Denne svenske norskerotta klarte i alle fall å lukte seg frem til et varmt motorrom. Kanskje den ville hjem til Norge?

Trafikketaten? Det er service, det!

2010-11-25T10:44:00.005+01:00

Det er lenge siden jeg har blogget. Vintermørket tar knekken på meg. Kulda også. Men så, vel fire uker før jul, kom lyspunktet. Og Trafikketaten lyste kraftig opp!

Aldri hadde jeg trodd det skulle skjedd, men jeg må tro det. Jeg har opplevd det. Helt personlig.

Denne fæle vinterdagen på vei til legen orket jeg ikke offkom. Bilen var min ekstra vinterfrakk. Varmen i setet gjorde godt.

Til alt hell fant jeg en ledig plass i de overfylte gatene på Briskeby. Og hastet avgårde til legetimen. Inne hos legen var det varmt og godt.

Plutselig ringte telefonen: - Jeg ringer tilbake om en halvtime, jeg sitter i et møte, avskar jeg innringeren. Dessuten, jeg kjente ikke igjen det 8-sifrede telefonnummeret.

- Det er fra Trafikketaten, lød det fredelig. Nesten vennlig, fra innringeren.

- Ja? spurte jeg forsiktig. Og skottet bort på legen!

- Du har feilparkert. På en taxi-holdeplass, var beskjeden.

- Jeg kommer med én gang, ropte jeg.

Legen smilte. Han forsto at feilparkerte biler som taues bort koster det samme som to frikort i helsevesenet.

På Riddervolds plass sto nybilen. Uten p-bot. Uten kranbil. Men en vennlig taxisjåfør steg ut:

- Du har feilparkert. Jeg ringte Trafikketaten, kom det vennlig fra ham.

Et par minutter senere var jeg vekk. Gratis feilparkering er ikke hverdagskost i Tigerstaden.

Ved brannstasjonen på Briskeby svingte jeg inn til fortauskanten. Denne begivenheten må markeres, tenkte jeg.

- Trafikketaten, svarte den samme kvinnen som et kvarter tidligere hadde ringt meg hos legen.

- Dette er Monsen, takk for at du ringte meg. Bilen er fjernet. Og jeg fikk ikke bot! Takk!

- Bare hyggelig. I dag fikk vi tak i eierne av to feilparkerte biler. De er fjernet av eierne. Du sto på taxiholdeplassen på Riddervolds plass?

- Ja, og den var dårlig merket, gitt, forsøkte jeg meg.

Jeg ante et lite smil fra damen i vår utskjelte etaten.

Dette er det nærmeste jeg har vært en serviceinnstilling fra Trafikketaten. Bortsett fra været, er bøtleggingen av Oslos bilister ett av de heteste temaene når folk treffes.

Hendelsen denne iskalde vinterdagen får meg til å minnes tiden i Berlin. Der møtte politiet opp på døra en dag for å varsle at jeg hadde feilparkert! Der var det en del av instruksen først å lete etter eieren av feilparkerte bilder. Og bor eieren i kvartalet, kommer politiet på døra før bilen taues vekk.

Jeg sparte vel rundt 3000 kroner på servicen fra Trafikketaten denne dagen!

Takk!

Ranet uten å merke det?

2010-10-29T14:20:00.008+02:00

Er jeg blitt svindlet? Jeg velger å tro at forsikringsselskapet If ikke har gjort det. Svindel eller ikke, jeg har fått meg en lærepenge.

Bilforsikringen raste ned fra 11 300 til ca 6500 kroner. Båtforsikringen falt fra 8200 til 5700. Et nybilkjøp til noen hundretusen utløste anbudsrunden på mine forsikringer.

Mellom linjene som kom ut av munnen til den dyktige bilselgeren kunne jeg lese budskapet: Du er blitt lurt!

Bilselgere og journalister! Vel, jeg har jo lært at bilselgere har omtrent like lav status som journalister, så jeg tok det ikke helt alvorlig budskapet fra bilselgeren.

Etter noen minutter hadde min ukjente bilselger funnet ut at jeg skulle betale ca 6500 kroner i årlig forsikring for min fabrikknye Ford til godt over 350 000 kroner. Premiesummen for min snart 7 år gamle Citroen C5 (verd 90 000?) var på vel 11 000 kroner, og skulle betales 25. november.

Mye å spare. Det var da jeg fikk blod på tann! Vår Scand Baltic ble sendt ut på forsikringsanbud. I løpet av helgen må jeg velge og vrake blant tilbud fra inn- og utland. Jeg tror et for meg ukjent selskap på Lysaker stikker av med båtforsikringen. Dermed ryker forsikringssummen ned 2500 kroner året. Vel, jeg tar litt høyere egenandel. Det hjalp litt.

7300 kroner i sparte forsikringspremier monner litt, må jeg innrømme. Men hvordan er det mulig å havne i min situasjon? Selvsagt er det mitt ansvar når jeg lar If robbe meg.

"If they treat all their customers the same way, everyone will leave If", ville vært en lystig setning i det engelske segmentet til If.

C5 var best. Sorgen over å forlate min Citroen C5 er imidlertid stor. Men det er ikke mulig å betale 460 000 kroner for det fantastiske hydrauliske fjæringssystemet til franskmennene. Da er det bedre med den solide bestselgeren til den tyske Ford-fabrikken, Ford Mondeo. 100 000 kroner lavere ble regningen, omtrent.

De kloke leserne av denne bloggen rister allerede på hodet. Mange mener det er galskap å kjøpe en ny bil. En investering kan det i alle fall ikke kalles.

Spiste opp gjeldsrentene. Men til uka har vi en flunkende ny bil. Og flunkende nye forsikringsavtaler. Økte gjeldsrenter oppleves nesten av reduserte forsikringspremier.

Hennes mor? Sin mor!

2010-10-27T09:05:00.003+02:00

I dag blir det en liten språkspalte. Per Egil er uslåelig i denne grenen. Men jeg kan ikke dy meg.

Selvsagt kaster jeg meg over side 2 og 3 i dagens Aftenposten. Forsidetittelen: "Får betalt i P-bøter", tvinger meg til å bla om.

Grundig er artikkelen om hvordan P-selskapene tar seg betalt i bøter. Mange borettslag, sameier, kjøpesentere og butikker betaler ikke noe til selskapene som sørger for at parkeringsbestemmelsene følges.

Grundig er ikke korrekturen i denne artikkelen. Eller hva har skjedd Tove Lisbeth Enders sørgelige P-historie skal fortelles.

"I mai i fjor ble hun ilagt en kotrollavgift på 800 kroner for å ha parkert foran hennes egen mors parkeringsplass på et borettslagsområde på Fjellhamar," heter det i annen spalte i artikkelen på side 2.

Jeg trodde det heter sin egen mors parkeringsplass.

Det er klart en avis aldri blir feilfri. Avisproduksjon skjer ofte raskt i hektiske kveldstimer. Men hva tenker journalistene når de skriver?

Da jeg var journalist, oppdaget jeg at slurvet for mye. Navn ble feilskrevet. I fleng! Jeg fikk hetta. Og tenkte. Hvordan skal jeg bli bedre? Det var ingen annen vei ut av problemet enn å sjekke alle navn. Grundig.

Hm. Hva skjer med det norske språket? Sukk. Hva er kvalitetssikring?

PS. Ja, jeg vet det. Det er mange skrivefeil i mine blogger! Men jeg sirkulerer dem foreløpig ikke i et opplag på en kvart million. I går hadde jeg 96 lesere!

Redd et barn for 50 øre!

2010-10-25T08:30:00.005+02:00

TV-aksjonen kan ende med at flyktningehjelpen får en kvart milliard kroner å rutte med. Det skulle da bare mangle! Det er småpenger for velstandsmette nordmenn.

Et innslag fra Colombia under gårsdagens TV-sending, får meg til å spole filmen nesten 29 år tilbake i tid. Vi var ankommet Bogota i mars 1982, og ventet på at adopsjonsprosessen skulle gå sin gang. Vi fikk raskt første leksjon i nødhjelp i fattige land. For 50 øre kunne vi redde et dehydrert barn!

Oppblåste mager. Vi så jo fattigdommen skrike mot oss da vi kom til byen Armenia vest for hovedstaden. Armenia var på størrelse med Drammen, men hadde minst 200 000 innbyggere. Trengsel overalt.

Vi så barna med de oppblåste magene. Det var ikke fedme, men innvoldsormer, erfarte vi. Forurenset vann var årsaken. Diare tappet barna for krefter. Våre kontakter i adopsjonsprosessen fortalte at det kostet tilsvarende 50 øre å forebygge de verste lidelsene av urent vann.

Gode Norge? I Colombia ble jeg en kveld bedt om å snakke litt om Norge. Etter møtet med fattigdommen, ville jeg ikke bare fortelle om de gode sidene ved Norge.

- Vi har økende narkotikaproblemer, mange skilsmisser og økende forskjeller mellom fattig og rik, forsøkte jeg meg på engelsk.

Det var stille under mitt kvarterslange kåseri om landet her nord. Jeg snakket til eliten i den colombianske byen. De drev et omfattende prosjekt for gatebarn.

Dagen før hadde husverten, en amerikansk, presbyteriansk misjonær (!) tatt meg med til byens fengsel. Flere av kvinnene der var politiske fanger. De råtnet opp bak murene.

En leksjon. Etter mitt velmenende kåseri om Norge, fikk jeg så hatten passet av kvinnen som var gift med denne amerikanske misjonæren.

- Trygve, du aner ikke hvilket paradis dere kommer fra. Hvis du hadde beskrevet det norske samfunnet i tall og kvaliteter, ville ingen trodd at et slikt samfunn finnes, tordnet den amerikanske vertinnen. Misjonærekteparet hadde i 25 år jobbet blant gatebarna i Colombia. De visste hvordan vi levde i Vesten.

I dagens oljemette Norge burde vi være spart for ropene om at vi må ordne opp hjemme før vi "redder verden". I dagens Aftenposten leser jeg at 136 millioner kroner skal utbetales til bønder fordi rovdyr forsyner seg grundig blant bøndenes beitedyr. Verden blir aldri perfekt. Og mye hjelp til fattige land forsvinner blant korrupte politikere.

Da vi trengte hjelp. Norge var fattiglemmet i Europa for bare 150 år siden. Den uhjelpen vi fikk, har vi forlengst glemt. Den var at 1 million nordmenn fikk reise til USA, til et bedre liv. Trykket mot det norske samfunnet ble mindre.

At vi så ramlet borti oljen for 41 år siden, se det er en annen historie.

Er leger til salg?

2010-10-21T09:12:00.005+02:00

Visste du at 17 700 leger og annet helsepersonell i USA i snitt mottok i snitt ca 85 000 kroner fra legemiddelindustrien i 2009? Gravejournalistene på nettstedet Propublica har i samarbeid med fem andre mediebedrifter har funnet interessante tall i de hemmelige overføringene.

Propublica kaller seg en ikke-kommersiell redaksjon som driver med undersøkende journalistikk på vegne av offentligheten. Gravingen har gitt resultatet. I april i år fikk de digitale journalistene i Propublica den ettertraktede Pulitzer-prisen. Artikkelen dreide seg om de mange livsviktige avgjørelsene som utslitte leger måtte ta etter at orkanen Katrina feide over New Orleans for fem år siden.

Denne uken har Propublica innledet en serie artikler om pengestrømmen fra legemiddelindustrien til amerikanske helsearbeidere. Selv om det er småpenger, sett med amerikanske øyne, er jo $ 257 millioner (1,511 milliarder kroner) til 17 700 leger og andre helsearbeidere endel.

Samarbeidet med den ikke-kommeriselle radiokanalen NPR, PBS Nightly Business Report, Chicago Tribune, The Boston Globe og den amerikanske forbrukerrapporten, Consumer Reports, kommer helt sikkert til å bringe nye avsløringer.

Det interessante her er at utviklingen av gravejournalistikken skjer utenfor de etablerte avisene. Finanskrisen til dels raserte storavisene. Korrespondentnettet i mange aviser raknet, og gravejournalistene kostet for meget.

Hva skjer i lille Norge? Nettredaksjonene blir større og større. Papiravisene har i årevis kuttet. Men skal de satse på søk mot skattelistene for å få opp trafikken og dermed øke annonseinnektene? SKUP (Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende Presse) kan regne med at digitale journalister gjør seg mer gjeldende.

Egner helsevesenet i Norge seg for digitale gravegrupper? Hva skjer hvis norske onlinejournalister ber pasientene berette om tilstanden i norsk helsevesen? Mange innspill kommer til journalistene i dag, men systematiserer redaksjonene informasjonene? Kan tips fra pasienter avsløre enda flere feil og mangler? Hvordan kan pasientene omgå helsekøene? Bestikkelser??

Propublica her leserne henvende seg til navngitte journalister og fortelle om sine leger. Pushet legene spesielle produkter på dem? Anbefalte legene også billigprodukter som stort sett har samme virkning som kostbare medisiner fra legemiddelindustrien? Har dere spurt legene deres om de mottar penger fra legemiddelindustrien? spør Problublia.

På denne siden av Atlanterhavet diskuterer det lille, norske språksamfunnet pressestøtten. Den er, mildt sagt, gått ut på dato. Vi må støtte produksjsonen av godt innhold. Nettredaksjonene sliter med å få endene til å møtes. Hva med å støtte gravegruppene her?

I dag domineres nettjournalistikken av de store redaksjonene i Oslo. Men digital graving trenger jo ikke gjennomføres fra Oslo?

Det beste ville selvsagt vært om uavhengig journalistikk i de digitale kanalene skjedde uten noen form for offentlig støtte. Det tror jeg Norge er for lite til.

En journalistisk reise

2010-10-19T08:28:00.007+02:00

Den politiske reisen til tidligere SV-er og stortingsrepresentant Paul Chaffey er en interessant reise. Jeg har også vært ute på en reise, men er ikke helt sikker på hva endestasjonen ble.

Har mange journalister sporet av? Hvor går norsk presse?

Chaffeys reise er politisk, inn i SV på begynnelsen av 80-tallet. Han forlot, helt frivillig, maktens senter, Stortinget. Han vendte ryggen til SV. Og ble partipolitisk uavhengig. Og tilhenger av kapitalismen. Det bør mange lese om i hans blogg.

Min journalistreise er ikke så spennende. I vel 40 år fartet jeg rundt. Klart det var moro! Fra jeg var 22 til jeg var 63 fikk jeg jo min drøm oppfylt. Skrive om viktig ting, også fra Storting og Styringsverk.

Da jeg sto på perrongen - bokstavelig talt - på gamle Oslo Ø. en marsdag i 2008, startet en prosess. Det var den siste kvelden med Gjengen fra Desken i Aftenposten. Vi satt med noen halvlitere på det som en gang hadde vært billettekspedisjonen!

Sex og drap! Gubevarremegvel! For noen historier pressefolk kan fortelle. Historier som sjelden kommer videre til leserne. Men Trygve Aas Olsen har fortalt noen lystelige historier i boka "Sex, drap og dårlig ledelse".

Vel, vi forlot billettekspedisjonen utpå natta med tomme glass. Noen timer senere bar det ut på drømmereisen. Interrail gjennom Europa. På første klasse! For penger gode kolleger hadde samlet inn.

Før jeg la ut fra den splitter nye Hauptbahnhof i Berlin med kurs for Praha, skulle jeg møte 9 tyske og norske kolleger i Rostock.

Hvordan? Temaet var spennende, det. "Hvordan dekker du Tyskland for dine norske lesere?"

Det var da det gikk opp for meg. Jeg hadde aldri vært i den tyske forbundsdagen under mine tre år som korrespondent i Berlin!

Hvorfor ikke? ropte min indre stemme.

Svaret var enkelt, men jeg hadde ikke tenkt grundig igjennom svaret før.

Det tyske samfunnet må sees nedenfra. Fra vanlige folks synsvinkel. Den tyske dagsrevyen, Tagesschau i ARD og Heute i ZDF, er gjennompolitisert, men utsynet er fra maktens tinde. Nyhetssendingene der er en slags filmet radiosending med foto eller filmsnutter av toppolitikere. Fritz og Hanni er ikke så ofte der.

PANGsjonist! Vel hjemme fra min reise igjennom Europa ble jeg avisleser våren 2008. Etter hvert har jeg sluttet å kjøpe noen aviser. Dagbladet, blant annet. Og stadig oftere blir VG liggende i stativet. Andre aviser leser jeg oftere. Morgenbladet. Aftenposten er favoritten! Den klarer seg utmerket uten meg!

Avstanden til redaksjonen har imidlertid fått meg til å undres. Hva driver journalistene? Hvordan tenker de? Hvor går norsk media?

Krig rundt fredsprisen. Det ferskeste eksempel er fra oppslagene for en uke siden om utenriksministeren som skal ha "advart om kinesisk Nobel-sinne" da han snakket med komiteformann Jagland i New York. Og på forsiden står det at Jonas Gahr Støre "tok kontakt med Nobelkomité-leder Thorbjørn Jagland."

Så skriver Støre et innlegg i Aftenposten under tittelen "Ikke press". Der snakker han om en "samtale" som "begynner å leve sitt eget liv i mediene". Støre skriver også at Jagland er "den første jeg tilfeldig møter på fortauet utenfor FN-bygningen".

Her beskrives to virkeligheter. Hvilken er korrekt? Nå avviser både Jagland og Støre at det ble lagt press på komiteen.

I den opprinnelige artikkelen i Aftenposten står det at "Støre valgte å dele sine tanker" (om kinesernes syn) med Jagland. Og han fant "kontakten så uvanlig at han refererte den for en samlet Nobelkomité".

Virkeligheten. Jeg aner ikke hva som har skjedd internt i Aftenposten da denne saken ble drøftet i dagene etter. Men som leser reagerer jeg på at det er en så stor avstand i virkelighetssbeskrivelsene av det som faktisk skjedde.

Blir jaget etter sensasjoner og gode oppslag slik at fremstillingen i avisene, gjerne på forsiden, dras litt lenger enn fakta tillater? Hvor er den djevelens advokat som kommer med motforestillingene? Og når man kommer litt skjevt ut, hvor er debatten? Hvis det i dette tilfelle var en intern debatt i etterkant, hvorfor blir ikke den luftet overfor leserne?

Tostrupkjelleren. I "Sex, drap og dårlig ledelse" beskriver Olsen Dagbladets fall. Det er interessant lesning. Også for meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av pressemiljøet i Akersgata. Livet på Tostrupkjelleren. Et hemningsløst uteliv.

Hva er journalistenes reaksjon på boka? Hvorfor tok ingen tidligere fatt i utvekstene i dette yrket? Det har i sannhet ikke manglet på graving i maktstrukterer i samfunnet forøvrig. Tønne-saken endte med forferdelse. En rekke mennesker har opplevd hva det innbærer å havne på avisforsidene. Med rette eller urette.

Leserne tar oss. Den største journalistiske utfordringen kommer ikke fra pressen selv, men fra leserne. De stiller stadig flere kritiske spørsmål. Bloggere tar stadig oftere pressefolk med buksene nede. Ofte er det pinlig - på standens vegne - å se dementiene som fra tid til annen må trykkes.

Hvorfor ser ikke norske medier samfunnet oftere nedenfra? Det politiske spillet på toppen interesser kanskje ikke alle leserne. "Skylden" for "feil" i samfunnet skal fordeles av avisene. Den rødgrønne regjeringen får ansvaret for alt som går galt, selv om problemene har eksistert i tiår. For noen år siden satt Bondevik med svarteper.

Treholt-saken. Pressens makt er stor. Det opplever i alle fall mange enkeltpersoner. I går møtte jeg meg selv i døra da Arne Treholt var invitert til å diskutere pressens rolle etterat den daværende byråsjefen i UD ble arrestert en januardag i 1984.

Det var skremmende å se avisforsider de første dagene etter arrestasjonen. Det var ingen tvil, her var en storspion fakket. Snart 27 år har gått, men fantes det noen i avisredaksjonene som lette etter informasjoner som kunne gå i Treholts favør? I 1984/85 var jeg ute av pressen. Men jeg tenkte: "Treholt er en spion, det kan ikke være tvil".

Når vi snubler... Jakten på fakta blir intens. Det er ikke til å unngå at det går feil, noen ganger. Altfor mange ganger klarer ikke avisene å luke ut feil under en hektisk kveldstid. Og når feilene påpekes, blir de ofte bagatellisert under rubrikken "Søndagsposten presiserer". I stedet for "retter". Kanskje norske aviser ville økt troverdigheten ved å etablere en egen spalte, slik New York Times har? Der havner dementier og rettelser. Pinlig nøyaktig.

Kanskje jeg havner på et sidespor til slutt. Som en frustrert, gammel journalist som ofte ser atnorsk presse ikke alltid holder mål. Og at viktige debatter uteblir. Pressefolk ikke er flinke nok eller mangler viljen til til å se i sladrespeilet. Leserne vet i alle fall ingenting om den interne debatten. Og la debatten skje i full åpenhet. Slik vi forlanger av de fleste andre.

Lyset og håpet er tilbake!

2010-10-19T07:34:00.005+02:00

Mørket senker seg over høst-Norge. Men i kjøkkenet mitt kom lyset tilbake! Og troen på at norsk service ikke ligger på dødsleiet.

Vi hadde innstilt oss på noen enkle middager etter at den topp moderne og vel tre år gamle induksjonsplata vår plutselig paia før helgen. Null strøm!

Etter noen frustrende møter med førstelinjetjenesten til underleverandøren av service for Siemens var det bare å få frustrasjonen ut.

- Jeg skriver det av meg på monsunen.blogspot.com, var budskapet jeg overbragte naboen.

Dermed sparket jeg Siemens og serviceselskapet deres skikkelig på leggen. Og sendte bloggen til Siemens med følgende sure kommentar:

I stedet for å klage til dere direkte, skrev jeg en av mine blogger. Kanskje den kan hjelpe Siemens til å kvalitetssikre underleverandørene.

I går, like etter frokost, ringte telefonen.

- Jeg er i nærheten, jeg kan komme innom og sjekke komfyren din, var budskapet.

- Strålende, nærmest ropte jeg.

En knapp time senere sto en blid reparatør, skrudde fra hverandre induksjonsplaten og skiftet en del. To døgn før planlagt var det hele fixet.

Da jeg litt senere sjekket eposten min, så jeg at serviceselskapet allerede fredag, tre timer etter avsendt blogg, hadde flyttet meg over på det de kaller en prioriteringsliste.

Det var akkurat noe slikt jeg hadde antydet overfor førstelinjefolkene i BSH-service!

Troen på norsk service er altså ikke avgått ved døden. Men vissheten om at det ikke er lurt å gi seg, er styrket.

Ett hjertesukk til slutt: De som mottar telefoner fra kunder, må undersøke hva problemet til kunden er. Daværende Oslo Energi kom og rettet feilen før kaffen var blitt kald da en gravemaskin for noen år siden kuttet kabelen til huset vårt. Det er jo langt alvorligere enn at komfyren er strømløs.

Norsk service anno 2010

2010-10-15T11:07:00.006+02:00

Klart vi kan leve uten kjøkken fem dager. Det mener i alle fall Siemens etter at induksjonsplata vår paia etter tre og et halvt år.

Vi er ved god helse, har friske barn og barnebarn. Ikke klager vi på økonomien. Norge er et godt land å leve i.

Men hvordan er det mulig at vi må vente fem dager på å få liv i komfyren?

Heldigvis har jeg ikke glemt å grave selv om det er to og et halvt år etter at jeg stakk av fra journalistikken.

Jeg kjente adrenalinet stige i kroppen etter at jeg hadde snakket med servicefolkene på BSH-service. De fortalte meg at de ikke kunne sende en fagmann hjem til oss før om knapt en uke.

-Det aksepterer jeg ikke, var mitt raske svar.

-Vi har ingen ledig time før torsdag 21. oktober, lød det fra dem som tar vare på produkter fra de tyske storkonsernene Bosch og Siemens i Oslo.

-Hva hvis statsministeren hadde ringt? forsøkte jeg.

Noen sekunders stillhet fulgte.

Jeg ble sikkert ubehøvlet etter hvert. Den stakkars (svenske) førstelinjekaren bedyret at han ikke kunne hjelpe meg.

-Men du har vel en tekniker som befinner deg i min bydel i dag? Kan du ikke ringe ham og spørre om han kan ta jobben på overtid?

-Nei, det kan jeg ikke.

-Du vet vel hvem disse teknikerne er? Kan du ikke ringe en av dem og spørre om de vil ha litt overtid?

Alt var helt forgjeves.

Vi forsøkte å ringe leverandøren av kjøkkenet vårt. De sukket da de hørte vår historie. De kan jo ikke leve med en underleverandør som selger varer som holder i tre og et halvt år. Og med en elendig service hvis det først går galt.

-Jeg skal se hva jeg kan få til, sa en blid (svensk!) servicemann på HTH-kjøkken på Alnabru.

Fem minutter senere fikk jeg beskjed om at BSH-Service skulle ringe tilbake. 30 sekunder senere ringte mobilen.

-Vi kan sende en servicemann onsdag 20. oktober. Mellom 12 og 16.

Jeg hadde altså rykket 24 timer frem i køen på et par timers jobbing!

Men første runde ser ut til å være tapt for oss. Men vi sulter nok ikke i hjel her i hovedstaden.

Hva tenker Siemens om den service de kjøper av BSH-Service i Oslo?

Har ikke Siemens stilt krav om at kundenes behov skal vurderes?

Er bortfall av kjøkken helt kurant som ikke bør repareres på fem dager?

Sukk! Historiene om dårlig service i Norge er mange. "TV2 hjelper deg" har fått mange servicefolk til å skifte mening. Akkurat slik Europark har opplevd når avisene begynner å skrive om at den praksis som bøtleggerne deres følger.

Denne gangen er jeg altså ikke pressemann som følger en sak på vegne av en fortvilet leser. Men jeg kan kanskje skrive om egne erfaringer og sende dem ut på Internett? Kanskje treffer jeg likesinnede som kan gi meg trøst.

Middag, ja! Den saken er biff! Jeg er ikke venneløs i Tigerstaden. Ennå!

Utrolig, men sant!

2010-10-11T09:33:00.003+02:00

Jeg hadde glemt det, men takker nå Ivar Tronsmo for historietimen i Aftenposten sist lørdag. I 1973 måtte man ha bevilling for å selge bøker! Og for å få bevilling måtte man ha 11 års læretid.

Tromsmos tankevekkende innlegg i Aftenposten bør leses av mange. Ikke minst bør bokbransjen ta inn over seg Tronsmos tanker.

I et marked hvor det er ulovlig å konkurrere på pris, er det umulig å etablere en bokhandel i en bakgate og selge bøkene billigere enn hos Tanum på Karl Johan. Eboka kommer til å forandre livet for boklesere.

Men tilhengerne av eboka står overfor en mektig motpart. De tradisjonelle forlagene ønsker å ta omtrent det samme for eboka som for pboka. Det er kanskje ikke så merkelig når 1000 ansatte i 172 butikker i Norlis bokhandel skal holdes liv i.

"Alt dette kan enkelt erstattes med en dataserver," skriver Tronsmo.

Tronsmo er ikke i tvil hva han som bokleser ville foretrekke. Selvsagt eboka til en tredjedel av prisen på pboka.

Suksessforfatter Tom Egeland mener også at reformenes tid er kommet til bokbransjen. Over 9 spalter i lørdagens DN slår budskapet mot oss. "Forfattere krever bokrabatt". Egeland synes ikke en ny norsk roman bør koste mer enn 200 kroner som ebok.

I forrige måned skrev Dagbladets Jan Omdahl om eboka som kommer for seint og blir for dyr. Omdahl viser til egne erfaringer da han kjøpte boka "Freedom" av Jonathan Franzen for rundt regnet 80 kroner som ebok i USA. Mange nordmenn har kjøpt og lest Jan Ove Knausgårds bøker. De som skal lese alle bindene av "Min kamp", kommer trolig til å ha lagt vel 3000 kroner på disken til en eller annen bokhandel.

Norske bøker kommer som ebøker. Men når? Og hva kommer de til å koste? Jeg er helt sikker på at digitale bøker blir billigere enn papirbøker.

Og hvem bryter ut av bokbransjen for å selge bøker elektronisk? Når skal folk som bor i Grukkedalen og andre bokhandelfrie steder få levert ønskeboka si på sekunder over Internett?

Vi venter i spenning! I mellomtiden leser jeg videre i den amerikanske biografien om den ungarskfødte amerikanske avisutgiveren Joseph Pulitzer. Velskrevet av James McGrath Morris. Og utgitt på HarperCollins e-books.

Betalte jeg virkelig bare $12,99?

Tenk om.....

2010-10-08T08:57:00.003+02:00

Ja, tenk om Nobelkomiteen i dag gir fredsprisen til EU?

Utenkelig, selvsagt, da vi komiteen rakne, akkurat som da fredsprisen ble gitt til hovedaktørene i Midtøsten-konflikten.

Men, likevel, tenk om EU får fredsprisen? Da tror jeg begrunnelsen til Jagland ville vært omtrent slik:

EU får fredsprisen for sitt arbeid med å skape varig fred i Europa. Ingen organisasjon har vært mer fredsbevarende for befolkningen i en verdensdel som i forrige århundre nesten ble sønderrevet av to verdenskriger.

EU vokste frem bare få år etter den blodigste krigen vi kjenner til. Modige politikere i Frankrike og det spede demokratiet i Vest-Tyskland fant hverandre og utarbeidet Kull- og stålunionen. Seks land, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia kom med i Det europeiske fellesskapet.

I dag er 27 europeiske land med i et forfliktende samarbeid i EU. En felles valuta er etablert. Krig er utenkelig mellom medlemslandene. Konflikter mellom folkegrupper i landene eller mellom landene løses på fredelig måte.

I dag er EU en av de sterke røstene i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å være fredsskapende, er EU også blitt pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet.

Men, det skjer ikke, EU får ikke fredsprisen.

Men, tenk om. Bare tenk om!

Revolusjon, takk!

2010-10-04T08:23:00.006+02:00

I går var det nøyaktig 20 år siden Tyskland ble samlet. Og i går var det nøyaktig 6 måender siden jeg fikk min iPad. Revolusjonerende begivenheter, spør du meg. Samlingen banet veien for Europas nye valuta. Steve Jobs endret det digitale medialandskapet.

Rykende fersk. Den tyske samlingen og betydningen den fikk, er grundig dokumentert av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel gjennom nettutgaven deres. I sommer lanserte dette velskrevne ukemagasinet sin Apps. Dermed kjøper jeg nå en multimediapakke fra Der Spiegel for $4,99 (kr 28,59 i dag). Hver lørdag etter klokka 22 kan jeg laste en rykende fersk utgave av Der Spiegel. I Berlin er den tilgjengelig søndag morgen for €3,80 (kr 29.98 i dag). Og analoge kjøpere her i Oslo får den kanskje mandag eller tirsdag. Men da må de legge 57 kroner på Narvesen-disken!

Hverdagen for 16 millioner østtyskere ble over natten endret da Muren falt. De som grep sjansen, fikk et nytt og bedre liv i det samlede Tyskland. Verre var det for dem som hadde 40 års fartstid i DDR og var 50+. Omstillingen ble for stor. Svært mange av dem ble stående igjen på perrongen.

Tapsprosjekter. Norske aviser gikk på nett for 15 år siden. Men det har kostet flesk. Nettredaksjonene har stort sett vært underskuddsforetagender. Takket være Apple kan det hende at norske medier kan begynne å tjene penger. VG og Aftenposten varsler at det kommer såkalte apps beregnet på iPad. VG skal ta seg betalt for den digitale innpakningen av VGs allsidige tilbud. Aftenposten likeså.

Den digitale revolusjonen slår altså med full tyngde inn over avishusene. Og nå er tiden kommet til at de skal tjene penger på innholdet. Det kan de gjøre fordi de gjør jobben for oss lesere. De pakker innholdet fra nettavisene sine godt sammen med innholdet fra papiravisene.

Ta betalt? I et lite språksamfunn som det norske, er det begrenset med kunder. Digitale kunder har dessuten vært meget motvillige til å betale for seg. Musikkbransen har forlengst fått erfare dette. Men gjennom Spotify og andre kanaler har også musikkbransjen sett at det er mulig å ta betalt for innhold.

Hva skjer med mediebedrifter der ledelsen ikke følger med i timen? Det kan bli spennende tider.

Fri, men voldtatt. En jødinnes virkelighet.

2010-09-29T10:04:00.006+02:00

Jødiske Hanni Levi ble voldtatt fem ganger da russerne inntok Berlin mot slutten av april 1945. Hun hadde ikke regnet med at befrielsen fra naziregimet skulle ende sånn.

Tilbake. 63 år etter at hun forlot den lille, og mirakuløst nok, uskadde leiligheten i Nolledorfer Straße, er hun tilbake. Sammen med barnebarna til familien som reddet henne. Og sin egen familie.

Tidsvitne. Det gjør inntrykk på en flokk nordmenn å få Hannis historie servert. Hun er et tidsvitne som husker 65 år tilbake i tid. Den lille, vevre kvinnen sto på en stol i den leiligheten der Jean og Victoria Kolzer skjulte henne. Og dermed reddet livet hennes. Hun var en av ca. 1500 jøder som berlinerne klarte å redde fra gasskamrene.

Freden. Denne unike historien dokumenteres nå av tysk fjernsyn. Detaljene rundt russernes innmarsj i Nollendorfer Straße er dramatiske. Etter at 12 jødiske beboere i nummer 28 etter hvert ble fraktet til dødsleirene, rykker russerne inn. Hvite flagg henger ut av vinduene.

Henrettet. Hanni Levi har lært hva "jøde" heter på russisk av en hviterussisk kvinne som bodde i gården. Når en gruppe unge russiske soldater kommer ned i kjelleren, kommer de i snakk med den russisktalende kvinnen. Hanni Levi vet ikke hva ordvekslingen mellom en soldat og kvinnen dreide seg om. Men de skyter henne på stedet. Russerne godtok kanskje ikke at en russisktalende hadde bodd i Berlin under krigen...

Kvinnen gravlegges i sandkassen i gårdsrommet. Og etter hvert voldtar de Hanni Levi fem ganger. Men 17-åringen har altså overlevd.

Redningsmennene. Den vevre damen på 87 år flyttet for 63 år siden til Paris. Nå er hun tilbake og henger opp en minneplakett til minne om dem som reddet livet hennes. Denne regntunge søndagen er hjelperne hovedpersonene.

Vi norske, tilreisende lytter andektig til historien som rulles opp. Igjen settes ting i sitt rette perspektiv. Vi ble spart for det aller meste under krigen. I dag har vi nok med å klage over skjevheter i det gigantiske norske overflodssamfunnet.

Tysk grundighet. To døgn senere slår jeg på fjernsynet. Da velter en ny bølge inn over meg. "20 Jahre Einhet", 20 år med tysk enhet, markeres før 20-årsdagen for gjenforeningen av de to tyske stater 3. oktober 1990. Klokka 2015 sendte den andre tyske statskanalen, ZDF, "Sonderauftrag Mord" (Spesialoppdrag mord) om DDRs forhatte Stasi og planene deres om bestillingsdrap av vesttyskere og avhoppede agenter.

Flaks? To timer senere var det duket for "Deutschland, eilig Vaterland" om hvordan tyskere i øst og vest til tross for massiv motstand i London, Paris og Moskva, lynraskt fikset samlingen knappe 11 måneder etter Murens fall.

Selv etter tre år i Rikshovedstaden som korrespondent, slutter jeg ikke å la meg imponere over hvordan tyskere behandler kontroversielle temaer. Datteren til tidligere president, Richard von Weizäcker, har nettopp utgitt på boka "Die unvollendete" om den ufullendte tyske samlingen. Boka til Beatrice von Weizäcker har den talende undertittelen, Deutschland zwischen Einhet og Zweiheit. Et vakkert ordspill på tysk som betyr noe sånt som "Tyskland mellom enhet og tohet".

Bokbombe. Og midt i debattter om krigen for over 65 år siden, samlingen rundt 1989/90, slenger Berlins tidligere finansbyråd, Thila Sarrazin, ut en bokbombe. "Deutschand schafft sich ab" (Tyskland avskaffer seg selv) har ført til at sosialdemokratene vil kaste Sarrazin ut av partiet. Den tyske sentralbanken, Bundesbank, har bedt presidenten fjerne ham fra styret i banken.

Sarrazin skriver det mange tenker. Hva skjer med Tyskland når innvandrere ikke lar seg integrere, føder flere barn enn tyskerne og når dette skjer samtidig med at det blir stadig færre tyskere i de unge årskullene?

Det forente Europa. Hanni Levi-Weissenberg, som hun nå heter, er glad for å være tilbake i sin gamle by. Hun er mild i røsten. Barnebarna snakker fransk. Og tysk. I det gjenforente Europa. Der selvgode nordmenn synes det er best å holde seg unna.

Vel, 200 000 av oss legger igjen en haug med penger i Berlin hvert år. Men å være med på prosessen for å fullføre samlingen av en verdensdel, det vil vi ikke.

Fedrenes løgner - og forlagenes!

2010-08-29T11:30:00.006+02:00

Etter å ha slukt Tom Egelands "Fedrenes løgner" har jeg to reaksjoner: 1. Dette var en velskrevet og interessant bok fra forfatteren som altså ikke bare kan skrive krimbøker. 2. Når skal norske forlag begynne med e-bøker?

Anmeldere har stort sett rost Egeland opp i skyene for hans siste bok, som altså ikke er en krim! Det ante meg at boka var bra, annet er vel ikke å forvente når den kommer i førsteopplag på 40 000.

Noe av det morsomste med boka, var enkeltsetningene. Det er ikke min stil å kommentere i margen, men denne gang kunne jeg ikke dy meg. Les her:

"Sigaretten min var døende. Asken klamret seg til sneipen. Alt har en selvoppholdesesdrift. Selv uten bevissthet vet asken at den blir til ingenting når den slipper tak i sigaretten. Slik en regndråpe forsvinner i havet." (s. 40/41).

Fortelleren, Victor Scott, får vite av mamma at faren var død i Vestisen da skipet gikk ned:

"Med mann og mus, sa mamma. Ingen visste hvordan det var gått til. Ikke engang mamma, som visste alt. Selv funderte han mye på dette med musene." (s 163).

På leting etter hva som skjedde med faren, ender han hos moren som forlot Victor i Norge og dro til Hellas.

"Da jeg våknet igjen, var det som å stige til overflaten gjennom varm og klebrig gjørme. Jeg måtte pisse. Klokken var elleve. Solen hadde overgitt rommet til skyggene". (s 151)

Og ser vi for oss dansen når Tom Egeland skriver slik?:

"Fire-fem nymfer i tjueårsalderen danset til Creedence med alt de eide av armer og bein". (s. 253).

Eksemplene er mange flere, men jeg finner dem ikke nå. Det bringer meg over til innledningens pkt 2.

Den digitale boka!

Når skal norske forlag følge amerikanske kolleger og utgi bøkene også i et digitale format? Etter seks måneder med et lesebrett, begynner jeg å irritere meg over at jeg 1) må betale 398 kroner for en bok fra en norsk forfatter og at 2) boka veier 628 gram og har stive permer.

Engelskspråklige lesere kan i dag kjøpe Per Pettersons "I curse the River of Time" for $ 10,99 som e-bok på Amazon, mens norske bokelskere må ut med 359 kroner for "Jeg forbanner tidens elv". Det er i alle fall prisen på bokkilden.no.

Den eneste grunnen, tror jeg, til at norske forlag klamrer seg til en gammeldags måte å distribuere bøker på, er at vi fortsatt snakker norsk i Norge. På engelsk er ebøker forlengst hverdagen.

De store forlagene i Norge har kontrollen med hele verdikjeden når det gjelder omsetning av litteratur. Og det er klart de tjener mest på den gammeldagse (nesten monopolistiske) ordningen med fastpriser.

Skal vi forsøke å spå om fremtiden? Hva gjør de tradisjonelle forlagene hvis noen bryter ut av systemet og begynner å selge bøker i elektronisk format? Råtips: Da er dagens rigide ordning død. Omtrent som da Berlin-muren forsvant i løpet av noen timer for 21 år siden. Da skjedde det utenkelige som gjorde slutt på Den kalde krigen.

Krigen om bokformatet er forlengst avgjort i den engelskspråkelige verden. Men folk kjøper fortsatt bøker på papir. Og det kommer vi til å gjøre til evig tid.

Akkurat i de dager jeg kjøpte min iPad på Manhattan i april i år, fikk jeg en telefon fra min gamle arbeidsplass, Aftenposten. De lurte på om jeg kunne kjøpe biografien over mannen som har fått verdens mest kjente pressepris oppkalt etter seg, Joseph Pulitzer.

-Den kan dere kjøpe digitale via Amazon, var mitt glade budskap. Selvsagt påpekte jeg at de da også ville få den mange dager tidligere.

-Nei, det der er litt vanskelig, var svaret fra den andre siden av Atlanterhavet.

Jeg kjøpte boka i en bokhandel. $ 34,99. Og tok den med hjem. Nå leser jeg den digitale utgaven. Den har også James McGrath Morris skrevet. Men på amazon.com koster den 12 dollar! Og den ramlet ned i iPad´en min på et par minutter.

Eggen, Drillo - og Bore!

2010-08-12T12:03:00.004+02:00

Befriende er det med eldrebølgen! Thor Bjarne Bore viser meg at det går an å holde topplokket i orden.

Men holder jeg koken på samme måte som den tidligere sjefredaktøren i Stavanger Aftenblad når jeg er godt over 70?

Drillo og Eggen er gamliser, men bringer sine tropper fra seier til seier. Det blir jo grundig kommentert av mange. Men ikke mange andre enn Bore ser trenersuksessen til reservetrenerne for landslaget og RKB som et resultatet av erfaring.

Nå gjelder det, Bore, å holde knotten i form! Har du forresten et treningsprogram for oss som ligger noen år bak deg?

Hvorfor skal røyk selges fritt?

2010-08-12T09:01:00.005+02:00

Dette får jeg ikke kjøpt i Norge etter klokka 20 en vanlig ukedag. Nå hisser røykere seg opp fordi det kanskje kan bli liknende begrensninger på salget av tobakk!

I morgentimene i dag lukter det skikkelig røyk i debatten som Aftenposten startet i dag da de trykket en NTB-melding om at det bærer mot trangere tider for nikotinslagene. Det hele startet med en artikkel i Stavanger Aftenblad.

Det er ikke måte på, mener noen av dem som reagerer på forslagene: "Storebrorsamfunnet er på full fart inn - skremmende. Det må da være grenser for hvor mye vi skal overstyres! Snart får vi vel heller ikke kjøpe fløte og fett annet enn i egne butikker!"

Vi øldrikkere har uten problemer funnet oss i begrensninger i omsetningen. Har du ikke klart å kjøpe øl før klokka 20 (18 på lørdager), må du leve med det. Alle vet at alkohol er skadelig, men mange drikker det!

Røykere, derimot, finner seg ikke i begrensninger ut over at de ikke skal plage andre med røyken sin.

Det ville være helt naturlig å stanse omsetning av røyk samtidig med at ølsalget stenger. Hverken alkohol eller tobakk er ulovlige produkter i dette landet, men skal omsetningen ned, er begrensninger ett av de sterkeste virkemidlene. Og skal alle få lov til å selge røyk? Hvorfor har vi fjernet sigarettautomatene?

Æsj, Internett på hytta!

2010-08-08T11:09:00.004+02:00

Jeg er ikke avbildet her, og det er slett ikke hytta vår! Men Bjørn (60) og Trygve (65) har altså noe felles. Internett på hytta!

Egentlig burde det være dødssynd med slike innretninger der man skal søke fred og ro fra storbylivet.

Det har gått helt strålende i ti år. Men problemene begynte da NRK digitaliserte sendingene sine. I praksis virker ikke TV´n. Kanskje like greit.

Verre er det at vi har en syltynn forbindelse med mobilnettet. Det føles omtrent som om forbindelsen faller ned i motvind!

Teknologien er altså ikke vår allierte her 954 meter over havet. Da vi faktisk befant oss på havoverflaten i sommer, oppdaget vi at svært mange rundt oss hadde Internett!

-Nei, vi skaffer oss ikke slikt, da kommer vi til å surfe på Nettet hele tiden, sa rederinnen. Kapteinen nikket bekreftene. Og jeg hadde jo forbindelse via iPhone der det meste kan utføres.

Sist uke ble det klart at jeg skulle opp på fjellet og mekke bod! Jeg kjøper en Internett-forbindelse!

Nå har jeg nesten like gode forhold som hjemme i stua. Jeg er forberedt på pes fra dem som mener at jeg har tatt et for langt skritt vekk fra freden i fjellheimen.

Dyrt er det i alle fall ikke, jeg betaler bare 175 kroner for hver uke jeg benytter meg av tilbudet. Det blir tre uker på sjøen, kanskje, og et par uker på fjellet.

Bokrevolusjon mellom to permer og et brett

2010-07-30T07:11:00.006+02:00

"Myke permer endtevendte bokmarkedet", leser jeg i en tittel i Kultur-seksjonen i Aftenposten idag, fredag 30. juli. Det handler om billigbøker. Eller pocketboka, som så dagens lys for 75 år siden.

Hva skjer når? Langt nede i artikkelen ser jeg mellomtittelen "Stor vekst for e-boken". Litteratursosiolog Trond Andreassen tror e-boken vil true pocketboka. Han tror veldlig mye vil være endret på 5-10 år.

Glemte laderen. Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs har forsøkt å være digital bokleser i sommer, men glemte laderen. Dermed er hun fortsatt papir- og pocketoptimist.

-Lesebrett gir en annen fysisk fornemmelelse. Det blir en annen måte å forholde seg til fremdriften i fortellingen når du ikke på samme måte ser hva du har lest og hvor du er i noksen. Jeg tror veldig sterkt på papirboksen, sier hun til Aftenposten.

Digital fremtid. Hva er virkeligheten utenfor den lille, norske andedammen hvor vi kanskje har 4,5 millioner fremtidige kjøpere av bøker skrevet på norsk?

Nettbokhandelen Amazon spår at de innen utgangen av neste år kommer til å selge flere e-bøker enn pocketbøker.

Kindle books selger allerede 180 e-bøker når de har klart å få unna 100 papirbøker!

Bremsene på? Litteratursosiolog Andreassens tidsperspektiv er, forsiktig sagt, helt på jordet. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor lenge forlagshusene klarer å forsinke overgangen til digitale bøker på norsk. Amerikanske studenter har forlengst oppdaget hva som skjer. Etter første dag på et nytt studium har stadig flere pensum på lesebrettet sitt.

Ei bok å holde i. Forresten, i dag kommer Tom Egelands nye bok, "Fedrenes løgner" ut! Skikkelig analog. Og den koster sikkert tett oppunder 400 kroner. Digital utgave? Neppe!

Han kjøper jeg! Det er klart det er godt å holde i en bok selv om den veier mer en iPad´en min!

En herlig, digital sommer til sjøs!

2010-07-29T12:14:00.006+02:00

Mitt forhold til iPad har vart i vel fire måneder. Det beste hittil har vært å kunne lese det tyske kvalitetsbladet Der Spiegels verson av Wikileaks Afghanistan-dokumentene.

Der Spiegel fikk tilgang til de 92 000 dokumentene sammen med New York Times og The Guardian. Takket være Apps´en Der Spiegel kunne jeg raskt laste ned siste Der Spiegel.

Raskt og billig. Der var det bare å bla seg igjennom hele historien. Slik abonnenter i Tyskland fikk det i postkassa noen timer seinere enn meg. Jeg betalte 30,77 kroner ($ 4,99) via iTunes, det er langt under hva jeg må betale i Narvesen som stort sett får Der Spiegel tirsdager.

Det mest spennende med Spiegels iPad-utgave er alle filmene og annet multimediastoff som følger med. Spiegel TV har selvsagt en 14 minutters aktuell film der de intervjuer amerikanske piloter om utsiktene til seier.

Rett i senga! Mye får man med seg ved å lese Spiegel Online, men da må man altså være på nett. Og hvor behagelig er det ikke å ligge i senga og lese det hele i fred og ro!

Nå har jeg de fem siste utgavene av Time, og de to siste av Wired. Full av informasjon og med masset multimedia-stoff. Lynraskt og sikkert til halv pris av hva monopolisten Narvesen skal ha!

Én film har jeg kjøpt, og den kostet knappe 60 kroner. En halvliter øl, kanskje.

Panikk! Den digitale hverdagen fra Apple sprer seg til andre apparater. Jeg er glad for at jeg hadde lastet ned Kystpatruljen på min iPhone før båtferien. Selvsagt havnet et tau i propellen. Da var det bare å ta frem telefonen, trykke på Kystpatruljen som viste meg hvilken redningsskøyte som var nærmest. Da var det bare å trykke på knappen "Ring skøyta", og hjelpen var en halv time unna. Og faktisk, dette går mye raskere enn å gå via Kanal 16 på VHF som var alternativet!

Prisfall. Hverdagen blir enklere for oss med det digitale kvantespranget som har skjedd det siste året. Nå ser jeg til min forbløffelse at de havneguidene jeg skaffet meg for 798 kroner, kan kjøpes for 198 kroner som apps til iPhone. Vel, det ER morsommere å planlegge sommeren en mørk vinterkveld med boka foran seg. Men når jeg først er på bølja blå, er det ganske hendig å ta en rask kikk på telefonen hvor den nærmeste havna er? Og så kunne jeg finne flere detaljer i Navionics-sjøkartet jeg har lastet ned på min iPad for $ 37,99!

Nå venter jeg på iPad-revolusjon i Gamlelandet. Men iPad er jo ennå ikke til salgs her....

En sommer er (snart) over!

2010-07-26T14:38:00.004+02:00

Unnskyld en lang, digital sommerferie! To og en halv måned blir vel for meget for mine trofaste lesere.

Digital blir i alle fall høsten! Om fire dager lander iPhone 4 i Oslo-området. Jeg står på to lister for å være sikker på at jeg får den.

Ja, jeg er nerd! Ja, jeg er tullete! Ja, jeg har det moro!

Det er faktisk så enkelt at jeg synes det er helt greit å bruke pengene på slike duppeditter framfor moteklær. Nå som jeg har lagt Arbeidet bak meg, viser jeg meg ikke så ofte i det offentlige rom. Altså er klesbudsjettet minimalt.

Håret er heller ikke grått ennå, altså slipper jeg dyre besøk hos frisøren min. (Vel, jeg hadde vel ikke farget håret!)

Spennende er det å ligge i fremste rekke når det gjelder digital virkelighet. I sommer har vinden skapt problemer for motorbåtfolket. Landligge er ikke alltid like moro. Da kunne vi se "Iron man 2" på vår iPad. Nå har jo nesten enhver gjestehavn trådløst nettverk, det var bare fryd og gammen. Og så har jeg - etter 35 års frafall - igjen begynt å lese Time på iPad.

Men det blir også tid til noen analoge aktiviteter. Om få dager kommer Tom Egelands nye roman "Fedrenes løgner". Det er godt jeg aldri har løyet!